Mange vitskapeleg tilsette har ansvar for studentar og doktorgradsstipendiatar gjennom undervisnings- og rettleiingsrollar. Dette er eit fokusområde der man særleg kan observere kommunikasjonsrutinar og inkludering.

Dei som er undervisarar og rettleiarar kan gjere mykje for å skape eit trygt- eller utrygt rom. Dei er rollemodellar for yngre forskarar, studentar og nytilsette. Kva dei seier og gjer, kva oppmuntring dei gir eller ikkje gir kan ha mykje å sei. Dette gjeld både mikroaffirmasjonar og mikroaggresjonar; små kvardagslege hendingar som anten kan bidra til at studentar og stipendiatar føler tilhøyre eller manglande tilhøyre i akademiske rom.

Rettleiing og undervisning er innbakt i lokal kultur og forventningar, og kan dermed bli både observert, diskutert og potensielt endra. Her er noko av det man kan obsevere:

• Kva er kulturen for rettleiing av studentar og stipendiatar? Kva forventningar er det, og kva type opplæring blir eventuelt gitt?
• Er det forskjell i kva type støtte doktorgradsstipendiatar blir gitt for å delta på konferansar, invitert til samskriving av artiklar, gitt undervisningsoppdrag osv.?
• Kva type rutinar finnast for inkluderande undervisning på ditt fagmiljø? Kva ressursar og støtte blir gitt til dei som underviser? Her er det viktig at ansvar og ressursar blir fordelt riktig- noko må universitet også stille opp med. Mange ynskjer å gjennomføre inkluderande undervisning og rettleiing men får ikkje ressursar til å gjennomføre det.
• Kva type opplæring blir gitt i tilrettelegging av fysiske rom, tilrettelegging for studentar med nedsett funksjonsevne, digitale hjelpemiddel og lokale ressursar på universitets- og nasjonalt nivå?