Ved det humanistiske fakultet har fått seks meritterte undervisere.

Å bli merittert underviser ved NTNU er en anerkjennelse av god og systematisk undervisningspraksis utviklet over flere år. Meritterte undervisere er viktige bidragsytere til utvikling av nye undervisningsformer som er forankret i forskning og gjennom erfaringer innenfor eget fagområde. Oppnådd status som merittert underviser forutsetter innsats ut over det ordinære.

Underviserne er inspirerende for fagmiljøene og bidrar til å utvikle kollektiv kultur rundt videreutvikling av utdanningene ved Det humanistiske fakultetet.

Hvordan søke om status som merittert underviser.

Kristine Ask, Institutt for tverrfaglige kulturstudier 

John Brumo, Institutt for språk og litteratur 

Over mange år på NTNU har jeg blant annet utforsket ulike former for gruppeveiledning på masternivå, nettundervisning og aktiviserende undervisning, men jeg har særlig utviklet pedagogisk kompetanse på disse tre feltene:

Utdanningsledelse:

Jeg har hatt ulike roller hvor ledelse av utdanning har vært en hovedoppgave, bl.a. som instituttleder, leder for Forvaltningsutvalget for lektorutdanningene og leder for ulike studieprogrammer. Utdanningsledelse er viktig for å ivareta kvalitet og støtte og utvikle de som står i undervisningssituasjonene til daglig.

Evaluering og kvalitetssikring av utdanning:

Å utvikle utdanning på en systematisk måte er en nøkkel til kontinuerlig forbedring og sikre et helhetlig blikk på studentens kompetanseutvikling. Jeg har deltatt i en rekke evalueringer av studieprogrammer, både i regi av NOKUT og andre institusjoner.

Arbeidslivsrelevans i utdanning:

Å knytte utdanning tettere til studentenes fremtidige yrke kan både motivere dem og styrke deres attraktivitet på arbeidsmarkedet. Jeg har forsøkt å bygge relasjoner til arbeidslivet og integrere relevante oppgaver i undervisningen.

Lars August Fodstad, Institutt for språk og litteratur 

Jeg er førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Institutt for språk og litteratur. Her har jeg undervist de fleste litterære emner i nordisk samt veiledet en rekke masterkandidater i et bredt spekter av oppgavetyper. Som underviser har jeg på ingen måte forkastet forelesningsformen, men supplert med stadig flere studentaktive læringsformer, så vel analoge som digitale, for eksempel litteraturlaboratorier, modellering av nærlesning, digital og sosial annotering av faglitteratur, samt ulike former og medier for fagskriving.

Jeg er opptatt av å utvikle emner med god sammenheng mellom læringsmål, vurdering, læringsaktiviteter og faglitteratur, og har særlig vært med på å utvikle nye emner innen lektorprogrammet og videreutdanningsfeltet. Denne interessen har også ført til eksperimentering med ulike vurderingsformer, i stadig jakt på løsninger som både bidrar til læring og gir valid og reliabel sluttvurdering.

En utfordring som opptar meg spesielt, er å tydeliggjøre lektorstudiets profesjonsrelevans uten å svekke den disiplinfaglige profilen. I denne forbindelsen prøver jeg å utvikle arbeidsformer som styrker studentenes fagspesifikke literacy – altså deres forståelse for og evne til faglig relevante måter å bruke språket på, for å tilegne seg, dokumentere, skape og vurdere kunnskap.

Jan Frode Hatlen, Institutt for historiske studier  

Mine undervisningsopplegg forsøker å aktivere studentene, og synliggjøre målet.

Et viktig grep har vært å lage undervisningsopplegg med bruk av samarbeidslæring og logger. God samarbeidslæring (inndeling av studentene i prosjektgrupper på 4-6 studenter) krever en god gruppedynamikk. En slik dynamikk kjennetegnes av sosial kompensasjon (det motsatte kalles vagabondering), det vil si positive synergieffekter der summen av gruppemedlemmenes ytelser er større enn summen av det de ville ytt individuelt. Dette oppnås med klare oppgaver, instruksjoner og bruk av gruppekontrakter som studentene utformer selv og signerer. Jeg har også svært gode erfaringer med bruk av gjort-lært-lurt-logger, for å stimulere til refleksjon og regulering av egen læringsprosess.

Jeg har trukket frem enkeltdeler av stoffet som jeg mener er eksempler på terskelbegrep, begrep som er grunnleggende for å forstå en disiplin og forandrer studenten som menneske. Læring av terskelbegrep kjennetegnes av at studenter i en fase opplever begrepene som vage, vanskelige – til og med «feil.» Læringsprosesser knyttet til slike begrep er ofte frustrerende.

Jeg designer også læringsopplegg som inkluderer hva studentene skal gjøre hele uken. Dette synliggjør jeg for studentene ved å stipulere hvor mange timer jeg mener de kommer til å bruke på ulike oppgaver, inkludert å lese pensum.

Stig Kvaal, Institutt for tverrfaglige kulturstudier 

God undervisning og læring krever samspill mellom lærer og studenter. Gjennom erfaring har jeg blitt stadig mer bevisst på det, og legger derfor mye vekt på å legge til rette for samhandling og kommunikasjon. Jeg jobber derfor med å skape dynamikk i undervisningen, og søker å variere mellom å forelese, samtale, legge til rette for diskusjon gjennom å stille spørsmål, gi refleksjonsoppgaver i grupper, bruke ulike digitale verktøy osv. Jeg har stor tro på at det gir god læring å være tett på og involvert i studentenes læringsprosesser.

I tråd med nyere læringsforskning og utviklingen mot mer aktive læringsformer i høyere utdanning, foregår mye av undervisningen min gjennom veiledning og fasilitering av studentenes kunnskapstilegnelse. Studentene jobber i grupper, som selv velger sitt prosjekt. Problembasert læring er således et overordnet prinsipp.

Jeg har gjennom erfaring sett at det er avgjørende å etablere et åpent og inkluderende læringsklima. Målet er at alle skal kjenne en forpliktelse overfor hverandre og få eierskap til de prosjektmålene de selv setter. Studentene må føle seg sett og ha frihet, men også ansvar. Blant annet skriver gruppene refleksjonslogger, som er utgangspunkt for samtaler om det videre arbeidet. Det kan være både lærerikt og nødvendig å høre og se, men gjøring er likevel kongen!

Wenche Waagen, Institutt for musikk 

For meg er det viktig å finne ut hvor studentene er i sine liv, hvilke musikalske preferanser de har og hva de kan. De reflekterer og presenterer i lærende fellesskap. Derfor veiledet jeg Øvingskollokvier i år, der vi gjør øvingsarbeidet til et fellesanliggende, med hverandrevurdering som pedagogisk redskap.

Arbeidsmarkedet krever høyt kvalifiserte instrumental-/vokalpedagoger, i kulturskoler, programfag, høyere utdanning, og som ledere i det brede fritidsmusikklivet i Norge. Til det trengs et mangfold av pedagogiske tilnærmingsmåter. En god læringsprosess må likevel berøre emosjonelt, gi opplevelsen, sansene og motivasjonen plass ved inngangen. Deretter analysene, modellene, begrepene, og så metaperspektivet på egen læring. Sentralt er den internaliserte og kroppsliggjorte kunnskapen.

Jeg er på leting etter «de dyktige lærerne», de som bringer unge elever til topps som musikere. Jeg fant dem i kulturskolene, der de driver talentutvikling gjennom progresjon, samspill og trygge læringsmiljø. Skoleslaget er lovpålagt i alle kommuner, har nasjonale styringsdokumenter og høyt utdanna musikkpedagoger. Mandatet til skolen er opplæring i kunstfag. I dette praksisfeltet utplasseres våre studenter og her skal de jobbe.