Det humanistiske fakultet
Humanistiske fag viser oss kulturens mangfold og gir oss innsikt i og forståelse av språk, kunst, kultur og historie. De gir oss redskaper for å skape nytt, tenke dypere og kommunisere bedre.
Det humanistiske fakultet har ansvar for forskning og undervisning innenfor et bredt spekter av humanistiske fag: Språk og kommunikasjon, historie, kultur, religion, filosofi, litteratur og kunst.
Fakultetet tilbyr profesjonsutdanning i utøvende musikk samt studier i samarbeid med andre fakultet.
Fakultetsadministrasjonen og de fleste instituttene holder til på Universitetssenteret på Dragvoll, mens profesjonsutdanningen i utøvende musikk samt musikkteknologi holder til i Olavskvartalet i sentrum, og arkeologiutdanningen i Vitenskapsmuseet på Kalvskinnet.
Aktuelt
Disputas 31. mai 2013 - Sigurd Sverre Stangeland
Disputas 31. mai 2013 - Sigurd Sverre Stangeland
Cand.philol. Sigurd Sverre Stangeland har til forsvar for graden philosophiae doctor (ph.d.) ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet, Det humanistiske fakultet, innlevert avhandling med tittel:
Die Rolle Deutschlands im Völkermord an den Armeniern 1915 - 1916
Til å bedømme avhandlingen er oppnevnt:
- Professor Dr. Hans-Lukas Kieser, Universität Zürich
- Dr. Seyhan Bayraktar, Universität Zürich
- Professor Jonas Scherner, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU
Professor Jonas Scherner har administrert komiteens arbeid.
Prøveforelesningen vil bli holdt i Auditorium D3, Bygg 2, Nivå 3, Universitetssenteret på Dragvoll, fredag 31. mai 2013, kl. 10.15 over oppgitt emne:
Der Umgang mit armenischem Besitz - Problem, Verlauf, Forschungsstand
Disputasen vil bli holdt i Auditorium D3, Bygg 2, Nivå 3, Universitetssenteret på Dragvoll, fredag 31. mai 2013, kl. 12.30.
Prøveforelesning og disputas er åpne for alle interesserte.
Som førsteopponent er oppnevnt Professor Dr. Hans-Lukas Kieser og som andreopponent er oppnevnt Dr. Seyhan Bayraktar.
Arbeidet er utført ved Institutt for historie og klassiske fag, NTNU.
Veileder har vært professor György Péteri, Institutt for historie og klassiske fag, NTNU.
Avhandlingen kan fås ved å kontakte Servicesenteret ved Det humanistiske fakultet,
telefon 73596595.
Samanfatning av avhandlinga
Under 1. verdskrigen var Tyskland og Det osmanske riket knytte saman i ei tett militær allianse. Annankvar armekommandør i den osmanske hæren var tysk, og Tyskland finansierte i praksis den osmanske krigsinnsatsen. Dei tyske ambassadørane i Istanbul pleidde tett kontakt med dei førande ungtyrkarane, og då i særskilt grad med den mektige innanriksministeren Talaat Bey. Tyskland sitt tette militære samvirke med ungtyrkarane var motivert utifrå eit ønske om å gjera Det osmanske riket til ein integrert del av den tyske interessesfæra, for slik å kunna oppnå ei svekking av England si dominerande stilling i Midtausten.
Etter sju månader med felles tysk-osmansk krigføring set plutselig den osmanske regjeringa i gang med storstilte massakrar retta mot den armenske minoriteten. Dette kjem fullstendig uventa på tyske styresmakter, og skapar ein innfløkt situasjon for dei mange tyskarane som er i teneste i Det osmanske rike som diplomatar, konsular, offiserar og misjonærar. Like frå armeniarmassakrane starta opp i mai 1915 freista dei tyske observatørane å skaffa seg ei bilete av kva som var på gang. Stangeland gjer bruk av ein trefasemodell for å forklara dei tyske rapportørane si gradvis aukande evne til å forstå situasjonen. I startfasen herskar fullstendig forvirring samt klare tendensar i retning av å lukka augo for kva som verkeleg var i ferd med å skje. I ein mellomfase freistar rapportørane å setja saman informasjonar frå ulikt hald for å forstå samvirket mellom ulike aktørar i utryddingsmaskineriet. Berre i den siste fasen maktar ein å ta inn over seg det ubegripelege faktum at ungtyrkarane, Tyskland sine nære allierte, verkeleg er i gang med ei planmesseg gjennomført utryddingskampanje retta mot armenarane.
Stangeland har òg freista forklara reaksjonsmønsteret til dei tyske rapportørane. Fyrst viser han korleis strategiane for tysk infiltrasjon av Det osmanske rike var retta inn mot eit tett samvirke med dei dominerande politiske og militære aktørar, m.a.o. med den tyrkiske eliten. I motsetnad til andre stormakter, fyrst og fremst Frankrike og England, som gjennom sin aktive skulepolitikk og sin handelspolitikk var heilt avhengige av eit tettast mogleg samarbeid med dei viktige armenske og greske minoritetane, hadde ein frå tysk hald heller marginal interesse for desse befolkningsgruppene. Stangeland fokuserer imidlertid sterkare på ein annan forklaringsfaktor, gjennom at han vektlegg tendensar innan tysk orientalistisk litteratur i perioden 1895 – 1914. Han påviser korleis tyske etnologar, geografar og næringslivsfolk søkte identifisera den armenske og tyrkiske «Volksgeist». Medan tyrkarane gjerne vart framstilte som eit påliteleg, nøysamt og gudfryktig soldatfolk, vart armenarane heller omtalte som eit utspekulert, løgnaktig kremmarfolk og som «kristne jødar».
Stangeland har òg sett på organiseringa av det hemmelege hjelpearbeidet blant armenarar i området rundt Aleppo, og har gjeve eit bilete av korleis dette ulovlege undergrunnsarbeidet vart etablert. Her vert det spesielt fokusert på samvirket mellom den sveitsiske misjonæren Beatrice Rohner og den lokale tyske konsulen Walter Rössler, men òg på mange ulike tyske aktørar sin innsats for å skaffa til veges pengar til hjelpearbeidet. Politiske instansar sine forsøk på å stansa katolske kyrkjekollektar til fordel for armenarane vert undersøkt, og i samband med dette vert det også kasta ljos over så vel innsatsen til politikaren MatthiaErzberger som til den tyske kardinalen Hartmann.
For mer informasjon, kontakt Sigurd Sverre Stangeland på e-post: sigurd.sverre.stangeland@ntnu.no
Zusammenfassung der Dissertation
Während des Ersten Weltkrieges gab es eine sehr enge Waffenbrüderschaft zwischen dem Deutschen Kaiserreich und dem Osmanischen Reich. Jeder zweite osmanische Armeekommandeur war ein Deutscher, und Deutschland finanzierte weitgehend den Kriegseinsatz der Osmanen. Die deutschen Botschafter in Istanbul legten Wert darauf, gute Kontakte mit den leitenden Jungtürken zu pflegen, und dann insbesondere mit dem mächtigen Innenminister Talaat Bey. Für Deutschland ging es darum, eine sicherheits- und wirtschaftspolitische Infiltration des Osmanischen Reiches zu erreichen, um dadurch England aus seiner Vormachtstellung im Orient verdrängen zu können.
Als die mit Deutschland verbündeten Jungtürken im Mai 1915, d.h. sieben Monate nach dem Kriegseintritt, plötzlich damit anfingen, die Armenier durch Massaker und Todesmärsche auszurotten, befanden sich die Deutschen plötzlich in einer völlig unerwarteten Lage. Ganz vom Anfang an haben deutsche diplomatische, konsularische und militärische Berichterstatter versucht, sich ein Bild von den Geschehnissen zu verschaffen. Der Doktorand argumentiert dafür, dass die Berichterstattung der deutschen Diplomaten, Konsuln und Offiziere hinsichtlich des Völkermords sich grob in drei Entwicklungsphasen einteilen lässt; anfänglich eine Phase der Unbeholfenheit; der Berichterstatter scheint mental überfordert zu sein und nicht dazu im Stande, die Hintergründe für die total unerwarteten Armeniermassaker zu begreifen. Dann folgt eine Phase der Besinnung, man versucht, sich einen Überblick über die mögliche Zusammenarbeit der verschiedenen politischen und militärischen Akteure zu verschaffen. Zuletzt folgt eine Phase der Bewältigung, in der man das Unbegreifbare erfasst, nämlich dass die Massaker von der Regierung tatsächlich gewollt und geplant sind.
Der Doktorand hat weiter versucht, das Verhalten der deutschen Akteure zu erklären. Stangeland argumentiert dafür, dass die deutschen Strategien für eine deutsche Infiltration des Osmanenreiches darauf gerichtet waren, die Herzen der Türken zu gewinnen. Nicht ohne, sondern nur mit den Türken waren die Ziele der deutschen Orientpolitik zu verwirklichen. So hat man für die christlichen Minderheiten des Osmanenreiches kein besonderes Interesse gezeigt. Noch starker nimmt aber Herr Stangeland Bezug auf die Tendenz innerhalb der deutschen orientalistischen Literatur der Jahre 1895-1914, der darauf gerichtet war, den „Volksgeist" der Armenier und der Türken festzustellen. Der Doktorand kommt zu dem Schluss, dass die fast allgemein akzeptierten Auffassungen vom Volksgeist der Armenier und Türken insbesondere in der Anfangsphase des Völkermords das Urteilsvermögen vieler Deutscher beeinflusst haben, und dass dies beim Botschafter Wangenheim besonders deutlich zum Ausdruck kam.
Der Doktorand hat auch die Organisierung der illegalen deutschen Hilfsarbeit unter den Anfang 1916 noch am Leben gebliebenen Armeniern im Raum Aleppo unter die Lupe genommen, und beleuchtet die enge Zusammenarbeit zwischen dem deutschen Konsul Walter Rößler und der Missionsschwester Beatrice Rohner. Er untersucht auch die Rolle deutscher katholischer Kreise und das Versuch deutscher politischer Behörden, katholische Kirchenkollekten zugunsten der Armenier zu verhindern. Hierbei wird die Rolle des Politikers Matthias Erzberger und des Kölner Kardinals Hartmann analysiert.
Short summary of the thesis
During the First World War Germany and the Ottoman Empire were close allies. Every second commander of an Ottoman army was a German officer, and Germany covered the Ottoman war expenses. The German ambassadors in Istanbul tried to influence the leading Young Turks, and focused on maintaining close contact with the Minister of Interior, Talaat. The German alliance with the Ottoman Empire was directed towards the strategic goal of destroying the English dominance in the Middle East. This should be achieved through making the Ottoman Empire an integrated part of the German sphere of influence.
Seven months after the Ottoman entry into the war, the Ottoman Government suddenly kicked of the genocidal campaign directed towards the annihilation of the Armenian minority. German diplomats, counsels and high-ranking officers now found themselves in a totally unexpected situation. They all tried to grasp what was going on.
The candidate proposes a three phase model to describe the German reactions to the genocide. Initially he identifies a phase of bewilderment; the observer is not willing to open his eyes to the harsh realities. This is followed by a phase of reflection, wherein the observer is analyzing all available information in trying to achieve an understanding of the cooperation between different agencies in the carrying out of the massacres. Finally, the observer reaches the phase of Bewältigung, he is forced to accept the unbelievable fact that the allied Young Turks, these friends of Germany, systematically are carrying out a campaign of killing the Armenians.
The candidate also tries to explain the behavior of German diplomatic and military observers. It is pointed out that unlike England and France, Germany did not focus on close contacts with the Christian subjects of the Ottoman Empire, even though it was these groups that dominated foreign trade. For Germany, the strategic efforts were rather directed towards achieving a common understanding with the leading political and military circles of the Ottoman Empire; that is with the Turkish elites. In this regard, the Christian minorities were of no specific importance. The candidate focuses even stronger on some interesting tendencies in the German orientalist literature of the period 1895 till 1914. He demonstrates how the different authors have tried to reach some kind of agreement towards the identification of the Armenian and of the Turkish "Volksgeist". The Armenians were commonly described as a nation of "Christian Jews", the Turkish as a nation of soldiers. The candidate suggests that these perceptions have had an influence on the reactions of the German observers in the initial phase of the genocide, and then quite obviously in the case of ambassador Wangenheim.
The candidate has also examined the organization of secret aid set up in Aleppo to help the Armenians that were still alive in the near-by concentration camps. He has focused on the important roles played by the Swiss missionary Beatrice Rohner and the local German counsel Walter Roessler, but also on the importance of other actors, who tried to raise money to finance this secret aid mission. Secret church collections for the persecuted Armenians, which were carried out in the Archdiocese of Cologne, have been focused on, and so have the roles of the German politician Matthias Erzberger and Cardinal Hartmann of Cologne.
Nordist Heidi Brøseth er årets beste underviser ved HF
Studentene ved HF har talt: Heidi Brøseth som er førsteamanuensis i nordisk språk er beste foreleser ved HF studieåret 2012-2013.
Hun får mye skryt for å prøve ut nye undervisningsmetoder, og studentene setter pris på at hun byr på seg selv, bruker humor og har et stort engasjement for faget sitt.
Vi gratulerer!
Nordist Heidi Brøseth er årets beste underviser ved HF
Studentene ved HF har talt: Heidi Brøseth som er førsteamanuensis i nordisk språk er beste foreleser ved HF studieåret 2012-2013.
Hun får mye skryt for å prøve ut nye undervisningsmetoder, og studentene setter pris på at hun byr på seg selv, bruker humor og har et stort engasjement for faget sitt.
Vi gratulerer!
Tidligere saker
Arkiv - eldre saker lagt ut under "Aktuelt"
Det humanistiske fakultet
- Telefon:
- 73 59 65 95
- Faks:
- 73 59 10 30
- Epost:
- postmottak@hf.ntnu.no studieveiledning@hf.ntnu.no
- Åpningstider:
- Mandag - fredag 08:00-15:45
- Besøksadresse:
-
- Bygg 2, nivå 5
- Universitetssenteret på Dragvoll
- Postadresse:
-
- Det humanistiske fakultet
- NTNU
- 7491 TRONDHEIM