Mitt doktorgradsprosjekt er en casestudie som undersøker hvordan fadderpraksiser utfolder seg i barneskolen, med vekt på samspillet mellom mellomtrinnselever som faddere og førsteklassinger. 

Å forske på fadderpraksiser kan bidra til fagliggjøring av en praksis i barneskolen som er tilsynelatende svært utbredt, men lite studert, og resultatet kan være av interesse for både kommende og eksisterende lærere, skoleledere og skoleeiere. Ulike fadderordninger for førsteklassinger praktiseres i større eller mindre grad over hele landet. Noen skoler holder seg til enkeltdager i august, mens andre har mer omfattende planer som kan strekke seg over ett til flere skoleår. Noen skoler har fadderkontrakter, mens andre har egne kommunale planer. I Kunnskapsdepartementets veileder fra 2008 Fra eldst til yngst: Samarbeid og sammenheng mellom barnehage og skole, nevnes fadderordninger og hvordan de kan være til hjelp for at barn kan etablere og utvikle nye vennskap. Både kunnskapsdepartementets veileder og kommuneplanene vektlegger førsteklasseperspektivet i sin begrunnelse for å ha faddere på sine skoler, mens mellomtrinnselevene ofte blir møtt med krav og forventninger.

I en NOU fra 2010 (8) trekkes det frem at mange skoler i Norge har en fadderordning, men at vi har lite kunnskap om hvordan fadderordningen fungerer, og det stilles spørsmål om den i enkelte tilfeller kan virke mot sin hensikt. Med tanke på at premisset for skolens fadderordninger er bygget på (positive) interaksjoner mellom eldre og yngre elever bør en studie av dette temaet være av interesse for både lærere og skoleledere på barnetrinn og mellomtrinn. Studien kan også være relevant i lys av opplæringsloven og elevers rett til et skolemiljø som fremmer helse, trivsel og læring.

Avhandlingen har teorien om praksisarkitekturer (TPA) som teoretisk rammeverk, og den er tenkt skrevet som en monografi.

Publikasjoner