ADHD forsterket mine problemer med mat – En pilotstudie om ADHD og overvekt/fedme

Tidligere forskning har vist at det er tydelig sammenheng mellom fedme og ADHD og at ADHD er en risikofaktor for å utvikle overvekt, spesielt i voksen alder. Hos personer med ADHD er risiko for å utvikle overvekt 50% større og risikoen for fedme 40% større, sammenlignet med andre personer. Arv, genetikk, regulering av emosjoner og mangel av impulskontroll og spiseatferd kan forklare koblingen mellom ADHD og overvekt eller fedme.

Men hva betyr det for forebygging og behandling av overvekt/fedme hvis noen har ADHD? For å finne ut mer om dette utførte Regionalt fagmiljø for autisme, ADHD og Tourettes syndrom (RFM) samt Regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon (ObeCe), St. Olavs hospital, et pilotprosjekt for å møte behovet for økt kunnskap om oppfølging, veiledning og behandling for personer med både ADHD og overvekt/fedme. I pilotstudien brukte vi kvalitative metoder å hentet erfaringer fra pasientene og helsepersonell. Kvalitative metoder er egnet hvis problemstillingen er sammensatt og kompleks, for å representere diverse erfaringer og for å sette nye spørsmål på dagsorden. Pasientene og personell fra frisklivsentraler i Trøndelag ble intervjuet, mens helsepersonell fra voksen- og barneavdelingen av fedmepoliklinikken St. Olavs hospital deltok i fokusgruppeintervjuer.

Nattspising, impulskontroll og mangel av rutiner

Pilotstudien viser at ADHD kan påvirke utvikling av overvekt/fedme. Alle informanter erfarte sin kroppsvekt som belastende. De fleste hadde helseproblemer som leddsmerter, betennelse i kroppen, pre-diabetes og utfordringer knyttet til jobb og fritidsaktiviteter. Pasientene oppgav at lav impulskontroll, mangel på rutiner og helseplager knyttet til ADHD, var medvirkende til utviklingen av overvekt. Noen hadde gått igjennom flere sykluser med bulimi og overspising i ungdomstid.

Påvirkning av spisemønster og «den psykiske biten av ADHD» eller «den indre uroen» gjør at mat ofte er det første en tenker på. Lav impulskontroll fører til at man ikke holder tilbake og venter til det er spisetid. Utfordring med rutiner ble også nevnt. «For oss som er dårlig til planlegging og enda dårligere med utføring av planer» kan spesielt tidspress føre til at for mye eller usunn mat blir spist og kompenserer for mangel på regelmessige måltid.

Medisinering har også sammenheng med utvikling av overvekt/fedme og pasientenes hadde forskjellige erfaringer med ADHD medisiner. Medikamenter kunne ha en positiv effekt på impulskontroll og indre uro men problemet er at «den er designet slik at du skal fungerer på hovedtiden av dagen – åtte til fire, og du kommer hjem fra jobb med tomt batteri». Fristelsene er ekstra store til kvelds, og dette kan kan føre til overspising i en periode når magen egentlig skal roe seg ned.

Informasjonen vi fikk fra pasientene ble bekreftet av helsepersonell. Uten å ha konkrete tall hadde de fleste inntrykk av at det er en høyre forekomst av overvekt og fedme blant personer med ADHD enn befolkningen forøvrig (spesielt blant barn). Ifølge helsepersonell kan mangel på impulskontroll føre til affektspising og vansker for å motstå fristelser, siden det gjør at pasientene føler det nødvendig å spise akkurat nå. Noen bruker også mat for å «dempe ting som er problematisk i livet».

Det er ofte en misoppfatning blant lærere og foreldre, men også fagpersoner, at barn med ADHD er hyperaktiv har god fysisk kondisjon. Men ifølge helsepersonell på fedmepoliklinikk og frisklivssentraler kan ideen at barn har god kondisjon være en feiltolkning av hyperaktiviteten forbundet med AHDH. Når barn kommer til behandling er erfaringen at mange har ganske dårlig kondisjon. Hyperaktivitet betyr ikke nødvendigvis god fysisk form.

Utfordringer i behandling av overvekt og fedme

Helsepersonell som vi intervjuet hadde generelt ikke lært spesifikt om ADHD under sin utdanning eller i kurs. Generelt var ideen at «vi har jo kanskje ikke tenkt så mye ADHD og vi tenker kanskje for lite på det, vi oppfatter dem mer som vrange eller uvillige». Samtidig var de bevisst at det er ekstra krevende for foreldre med barn som har atferdsproblemer, da dette kan lede til mye konflikt omkring mat, spising, og endring av levevaner. Disse barna ble opplevd som «urolig og med en kort oppmerksomhetsfokus sammenlignet med andre familier med barn i samme alder». Denne «uroen i kroppen og uoppmerksomhet» kan føre til at gruppetilbud «rett og slett ikke passet for denne gruppen». Her kan det være nødvendig å tilpasse tilbudet til ADHD. I forhold til behandling av overvekt/fedme i voksen alder tenkte helsepersonell at ADHD kan gi større utfordringer i både konservativ behandling (livsstilsendring) og fedmekirurgi på grunn av vansker med rutiner, impulskontroll og gruppetilbud.

Samme inntrykk fikk vi fra voksne pasientene. De fleste fortalte at de ble møtt positivt og at det var fint å snakke med noen som endelig ikke legger ansvar for fedmen bare på at de spiser for mye. De opplevde at det hjalp å snakke sammen og lage en plan. Generelt var de tilfreds med behandlingstilbud for fedme, men det er muligheter til forbedring. Spesielt lengde på kursene og mengde av informasjon var ikke tilpasset pasienter med ADHD. Konsentrasjonsvansker som mange hadde opplevd allerede i skolealder ble problematisk på kurs og informasjonsmøter. Videre eksisterer oppfattelsen av at systemet er langvarig og tungvint, at alt tok for lang tid. Det skyldes en kombinasjon av at prosessen kan være ganske lang men også at ADHD medfører utålmodighet og ønske om at ting skal skje raskt. At det ikke er mer fokus på ADHD ble imidlertid sett på som en mangel i behandling og oppfølging av personer med overvekt og fedme.

Bedre samarbeid

Henvisning til fedmepoliklinikken kommer ofte fra fastleger eller fra Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), men det er ingen automatikk i at vi får beskjed om at noen har ADHD eller er under utredning. Samarbeidet med BUP, fastlege og andre som jobber omkring personer med ADHD svært viktig. Samarbeidet kan være krevende om det er utydelig hvem som leder prosessen og koordinerer de forskjellige støttespillerne.

Videre er det viktig at informasjon og anbefalinger ikke motarbeider hverandre. Et eksempel på motstridende informasjon var at BUP anbefalte at barnet skulle se på skjerm mens det spiste, for å få ro. Anbefalingen fra frisklivsentral og fedmepoliklinikk var at barnet måtte være tilstede i måltidet og ha fokus på hva hen spiste, samt å kjenne på sult og metthet.

Det viktig at samarbeidet ikke bare koordineres omkring de ulike rollene men også om informasjon og anbefalinger som blir gitt til pasienter og deres familier.

Hva trengs?

Både helsepersonell og pasienter mente det er nødvendig at de som uttreder og behandler personer med overvekt/fedme har mer kunnskap om ulike former for ADHD og tilpasset individuell behandling.

I behandlingen burde det være mer fokus på de positive egenskapene av ADHD, som evne til full fokus og oppmerksomhet, enn de negative egenskapene. At ADHD pasienter ofte er «opptatt av en ting og legger bort alt annet» kan utnyttes i behandling og oppfølging. En person i undersøkelsen opplevde å bli møtt negativt på grunn av at hen ikke var medisinert mot ADHD og mente at medisinering ikke burde være sett på som eneste nøkkel for å lykkes. Det er viktig å vurdere personen «i sin helhet» og se det «store bildet» for å gjøre en best mulig individuell tilpassing av oppfølging og behandling. Pasientene (spesielt barn) må involveres mer i utforming av et tilbud. Oppfølgingen handler ikke om å gå ned i vekt, men «om at de skal ha en god kropp som de skal klare å leve med og bruke kroppen sin til et godt liv».

Tanja Plasil

Forsker at Regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon | Profilside NTNU | + posts

Tanja har doktorgrad i vitenskaps- og teknologistudier fra NTNU og mastergrad i antropologi fra Universitetet i Amsterdam. Forskningen hennes dreier seg om sosiale og kulturelle aspekter av mat, bærekraft i matproduksjon og forbruk, samt fedme og bærekraftig kosthold. Hun arbeider med kvalitativ forskning ved ObeCe, Regionalt senter for fedmeforskning og innovasjon, St. Olavs hospital​ og samarbeider med Regionalt fagmiljø for autisme, ADHD og Tourettes syndrom (RFM) ved Institutt for psykisk helse, NTNU.

This author does not have any more posts.