Du har helt sikkert opplevd hvordan tiden flyr når du har det gøy, men snegler seg av gårde når du kjeder deg. Selv om den tiden klokka viser i de to tilfellene er helt lik. Hvordan du opplever det, virker som noe helt annet. Hvordan har det seg at disse tidene kan oppleves så forskjellig?

Edvard og May-Britt Moser fikk Nobelprisen i 2014 for oppdagelsen av gitterceller og stedsansen. Tidssansen er på en måte søsterområdet til stedsansen. Både stedsansen og tidssansen er nettverk av celler som jobber sammen. Dette kunne ikke forskerne oppdage før verden hadde utviklet ny teknologi (nye måleapparater), som kunne fange opp «stemmene» til tusenvis av samarbeidende celler. Stedsansen er litt lettere å måle vitenskapelig, som når en rotte beveger seg gjennom rommet. Gittercellene lager tydelige og synlige mønstre. Men det er ikke like lett å måle om tiden går fort eller sakte for rotta. Tidssansen er mer subjektiv, altså hvordan rotta opplever det inni seg.

En enkeltcelle forteller oss altså ikke mye. Da kan vi sammenlikne med orkesteret igjen. For å høre musikken, holder det ikke å lytte til et og et instrument. Du må lytte til alle samlet. På samme måte kan man forstå tidssansen. Det cellene gjør, er å merke seg ting som skjer. Og særlig når noe bryter med rutinen. Se for deg at du er på skitur i fire timer. For deg går tiden uten at du legger særlig merke til det. Det skjer ikke noe spesielt. Men så kjører du ned fjellsiden og faller og slår deg. Dette husker du trolig veldig godt, selv om det egentlig bare tok ett minutt. Det er dette som sitter igjen i minnet senere. Det er altså når noe endrer seg i det vi holder på med, at noe skiller seg ut, at vi husker det. Tidssans og stedsans er knyttet sammen,
og det som skjer, lagres som minner i hippocampus. Det kan være noe morsomt, eller noe skremmende og forferdelig.

De færreste ungdommer eller voksne husker en tilfeldig dag i juli 2011, men spør du noen om hvor de var 22. juli 2011, så husker alle det.