Gittercellene er en del av hjernens GPS. I Norge bruker vi navnet gitterceller. Internasjonalt brukes navnet gridceller. Grid er engelsk for rutenett eller gitter. Rutenettmønsteret disse cellene danner i hjernen, hjelper oss med navigering i rommet. Det er disse cellene, sammen med blant annet stedceller, som hjelper oss til å vite hvor vi er og hvordan vi finner veien dit vi skal. Så hvis du noen gang har lurt på hvordan du klarer å finne veien hjem fra skolen uten å gå deg vill, så er det takket være disse cellene. Noe av det første som skjer når mennesker får en sykdom i hjernen som kalles Alzheimers sykdom, er nettopp at de mister denne orienteringsevnen. De blir forvirret og vet ikke hvor de er. May-Britt Moser og Edvard Moser fikk Nobelprisen i 2014, blant annet for at de hadde oppdaget disse cellene. Og hvordan oppdaget de dem? Det var ved hjelp av rotter som løp rundt i et stort bur. Rottenes hjerne var koblet til en pc gjennom noen mikroskopiske ledninger. Når rottene var på bestemte punkt i buret, fyrte gittercellene av elektriske signaler. Disse signalene lagde det rutemønsteret som dannet det indre kartet.

Gittercellene, og altså stedsansen, er også viktig for hukommelsen. Stedsansen kalles til og med «hukommelsens mor», for det vi husker, er nesten alltid knyttet til et sted. Et område i hjernen som kalles enthorinal cortex gjør beregninger og sender signaler videre til andre deler av hjernen. Blant annet til hippocampus som husker det som er spesielt for hvert sted. At forskerne graver og graver i dette, skyldes ikke minst at de vil finne ut om sykdommer i hjernen, som nevnte alzheimer. Og finner man ut hvordan en sykdom oppstår, kan man også forhåpentligvis finne ut hvordan man kan hindre at den oppstår. Eller lage en medisin for å behandle den.