I forestillingen «Cella mi» møter du en celle som har fått navnet Pønker-Pia. Pønkerne regnes for å være temmelig opprørske og vil snu og vende på mye i livet og samfunnet. Pønker-Pia representerer litt av det kaoset som kan skje i en hjerne som får hard medfart, enten ved ytre slag eller indre blødninger. Han som blir skadet i forestillingen, er en ung gutt. Men ideen til en sånn celle fikk jeg fra noe jeg opplevde med min egen mor, for mange år siden. Etter en hjerneblødning, og en påfølgende operasjon som reddet livet hennes, oppførte hun seg nemlig som en opprørsk unge. Hun la seg konsekvent feil vei og med beina på puta i sykehussenga, litt sånn som Pippi Langstrømpe kunne funnet på. Det var selvfølgelig ikke lov å røyke, men hun hadde greid å gjemme unna både noen fyrstikker og et par sigaretter under hodebandasjen. Dessuten rømte hun. Flere ganger. Ble funnet gående langs hovedveien i bare pysjen. Dette pågikk i en del uker før hun sakte men sikkert, ble mer lik seg selv igjen.

Det som skjedde med moren min er ikke uvanlig. Skader, særlig i pannelappen helt foran i hjernen, eller i en del av tinninglappen, kan få personen til å si og gjøre rare ting de ikke gjorde før. Heldigvis er det ofte sånn at når noen hjerneceller blir skadet og dør, så kan andre hjerneceller overta. Celler kan koble seg til hverandre på nye måter i området omkring skaden. Når moren min etter noen uker ble lik seg selv igjen, skyldes det nettopp at friske og raske celler samarbeidet. Etter hvert fikk de ordnet opp i mye av det rotet som hadde oppstått.