Noen hjerneceller fyrer, ikke bare når du gjør noe, men også når du ser noen andre gjøre noe. Det betyr at du uten å tenke over det, altså ubevisst, etterligner andres bevegelser. På en måte deler du deres opplevelser. Men disse cellene befinner seg ikke bare i det området av hjernen som har med bevegelse å gjøre, men også i områder som har med følelser å gjøre. Du ser nesten øyeblikkelig av ansiktsuttrykket til en person om personen er trist eller glad. Oppdagelsen av denne sammenhengen mellom selv å gjøre og det å se andre gjøre, er en viktig oppdagelse som forskere gjorde tidlig på 1990-tallet. Hjernecellene som ble aktivert, fikk navnet speilceller.

Tenk deg at du ser en skrekkfilm (om du tør). Du blir skremt, selv om det ikke er du som opplever det som skjer. At du blir skremt, kan det være speilcellene dine som sørger for. Og ser du en kjærlighetsfilm (om du tør, ha, ha), kiler det kanskje litt ekstra i magen. Speilcellene igjen?

Det å føle og gjenkjenne hvordan andre har det, er viktig for det vi kaller empati, eller medfølelse. Noen mener at speilceller er det som gjør at vi har empati. Nesten som om de er magiske antenner som plukker opp følelser. Men det finnes ikke noe direkte bevis for det. Dessuten har ikke forskerne klart å finne ut akkurat hvor de befinner seg. Foreløpig. Som med all forskning er man alltid på leting, og ny kunnskap kan fort velte gamle ideer overende.