Gittercellene lager kart i hodet ditt sånn at du får en oversikt over hvor du er og hvordan det ser ut der du er. Men de gjør det i fugleperspektiv, altså ovenfra. Objekt-vektorcellene derimot ser tingene rundt deg akkurat der du er og måler avstanden til dem. Og det gjelder enten det er en legokloss eller Nidarosdomen. I praksis er det veldig kjekt at de holder rede på det for deg, så du for eksempel ikke går rett inn i en lyktestolpe. (Noe som kan skje om du går og glaner på mobilen.) Hjernen din jobber i et vanvittig tempo. Den oppdaterer deg på en helt annen måte enn den kunstige intelligensen du har i lomma og den prikken du kan følge der. Og tenk deg at du ser en actionfilm med forfølgelsesscener på ski, i rasende fart gjennom tett skog. At de unngår å kræsje i trærne, er mye takket være at gittercellene og objekt-vektorcellene jobber på høygir. De er som brødre og søstre i en stoooor søskenflokk: Henter inn informasjon fra mange andre celler i flokken, gjør sine lynraske beregninger, og sender skiløperne trygt gjennom skogen. I hvert fall helten, som selvfølgelig har vinnerskallen. For nå har du kanskje skjønt at det ikke bare sitter i beina.

Objekt-vektorcellene stiller på en måte spørsmålet: Hvor er alle ting i forhold til meg? Og for å ta et eksempel fra fotballen: Tenk deg at du er midtbanespiller. Du kaster et raskt blikk over skulderen for å se hvor medspilleren din er, i hvilken retning hen løper, i hvilken fart, og hvor
motspillerne befinner seg. Tenk deg at du gjør det kunststykket å ta imot ballen fra keeper og sentre direkte og treffsikkert videre til stedet der medspilleren din bør befinne seg fire sekunder senere. Og derfra sende ballen rett i mål. Glem himmelske makter. Send en takk til objekt-vektorcellene dine!