Har du brukt kartet på mobilen for å finne veien, har du sannsynligvis fulgt den blå prikken som lyser og som beveger seg mens du går. Det er ikke likegyldig hvor fort du går. Prikken beveger seg i ditt tempo. På samme måte er det med den GPS´en du har inni hodet ditt. Der er det gittercellene som lager denne prikken. Det kan de gjøre fordi de mottar informasjon fra andre hjerneceller. De viktigste her er hoderetningscellene, som bare er opptatt av retning, og fartscellene, som bare er opptatt av fart. Fartscellene kalles også speedometer-celler. For akkurat som speedometeret bryr ikke fartscellene seg om hvor du er eller i hvilken retning du går. Kun hastigheten. På den måten kan hjernekartet ditt oppdateres hele tiden. Det ville jo vært for dumt om du lå foran deg selv, liksom.

Vårt indre kart kan altså ikke oppdateres uten informasjon om hastighet. Det var igjen forsøk med rotter som gjorde at Moser-forskerne fant fartscellene. Rotter fikk løpe i en liten bil uten bunn, på en slags lang tredemølle. En Fred Flintstone-bil, om du har hørt om denne tegneseriefiguren. De løp på jakt etter godbiter. Jo fortere rotta beveget seg, desto oftere fyrte fartscellene av en nerveimpuls. Og når rotta gassa på, greide hjernen å beregne akselerasjonen og hvor rotta ville befinne seg fram i tid. Smart, ikke sant?

Men om det funker sånn for rotter, gjør det det med mennesker? Ja, det gjør det. Navigasjonssystemet er temmelig likt for alle pattedyr. Og særlig når det gjelder stedsansen er rottehjerner og menneskehjerner veldig like.