Om restitusjonen og prosjektet

Av den vesle norsk-jødiske minoriteten på litt over 2000 personar drap dei nazistiske overgriparane litt under 800 personar i Holocaust. I tett samband med dei fysiske drapa og som ein del av folkemordsprosessen med å utslette jødisk liv frå Noreg, vart også ofra sin eigedom beslaglagt. Parallelt med deportasjonar, arrestasjonar og flukt til Sverige vart heimane, eigedelane og forretningane deira inndregne, fordelte til nye personar og spreidde for alle vindar.

Då dei overlevande norske jødane kom tilbake til Noreg etter frigjeringa i 1945, byrja dei å byggje opp att liva sine etter folkemordet. Iblanda traumene forårsaka av forfølgingane, sorga over drepne familiemedlemmer og vener, og arbeidet med å kome seg heim frå nazistiske leirar og eksil i Sverige, vart dei også konfronterte med tapet av heimane sine. Restitusjonen handlar om langt meir enn gjenopprettinga av økonomiske verdiar – dei tapte eigedelane hadde også ein ikkje-materiell verdi. Fast eigedom, lausøyre, bankkontoar og forretningar var også barndomsheimar, bryllaupsgåver, arvesølv, sparepengar, familiebedrifter og levebrød. Å miste og få dei att betydde langt meir enn kva som kan målast i verdien på eit marknad.

Mellom 1945 og 1947 vedtok Stortinget mellom anna fire restitusjonslover – lover om tilbakeføring av og erstatning for eigedom som hadde gått tapt eller blitt skada som følgje av krigen. Desse var først og fremst mynta på dei som hadde lidd tap som følgje av fysiske krigsskadar som bombing og motstandsfolk som hadde fått eigedomen sin beslaglagt i såkalla «nasjonalt arbeid». Fire restitusjonsinstitusjonar fekk i oppdrag å gjennomføre desse lovene. Men restitusjonen skulle vise seg å vere svært ufordelaktig for Holocaust-overlevande, og store verdiar vart ikkje tilbakeførte til den norsk-jødiske minoriteten.

I avhandlinga undersøker eg korleis desse institusjonane behandla norske jødar som søkte om å få tilbake heimane, eigedelane og forretningane sine. Eg undersøker også korleis norske jødar agerte og reagerte i prosessen og korleis restitusjonen påverka deira evne til å byggje opp att liva sine etter Holocaust. I eit større perspektiv er målet med avhandlinga å belyse korleis norske styresmakter behandla norske Holocaust-overlevande og norsk-jødisk liv i etterfolkemordstida.

Kjeldemateriale og database

Mitt hovudkjeldemateriale er dei rundt 2500 saksmappene frå restitusjonsinstitusjonane tilhøyrande norske jødar – kvar person som søkte om restitusjon fekk som regel éi slik mappe i kvar institusjon vedkommande kom i kontakt med, og denne inneheldt alle dokumenta tilhøyrande saksbehandlinga til denne personens søknad. For å gjennomføre arbeidet har eg utvikla ein database over alle norske jødar og restitusjonen av deira eigedom i åra 1940–1955. Kvar person har éi innføring i databasen, med informasjon om personalia, familieforhold, bustad, utdanning og yrke, statstilknyting, overgrep begått mot dei under Holocaust og restitusjonen av deira eigedom. 

Informasjon om behandling av personopplysningar 

I databasen har eg registrert informasjon om rundt 2500 personar, i all hovudsak personar som levde mellom 1940 og 1947. Som personlege historier blir desse dataa behandla med den største varsemd, både i lagringa og i formidlinga av funna. Både databasen og kjeldene er lagra på tre krypterte og passordbeskytta harddiskar (lagringseiningar) som berre eg har tilgang til. Behandlinga av personopplysningar i prosjektet er godkjend av NSD/Sikt, personvernombodet ved NTNU og av instituttleiar ved Institutt for moderne samfunnshistorie.

Personar som er registrerte i databasen har ei rekkje rettar til opplysningane eg har registrert om dei, som nedfelt i GDPR. Dei har mellom anna rett til innsyn i registrerte opplysningar om seg sjølv, rett til å korrigere opplysningar om seg sjølv og rett til å slette opplysningar om seg sjølv. Dersom du ønskjer meir informasjon om behandlinga av dine personopplysningar eller ønskjer å utøve desse rettane, ta kontakt med meg på elise.b.berggren@ntnu.no.