Er det kanskje sånn at vi har en blindsone flere steder enn på veien? At vi overser kvaliteter og verdier i bygg fra en periode som ennå ikke er elsket av "folk flest"?

Hvorfor har jeg gått fra å mislike horisontale vindusbånd til å være lettere "obsessed" med de i løpet av 5 år ved arkitekturstudiet? Har jeg lært meg å se? Eller har jeg blitt hjernevasket?

Lenke til masteroppgaven i sin helhet i Nasjonalt vitenarkiv kommer her så snart den er klar.