Jakten på samskapingen

Samskaping kan få fart på innovasjon og nye arbeidsformer i helse- og omsorgstjenestene. Men først må vi ble enige om hva samskiping er. Og om det lønner seg.

Av Bjørn Kvaal

– Et hårete og spennende mål, sier Eugene Guriby.

Han er forsker ved Norce og medlem i Innovasjons- og samskapingsutvalget. Her skal de finne svaret på hvordan vi kan utsette folks behov for helsetjenester. Fasiten kommer i en NOU sommeren 2026.

Nå møter utvalget forskere, organisasjoner og ansatte som har kunnskap som de tar med seg inn i arbeidet.

Kunnskap i kø

Det har ikke manglet på rapporter som forteller om utfordringer helse- og omsorgstjenestene befinner seg i, og som neppe blir mindre i fremtiden.

På et seminar i Oslo 27. juni inviterte Innovasjons- og samskapingsutvalget forskere og praksisfeltet. Innledere delte kunnskap som kunne være relevant for utvalget. Og det ble diskutert hvor står vi i dag og hvordan få til felles forståelse av innsikt og kunnskap som bør ligge til grunn for utvalgte anbefalinger til politikken.

Ailin Aastvedt, seniorforsker ved Telemarkforskning, innledet seminaret med spørsmålet: Hva vet vi om effekten av samskaping? Men før hun ga svar på dette, tok hun vegen innom «hva mener vi når vi sier samskaping?».

– Alle har sin oppfatning. Det handler om nye arbeids- og samarbeidsformer mellom kommune, næringsliv, innbyggere og tjenestesteleverandører, og samarbeid mellom pårørende, brukere og ansatte. Selv mener jeg det dreier seg om likeverdig samarbeid og likeverd i beslutningsprosesser der målet er å løse felles utfordringer. Og der vi skal få til noe sammen, sier Aastvedt.

Vanskelig å måle

Økt tillit, beredskap og bedre tjenester er gode mål for samskaping. Men det er vanskelig å måle, og vi vet lite om vi oppnår dette.

– Mange kommuner jobber med samskaping, men det er ofte på symbolsk nivå. Frivillige kan komme fram med gode forslag sett fra sitt ståsted, men er ikke nødvendigvis det kommunen så for seg, sier Aastvedt.

Generelt er det lite dokumentasjon som tyder på ressursbesparelser, og prosjektene kan brenne ut etter satsingsperioden.

Dette gjør eldre trygge

Bidrar så sivilsamfunnet til gode omsorgsfellesskap i lokalsamfunn? Nina Beate Andfossen, førsteamanuensis ved Senter for omsorgsforskning ved NTNU tok opp spørsmålet i sitt innlegg. Hun viste til at det viktigste er at brukerens behov er i sentrum.

Det som gjør at eldre føler seg trygge i eget hjem er tjenester som gjør at de føler seg hjemme enten det er egen bolig eller på institusjon. Hjelp og støtte fra familie, medbestemmelse, mestringsfølelse, positive relasjoner til tjenesteytere, oversiktlige tjenester og bruk av teknologi og digitale tjenester som de behersker gir slik trygghet.

Det som gir ansatte trygghet i jobben er personsentret tverrfaglig samarbeid, organisatorisk stabilitet og fleksibilitet, tillitsbasert ledelse og ressursfordeling.

Over 300 000 årsverk med omsorg

Frivillig ubetalt omsorgsarbeid gis av frivillig-organisasjoner og enkeltpersoner, uformell hjelper i og utenfor egen familie og uformell omsorg/familieomsorg. Og ofte er det kombinasjoner av dette.

Familieomsorg utgjør 153 000 årsverk i Norge. Offentlig omsorgtjeneste er til sammenligning på 161 000 årsverk

– Det er ulike forutsetninger for samskaping med de ulike frivillige og uformelle aktørene i omsorgstjenestene. I henhold til lovverket plikter kommunene å legge til rette for den organiserte frivilligheten. Men de uformelle hjelperne, som naboen, faller utenfor dette tilretteleggingsarbeidet. De er i tjenestenes blindsone. De operer som enkeltpersoner og har ingen styring for sitt arbeid, sier Andfossen.

Hun legger til:

– Det er lite samskaping i helse- og omsorgstjenestene ut fra det vi kjenner til. Eldre innbyggere bidrar mest, selv om de også kan være mottakere selv av tjenester - også av andre frivillige.

Etterlyser likeverdighet

Professor emeritus Rolf Rønning ved Universitet i Innlandet mener samarbeid som kan munne ut i at en sammen skaper noe nytt, er viktig og nødvendig.

– Men likeverdig samarbeid mellom stat og kommune er umulig siden det er staten som setter premissene for kommunenes omsorgstjenester. Kommunene blir overkjørt i både i somatikken og psykiatrien. Kriminalomsorgen har knappe ressurser, og når innsatte skal ut fra fengsel skal de til en kommune. En person som er utredet for autisme kan koste kommunen 12 million kroner i året. Da går ikke kommunebudsjettene i hop. Overregulering og kontroll hemmer kommunene. Kommunalt ansatte bruker 20 prosent av tida si på rapportering. Kunne halvparten vært nok, hadde vi frigjort 50 000 årsverk i kommunene, sier Rønning.

Utenforskap koster, men hva er beste tiltak?

Hva vet vi om effekter av tverrsektorielle tiltak for å motvirke utenforskap? Dette var spørsmålet Rebecca Radlick, seniorforsker ved Norce, skulle svare på.

Risikofaktorene for utenforskap kan være lav sosioøkonomisk status, skolefaktorer, psykisk uhelse, langvarige somatiske lidelser, barnevernsbakgrunn, psykososiale vansker og minoritetsbakgrunn.

Det gis en rekke tilbud for oppfølging. Noen eksempler er arbeidsrettet rehabilitering kombinert med kognitiv adferdsterapi. Tverrfaglige hodepineteam, fleksibel ACT og FACT Ung har positive resultat. IPS (individuell jobbstøtte) har også god dokumentert effekt ved moderat til alvorlig psykiske sykdom. Rask psykisk helsehjelp er et gratis lavterskeltilbud Radlick også trekker fram. HelseIArbeid er for dem med muskel- og skjelettplager og lettere psykiske plager.

– Men vi savner blant annet robuste effektstudier og analyser av kost-nytte. Og hva som virker for hvem, forebyggende tiltak og samarbeid med utdanningsaktører og frivillige organisasjoner, sier Radlick.

Tre eksempler på samskaping

Marit Halder, professor ved OsloMet, spør hvordan vi kan få til et mer mangfoldig samskapingslag i arbeidet med utvikling av omsorgstjenester. Her er tre eksempler:

• Partnere fra privat næringsliv, akademia og frivillig- og offentlig sektor. Med OsloMet, NTNU, Røde Kors, Agenda Kaupang og KS og mange flere.

• Hvor er mine brødre? Prosjekt Campus i bydelen Søndre Nordstrand. Rekruttering til omsorgsyrker, tett på skoler, storkapital, tid som metode og studenter som rollemodeller og brobyggere.

• Homesick: Fireårig forskningsprosjekt fra 2026:

– Vi skal bo hjemme lengst mulig, og vi vil det, sies det. Men denne oppfatningen er ikke evidensbasert. Bo trygt hjemme er viktig reform, men hjemme kan være på institusjon. Og vi skal være hjemme når vi er på skole, vi skal jobbe hjemmefra, fengsel kan være i hjemmet, vi skal være syke hjemme.

– Jeg er ydmyk når jeg ser kommunens arbeid og alt de får til og skal få til. Men jeg frykter mer omsorgssvikt hos de eldre, sier Halder.

– Hverdagsrehabilitering er som trampoline

Professor Oddvar Førland ved Høgskulen på Vestlandet og Sener for omsorgsforskning skulle svare på: Hvordan går det egentlig med hverdagsrehabiliteringen?

I en ny rapport er ansatte i kommuner som har lang erfaring med hverdagsrehabilitering blitt intervjuet, og det er gjort litteraturgjennomgang.

Hverdagsrehabilitering er tverrfaglig, målfokusert og intensivt kommunalt rehabiliteringstilbud i hjemmet. Ofte gitt til eldre som har fått fall i funksjon. Det oppsto i Norge i 2012. Tilbudet er ikke lovpålagt, men tre av fire kommuner har tjenesten. De kommunene som ikke har det er som regel små.

– Hverdagsrehabilitering gir positiv effekt på daglig funksjon og livskvalitet. Det kan beskrives som en trampoline som gir mottakerne et sprett høyere opp og gjør dem mer «produktive». Dette gir en «avkastning» for kommunene i form av mindre behov for tjenester, sier Førland.

Men han legger også til: 

–  Dette aktualiserer et prioriteringsdilemma mellom på den ene side kommunale tiltak som gir innsparing, og på den annen side tiltak som ikke gir det, men som likevel må gis. Det vil si til de mange omsorgstrengende uten stor mulighet for slik sprett. Kort sagt:  Svaret er ikke enten eller, men både og.  

Godt utbytte, men ikke lovpålagt

Kommunene forteller om variasjoner i organisering, intensitet og målgrupper.

– Siden hverdagsrehabilitering ikke er lovpålagt, er tilbudet utsatt for nedprioritering i økonomisk krevende tider. KS og Helsedirektorat bekrefter betydelig variasjon i hvordan hverdagsrehabilitering organiseres og praktiseres, sier Førland.

Tilbudet har svake system for erfaringsutveksling og læring på tvers av kommuner.

– Jeg tror det er viktig å bevare og utvikle dedikerte hverdagsrehabiliteringsteam som en spesialisert tjeneste og å styrke samspillet med hjemmesykepleien og intensiteten i rehabiliteringen, sier Førland.

Vil ha møteplasser

Han ønsker statlig engasjement og regionale og/eller nasjonale samlinger for kommunal hverdagsrehabilitering.

Førland utfordrer Innovasjons- og samskapingsutvalget:

– Hvordan kan kraften i brukernes indre motivasjon og drømmer for endring utredes og tas i bruk? Hva skal til for å få fram disse? Og hvordan skape løsninger sammen med ildsjelene i hverdagsrehabilitering?

Litt nærmere noen svar

Utvalgsmedlem Eugene Guriby fikk siste ord på samlingen:

– Vi trenger slike møteplasser for forskere og ansatte i praksisfeltet. Takk for innlegg og takk for gode spørsmål. Vi er ikke i mål når det gjelder å skape lik forståelse av hva samskaping er. Men for utvalget har det vært givende å snakke med dere. Slik at vi kan nærmere oss noen svar.