Oppsummeringer artikkel

Oppsummeringar av kunnskap

Alle oppsummeringar av kunnskap i denne serien finn du i Omsorgsbiblioteket. Omsorgsbiblioteket er eit nettbibliotek der Senter for omsorgsforsking har samla og oppsummert både forsking og utviklingsarbeid for helse- og omsorgstenestene.

 

Omsorgsbiblioteket.no

 

Oppsummeringer toggler

Evy Gangstø Steinseide. Foto: Thor Brødreskift

Frivillighet i palliativ omsorg

Dette er en oppsummering av kunnskap om frivillighet i palliativ omsorg i kommunene. Frivillighet i palliativ omsorg dreier seg om ubetalt innsats for personer med kort forventet levetid. Innsatsen kan for eksempel ta form av besøk og samtale, tilrettelegging for kulturelle og estetiske opplevelser, følgetjeneste og våketjeneste ved dødsleie.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Hensikten med kunnskapsoppsummeringen er å gi oversikt over forskning, utviklingsar beid, styringsdokumenter fra myndighetene, og verktøy og andre ressurser som kan være nyttige for lokale og sentrale helsemyndigheter. Den er også skrevet for dem som har et praktisk ansvar for å organisere frivillig arbeid i det palliative feltet.

Det ble gjennomført et systematisk litteratursøk for perioden 2010–2022 i Medline, Cinahl, Cochrane, Web of Science og Swemed+, samt håndsøk i andre utvalgte databaser.

Det er beskrevet 72 publikasjoner og fagressurser, hvorav 46 er forskningspublikasjoner. I tillegg til forskningspublikasjoner er utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet omtalt.

Hovedfunn:

• Helsehjelp er forbeholdt helsepersonell og er et offentlig ansvar, inkludert palliativ omsorg, men frivillighet kan være et tillegg som kan berike sosiale og kulturelle aspekter ved omsorgen.

• Det er forsket lite på tematikken både i norsk kontekst og internasjonalt. Det meste av forskningen har anvendt kvalitativ metode.

• Frivillige i den palliative omsorgen kan bidra til en opplevelse av støtte for den som skal dø, for pårørende og for ansatte. Bidraget fra frivillige oppleves ofte, men ikke alltid, som et positivt supplement til helsehjelpen det offentlige tilbyr.

• Slik frivillighet i en helse- og omsorgstjenestesammenheng bør koordineres ved hjelp av en frivillighetskoordinator, og det bør utarbeides rutiner for opplæring og oppfølging av de frivillige.

• Det bør være tydelig både for ansatte og frivillige hvem som har hvilke roller. Det bør også være tydelig hvem som har ansvar for hva.

• Det er ikke formelle kompetansekrav for dem som deltar i frivillighet i palliativ omsorg i Norge, men det finnes ulike lokale kompetansehevende tiltak og opplæringsprogrammer.

• Vesentlige identifiserte kjernepunkter for å lykkes med frivillig innsats i palliativ omsorg er:

Det frivillige arbeidet bør være koordinert.

Det bør gjennomføres innledende samtaler med de frivillige i forbindelse med rekruttering, og de frivillige bør tilbys strukturert opplæring.

De frivilliges oppgaver bør ha et tydelig innhold og tydelige grenser.

De frivillige skal ikke yte helsehjelp i lovens forstand.

De frivillige bør følges opp og ivaretas underveis i sitt arbeid.

Helsepersonell bør være informert og ha kunnskap om de frivilliges rolle og arbeid.

Trude Hartviksen er en av tre forfattere bak oppsummeringen av kunnskap som har tittelen «Trygg i eget hjem? – fra et tjenesteperspektiv».

Trygg i eget hjem? Tjenesteperspektivet.

En kunnskapsoppsummering om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

En kunnskapsoppsummering om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester.

Denne kunnskapsoppsummeringen inkluderer 15 vitenskapelige studier som har empiri fra Skandinavia og er publisert i perioden 2018–2023. Hensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap om hvilke forhold som ifølge helsepersonell er viktige for å sikre trygge kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester.

Følgende fem tematiske områder ble identifisert:

1. Personsentrert tverrfaglig samarbeid

2. Kompetanseutvikling

3. Organisatorisk stabilitet og fleksibilitet

4. Tillitsbasert ledelse

5. Ressursfordeling

De inkluderte studiene under det tematiske området Personsentrert tverrfaglig samarbeid fremhever behovet for en mer personsentrert faglig tilnærming, endringer i verdisyn, en økt grad av tverrfaglig samarbeid og en tydeligere ansvarsavklaring innad i og mellom tjenes teyterne. Dette vil kreve en omfattende endring i organisering og strukturering for å sikre trygge kommunale helse- og omsorgstjenester.

Studiene peker på at det er behov for en omfattende Kompetanseutvikling av så vel fagkompetanse som ledelseskompetanse i kommunale hjemmebaserte helse- og omsorgs tjenester. For å gjennomføre en tilfredsstillende kompetanseutvikling må ledere ha oversikt over hver enkelt medarbeiders kompetanse og kompetansehevingsbehov.

Under det tematiske området Organisatorisk stabilitet og fleksibilitet gjør vi rede for stu dier som viser at trygge tjenester vil kreve en organisering som gjør at tjenesteutøverne både har den fleksibiliteten som skal til å håndtere uforutsette hendelser, og den stabiliteten som skal til for å sikre kontinuiteten i tjenestene. Tiltak som foreslås er heltidsstillinger, tyde lige retningslinjer og prosedyrer for både tjenesteutførelse og avvikshåndtering.

Tillitsbasert ledelse oppsummerer resultatene fra studier som beskriver ledelse av kom munale hjemmebaserte helse- og omsorgstjenester som omfattende, utfordrende og komplekst, og som peker på ansattoppfølging, koordinering og faglig ledelse som viktige ele menter. Studiene fremhever behov for lederstøtte og en styrking av lederrollen. Tillitbasert ledelse – en ledelsesform basert på tillit og nærhet – vektlegges, men det fremheves også at slik ledelse kan komme i konflikt med toppledelsens behov for kontroll, effektivitet og rapportering.

Ressursfordeling løftes frem som en utfordring i tjenestene. Mangel på tid pekes på som hemmende for muligheten til å holde seg oppdatert på kunnskap. Dette beskrives som en pasientsikkerhetsrisiko. Mangel på personale og/eller høy grad av utskifting av personale er en utfordring blant annet ved endring av faglig tilnærming. De inkluderte studiene innenfor dette tematiske området viser til at både tjenesteyter og tjenestemottaker bør ha en mer betydningsfull rolle i ressursfordelingen.

Siv F. Magnussen og Siri D. Andreassen har skrevet oppsummeringen sammen med Karen Marie Øvern

Trygg i eget hjem? Brukerperspektivet.

Dette er en oppsummering av kunnskap om hvilke forhold eldre hjemmeboende erfarer er viktige for at e skal føle seg trygge i eget hjem. Hensikten med oppsummeringen er å identifisere, beskrive og sammenfatte kunnskap fsom kan være av betydning for helse- og omsorgstjenestene i norske kommuner.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Oppsummeringen inkluderer 18 forsknings- og utviklingsarbeider som er gjennomført i Skandinavia, publisert i perioden 2018–2022, og skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk.

De eldre som inngår i de 18 utvalgte publikasjonene, har det til felles at de har helse- og funksjonssvikt som i større eller mindre grad medfører behov for helse- og omsorgstjenester.

Publikasjonene identifiserer ulike forhold som er sentrale for eldres opplevelse av trygg het hjemme. Disse har vi sortert under sju tematiske områder:

• tjenester som skaper trygghet

• følelsen av å være hjemme

• hjelp og støtte fra familie og nettverk

• medbestemmelse og mestringsfølelse

• positive relasjoner og det å stole på tjenesteyterne

• oversiktlige og tilgjengelige tjenester

• bruk av teknologi og digitale tjenester

Tjenester som skaper trygghet, er i studiene eksemplifisert som ordinær hjemmetjeneste, velferdsteknologi, teambasert innsats og forebyggende tilbud. Følelsen av å være hjemme kan være en opplevelse av integritet, av å være hjemme i eget liv, av å kunne følge egne rutiner og vaner, og av nærhet til mennesker som er viktige for en. Hjelp og støtte fra familie og nettverk betyr både emosjonell og praktisk støtte, og er for svært mange en absolutt betingelse for å kunne mestre hverdagen hjemme. Medbestemmelse og mestringsfølelse oppstår når hverdagen kjennes påvirkelig og håndterlig, og kan fremmes ved at tjenester gis på den eldres premisser. Positive relasjoner og det å stole på tjenesteyterne, som oppfattes som grunnleggende viktig for at eldre skal kjenne at det er trygt å være hjemme, handler om å bli møtt av kompetente fagfolk, men vel så mye om å møte helsepersonell som kjenner en og inngir følelse av at de bryr seg om en. Oversiktlige og tilgjengelige tjenester handler om informasjon om tjenestens tilbud, om hvem som kommer og om besøkstid, samt å kunne stole på at tjenestene er der ved behov.

Bruk av teknologi og digitale tjenester kan gjøre eldre både trygge og utrygge. I mange tilfeller skaper teknologien trygghet i hjemmet og frihet til å utføre daglige aktiviteter. Eldre stoler imidlertid ikke ubetinget på teknologien. Den kan true både personvern og noen ganger hemme livsutfoldelse og selvstendighet.

Funnene i denne oppsummeringen viser at eldres opplevelse av trygghet er relatert til en rekke forhold som til slutt handler om det mest grunnleggende i omsorg: kvaliteten på møtet mellom mennesker.

Professor Jeanne Boge har skrevet en oppsummering av kunnskap om bleier til voksne. Foto: Shutterstock.
 

Bleier til vaksne: Ei kunnskapsoversikt

Denne kunnskapsoversikta handlar om bleier til vaksne i eit notidig, historisk, økonomisk og økologisk perspektiv. Formålet med oversikta er å vise at det er mange vaksne som treng bleier, at det finst mange ulike former for bleier til vaksne, kva som vert rekna for å vere ei god bleie, korleis ein kan bruke kartleggingsverktøy til å finne fram til kva bleier som høver best, korleis ein kan bruke bleier på ein måte som hindrar sår og infeksjonar og å vise at det er økonomiske og økologiske utfordringar knytte til bleier.

Klikk her for å lese oppsummeringa av kunnskap (pdf)

Kunnskapen som vert presentert, er hovudsakleg basert på medieoppslag, studiar og helsepersonell sine erfaringar, slik dei kjem fram i populærvitskaplege tekstar, medieoppslag og lærebøker. Teksten er spesielt retta mot sjukepleiarstudentar og pleiepersonell, men han kan også vere nyttig og interessant for dei vaksne som brukar bleier og deira pårørande. Bleier vert gjerne assosiert med barn, men norske studiar indikerer at 26–38 % av vaksne menn og kvinner har ulike former for urininkontinens (UI). Om lag halvparten så mange menn som kvinner har UI. Amerikanske studiar indikerer at 2,6 % av dei som er over 20–69 år, har ulike gradar av avføringsinkontinens, Omfanget ser ut for å vere over 50 % for dei som bur i norske sjukeheimar. Inkontinenstala er usikre, fordi mange skammar seg over at dei er inkontinente for urin og avføring og kan prøve å skjule inkontinensen, til og med for legen. Mange søkjer ikkje hjelp. Spesielt pinleg kan det vere å artikulere urinlekkasjar ved orgasme og penetrering. Dei som ikkje har kontroll over urin og avføring, kan erfare negative haldningar, også i møte med helsepersonell. Inkontinente kan få låg sjølvtillit, bli deprimerte, isolere seg og kjenne seg mindreverdige.

For dei som søkjer hjelp, finst det mange bleieprodukt å velje mellom. Ei god bleie skal ha stor oppsugingsevne og absorbere hurtig, ho skal ha god passform og slutte godt til, vere laga av hudvenleg materiale på ein slik måte at fukt vert verande inne i bleia som skal kjennest tørr mot huda. Det er viktig at dei som treng bleier, får høve til å teste ulike variantar fordi dei kan vere redde for at bleia skal vere synleg under tøy, redde for lukt, redde for at det skal kome lyd frå bleia når dei rører på seg, redde for lekkasjar og så vidare. I Noreg får vaksne som treng bleier, dekt utgiftene.

Det er viktig å skifte bleier som er våte og tilskitna, då våte og tilskitna bleier kan vere ubehageleg å ha på seg og dei kan forårsake sår og infeksjon. Men studiar og medieoppslag viser at ein del pasientar må vente i fleire timar før dei får hjelp til å skifte bleie. I eit økologisk perspektiv er det ei utfordring at bleier ser ut for å utgjere 1–2 % av det avfallet i verda som det ikkje er mogeleg å bryte ned biologisk.

Mange eldre skjuler sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i møte med helse- omsorgstjenestene. Foto: Shutterstock.
Mange eldre skjuler sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i møte med helse- omsorgstjenestene. Foto: Shutterstock.

Sammenfatning av forskning fra Norden om helse- og omsorgstjenester til skeive eldre

Monika Dybdahl Jakobsen og Martin Sollund Krane fra Senter for omsorgsforskning nord har, sammen med Janne Bromseth ved Østlandsforskning og Anna Siverskog ved Södertörns högskola, sammenfattet forskningen fra Norden om helse- og omsorgstjenester til skeive [1] eldre. Hovedformålet med oversiktsartikkelen var å få en oversikt over kunnskapen fra Norden om temaet for derved å kunne bidra til bedre tjenester for denne gruppen.

Oversiktsartikkelen kan du lese her.

Forskerne fant 46 tekster fra perioden 2002-2022 som på ulike måter bidro med relevant kunnskap. Noen av tekstene handlet om skeive personer sine forventinger til og erfaringer med helse- og omsorgstjenester, mens andre omhandlet helsepersonells holdninger til eller kunnskap om skeive personer. Andre tekster igjen handlet om transpersoners tjenestetilbud eller hvordan tema knyttet til skeive eldre tas opp i helsefagutdanninger.

Kun 13 av de 46 tekstene handlet spesifikt om skeive eldre, noe som tyder på at det har blitt utført relativt lite forskning på de eldste aldersgruppene blant skeive. Søket viste også at det fantes lite forskning fra Norge, Finland, Danmark og Island. 37 av de 46 tekstene var fra Sverige, mens fem var fra Norge, tre var fra Finland og én var fra Danmark.

Hovedfunn og anbefalinger fra forskningen:

  1. Helsepersonell har lite kunnskap om skeive eldre. Mange av tekstene som inngikk i oversiktsartikkelen beskrev at helsepersonell har lite kunnskap om skeive personer og deres erfaringer og tjenestebehov. Det ser ut til at personell har særlig lite kunnskap om skeive eldre, siden mange får sin kunnskap om skeive fra samfunnsdiskusjoner og media, der fokuset i stor grad er på yngre skeive. Blant helsepersonell er det også lite kunnskap om transpersoner og især ikke-binære transpersoner [2]. Denne mangelen på kunnskap bidrar til at transpersoner må lære opp helsepersonell, og fører til at skeive eldre er bekymret for framtidige kontakter med helsevesenet. En viktig årsak til mangelen på kunnskap er at tema knyttet til skeive i liten grad tas opp i helsefagutdanningene, og studier anbefaler at tema knyttet til skeive og deres tjenestebehov i større grad og på en bedre måte tas inn i helsefagutdanningene. Blant annet foreslås det å inkludere normkritisk tenkning og kunnskap om transpersoners tjenestebehov. Det understrekes også at helsepersonell bør være oppmerksomme på at skeive eldre har vokst opp i en tid der holdningene til skeive var svært negative samt at skeive utgjør en heterogen gruppe med veldig ulike erfaringer.

  2. Skeive eldre opplever at det tas for gitt at de er heterofile. Skeive eldre som tar kontakt med helse- og omsorgstjenester blir ofte møtt med en forventning om at de er heterofile. Disse forventingene blir blant annet formidlet muntlig av helsepersonell, på venterom og i skriftlig materiell. I tillegg opplever skeive at helsepersonell møter dem med bestemte forventninger til kjønn.

  3. Helsepersonells holdninger varierer og påvirker tjenestene. I noen artikler har forskere undersøkt studenter og helsepersonells holdninger til ikke-heterofile personer. Studiene viser at flertallet har relativt positive holdninger, et mindretall har negative holdninger og noen har svært negative holdninger til ikke-heterofile. Helsepersonells holdninger vil kunne påvirke møtet med brukerne. Eldre skeive som mottar tjenester kan være i kontakt med mange tjenesteytere, og dermed også personell med negative holdninger. I tillegg kan andre beboeres negative holdninger bidra til sosial isolasjon for skeive på sykehjem. Noen studier understreker at skeive ikke bør være prisgitt holdningene til hver enkelt tjenesteyter og medbeboer, men at institusjoner bør ha systemer for å hindre at personer blir utsatt for diskriminering eller blir isolerte. Studier tyder også på at negative holdninger og opplevd diskriminering bidrar til at skeive utsetter bruk av helse- og omsorgstjenester eller lar være å bruke tjenester, og dette kan ha negative helsekonsekvenser.

  4. Mange eldre er i skapet. Negative holdninger og diskriminering eller en forventning om å møte negative holdninger gjør at en del skeive eldre som tidligere har vært «åpne» velger å skjule sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i møte med helsepersonell. Dette kan være ubehagelig blant annet fordi det oppleves som viktig å kunne få fortelle sin livshistorie og få sine forhold anerkjent. Noen skeive eldre vil imidlertid ikke ønske å være åpne om sin kjønnsidentitet og/eller seksuelle orientering. Dette kan ha sammenheng med at de er vokst opp i en tid der det var nødvendig «å være i skapet» siden homoseksualitet var ulovlig og holdningene til skeive var svært negative.

  5. Forventninger om at eldre er heteroseksuelle og aseksuelle. Noen av de inkluderte tekstene handlet om seksuell praksis. De beskrev en tendens til at helsepersonell behandlet eldre som om de er heteroseksuelle, og at helsepersonell forventet seksuelle praksiser som det heteroseksuelle samleiet. Dette kan føre til at personer som oppfatter sex som noe mer eller annet enn det heteroseksuelle samleiet føler seg fremmedgjort. En studie beskrev også at bivirkninger av behandling som fører til kroppslige endringer og virker inn på seksuell praksis kan oppleves annerledes og bety andre ting for homofile enn for heterofile personer. Det har også vært en tendens til å se eldre som aseksuelle, men mange eldre er seksuelt aktive.

  6. Skeive eldre har varierende sosiale nettverk. Noen studier omhandlet skeive eldres sosiale nettverk. I disse studiene framgår det at noen skeive eldre har sterke sosiale nettverk og sterke vennskap, også omtalt som «valgt familie». Andre skeive har imidlertid små sosiale nettverk og lite kontakt med familie, og dette kan øke avhengigheten av offentlige helse og omsorgstjenester.

  7. Studier har kritisert tjenestetilbudet til transpersoner. Flere studier har rettet kritikk mot det medisinske tilbudet til transpersoner og tilbudet om kjønnsbekreftende behandling slik det har vært. Det framheves at transpersoner som ønsket behandling ble møtt av «portvoktere» som vurderte om de skulle få et medisinsk tilbud eller ikke. Disse portvokterne har vært preget av bestemte holdninger, som forventninger om at transpersoner enten opplever seg som mann eller kvinne, er heterofile og har gått igjennom et bestemt erkjennelses- og utviklingsforløp. Portvokternes holdninger har bidratt til at transpersoner har tilpasset seg og sine fortellinger til portvokternes forventninger, og det har bidratt til at ikke-binære og ikke-heterofile personer har holdt tilbake informasjon i møte med portvokterne. Det har også ført til at ikke-binære transpersoner i realiteten har manglet et behandlingstilbud, og studier har framhevet at ikke-binære transpersoner bør få et like godt tilbud som binære transpersoner.

  8. Noen opplever aldersdiskriminering og har negative erfaringer med tjenester. Studier beskriver at skeive eldre kan oppleve en kombinasjon av fordommer mot skeive og aldersdiskriminering i møte med helse- og omsorgstjenester. I tillegg har endel transpersoner negative erfaringer fra tidligere kontakt med helsevesenet, der de blant har måttet svare på nærgående spørsmål for å få kjønnsbekreftende behandling. Dette gjør at noen transpersoner har liten tillit til helse- og omsorgstjenestene.

  9. Alle bør ikke behandles likt. Ifølge studiene kan synspunktet om at alle skal behandles likt i praksis innebære at alle behandles på samme måte. Imidlertid bringer tjenesteytere sine normer og holdninger inn i møter med pasienter, og dette kan også inkludere heteronormativitet [3]. Dermed kan en ved å behandle alle på samme måte i praksis behandle alle på en heteronormativ måte. Studier anbefaler derfor at helsepersonell er bevisst på egne fordommer og atferd, unngår å møte alle på samme måte og unngår å møte pasienter med en forventning om en at eldre er ciskjønnet og heterofile.

  10. Konkrete anbefalinger til helsepersonell: Bruke åpent språk og visuelle signaler. Noen konkrete råd til helsepersonell som kommer fram i forskningsartiklene er å bruke ikke-heteronormativt, kjønnsnøytralt og åpent språk, samt bruke pronomen og navn som tjenestemottakerne selv ønsker å bruke. Studier anbefaler også bruk av bekreftende visuelle signaler som regnbuesymboler for å signalisere inkludering. Det bør også legges til rette for at skeive eldre har tilgang på «trygge rom» der de kan snakke fritt og gi uttrykk for sin seksuelle orientering og /eller kjønnsidentitet uten å risikere å møte negative reaksjoner.

[1] Skeiv er et samlebegrep som brukes om personer som bryter med forventninger til seksualitet og/eller kjønn. Gruppen inkluderer blant annet ikke-heterofile og transpersoner.
[2] Transpersoner er personer som har en annen kjønnsidentitet enn det kjønnet de ble registrert som ved fødsel. Ikke-binær transperson er en fellesbetegnelse for transpersoner som identifiserer seg utenfor den binære tokjønnsmodellen. Noen ikke-binære transpersoner identifiserer seg som både mann og kvinne, andre identifiserer seg som et annet kjønn enn mann eller kvinne, mens andre ikke identifiserer seg som noe kjønn. Kilde: Skeiv kunnskap
[3] Begrepet heteronormativitet beskriver antakelsen om at alle er heterofile og ciskjønnet. At en er ciskjønnet betyr at en identifiserer seg med det kjønnet en registreres med ved fødsel.

Kvalitet i tjenester til voksne med utviklingshemming

Dette er en oppsummering av kunnskap om kvalitetsdimensjoner ved tjenestetilbudene til voksne med alvorlig/dyp utviklingshemming. Oppsummeringen viser at kvalitet i helse- og omsorgstjenestene handler om tilstrekkelige ressurser, stabile tjenesteytere og spesialkompetanse, herunder kompetanse på førspråklige og ikke-språklige kommunikasjonsformer, kunnskap om hvordan helse- og sansemessige utfordringer påvirker og kompliserer kommunikasjon, funksjon og aktivitet i hverdagslivet, kompetanse på andre tilleggsutfordringer, samt spesifikk observasjonskompetanse.

Professor Anita Gjermestad ved VID vitenskapelige høgskole har skrevet kunnskapsoppsummeringen, som inkluderer 87 nasjonale og internasjonale publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid, samt en gjennomgang av lovverk, politiske styringsdokumenter og faglige veiledere.

Klikk her for å lese oppsummeringen av kunnskap

Sammendrag på engelsk

I denne kunnskapsoppsummeringen utforskes indikatorer på kvalitet i tjenester til voksne med alvorlig/dyp utviklingshemming. Følgende forskningsspørsmål har vært styrende for arbeidet: Hvilke kvalitetsdimensjoner ved tjenestetilbudene kommer til uttrykk i publikasjoner knyttet til forskning og utviklingsarbeid rettet mot voksne personer med alvorlig/dyp utviklingshemming, og hvilke hovedresultater fremkommer?

I alt 87 nasjonale og internasjonale publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter og faglige retningslinjer om kvalitet i helse- og omsorgstjenester til personer med alvorlig utviklingshemming er inkludert.

Personer med alvorlig utviklingshemming er borgere med alvorlig nedsatte kognitive og kommunikative funksjoner. De kommuniserer hovedsakelig non-verbalt og har behov for livslange tjenester fra helse- og omsorgstjenesten og andre hjelpeinstanser. Forståelsen av kvalitet som legges til grunn i oppsummeringen, er inspirert av Donabedians (1997) tre kvalitetsdimensjoner og indikatorer: struktur-, prosess- og resultatindikatorer.

I tillegg til Donabedians kvalitetsindikatorer er også de syv hovedtemaene i Helsedirektoratets nasjonale veileder fra 2021 om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming brukt som analytisk ramme for å vurdere kvalitetsdimensjonene i tjenestene.

Samlet sett viser resultatene fra oppsummeringen at kvalitet i tjenestene handler om tilstrekkelige ressurser, stabile tjenesteytere og spesialkompetanse. Spesialkompetansen dreier seg om non-verbal og førspråklig kommunikasjon, særlige og komplekse helsemessige og andre tilleggsutfordringer samt spesifikk observasjonskompetanse.

Oppsummeringen viser til følgende kjernepunkter for å lykkes med kvalitet i tjenestene til voksne personer med alvorlig utviklingshemming:

• ansatte har store stillingsstørrelser/-brøker, og tjenestene har turnusordninger som sikrer stabilitet og kontinuitet i personell som yter tjenestene.

• unngå store og samlokaliserte botilbud som krever et høyt antall ansatte.

• tett og nært samarbeid med familie med god kjennskap til den det gjelder, samt at foreldrenes innsikt brukes som ressurs og kilde til læring og kompetansebygging i tjenestene.

• årvåkenhet på at personer med alvorlig utviklingshemming har større helseutfordringer enn befolkningen ellers, og systematisk gjennomføring av årlige helsekontroller hos fastlege som fokuserer på den enkeltes helse, syn, hørsel, gjennomgang av medikamentbruk, smertevurdering, vurdering av stilling/holdning/sittestilling samt vurdering av generell livskvalitet.

• ansatte har nødvendig spesialkompetanse. Dette dreier seg særlig om:

› førspråklige og ikke-språklige kommunikasjonsformer samt kunnskap om hvordan helse- og sansemessige utfordringer påvirker og kompliserer den enkeltes kommunikasjon, funksjon og aktivitet i hverdagslivet.
› spesifikk observasjonskompetanse og oppfølgning av den enkeltes somatiske og psykiske helse, trivsel og hverdagsutfordringer.

• oppmerksomhet på at brukertilfredshet, opplevelsen av trivsel og velvære kan være særlig utfordrende å innhente fra personer med alvorlig utviklingshemming, og at dette derfor må innhentes på alternative måter og i tett dialog med de som kjenner personen godt.

Skeive eldre

Skeive eldre og helse- og omsorgstjenester

Av Monika D. Jakobsen og Martin K. Sollund

Skeiv er et samlebegrep som brukes om personer som bryter med forventninger til kjønn og/eller seksualitet. Gruppen inkluderer blant annet lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnspersoner, og bokstavforkortelser som LGBT, LGBTI, LGBTIQ og LBGT+ brukes også om denne gruppen.

Det finnes lite kunnskap om skeive eldre i norske helse- og omsorgstjenester. Forskning fra andre land tyder imidlertid på at skeive opplever tjenestene som lite inkluderende (Caceres, Travers, Primiano, Luscombe, & Dorsen, 2020; Dune mfl., 2020).

Mange skeive eldre opplever at tjenesteytere tar heteroseksualitet for gitt og at tjenesteytere har bestemte normer og forventninger til kjønn. Noen skeive eldre opplever også negative holdninger og diskriminering i kontakt med tjenesteytere, og disse negative holdningene, samt redsel for å møte negative holdninger, kan føre til at personer skjuler sin seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet når de kommer i kontakt med helse- og omsorgstjenester. Også personer som tidligere har vært relativt åpne om sin seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet kan komme «inn i skapet» når de kommer i kontakt med tjenester rettet mot eldre brukere (Caceres mfl., 2020; Dune mfl., 2020).

Negative holdninger og diskriminering kan også føre til at utredninger og tjenester blir avbrutt, at personer utsetter bruk av tjenester og at personer unnlater å bruke tjenester, noe som kan ha negative helsekonsekvenser (Dune mfl., 2020). I tillegg opplever noen skeive eldre at deres partnere og valgte familier  ikke blir anerkjent av tjenesteytere (Dune mfl., 2020). 

Usynlige skeive eldre.  Hvis tjenesteytere gjennom ord og handlinger gir uttrykk for at de tar for gitt at alle eldre er heterofile og formidler spesielle forventlinger og normer til kjønn (som for eksempel tokjønnsnorm), kan det bidra til at skeive eldre skjuler sin seksuelle orientering og/eller kjønnsidentitet. I tillegg har skeive eldre vokst opp i og levd deler av sine voksne liv i en tid der negative holdninger og diskriminering mot LGBT-personer var vanlig og homofili var straffbart. Som en følge av dette var det tidligere nødvendlig å være diskré og skjule sin sin seksuelle orientering og/eller normbrytende kjønnsidentitet (Kristiansen, 2004; Wickman, 2017). Denne diskresjonen, som kan ses som en nødvendig overlevelsesstrategi, har også for mange blitt en innarbeidet vane og livsinnstilling. Derfor er det færre eldre enn unge skeive som er åpne om sin orientering og/eller kjønnsidentitet (Kristiansen, 2004; Wickman, 2017), noe som kan bidra til at denne gruppen blir vanskelig å få øye på for de som skal yte helse- og omsorgstjenester.

Valgte familier. Forskning fra andre land viser at noen skeive som har opplevd negative holdninger og reaksjoner fra familiemedlemmer, har lite kontakt med slekt og familie (Dune mfl., 2020). En lavere andel skeive har barn, og en lavere andel lever sammen med en partner sammenlignet med den øvrige befolkningen (Karen I. Fredriksen-Goldsen, Charles A. Emlet, & Charles P. Hoy-Ellis, 2011). Dette kan føre til at noen eldre i denne gruppen i mindre grad har slekt som kan bidra med omsorg og praktisk hjelp ved sykdom (Dune mfl., 2020; Karen I. Fredriksen-Goldsen mfl., 2011). På den annen side beskriver studier at venner og valgte familier  kan være viktige deler av skeive personers nettverk. Disse uformelle nettverkene og valgte familiene kan også bidra med hjelp og støtte ved sykdom (Caceres mfl., 2020; Dune mfl., 2020).

Les sammenfatning av forskning

Hvordan kan retningslinjer og veiledere implementeres i den kommunale helse- og omsorgstjenesten?

Sammendrag

Dette er en oppsummering av kunnskap om hvordan retningslinjer og veiledere kan implementeres i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kunnskapen som blir presentert, er basert på forsknings- og utviklingsarbeid som er relevant for implementering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer 20 artikler som beskriver forskning, 2 artikler som beskriver både forskning og utviklingsarbeider, 5 rapporter, 4 masteroppgaver og 2 kronikker. De 20 forskningsartiklene består av både systematiske oversikter og enkeltstudier som beskriver forskjellige implementeringsprosesser og resultatene av dem. Disse er fra forskjellige kontekster (forskjellige land og forskjellige sektorer i helsevesenet), men alle er relevante for å implementere retningslinjer og veiledere i kommunen i norsk sammenheng.
Oppsummeringen omhandler i hovedsak retningslinjer siden det er der det er gjort mest forskning. Veiledere er inkludert, men det er ikke gjort like mye forskning på implementering av disse i helsevesenet. Følgende temaer dekkes:

  • teoretiske rammeverk som kan brukes som en veileder for å iverksette retningslinjer/veiledere
  • hva som fungerer som hemmere og fremmere for å iverksette retningslinjer og veiledere i helsetjenesten
  • holdninger til retningslinjer/veiledere og hvordan det påvirker en iverksetting
  • hvilke metoder som har blitt brukt for å iverksette retningslinjer og veiledere
  • resultatene av implementeringsarbeid som har blitt gjort

Målgruppen for oppsummeringen er alle som jobber med å iverksette retningslinjer og veiledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Sentrale utviklingstrekk

Den kommunale helse- og omsorgssektoren er et stort og komplekst felt og får stadig flere oppgaver. Det betyr at det blir mange retningslinjer og veiledere å forholde seg til. Disse dekker mange forskjellige områder: fra nasjonal faglig retningslinje for demens til nasjonal veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov.

I Norge er det i hovedsak Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som utvikler nasjonale faglige retningslinjer og veiledere for helse- og omsorgssektoren. Formålet med disse er å gi veiledning for det som anses som best medisinsk praksis. De er også ansvarlig for å bidra til å iverksette disse retningslinjene og veilederne. Det gjøres gjennom ressurser som nasjonale og regionale kompetansesentre, for eksempel Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT). Til tross for ansvaret for å bidra til implementering har Helsedirektoratet tidligere gjort lite for dette i praksis. Direktoratet har satt noen minimumskrav for iverksetting av retningslinjer og veiledere, som blant annet inkluderer at både kort og lang versjon av retningslinjer og veiledere skal være tilgjengelig. I 2012 var det kun i et fåtall av retningslinjene og veilederne at minimumskravene for iverksetting hadde blitt oppfylt av Helsedirektoratet.

Det å skulle iverksette nasjonale retningslinjer og veiledere på et lokalt nivå er en utfordrende oppgave. Det har ført til at det har blitt utviklet flere forskjellige rammeverk og modeller som kan brukes som veiledere for å planlegge og gjennomføre en iverksetting, eller gi en oversikt over hva som kan påvirke resultatet av iverksettingen. Relevante modeller og rammeverk som har blitt brukt både i Norge og land med sammenlignbare helsetjenester, beskrives i denne oppsummeringen.

Hovedfunn

  1. Jeg har funnet lite forskning på implementering av retningslinjer og veiledere i kommunesektoren spesifikt. Det finnes mer forskning som er gjort i spesialisthelsetjenesten.
  2. Implementeringsmetoder som har resultert til vellykkede implementeringer, handler ofte om en blanding av undervisning, møter, verksteder og samlinger. Til tross for dette anvendes det i Norden mest passive metoder, som publisering på nett og sending i post.
  3. Hemmere for å ta i bruk retningslinjer og veiledere lokalt er press fra flere hold, manglende lokal motivasjon og ressurser og en opplevelse av at utvikleren ikke kjenner den kliniske hverdagen. Andre hemmere er uklare retningslinjer/veiledere, at innsatsen som gjøres for å iverksette dem, er større enn gevinsten, og at kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen/veilederen ikke oppleves som relevant for praksis.
  4. Fremmere er å la ansatte delta i relevante prosjekter og støtte iverksettingen, ha praksisnær opplæring og tilbakeføre resultatene av implementeringsforskning til avdelingene. En annen fremmer er evnen til å innlemme retningslinjer og veiledere med pasientens/brukerens preferanser.

Konklusjoner

Kunnskapsoppsummeringen viser at for å lykkes med en lokal implementering av nasjonale veiledere og retningslinjer er det viktig å:

  • planlegge arbeidet godt og benytte en modell eller et rammeverk både i planleggingen og gjennomføringen av implementeringen.
  • bruke ressurser som kompetansesentre og deres nettverk der det er relevant.
  • bruke aktive metoder som undervisning, verksteder og samlinger og gjøre det praksisnært.
  • evaluere resultatene av implementeringen og gi tilbakemeldinger og veiledning til de ansatte om arbeidet med å gjøre en retningslinje eller veileder til en del av arbeidshverdagen.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Beslutningsstøtte for personer med utviklingshemming

Sammendrag

Oppsummeringen omfatter 158 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter om beslutningsstøtte.

Artikkel 12 i FN-konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) krever at mennesker med nedsatt funksjonsevne får den støtten de trenger for å kunne gi uttrykk for ønsker og behov og ta egne beslutninger. I norsk lovgivning brukes ikke begrepet beslutningsstøtte, men vi har likevel regler i helse- og omsorgslovgivningen som kan tolkes som rett til ulike former for beslutningsstøtte. Det er først de siste årene at begrepet beslutningsstøtte har fått oppmerksomhet i Norge. I andre land, som USA, Irland, Canada og Australia, har begrepet «supported decision making» vært diskutert og anvendt i mange år.

Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger og/eller å uttrykke egne ønsker og behov. Den som skal støtte beslutningsprosessen, må kunne beskrive og forklare saken på en slik måte at personen så langt som mulig forstår hva valget dreier seg om. Den som støtter, må kunne gjøre rede for konsekvenser ved ulike alternativer og støtte de valgene og preferansene personen gir uttrykk for. Beslutningsstøtte kan omfatte ulike formelle prosesser knyttet til søknader eller vedtak, eller uformelle hverdagsbeslutninger knyttet til måltider, samvær eller aktiviteter. Hovedsaken er at personen med utviklingshemming befinner seg i sentrum av valgprosessen, og at personens valg og preferanser er styrende for hvilken beslutning som tas.

I forskning om hvordan personer med utviklingshemming selv vurderer den støtten de får, vektlegges særlig relasjonen til den som støtter, og verdien av å ta seg tid – tid til å tenke over spørsmålet, behov for støtte og informasjon underveis i prosessen og tid til å tenke over svaret. Personene beskriver at de setter pris på praktisk støtte, hjelp til å utvikle egne ferdigheter og kunnskaper samt følelsesmessig støtte, inkludert noen å snakke med. Brukerne og personalet kan ha ulik oppfatning av beslutningsstøtte. Noe som tjenesteyterne har ment som veiledning eller forslag, kan av personen det gjelder, oppfattes som at tjenesteyterne bestemmer. Samtidig ser vi at det vokser fram en ny generasjon med andre forventninger om å bestemme selv. Disse personene utfordrer den tradisjonelle omsorgsideologien og måten tjenestene organiseres på i dag.

Litteraturen viser at for å kunne fremme beslutningsstøtte må spesifikke forhold i omsorgsmiljøet være til stede: trygghet, forutsigbarhet, godt kjennskap, gode relasjoner og kompetanse hos tjenesteyterne. Tjenesteyterne må ha kunnskap om utfordringene den enkelte personen med utviklingshemming har, og de må ha kunnskap om menneskerettigheter, alternative kommunikasjonsmetoder og systemet som gjør det mulig å realisere beslutningene. De må kunne analysere og vurdere hvilke hensyn som står på spill i en konkret situasjon.

Kunnskapsoppsummeringen viser at personer med utviklingshemming ofte får støtte til å ta hverdagslige valg. De får mindre støtte og har færre valgmuligheter dersom beslutningene gjelder utdanning, sysselsetting, hvor en skal bo og med hvem. Tjenesteyternes holdninger og handlinger er av avgjørende betydning for i hvilken grad de vil arbeide for å optimalisere personens beslutningsevne og støtte beslutningene. Studiene viser at tjenesteyteres holdninger spriker, men også at tjenesteyterne er mer opptatt av beslutningsstøtte og selvbestemmelse nå enn tidligere. Tjenestetilbud som er preget av standardiserte løsninger, begrenser den enkeltes handlefrihet i hverdagen. Det er behov for systemer som gir både personen med utviklingshemming og tjenesteytere valgmuligheter og handlingsrom.

Oppsummeringen gir en oversikt over hvilke miljøfaktorer og kompetanse som er nødvendig for å kunne tilrettelegge for beslutningsstøtte. Den redegjør også for et forskningsbasert rammeverk for beslutningsstøtteprosesser. Kommuner som tar i bruk rammeverket, sikrer at personen med utviklingshemming deltar i prosessen så langt det er mulig, og bidrar til at tjenesteytere forbedrer sin kompetanse i å delta i og drive slike prosesser.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Oppgaveglidning i omsorgstjenestene

Sammendrag

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Denne hurtigoversikten er utarbeidet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet og belyser oppgaveglidning mellom sykepleiere og andre helsearbeidere i den kommunale omsorgstjenesten. I fellesskap med oppdragsgiveren formulerte vi følgende forskningsspørsmål, som var styrende for arbeidet:

  1. Mellom hvilke yrkesgrupper skjer oppgaveglidning?
  2. Hvor ofte skjer oppgaveglidning?
  3. Hvilke oppgaver gjelder det?
  4. 4Hva er begrunnelsen for oppgaveglidningen?
  5. Hvilke erfaringer er gjort med oppgaveglidningen?

I hurtigoversikten er det inkludert 61 publikasjoner, hvorav 57 er vitenskapelige originalstudier og 4 er norske forskningsrapporter. I alt 29 av studiene har kvalitativt design, 18 har kvantitativt, mens 14 har anvendt både kvalitativt og kvantitativt design. De fleste studiene er gjennomført i Norge (12), men også Canada (10) og Sverige (8) er godt representert, etterfulgt av England (5), USA (4), Belgia (3), Australia (3), Nederland (2), Irland (1), Tyskland (2), Danmark (1), Italia (1), Sveits (1), Polen (1), Skottland (1) og Spania (1). I tillegg kommer 5 studier hvor flere land er representert. Arbeidene er publisert i perioden 2005–2021, hvorav de fleste (72 %) har kommet i løpet av de siste seks årene.

Resultatene beskriver vi gjennom fem hovedkategorier med tilhørende subkategorier:

1) Yrkesgrupper: Oppgaveglidning fra leger til sykepleiere; Oppgaveglidning fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse. 2) Forekomst: Forekomst av oppgaveglidning i Norge; Forekomst av oppgaveglidning internasjonalt. 3) Oppgaver: Oppgaver overført fra leger til sykepleiere; Oppgaver overført fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse. 4) Begrunnelser: Begrunnelser for oppgaveglidning i norske omsorgstjenester; Begrunnelser i omsorgstjenester internasjonalt. 5) Erfaringer: Erfaringer med oppgaveglidning mellom leger og sykepleiere; Erfaringer med oppgaveglidning mellom sykepleiere og andre pleiere; Pasienter og pårørendes erfaringer med oppgaveglidning; Helsetjenestens erfaringer som organisasjon og leverandør av tjenester.

Oppsummeringen viser at vertikal oppgaveglidning, enten fra leger til sykepleiere eller fra sykepleiere til andre pleiere med lavere utdanning, er vanlig både nasjonalt og internasjonalt. Internasjonalt er det stor oppmerksomhet på oppgaveglidningen fra leger til sykepleiere med spesialistutdanning. Denne oppgaveglidningen er i mindre grad etablert i Norge og Skandinavia. Oppgaveglidning fra sykepleiere til andre pleiere, med eller uten fagutdanning, skjer i utstrakt grad både nasjonalt og internasjonalt. Inntrykket er at oppgaveglidningen i nordiske land i størst grad skjer mellom sykepleiere og andre pleiere med en viss faglig bakgrunn eller lisens. I andre land er inntrykket at flere ufaglærte eller ulisensierte pleiere utfører delegerte oppgaver fra sykepleiere. Dette må imidlertid tolkes med forsiktighet. Mange land har en rekke underkategorier av pleiere og ulike titler som ikke nødvendigvis er lett å sammenholde med den norske kategoriseringen av pleiere.

Oppgavene som overføres, er både medisinskfaglige og pleiefaglige og av mer eller mindre teknisk art. Det er også eksempler på at oppgaver som angår beslutningstaking og administrasjon, delegeres både fra leger til sykepleiere og fra sykepleiere til personell med lavere kompetanse.

Oppgaveglidningen i norske omsorgstjenester er lite formalisert eller kommunisert som en styrt eller eksplisitt begrunnet strategi. Den vertikale oppgaveglidningen observeres som en umiddelbar respons på manglende kompetanse (særlig sykepleiekompetanse), mens den horisontale glidningen kan ses mer langsiktig og i sammenheng med behovet for spesialisering; den skal styrke tjenestens kvalitet og samhandling samt tilrettelegge for at ansatte får brukt sin kompetanse best mulig. Internasjonalt begrunnes oppgaveglidningen i kapasitetsutfordringer relatert til økte behov hos en voksende eldre befolkning samt økt satsing på primærhelsetjenester. Endringene har ført til krav om å finne den mest effektive sammensetningen av kompetanse innenfor de tilgjengelige ressursene. Både tradisjonen for å dele oppgaver og eksplisitte styringsmekanismer er framtredende internasjonalt. Satsingen på vertikal oppgaveglidning både fra leger til sykepleiere og fra sykepleiere til ulike pleiegrupper med lavere eller ingen utdanning er tydelig og proaktiv og gjenstand for økende forskning.

Erfaringene med oppgavedeling er blandede. For den som delegerer, kan det knyttes usikkerhet til hvilke oppgaver som kan delegeres og ikke, og til ansvaret for de delegerte oppgavene. Det kan også være uro omkring vurderingen av kompetansen til den som blir delegert, og hvordan delegeringen påvirker kvaliteten og pasientsikkerheten i tjenesten. Den som får delegert oppgaver, kan samtidig være usikker på sin egen kompetanse og tilstrekkelighet. Det å få delegert oppgaver kan ellers representere anerkjennelse, virke stimulerende og øke jobbtilfredsheten. Delegering reduserer arbeidsmengden til den som delegerer, reduserer stress og frigjør tid til andre oppgaver. For den som blir delegert, kan virkningen være motsatt. Uansett om delingen av oppgaver skjer mellom leger og sykepleiere eller sykepleiere og andre pleiere, er samarbeid, rolleavklaring og ledelse elementer som enten fremmer eller hemmer oppgaveglidningen. Pasienter og pårørende er overveiende positive til oppgaveglidningen og trekker særlig fram gevinster som mer personorientering og helhetlig omsorg, men forskningen er begrenset.

Oppgaveglidning kan representere besparelser av lønnskostnader for leger versus sykepleiere, men også sparte ressurser gjennom økt pasientsikkerhet og kvalitetsmessige gevinster som mer og tryggere hjemmetid for pasienter og pårørende. Kunnskapen om effekter på organisasjonsnivå er sparsom, og få studier har eksplisitte funn fra lederes perspektiv.

Litteratursøket identifiserte få norske studier om temaet. Samtidig står omsorgstjenesten overfor kapasitets- og kvalitetsutfordringer som aktualiserer oppgaveglidning, og inntrykket er at det også i norsk sammenheng foregår en utstrakt deling og delegering av oppgaver. Kunnskap fra andre land, der oppgaveglidning i langt større grad er en bevisst og styrt strategi, angir både potensial og hindringer. Dette impliserer at oppgaveglidning i større grad bør tematiseres i Norge både forskningsmessig og helsepolitisk.

Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkning

Sammendrag

Klikk her for å komme til oppsummeringen.

Senter for omsorgsforskning utarbeidet i 2016 en kunnskapsoppsummering om helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkningen i Norge. Etter dette har det kommet ny forskning og nytt utviklingsarbeid, som jeg presenterer i denne kunnskapsoppdateringen.

Samenes rettigheter som urbefolkning i møte med helse- og omsorgstjenestene reguleres av internasjonale konvensjoner og nasjonalt lovverk. Det er av stor viktighet at helse- og omsorgspersonale har kunnskap om sosiale, historiske og kulturelle faktorer som kan ha betydning for møter mellom samer og helse- og omsorgstjenestene. I Norge har den politiske målsettingen vært å gi et kulturelt tilrettelagt tilbud til den samiske befolkningen innenfor de etablerte tjenestene i stedet for å utvikle tjenester spesifikt for den samiske befolkningen. Kulturell trygghet er et begrep som i økt grad har blitt brukt i litteraturen på feltet helse og urbefolkning de siste årene. Begrepet favner pasientenes trygghetsfølelse knyttet til en opplevelse av at deres kultur og livsverden gjenkjennes, imøtekommes og ivaretas på en betryggende måte i møte med helsetjenestene. For samiske pasienter innebærer kulturell trygghet forståelse og sensitivitet overfor samisk kultur fra helse- og omsorgspersonalets side. Når det gjelder helsetilstand, forekomst av sykdom og bruk av helsetjenester, er det lite som tyder på at det er forskjell mellom den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen. En forskjell er imidlertid at den samiske befolkningen er mindre tilfreds med hjelpetilbudet. En del litteratur fokuserer på at samer har en annen forståelse av helse, sykdom og behandling enn majoritetsbefolkningen. Det er imidlertid grunn til å være forsiktig med å betrakte dette som en sannhet som gjelder for alle samer. Det finnes også litteratur som peker på at samer kommuniserer om sykdom og helse på indirekte måter og ved hjelp av metaforer. I løpet av de siste fem årene er det også kommet litteratur som påpeker en diskrepans mellom ansatte i helse- og omsorgstjenestenes forventninger til samisk kultur og deres opplevelser i faktiske møter med samiske pasienter i klinisk praksis. Et eksempel er at ansatte på den ene siden kan beskrive at «samer snakker ikke om psykiske problemer», men at erfaringene deres fra arbeidet med samiske pasienter viser at samer likevel snakker om slike problemer. I noe av den nyere forskningen er det anbefalt at helseinstitusjoner, sammen med de ansatte i helse- og omsorgstjenestene, bør bidra til og legge til rette for kritisk refleksjon om kultur og hvordan kulturbegrepet anvendes innen de ulike profesjonene. Egne og andres erfaringer med fornorskning og stigmatisering kan ha betydning for samers møte med helse- og omsorgstjenester. Forskningen er ikke entydig på om denne typen erfaringer har betydning for selvopplevd helse. Litteraturen illustrerer videre at identitet er et komplekst begrep. Det har dessuten i noe av den nyere litteraturen blitt pekt på at helse- og omsorgspersonales konstruksjon av samers identitet som gruppe – og stereotypisering – gjør at samiske pasienter tilskrives visse egenskaper, noe som igjen får betydning for hva slags helsehjelp disse personene får.

I perioden 2016–2021 har det blitt utgitt en del litteratur som omhandler samiske personer med demens i møte med helse- og omsorgstjenestene. Når det gjelder diagnostisering av demens, er det i de mest oppdaterte retningslinjene fra helsemyndighetene pekt på at dersom utdanningsmessige, språklige eller kulturelle hindringer vanskeliggjør forsvarlig undersøkelse eller medvirkning av personer med samisk kulturbakgrunn, og der spesialisthelsetjenesten har bedre kompetanse på området, en det en fordel om fastlegen henviser pasienten til utredning for demens i spesialisthelsetjenesten. Det påpekes også at man må være oppmerksom på behov for tolketjeneste. Litteraturen peker på betydningen av at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om samisk språk og kultur i møte med samiske personer med demens. Dette er ikke minst viktig fordi, som det er pekt på i en del av den nyere litteraturen, personer med demens etter hvert kan miste språk som er lært senere i livet enn morsmålet. Når det gjelder personer med demens som har samisk som morsmål og norsk som andrespråk, vil dette innebære at disse mister muligheten til å kommunisere på norsk. I den nyere litteraturen er det også funnet at helse- og omsorgspersonale erfarer at tilrettelegging av det fysiske miljøet på institusjonene slik at det gjenspeiler samisk kultur, kan gi spesielt pasienter med demens en følelse av gjenkjennelse og trygghet. Dette gjelder også valg av meny for måltider.Det er viktig å påpeke at individuell tilrettelegging og lokal forankring av konkrete tiltak er både nødvendig og viktig, i og med at den samiske befolkningen er mangfoldig.

Klikk her for å komme til oppsummeringen.

Kjerneområder Leve hele livet

Sammendrag

I arbeidet med kunnskapsnotatene har forskere ved SOF jobbet med å samle og sammenfatte kunnskap. Her har de blant annet støttet seg til fagpersoner fra Helsedirektoratet, og de har samlet inn erfaringene til fire brukerrepresentanter fra Pensjonistforbundet.
Kunnskapsnotatene tar for seg temaområdene som er særlig tverrgående og har overordnet betydning for reformarbeidet. De tverrgående temaområdene som løftes frem i dette dokumentet, er:

  • Frivillighet
    Den brede målgruppen for reformen er avhengig av frivillig engasjement for å kunne være bærekraftig.
  • Pårørende
    Pårørende gjør en betydelig innsats med omsorg for sine nærstående. Da er det viktig å se på omfang, nytte og rammebetingelser på dette arbeidet.
  • Medvirkning
    Skal reformen lykkes, kreves det reell medvirkning fra starten av og deltakelse fra alle relevante aktører.
  • Digital kompetanse

For å kunne delta i samfunnets fellesskap er det viktig å få tilgang til informasjon man trenger, og til selv kunne bidra til å gi og dele informasjon. Kunnskapen i dette dokumentet baserer seg på arbeidet med de øvrige kunnskapsnotatene knyttet til Leve hele livet-reformen. Dette gjør det enklere å ta i bruk kunnskapen som en del av det sammensatte reformarbeidet.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Tjenestetilbud og kvalitet

I arbeidet med oversikten har vi tatt utgangspunkt i et problemområde som internasjonalt er beskrevet som «missed care», her oversatt til «utelatt helsehjelp». I fellesskap med oppdragsgiveren ble følgende forskningsspørsmål formulert:

  1. Hvilke oppgaver utelater eller setter sykepleiere og andre helsearbeidere på vent?
  2. Hva medvirker til at oppgaver settes på vent eller utelates?
  3. Hva er konsekvensene for kvaliteten på tjenesten og sykepleiernes/helsearbeidernes trivsel i arbeidet?

Det systematiske litteratursøket resulterte i 41 inkluderte vitenskapelige publikasjoner (originalstudier fagfellevurdert og publisert i internasjonale tidsskrift). De fleste studiene er gjennomført i Sverige (n=8) og Norge (n=9), men også USA (n=4), Canada (n=3) og Australia (n=5) er godt representert, etterfulgt av Irland (n=2), Sveits (n=2), Nederland (n=1), Danmark (n=1), Portugal (n=1), Kroatia (n=1), England (n=1), Polen (n=1), Taiwan (n=1) og New Zealand (n=1). I alt 14 av studiene har kvalitativt design, 19 har kvantitativt, mens 8 har anvendt både kvalitativt og kvantitativt design. De inkluderte studiene er ikke undersøkt for systematiske skjevheter, og funnene må derfor tolkes med forsiktighet.

Funnene beskrives gjennom tre hovedkategorier med tilhørende subkategorier: 1) Utelatt helsehjelp: forekomst av utelatt helsehjelp og typer helsehjelp som blir utelatt, 2) Medvirkende forhold til at helsehjelp blir utelatt: forhold relatert til organisasjonen, til helsepersonellet og til pasienten, og 3) Mulige konsekvenser av utelatt helsehjelp: konsekvenser for pasienten / de pårørende, for helsepersonellet og for organisasjonen og samfunnet. Hver for seg og sammen konkretiserer og visualiserer de omfanget og kompleksiteten rundt tematikken utelatt helsehjelp i kommunehelsetjenesten.

Klikk her for å lese hurtigoversikten.

Avstandsoppfølging som velferdsteknologi

Avstandsoppfølging har lenge vært utprøvd som en del av telemedisinske løsninger i både spesialist- og kommunehelsetjenesten. I 2020 ble slike løsninger høyaktualisert på grunn av covid-19. Pandemien utløste et akutt behov for å levere helse- og omsorgstjenester på avstand, hovedsakelig for å ivareta smittevernhensyn, og ledet til en behovsdreven digital «bråvåkning».

Denne oppsummeringen dekker avstandsoppfølging innenfor et bredt spekter av kommunale helsetjenester og gir et innblikk i relevante forsknings- og utviklingsarbeider, aktuelle lover og forskrifter, offentlig dokumentasjon, myndighetsdokumenter og annet som kan være til nytte for medarbeidere i omsorgstjenesten og andre interesserte.

Resultatene fra den internasjonale forskningen tilsier at vellykket implementering av avstandsoppfølging er svært kontekstavhengig, og at kunnskap fra implementeringen i et helsesystem, på visse brukergrupper, kan ha begrenset overføringsverdi til en annen kontekst og andre brukergrupper. Det er også store kunnskapshull om den samlede gevinsten ved bruk av løsninger for avstandsoppfølging. Det er derfor satt i gang nasjonale utprøvinger i Norge i stor skala med tilhørende følgeforskning på en rekke utfallsmål. Kunnskapsoppsummeringen beskriver foreløpige resultater fra denne og andre relevante undersøkelser.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Fysisk aktivitet i psykisk helsearbeid

Denne oppsummeringen gir et innblikk i fysisk aktivitet som behandlingstiltak i psykisk helsearbeid for voksne. Den beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet. Oppsummeringen inkluderer et flertall av internasjonale studier, da publikasjoner med empiri fra norsk kontekst er sparsommelig.

De inkluderte forsknings- og utviklingsarbeidene viser at fysisk aktivitet som behandlingstiltak har positiv effekt på symptomer på depresjon. Fysisk aktivitet kan også være nyttig som behandlingstiltak for angstlidelser, ruslidelser og psykoselidelser, men kunnskapsgrunnlaget er begrenset.

Oppsummeringen presenterer også ulike aktivitetsarenaer og tiltak med fysisk aktivitet som gjennomføres i lokalt psykisk helsearbeid i Norge.

Klikk her for å lese oppsummeringen.

Kommunal medvirkning i forskning og innovasjon

Hovedfunn

1. Vi finner svært få publikasjoner som omhandler selve forskningssamarbeidet mellom kommuner og forskningsinstitusjoner.

2. Publikasjonene beskriver resultater og erfaringer fra innovasjonen som er igangsatt, eksempelvis effekter og gevinster ved innføring av nye teknologiske løsninger.

3. Det meste innovasjons- og forskningssamarbeidet i publikasjonene som inkluderes i oppsummeringen, handler om velferdsteknologi og nye modeller og metoder for tjenesteutvikling.

4. Innovasjons- og forskningssamarbeidet er tett knyttet opp til ekstern finansiering innvilget i forbindelse med store nasjonale innovasjonssatsinger, eksempelvis velferdsteknologiprogrammet.

5. Følgeforskning fremstår som den mest brukte metodiske tilnærmingen i innovasjons- og forskningssamarbeidene i oppsummeringen.

6. Følgeforskning har noe ulik betydning når det gjelder kommuner og forskningsinstitusjonenes roller i samarbeidet. Gjennomgående for innovasjons- og forskningssamarbeidet er at forskerne gjør en tradisjonell evaluering mot slutten av prosjektet eller etter at prosjektet er avsluttet. Kommunene beskrives i større grad som tilretteleggere enn aktive medforskere.

Les hele oppsummeringen her.

Innvandrere og brukermedvirkning

Sammendrag

Ifølge lovverket skal pasienter og brukere involveres i avgjørelser om sin egen helse (brukermedvirkning på individnivå) og i utforming av helse- og omsorgstjenester (brukermedvirkning på tjeneste- og systemnivå). Sentrale offentlige dokumenter understreker også at brukermedvirkning i tjenesteforskning er viktig for å få gode og relevante helse- og omsorgstjenester.

Les hele oppsummeringen her.

Innvandrere utgjør 14,7 prosent av befolkningen vår. For å sikre likeverdige helse- og omsorgtjenester er det viktig at innvandrere medvirker i beslutninger om sin egen behandling, i utforming og utvikling av helse- og omsorgstjenester og i tjenesteforskning. Derfor presenterer vi i denne oppsummeringen kunnskap om hvordan innvandreres brukermedvirkning kan ivaretas. Den bygger på gjennomgang av publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid samt offentlige dokumenter relatert til emnet.

For å ivareta innvandreres brukermedvirkning bør man ha kjennskap til barrierer som kan hindre medvirkning. Barrierer for innvandreres samvalg, som er en form for brukermedvirkning på individnivå, kan være:

  • språkbarrierer
  • lav helsekompetanse
  • liten tillit til helsevesenet
  • tilbakeholdt informasjon
  • helsepersonell med lite kunnskap om innvandreres bakgrunn
  • helsepersonell og innvandrere har ulike syn på helse og sykdom
  • helsepersonell og innvandrere har ulike rolleforventninger
  • helsepersonell og innvandrere har fordommer og stereotype forestillinger om hverandre
  • innvandrere har negative erfaringer med helsevesenet
  • strukturelle barrierer og organisatoriske barrierer inkludert tidspress
Samvalg er en prosess hvor pasient og helsepersonell kommer frem til og tar beslutninger om undersøkelses- og behandlingsmetoder. Samvalg er aktuelt i medisinske og helsefaglige beslutninger som innebærer valg mellom flere tilgjengelige og forsvarlige behandlingsalternativer. I denne prosessen er pasientens egne prioriteringer viktige.

Ifølge forskning og erfaringer fra utviklingsarbeid kan tolk, visuelle hjelpemidler og samvalgsverktøy som er tilpasset de aktuelle målgruppene, være gode virkemidler for å bøte på språkbarrierer og ivareta samvalg. Tolker skal oversette alt som sies, og bør informeres om hvordan og hvorfor helsepersonell jobber med å fremme samvalg. En bør inkludere målgruppen i arbeidet med å utvikle samvalgsverktøy.

Samvalgsverktøy er verktøy som er laget for å fremme pasienters deltakelse i avgjørelser om egen behandling. Samvalgsverktøy presenterer ulike behandlingsalternativer og fordeler og ulemper ved disse. De kan også bidra til at pasienter får en klarere bevissthet om sine egne preferanser og verdier.

Intervensjoner for å øke helsekompetanse hos en innvandrergruppe fordrer dialog for å avklare nåværende forståelse, informasjonsbehov og foretrukne informasjonskanaler. For å bøte på andre barrierer for samvalg foreslår forskning og andre rapporter følgende tiltak: å bruke støttende kommunikasjon, å jobbe med å oppnå tillit og bygge gode relasjoner og å bruke helsepersonell med liknende språklig og/eller kulturell bakgrunn som pasienten. Også faktorer utenfor pasient helsepersonellinteraksjonen er viktige for å fremme samvalg. Forskere foreslår følgende tiltak for å bøte på dette: at ledelsen formidler at samvalg er noe som prioriteres, at helsepersonell har nok tid under konsultasjonen, at det lønner seg økonomisk for helsepersonell å jobbe med samvalg, at det er tid nok til å bruke tolk, at det er god tilgang på profesjonell tolk og samvalgsverktøy, og at det fysiske miljøet er tilpasset på en slik måte at det får ulike innvandrergrupper til å føle seg inkludert.

Brukermedvirkning på tjenestenivå og systemnivå har tradisjonelt sett blitt ivaretatt gjennom tiltak som brukerundersøkelser og deltakelse i råd og utvalg. Forskning tyder imidlertid på at barrierer som lite tid, økonomi, begrensete språkkunnskaper, for høye krav til kompetanse og en marginalisert posisjon kan hemme innvandrergruppers deltakelse i slike tiltak.

Derfor bør også andre tilnærmingsmåter brukes for å ivareta disse gruppenes brukermedvirkning i utvikling av helse- og omsorgstjenester. Det å observere pasienter i kontakt med helsetjenesten kan være en god framgangsmåte for å få innsikt i opplevelser og helsetjenestebehov. Fokusgrupper kan brukes til å få informasjon om brukererfaringer i møte med helse- og omsorgstjenestene. Samarbeid med organisasjoner for og med ulike innvandrergrupper kan også bidra til brukermedvirkning på tjeneste- og systemnivå siden organisasjoner kan bidra med informasjon om ulike innvandrergrupper og deres helsetjenestebehov og kan bidra til kontakt med den aktuelle gruppen. Nøkkelpersoner, det vil si personer som tilhører og kjenner den aktuelle innvandrergruppen, kan både delta i utforming av et tilpasset tilbud og bidra til rekruttering av brukermedvirkere.

Brukermedvirkning i forskning har fått stadig større oppmerksomhet, og brukere skal nå involveres i helseforskning finansiert av det offentlige. Brukermedvirkning i forskning bidrar til å bedre forskningens kvalitet og relevans og kan føre til utvikling av relevante intervensjoner og mer tilpassete tjenester.

Det anbefales fra myndighetene at brukere involveres i hele forskningsprosessen fra unnfangelse av idé/tema til innsamling og analyse av data og formidling av forskningsfunn. I litteraturen pekes det imidlertid på at innvandrere og etniske minoriteter ofte er underrepresentert i forskning, og de kan være vanskelig å nå og involvere i forskningsprosjekter. Forskere kan mangle nettverk og kjennskap til ulike minoritetsgrupper, og brukere kan ha mistillit til forskere og mangle kunnskap om hva forskning er, og hvordan det foregår. I tillegg er språk- og kommunikasjonsutfordringer ofte en stor barriere. Begrenset tid er også en utfordring både hos forskere og brukere, og det er ofte ikke satt av nok midler til å gjennomføre reell brukermedvirkning. Manglende mangfold og representativitet i akademia kan øke avstanden mellom forskere og forskningstemaer og brukere og deres verdier og kunnskap.

Deltakerbasert forskning blir framhevet som en tilnærming eller forskningsmodell som kan være særlig nyttig som metode for å inkludere underrepresenterte grupper i forskning. I tillegg kan det bidra til at minoritetsgrupper og lokalsamfunn finner løsninger på sine egne behov. Forskere må imidlertid være oppmerksom på utfordringer en brukerrolle kan innebære, og være bevisst på at forskningsfunn kan ha negative implikasjoner for grupper og lokalsamfunn.

Det er behov for forskning fra norske forhold om innvandreres brukermedvirkning på både individnivå, tjenestenivå, systemnivå og i tjenesteforskning.

Les hele oppsummeringen her.

Kroppslege vask og stell-tenester

Formålet med denne oppsummeringa er å samle kunnskap som pleiepersonell kan bruke både klinisk og politisk i arbeidet med å optimalisere kroppslege vask og stelltenester. Analysane er basert på fylgjande spørsmål: Korleis bør kroppsleg vask og stell gjerast, korleis vert kroppsleg vask og stell gjort og erfart og korleis kan det vere at dei kroppslege vask og stell-tenestene er som dei er?

Les hele oppsummeringen her.

Vask og stell av heile kroppen

Notidige normer for korleis ein bør sjå ut og lukte oppstod i samband med industrialiseringa og demokratiseringa av vestlege samfunn i siste halvdel av 1800-talet. I moderne samfunn har det vore forventa at borgarane er reine, velstelte og velluktande til lågast mogeleg pris for storsamfunnet. I den samanheng har det vore argumentert for at det er rimelegare med dusj enn karbad. I lærebøker i sjukepleie frå vår tid vert det argumentert for at kroppsleg vask og stell bør ta utgangspunkt i pleietrengjande sine vaskevanar. Studiar viser at det kan vere lite rom for pleietrengjande som er vande med karbad, då badekar er fjerna frå sjukeheimar. Det er heller ikkje rom for dei som er vande med dagleg dusj. Det kan gå 14 dagar mellom kvar gong pleietrengjande får hjelp til å dusje, fordi dusj tek lenger tid enn vask av enkelte kroppsdelar. Verken pleietrengjande eller pleiarar viser entusiasme for robotbada. Robotbad ser heller ikkje ut til å effektivisere kroppsvasken. Personar med demens kan føretrekkje handduksbad framfor dusj.

Vask og stell av enkelte kroppsdelar

Då moderne sjukepleie oppstod i Noreg i siste halvdel av1800-talet, var det nok at pasientar vaska og stelte synlege kroppsdelar til dagleg. Andre kroppsdelar kunne vaskast om det var siving av kroppsvæsker og liknande. I 1911 oppstod den fyrste læreboka som argumenterte for dagleg vask og stell av både synlege og tildekte kroppsdelar. I lærebøker i sjukepleie frå vår tid vert det argumentert for at ein bør ta utgangspunkt i pleietrengjande sine vaskevanar. Studiar viser at det kan vere lite rom for pleietrengjande i sjukeheim sine etablerte vaskevanar. Sjukeheimsbebuarar som er vande med hårvask og fotvask kvar veke, må gjerne vente 14 dagar før slike kroppsdelar vert vaska. Det er delte meiningar om eingongs vaskeserviettar. Pasientar føretrekkjer vanlegvis vask med vatn og såpe, men eingongsserviettar kan vere praktisk når ein har mykje smerter, diare eller treng ein rask vask.

Munn-/tannstell

Dei fyrste norske lærebøkene i sjukepleie nemner ikkje tannbørste, då slikt utstyr var uvanleg i siste halvdel av 1800-talet. Den fyrste læreboka som skriv om tannbørste kom ut i 1901, men det var fyrst i 1938 nylontannbørsten oppstod. Notidige lærebøker argumenterer for at tannpuss bør gjerast minimum to gongar om dagen. Studiar viser at munnen til pleietrengjande berre vert pussa og stelt ein gong i døgnet. Pleiarane får vanlegvis lov til å stelle tennene til dei som har tannprotesar, men dei som har eigne tenner kan vegre seg mot hjelp til tannpuss. Pleiarane kan føretrekkje elektrisk tannbørste, medan pleietrengjande kan mislike at pleiarane brukar slikt utstyr inne i munnen deira. Det hender at pleiepersonell må ty til tvang for å få stelt munnen deira. Det finst lite forsking om munn- og tannstellet til døyande menneske.

Toalettpraksisar

WC oppstod i England i 1820, men det var fyrst i etterkrigstida at slike sanitære installasjonar vart standard i norske husstandar. Notidige lærebøker i sjukepleie argumenterer for at pleietrengjande må få den hjelpa dei treng i toalettsituasjonar. Studiar viser at det kan vere vanskeleg for pleietrengjande å bruke ordinære WC eller enkle dostolar fordi er ustødige, fordi dei ikkje når toalettpapiret og skyljemekanismane når dei sit på toalettet, fordi høgda på toalett og handtak ikkje kan justerast, fordi servantane er plassert for langt vekke eller manglar handtak, fordi det er få støttepunkt i rommet, eller fordi takheisar ikkje er gjennomgåande mellom bebuaren sitt rom og badet/toalettet. Sjølv om bygget/teknologien er optimale, kan det vere at pleietrengjande må avlevere mesteparten av urinen og avføringa i bleier, fordi det manglar nok pleiepersonell.

Velvere ved kroppsleg vask og stell

I før-moderne samfunn var bad ein sosial og sensuell aktivitet som ein gjorde for velveret sin del. I moderne samfunn vart slike bad fordømde. Det moderne formålet med kroppsleg vask og stell var forming av reine og ordentlege borgarar. Dei moderne normene for kroppsleg vask og stell har nedfelt seg i lærebøker i sjukepleie. Studiar viser at pleietrengjande kan ha stor glede av velveremassasje, men lærebøker i grunnleggjande sjukepleie gir ikkje konkret innføring i velveremassasje i samband med kroppsleg stell. Hovudfokuset i undervisninga er på hygieniske prinsipp og minst mogeleg avkleding. Studiar viser at pleiepersonell heller ikkje praktiserer velveremassasje i den daglege kroppslege pleia, og at det heller ikkje er vanleg å kombinere kroppsleg vask og stell med musikk.

Kjønn og seksualitet ved kroppsleg vask og stell

Både i moderne og før-moderne samfunn har det vore nedlatande haldningar til å pleie sjuke og andre hjelpetrengjande sine kroppar. Slikt arbeid har vore rekna for upassande for menn å halde på med. Pleietrengjande, spesielt menn, kan reagere negativt på å bli vaska og stelt av menn, men skepsisen til mannlege pleiarar endrar seg gjerne til ei positiv haldning når pleietrengjande har erfart kompetente menn i konkrete pleiesituasjonar. Kompetanse ser vanlegvis ut til å vere viktigare enn kva kjønn pleiaren har. Studiar viser at det kan oppstå ereksjon ved kroppsvask. Dette er uproblematisk å handtere når ereksjonen er ufriviljug, men det er ikkje rom for pleietrengjande som medvite seksualiserer kroppslege pleiesituasjonar.

Sjølvhjelp ved kroppsleg vask og stell

Omgrepet personleg hygiene oppstod i sjukepleiefaget i etterkrigstida, og er tett kopla til sjølvhjelpsideologi. Argumentasjonen for sjølvhjelp ser ut til å vere politisk interessant så lenge den fører til lågare kostnader for storsamfunnet. Men dersom pleietrengjande med demenssjukdom skal få hjelp av offentleg betalte pleiarar til å vaske og stelle seg sjølve, kan det ta lengre tid enn om det er ein pleiar som utfører det kroppslege stellet for den pleietrengjande. I slike høve kan sjølvhjelp auka dei offentlege pleieutgiftene.

Oppsummerande kommentarar

Normer for korleis ein bør vaske og stelle seg endrar seg i pakt med endringar elles i eit samfunn. Notidige dusj- og toalettpraksisar hadde ikkje vore mogelege i Noreg for 100 år sidan, fordi ein ikkje hadde nødvendig vasstilførsel til folk flest, og fordi det mangla renovasjonssystem som kunne ta unna vatn og andre avfallsprodukt. Det kan godt vere at notidige kroppslege vaskenormer vil endre seg i åra som kjem, for vatn er mangelvare på verdsbasis. Uansett kva normer som gjeld, er det viktig at pleietrengjande får høve til å vaske og stelle seg i pakt med normene som er i det samfunnet som dei lever i. I denne oppsummeringa har me sett at norske pleietenester kan mangle både den teknologien og det pleiepersonalet som er nødvendig for at dei kroppslege vask og stell-praksisane skal vere i pakt med notidige normer for korleis ein bør sjå ut og lukte.

Les hele oppsummeringen her.

Styring og ledelse, forbedringsarbeid og innovasjon

Leve hele livet er en kvalitetsreform som skal bidra til et samfunn det er godt å bli eldre i. Det vil si at man gjennom hele livet skal ha muligheter til å delta, skape, bety noe, gi og få god omsorg. Reformen ønsker å mobilisere kommunene til å tenke nytt, lære av og dele med andre, samt utnytte erfaringer og eksisterende kunnskap om hva som virker. Fem områder er løftet fram som konkrete innsatsområder: et aldersvennlig Norge, aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp og sammenheng i tjenestene.

Reformen handler først og fremst om mennesker, mennesker som befinner seg i systemer som man må forstå og kunne påvirke om man skal oppnå endringer. Fagmiljøet i det nasjonale støtteapparatet har derfor satt fokus på et sjette innsatsområde, som omhandler virkemidlene: Styring og ledelse, forbedringsarbeid og innovasjon. Hensikten med dette kunnskapsnotatet er å beskrive disse virkemidlene og det handlings- og mulighetsrommet de kan tilføre reformarbeidet.

Kunnskapsnotatet bygger på et utvalg av kunnskap som i dag foreligger spredt som politiske føringer, juridiske reguleringer, faglige anbefalinger, utviklingsarbeid og forskning. Gjennomgangen av litteraturen tilsier at tjenestene står i en brytningstid i realiseringen av gode og effektive tjenester. På den ene siden stilles det krav om målstyring ovenfra (top-down), og på den andre siden forventes det involvering fra ansatte og bruker (bottom-up).

Hvordan kommunene evner å løse denne balansegangen ses som avgjørende for å lykkes med reformen. Omstillingsprosessene krever innsats fra myndigheter og kommuner, tett partssamarbeid og medvirkning fra ansatte, brukere og pårørende. «Bottom-up» prosesser kjennetegnes ved at medarbeidere og ledere gis handlingsrom og åpner for kreativitet og lokale løsninger. Om man skal lykkes med endringsarbeidet kreves det reell medvirkning fra starten av og deltakelse fra alle relevante aktører. Tillit, anerkjennelse og respekt for hverandre er en forutsetning for et deltakende samhandlingsmiljø. Høy grad av medvirkning betyr også å inkludere ansatte fra andre sektorer, innbyggere, frivillige og næringsliv der dette er hensiktsmessig for å oppnå løsninger som varer over tid. Planer og beslutninger må forankres i kommunestyre og kommuneledelse og i de ansattes organisasjoner.

Selv om helse- og omsorgssektoren i kommunene i praksis vil ha et stort operasjonelt ansvar må også de øvrige sektorene bidra og forpliktes. Endring fra et top-down styringssett må skje prosessbasert og over tid. Deltakelse krever kompetanse og langsiktig arbeid. Rammene for et deltakende og demokratisk samfunn har lenge vært tilstede i Norge. Det viser seg likevel at reell deltakelse har vært problematisk og vanskelig å få til i praksis. Dette skyldes delvis at det er interessemotsetninger mellom fellesskap basert på kollektive interesser og fellesskap basert på individuell prestasjon og belønning som er fremtredende i våre organisasjoner og samfunnsliv. Styring og ledelse er en nøkkel i dette arbeidet. Tilnærmingen som velges vil prege både forbedringsarbeid av eksisterende virksomhet og evnen til å skape noe nytt – innovasjon. Både reformen og kunnskapsnotatet presiserer viktigheten av tid til planlegging, forberedelse av endringer, rom for refleksjon og god ledelse av omstillingsarbeid. Både forskning og erfaring viser at mennesker kan og vil delta når de blir gitt anledning til det.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen.

Sammenheng og overganger i tjenestene

Reformen Leve hele livet, som Solberg II-regjeringen la frem i mai 2018, skal bidra til at eldre kan mestre livet lenger, ha trygghet for at de får god hjelp når de har behov for det, at pårørende kan bidra uten at de blir utslitt og at ansatte kan bruke sin kompetanse i tjenestene. I Meld. St. 15 (2017–2018) presenteres og beskrives reformen. Meldingen vektlegger i særlig grad å skape et mer aldersvennlig Norge og finne nye og innovative løsninger på utfordringer knyttet til aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp, sammenheng og overganger i tjenestene (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018a, s. 54). Én av reformens målsettinger er å skape et mer sammenhengende tjenestetilbud som kan bidra til økt kontinuitet, trygghet og forutsigbarhet i pasientforløpet til eldre (over 65 år) og deres pårørende. På oppdrag fra Helsedirektoratet har Senter for omsorgsforskning laget denne kunnskapsoppsummeringen om sammenheng og overganger i tjenestene for personer som er i målgruppa for kvalitetsreformen Leve hele livet. Den presenterer faglige, juridiske og politiske dokumenter som regulerer og legger føringer for temaet, og den identifiserer, omtaler og oppsummerer forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til utfordringer og tiltak innen reformområdet «sammenheng og overganger i tjenestene». Disse forsknings- og utviklingsarbeidene er publisert i perioden 2008–2019. Oppsummeringen baserer seg i all hovedsak på empiri fra en norsk og/eller nordisk kontekst og er skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk. Internasjonale kunnskapsoppsummeringer og enkeltstående studier er imidlertid tatt med hvis de er vurdert til å ha særskilt overføringsverdi og relevans for en norsk kontekst.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen.

Helsehjelp til eldre

Reformen Leve hele livet presenteres og beskrives i St.meld 15 (2017-2018)(Helse- og omsorgsdepartementet, 2018a). Reformen skal bidra til at eldre kan mestre livet lenger, ha trygghet for at de får god hjelp når de har behov for det, at pårørende kan bidra uten at de blir utslitt og at ansatte kan bruke sin kompetanse i tjenestene. Hovedfokus er å skape et mer aldersvennlig Norge og finne nye og innovative løsninger på de kvalitative utfordringene knyttet til aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp, sammenheng og overganger i tjenestene.

På oppdrag fra Helsedirektoratet har Senter for omsorgsforskning laget denne kunnskapsoppsummeringen om helsehjelp for personer som er i målgruppa for kvalitetsreformen Leve hele livet. Den presenterer faglige, juridiske og politiske dokumenter som regulerer og legger føringer for temaet, og den identifiserer, omtaler og oppsummerer forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til utfordringer og tiltak med relevans for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Disse forsknings- og utviklingsarbeidene som er utgitt i perioden 2008–2019, har i hovedsak empiri fra en norsk og/eller nordisk kontekst og er skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen.

Mat og måltider

Leve hele livet beskrives som en reform for større matglede, og målet for myndighetene er å skape gode måltidsopplevelser og redusere underernæring blant eldre (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). For alle personer – både eldre og yngre – er kosthold, mat og måltider viktig. Mat og måltider har innvirkning på helse og trivsel og er en sentral del av hverdagen, og mange eldre synes det er en av dagens viktigste begivenheter. Mat og måltider har også en sentral plass i mange kulturelle aktiviteter og i et sosialt fellesskap. Et usunt kosthold er på sin side en av de viktigste risikofaktorene for sykdom og for tidlig død (Departementene, 2017; Helse- og omsorgsdepartementet, 2018). I kunnskapsoppsummeringen som ble gjort i forbindelse med utarbeiding av Leve hele livet-reformen slår forfatterne fast at mat og ernæring blant eldre i høyeste grad er satt på dagsordenen i Norge. Forfatterne refererer til et stort antall stortingsmeldinger, handlingsplaner, kostholdsanbefalinger, retningslinjer, veiledere og tiltakspakker som har blitt utarbeidet. Likevel viser det seg å være et stort gap mellom anbefalt praksis og utøvet praksis (Bøhn, Medbøen, Langballe, & Totland, 2017), og det er grunn til å tro at ikke alle eldre får ivaretatt sine grunnleggende behov for mat, ernæring og gode måltidsopplevelser (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018).

Klikk her for å lese hele oppsummeringen.

Aktivitet og fellesskap

Regjerningen har utarbeidet en kvalitetsreform for eldre, Leve hele livet, med fem hovedfokus; et aldersvennlig samfunn, aktivitet og fellesskap, mat og måltider, helsehjelp og sammenheng i tjenester (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018b). Reformperioden strekker seg over fem år, fra 1.januar 2019. Det første året vil fokus være på å sette reformen på dagsorden i kommuner og fylkeskommuner, helseforetak og allmenheten, samt samle kunnskap som er av relevans for gjennomføring av reformen. Det er opprettet et regionalt støtteapparat som skal veilede kommuner og tiltaksytere gjennom dialogmøter, læringsnettverk, samt utarbeide forslag til løsninger på hvordan reformen kan aktualiseres og implementeres lokalt. Det er også opprettet et nasjonalt støtteapparat som skal bistå det regionale støttearbeidet. Senter for omsorgsforskning (SOF) er, sammen med Helsedirektoratet og KS, en del av det nasjonale støtteapparatet, og har gjennom det første året av implementeringen av reformen, jobbet med kunnskapsnotater som tar for seg kunnskap på reformens satsningsområder.

Dette kunnskapsnotatet tar for seg eksisterende kunnskap om aktivitet og fellesskap. I oppdraget Meld. St. 15. Leve hele livet (Helse- og omsorgsdepartementet, 2018b) er det presisert at reformen skal bidra til at kommunene skal lære av, og inspirere hverandre, gjennom å dele erfaringer og kompetanse. Denne kunnskapsnotatet er utformet på bakgrunn av dette, og lokale eksempler og utprøvde tiltak vil derfor være en viktig del av kunnskapsgrunnlaget. kunnskapsnotatet må derfor ikke sees på som en tradisjonell vitenskapelig kunnskapsoppsummering (systematic review), men er nærmere beslektet en scoping review (Arksey & O’Malley, 2005) som skiller seg fra systematiske oversikter ved at man tillater en mer fleksibel og utforskende søkestrategi. I stedet for å gjøre søk utelukkende i vitenskapelige databaser, har vi søkt bredt på åpne nettsteder.

Klikk her for å lese kunnskapsnotatet.

Et aldersvennlig Norge

Senter for omsorgsforskning (SOF) har fått i oppdrag å lage en kunnskapsoppsummering for temaområdet «aldersvennlige samfunn» og fire andre temaområder i oppdragsavtale av 23.01.19. De andre fire tematiske hovedområdene; mat og måltider, aktivitet og fellesskap, helsehjelp, sammenheng og overgang i tjenestene, anses i reformens dokumenter som viktige dimensjoner ved aldersvennlige samfunn og omgivelser. Dermed er også dokumenter og litteratur som gjennomgås i disse mer spesifikke emnene av høy relevans for temaet i denne kunnskapsoppsummeringen om aldersvennlige samfunn («Aldersvennlig Norge»). I temadelen Aldersvennlige samfunn er fokus både på friske eldre og på eldre i behov av langvarig og omfattende helsehjelp.

Oppdraget SOF har fått er å understøtte kommunenes endringsarbeid, legge til rette for erfaringsdeling og kunnskapsutveksling, samt identifisere relevant kunnskap, spisse og skreddersy denne. Heller enn etablering av ny kunnskap er oppdraget spesifisert som tilrettelegging og spredning av eksisterende kunnskap». Følgende kilder til kunnskap nevnes konkret i oppdragsavtalen: a. stortingsmeldinger og eksisterende strategier og handlingsplaner (særlig omtalt i del 4), b. regionale dialogmøter, c. lokale eksempler (se del 6), og, d. kunnskapsoppsummeringer (se del 5).

Klikk her for å lese kunnskapsnotatet.

Palliativ omsorg i kommunene

Palliativ omsorg er knyttet til behandling og pleie av og omsorg for uhelbredelig kronisk syke. Det innebærer også omsorg for pasientens pårørende. NOU 2017: 16 På liv og død – Palliasjon til alvorlig syke og døende, beskriver fagområdet, som ikke bare dreier seg om omsorg for døende, men også omfatter oppfølgning fra diagnosetidspunktet til døden. Denne oppsummeringen dreier seg om sen palliativ fase, hvor pasienten har kort forventet levetid.

Pasientgruppen har mange og sammensatte utfordringer som krever helsetjenester på ulike nivåer, og som involverer mange ulike tjenester og faggrupper. Det som kjennetegner pasientene i denne situasjonen, er at helsetilstanden og funksjonsnivået reduseres samtidig som hjelpebehovet øker; tre fjerdedeler av de som dør, mottar kommunale helsetjenester. For å trygge pasienten og pårørende i deres hverdag er det derfor avgjørende at tjenestetilbudet har nødvendig kvalitet, er tilgjengelig hele døgnet og tilbys uavhengig av hvilken kommune pasienten bor i.

Fagfeltet er stort og overlapper både geriatri, demensomsorg, onkologi, hjerte- og karsykdommer og nevrologiske lidelser, for å nevne noen. Omsorg: Nordisk tidsskrift for palliativ medisin er det eneste tidsskriftet innen palliativ medisin i Norden. For å skaffe å en oversikt over feltet palliativ omsorg i kommunene har vi derfor gjort en systematisk gjennomgang av de ti siste årgangene av tidsskriftet Omsorg, hvor 43 av 400 artikler var av særskilt interesse for det kommunale tjenestetilbudet. Ut fra denne gjennomgangen ble følgende delområder identifisert: medbestemmelse, kvalitetsutvikling og kompetansebehov, organisering av det palliative omsorgstilbudet i kommunene, samhandling med spesialisthelsetjenesten (helhetlige pasientforløp), ulike verktøy/systemer innen palliativ omsorg i kommunene og støtte til etterlatte (sorgstøttearbeid). På bakgrunn av disse delområdene gjorde vi ulike søk i Oria, Swemed+, Pubmed og Google scholar, hvor utvalget er begrenset til fagfellevurderte artikler fra de siste fem årene. Totalt 103 vitenskapelige artikler ble inkludert i arbeidet med denne rapporten.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen.

Deltaking og medverknad for tilsette i helse- og omsorgssektoren

Bakgrunn 

Forsking og utviklingsarbeid har vist at dagens norske arbeidsliv har eit ubrukt potensiale når det gjeld tilsette sin medverknad og deltaking i sektoren. I denne sektoren er sjukefråværet høgare enn ønska, og det er eit problem med for tidleg avgang frå arbeidslivet. Arbeidslivshelsa er med andre ord ikkje god nok. Denne kunnskapsoppsummeringa har som mål å gje tilsette og leiarar i dei kommunale helse-og omsorgstenestene meir kunnskap om medverknad og deltaking og korleis ein kan påverka prosessar som støttar arbeidslivdemokratiet, fremja effektive og gode tenester, og betra arbeidshelsa. 

Kunnskapsbidrag 

Arbeidsgjevar har rett og plikt til å leggja til rette for reell medverknad og deltaking, og denne plikta er stadfesta i statlege føringar. Denne plikta vert i mange høve ikkje etterlevd av dei ansvarlege. Oppsummeringa viser at mange tilsette opplever ubalanse mellom ansvar og mynde og svak medverknad når det gjeld eige arbeid, i organiseringa av arbeidet og i plan- og strategiarbeid. Den viser at tilsette kan betra arbeidsmiljøet, medverka og delta på arbeidsplassen dersom dei får høve til det. Arbeidslivsdemokrati og effektivitet i tenestene (dvs. tilhøvet mellom det som vert gjort/produsert og kostnadene) og arbeidslivshelse er truga om ikkje medverknad og deltakinga frå tilsette og deira representantar vert tatt på alvor, og integrert i dagleg drift og styring. 

Kunnskapsoppsummeringa svarar på fylgjande hovudspørsmål: 

  • Kva fremjar og kva hemmar medverknad og deltaking for tilsette i helse- og omsorgstenestene i kommunal sektor? 
  • Kva for ressursar og verkty kan takast i bruk for å sikra medverknad, deltaking og inkluderande arbeidsliv i helse- og omsorgstenestene i kommunal sektor?

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf).

Underernæring og pasientsikkerhet

Oppsummeringen inkluderer 78 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler underernæring og pasientsikkerhet blant eldre i kommunene. I tillegg gir oppsummeringen en oversikt over de mest sentrale offentlige reguleringer og føringer for ernæringspraksis i helse- og omsorgstjenesten i kommunen.

Utfordringsbildet

Underernæring er et betydelig problem blant eldre brukere av kommunale helse- og omsorgstjenester. Forekomsten av underernæring varierer fra 20 til 71 % blant sykehjemspasienter, og 20–78 % befinner seg i risiko for å utvikle underernæring. Hos eldre som mottar hjemmetjenester, varierer forekomsten fra 16 til 40 %, og 20–59 % er i risiko. Underernæring fører til økt dødelighet, økt sykelighet og funksjonssvekkelse, sårutvikling, forlengende sykehusopphold og redusert livskvalitet. Risikoen øker med alderen, og noen studier finner at eldre kvinner er mer utsatt enn menn. Kognitiv svekkelse kan utgjøre en risiko, mens de tydeligste sammenhengene ses ved fysiske svekkelser og kronisk sykdom. Enslige er dessuten også en utsatt gruppe. Rutiner og organisering av helse- og omsorgstjenestene kan i tillegg utgjøre en risiko når måltids­rytme og forhold ved spisesituasjonen blir uhensiktsmessig. Manglende oppmerk­somhet og kompetanse hos ansatte kan også føre til at underernæring får utvikle seg over tid.

Tiltak og erfaringer fra forsknings- og utviklingsprosjekt

Tiltak for å forebygge underernæring er i denne oppsummeringen sortert i hovedkategoriene: 1) Kartlegging av ernæringsmessig risiko, 2) Individrettede tiltak, 3) Kompetansehevende tiltak, 4) Organisatoriske tiltak og 5) Tiltakspakker for forebygging og behandling av underernæring gjennom pasientsikkerhetsprogrammet.

Følgende erfaringer er beskrevet for tiltaksområdene:

Kartlegging av ernæringsmessig risiko: Instrumentene MNA, MUST og NUFFE er verktøy som er validerte og funnet relevante for norske sykehjem og hjemmetjenester. Kartlegging blant hjemmeboende kan by på særskilte utfordringer – både praktiske og moralske. Kartleggingen bør derfor ses i et helhetsperspektiv, og formålet må være å avdekke problemer som krever ytterligere kartlegging og oppfølgning.

Individrettede tiltak som individuell ernæringsplan, deltakelse i studiesirkel, velferdsteknologi, det å få matretter tilpasset sin kultur og få tilpasset måltidsituasjon etter individuelle behov kan bedre ernæringsstatus og øke matinntak og trivsel. I tilfeller hvor individrettede tiltak fører fram, spiller pleiepersonalet en sentral rolle, både når det gjelder å identifisere risiko, organisere fleksible tiltak og i oppfølgningen av måloppnåelsen. I tillegg framkommer det at tiltak som stimulerer deltakernes personlige engasjement, bevissthet og kunnskap om egen aktivitet for å sikre best mulig ernæring, kan ha stor betydning. Når det gjelder muligheter for å levere individuelt tilpasset kosthold i kommunal institusjonsomsorg, kan økonomi og menneskelige ressurser ha større betydning enn valg av kjøkkenmodell. 

Kompetansehevende tiltak beskrives i form av studiesirkel for ansatte, tverrfaglige intervensjoner (samhandling), nettverksgrupper og endringsagenter, fagring og gjennom arbeidet med å implementere nasjonale retningslinjer for god ernæringspraksis. Sistnevnte er tema i en rekke av rapportene inkludert i oppsummeringen og ofte initiert av utviklingssentrene for sykehjem og hjemmetjenester. Utgangspunktet for prosjektene viser at både kunnskap og rutiner for god praksis har stort forbedringspotensial. Prosjektene gjengir i hovedsak positive effekter. Samtidig kommer det også frem at effekten kan være kortvarig, og at kunnskapen ikke alltid gjenspeiles i praksis i ettertid. Det poengteres at kompetanseutvikling må være en kontinuerlig prosess. Mange av prosjektene ender opp med opplæringsmateriell for videre bruk, og i tilfeller der man måler ansattes kunnskap, er denne ofte økt etter endt prosjektperiode.

Organisatoriske tiltak:  Publikasjonene viser at organisatoriske tiltak for å forebygge underernæring omhandler endring, forbedring og systematisering av rutiner i hjemmetjenester og sykehjem. Rutiner som blir gjennomgått, relateres til bruk av retningslinjer, sjekklister og kartleggingsprosedyrer, ernæringsjournal, samhandling med kjøkkenpersonell og legetjeneste samt tilpasning av døgn- og måltidsrytmer. Rutiner for å kvalitetssikre dokumentasjon framkommer også som svært viktig. Erfaringer viser at rutineendringer kan bidra til oppdagelse av vektnedgang og risiko for underernæring samt iverksetting av forbedringstiltak. En viktig suksessfaktor for ansattes motivasjon er ledere som etterspør framdrift og fokuserer på gjennomføring som en kontinuerlig prosess.

Tiltakspakker for forebygging og behandling av underernæring gjennom pasientsikkerhetsprogrammet:  Grunnlaget for å kunne si noe om kommunenes arbeid med tiltakspakkene er foreløpig tynt. Det er gjennomført to pilotprosjekter som viser at tiltakene er gjennomførbare og anbefales med noen justeringer for både sykehjem og hjemmetjenesten. Til tross for kort varighet har pilotprosjektene erfart både suksessfaktorer og barrierer i arbeidet med tiltakspakkene.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf).

Pasientforløp for personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse – En oppsummering av kunnskap

Dette er en oppsummering av kunnskap om pasientforløp for voksne personer med samtidig rusmiddellidelse og psykisk lidelse (ROP-lidelser). Den identifiserer og presenterer relevante faglige, juridiske og politiske dokumenter som regulerer og legger føringer for pasientforløp for denne pasientgruppen, og den inkluderer forsknings- og utviklingspublikasjoner som er utgitt i perioden 2008–2017, har empiri fra en norsk kontekst og er skrevet på et skandinavisk språk eller engelsk. Internasjonale kunnskapsoppsummeringer og nordiske studier er imidlertid tatt med hvis de er vurdert å ha særskilt overføringsverdi og relevans for en norsk kontekst.

De inkluderte forsknings- og utviklingsarbeidene viser at mange voksne med ROPlidelser har store utfordringer knyttet til levekår og helse. Pasientgruppen er særlig utsatt ved mangel på kontinuitet og samhandling i tjenestene. Både litteraturen og nasjonale retningslinjer peker på viktigheten av integrerte, fleksible tjenester der pasientene får behandling av begge lidelser samtidig og av samme helsepersonell. Her er det imidlertid ifølge litteraturen betydelig fare for svikt. Det blir også vektlagt at det er utfordrende å gi behandling til denne pasientgruppen. Mange har problemer med å nyttiggjøre seg av det eksisterende behandlings- og oppfølgingstilbudet i kommunen, og en vellykket behandling krever ofte samhandling med andre instanser utenfor selve behandlingsapparatet.

I oppsummeringen beskrives muligheter og utfordringer knyttet til ulike tilnærminger og perspektiv mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, lovpålagte planer og avtaler, bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og fastlegenes rolle i møte med pasienter med ROP-lidelser. Det pekes på relasjonenes betydning for pasientforløpet, på utfordringer knyttet til å skaffe et tilpasset og stabilt boligtilbud, og på hvordan manglende bolig eller inadekvate botilbud kan reversere en god behandlings- og bedringsprosess.

Norske myndigheter har de siste årene gitt tilskudd til å utvikle og etablere organisatorisk forpliktende samarbeidsmodeller mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. De har også gitt midler til en rekke støtte- og oppfølgingstiltak knyttet til bolig og arbeid, og det er etablert læringsnettverk for å utvikle helhetlige pasientforløp i kommunene. I oppsummeringen er det inkludert erfaringer og forskning fra ett læringsnettverk og tolv modeller og tiltak. Oppsummeringen synliggjør at det finnes en rekke gode erfaringer med vellykket samarbeid og velfungerende tiltak i kommunene. Det ser samtidig ut til at geografi, antall innbyggere og hvordan de lokale tjenestene er bygd opp, har betydning for hvilke modeller og tiltak som kan være hensiktsmessig for den enkelte kommune.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Nevrologiske tilstander

Dette er en oppsummering av kunnskap om etablering og gjennomføring av dag-, aktivitets- og treningstilbud til personer med nevrologiske skader og sykdommer. Oppsummeringen inkluderer offentlige styringsdokumenter og lovverk, forskning, kommunale utviklingsprosjekter og andre verktøy og ressurser. Formålet med oppsummeringen er å identifisere, samle og presentere praktisk kunnskap om etablering og gjennomføring av dag-, aktivitets- og treningstilbud til personer med nevrologiske skader og sykdommer i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Hovedmålgruppen er beslutningstagere, ledere og ansatte i kommunene, som ønsker å etablere denne type tilbud. Følgende hovedspørsmål ligger til grunn:

  • Hvilken praktisk kunnskap er av særlig betydning for kommuner som har etablert eller ønsker å etablere dag-, aktivitets- og treningstilbud til personer med nevrologiske skader eller sykdommer?

Kommunale erfaringer og varierende forskningsevidens

Oppsummeringen illustrerer at det er gjennomført relativt mange studier som omhandler effekter av trening og aktivitet for brukergruppen. Noen nevrologiske tilstander er særlig representert i denne sammenheng, spesielt Parkinsons sykdom og hjerneslag. Positive effekter av trening og aktivitetstilbud for disse gruppene synes godt dokumentert. Forskningen viser også at personer i denne målgruppen ofte har sammensatte behov, noe som kan inkludere kognitive og emosjonelle utfall, samt psykiatriske symptomer som angst og depresjon. Dette styrker forståelsen av at personer med nevrologiske tilstander har behov for tverrfaglig tilnærming og individuelle tilpasninger i tjenestene. Det er også funnet forskning som omhandler etablering, organisering og gjennomføring av slike tilbud som er gjenstand for denne oppsummeringen, men det er få resultater på dette området. Kommunale utviklingsprosjekter illustrerer at det er mange aktuelle problemstillinger det må tas stilling til ved etablering av tilbud til målgruppen. Disse erfaringene representerer nyttig kunnskap for andre kommuner som ønsker å etablere denne typen tilbud. Mange av problemstillingene som erfaringsmessig dukker opp er av praktisk art og relatert til tematikk som logistikk, transport og lokaler. Samtidig tydeliggjør utviklingsprosjektene også heterogeniteten innad i denne brukergruppen og hvordan dette blant annet har følger for behovet for tilføring av (spesialisert) kompetanse ved etablering av tilbud til brukergruppen.

Behov for tilføring av kunnskap

På bakgrunn av denne oppsummeringen synliggjøres det flere områder hvor det er behov for ytterligere kunnskapstilføring:

  • Utviklingsprosjektene i kommunene rapporterer ofte positive resultater relatert til for eksempel bedret funksjonsnivå og brukertilfredshet. Samtidig mangler det større og mer systematiske undersøkelser av denne type data. Det underbygges av at det er funnet få forskningsstudier som omhandler etablering, organisering og gjennomføring av slike tilbud som er gjenstand for denne oppsummeringen.
  • Det er behov for forskning på brukergruppen over tid. Hvordan utvikler brukerbehovene seg med og uten tilbud? Hvilken effekt har senrehabilitering og lærings- og mestringstilbud på gruppen over tid? I hvilken grad klarer kommunene som har igangsatt tilbud å videreføre disse?
  • Det synes å være et behov for tilføring av kunnskap om brukermedvirkning i tjenesteutformingen. Dette kanskje spesielt på individnivå, i tråd med det identifiserte behovet for individuelt tilpassede tjenester. Tilbudenes betydning for pårørende er et annet område som forstås som lite dokumentert.
  • Kunnskapsoppsummeringen synliggjør at kommunene ofte har behov for tverrfaglig kompetanse relatert til brukergruppen. Bruken av tverrfaglige team og samarbeid mellom spesialist- og kommunehelsetjenesten på dette feltet er en annen tematikk hvor økt kunnskap hadde vært ønskelig.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk til eldre

Forebyggende og helsefremmende hjemmebesøk har de siste ti årene fått økende utbredelse i Norge. Myndighetene sendte i 2016 ut et rundskriv, og i 2017 en veileder, for å stimulere kommunene til å etablere tilbudet. Tilbudet er ikke lovpliktig for kommunene, slik det er i Danmark.

Uklar effekt av besøkene, men positive tilbakemeldinger fra mottakere og kommuner

Forskning fra land med lignende tilbud viser varierende effekt av besøkene når det gjelder målbare sider ved mottakernes funksjon, helsetilstand, egenopplevd livskvalitet, falltendens, sykehusinnleggelser, behov for sykehjem, tidspunkt for død og offentlige kostnader. Metodologiske ulikheter, ulikheter i besøkenes innhold og ulikheter i helsesystemer gjør det vanskelig å konkludere entydig med hensyn til slike effekter. Kvalitative studier fra Norden viser at mottakerne hadde vage forventninger før besøket. I ettertid gav de imidlertid uttrykk for at de fikk nyttig informasjon om hvordan de kan bevare god helse og mestre hverdagen i alderdommen. Besøket gav dem i tillegg økt trygghet gjennom å ha fått en kontaktperson i kommunen å henvende seg til ved framtidige behov. De fleste kommunene med tilbudet gir uttrykk for positiv nytteverdi.

Kjernepunkter for å lykkes

I Norge er det etter 2012 skrevet mange faglige utrednings- og utviklingsarbeider om innhold og metodikk for besøkene. De trekker fram at for å lykkes med tilbudet bør kommunene 

  • forankre tilbudet både i politisk og faglig ledelse
  • plassere tilbudet nært til kommunens øvrige forebyggende og hjemmebaserte tjenester, og samarbeide med fastlegene 
  • være bevisst formål, innhold og målgruppe for besøkene 
  • rekruttere ansatte med relevant kompetanse og personlig egnethet 
  • skape riktige forventninger blant de eldre i forkant ved å informere om besøkene
  • sende ut tilbud om besøk på oppsatt tidspunkt, der de eldre aktivt må avbestille eller takke nei dersom de ikke ønsker besøket  
  • skape en trygg og tillitsfull atmosfære under besøket og unngå at skriftlige registreringer forstyrrer samtalen. Utarbeidet samtaleguide bør «sitte i ryggraden» og skreddersys i møte med den enkelte eldres behov. 
  • oppsummere besøket på slutten av samtalen og avklare om det er behov for oppfølgende besøk eller henvisning til andre. Oppgi kontaktinformasjon til besøkeren og kommunen slik at den eldre kan ta kontakt ved behov. 
  • evaluere tilbudet og bruke statistikk og erfaringer fra besøkene i kommunens folkehelsearbeid og eldreomsorg

Det trengs mer kunnskap om

  • besøkenes helseeffekter og effekter på offentlig økonomi i Norge
  • hvilke elementer i hjemmebesøkene som er særlig virksomme
  • hvordan tilbudet kan videreutvikles i samspill og arbeidsdeling med frivillig sektor, fastlegene og kommunale satsninger som folkehelsearbeid, frisklivs- og mestringssentre, demensteam, velferdsteknologiteam og hverdagsrehabiliteringsteam
  • alternative forebyggende og helsefremmende tilbud til eldre, som blant annet temabaserte gruppemøter for eldre

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf).

Brukermedvirkning i demensomsorgen

Denne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i demensomsorgen i, eller med relevans for, norske forhold. Det er ikke gjort et skille mellom demensomsorg i hjemmetjenesten og demensomsorg i institusjoner. Brukerne er voksne personer som mottar tjenester direkte, eller personer som blir berørt av tjenesten. Oppsummeringen beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet.

Sentrale utviklingstrekk

Brukermedvirkning fører til store forventninger hos både brukere, pårørende, tjenesteutøvere og kommunene. Det er et økende krav til brukermedvirkning for å kunne utvikle helse- og omsorgsarbeidet i kommunene. Brukermedvirkning er ikke en innarbeidet del av demensomsorgen i kommunene, hverken ved individuell behandling eller ved organisatoriske beslutninger. Brukermedvirkning rommer ideelt mange ulike former for medvirkning, alt fra brukerdeltakelse i kommunale råd til at brukerne uttrykker egne ønsker og behov ved tiltak og i tjenester som tilbys. Ved også å innlemme brukere i forsknings- og utviklingsarbeid, vil problemstillinger brukerne selv er opptatte av kunne bli en del av kunnskapsutviklingen. Brukermedvirkning i demensomsorgen i Norge legger opp til et triadisk perspektiv i praksis, hvor man ser på medvirkning som en felles prosess mellom brukere, pårørende og helsepersonell. Med utviklingen mot mer kommunale tjenester har det skjedd en gradvis endring i synet på pasientrollen. Fra å være tilskrevet en passiv mottakerrolle, blir brukeren og pårørende nå ansett som aktive deltakere. Den nye rollen krever at brukerne og pårørende tilegner seg og bruker sin erfaringskompetanse, samt at ansatte er innstilte på å la dem medvirke. Denne utfordringen omhandler også demensomsorgen.

Utfordringer og behov

Norske kommuner har rettet lite oppmerksomhet mot brukermedvirkning innenfor demensomsorgen. Pårørende kan ha påtatt seg ansvar for pasienten i hjemmet over tid. Ofte meldes eller registreres behovet for hjelp sent i sykdomsforløpet. Når pasienten først får tilbud om sykehjemsplass, er behovet for hjelp kommet langt. Ved innkomstsamtaler i sykehjem innkalles som regel ikke pasienten selv, men de pårørende. Pasienten får da ikke anledning til å uttrykke egne ønsker og behov ved en sykehjemsplassering. Det er tendenser til holdninger som ekskluderer pasienter både med og uten samtykkekompetanse fra å delta mer aktivt i tjenestene som mottas. Oppmerksomheten har vært knyttet mest til brukermedvirkning for pårørende. Brukermedvirkning i helsepolitikken skjer på systemnivå, men det er særlig i den individuelle tilpasningen, i relasjonen mellom brukere og kommunale tjenesteytere, at det er store behov. Det er nødvendig å arbeide mer systematisk med å implementere brukermedvirkning i demensomsorgen på individuelt plan i kommunene. Flere brukerorganisasjoner arbeider med å inkludere brukere. En utfordring er ansettelser av brukere med egenerfaring i kommunale tjenester. Dette krever blant annet gode oppfølgingsforløp for brukere som ønsker å arbeide som støttepersoner for andre brukere eller i selvhjelpsgrupper, og etablering av rutiner for ansettelser av brukere i kommunale tiltak eller tjenester. Et annet, og helt grunnleggende krav, er en holdningsendring i fagfeltet. Internasjonale studier, særlig fra Storbritannia, viser at personer med demens kan delta i sine egne tjenestetilbud og medvirke på en god og meningsfull måte. Norge ligger etter i denne utviklingen. Det er også nødvendig med mer oppmerksomhet på brukernes medvirkning i kommunale utviklingsprosjekter og i forskning i Norge. Kunnskap om brukermedvirkning er nødvendig og nyttig i de kommunale tjenestene, og medvirkning kan bli en mer sentral del av opplæring, utøvelse, utdanning, og i utviklingsprosjekter og forskning.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Fall og pasientsikkerhet

Utfordringsbildet

Fall er den hyppigste ulykkestypen blant eldre mennesker, og rammer både hjemmeboende og de som bor i institusjon. Fallrisikoen øker med alder, og forekomsten er spesielt høy hos de som er over 80 år.

Skader som følge av fall innebærer lidelse og redusert livskvalitet for den enkelte, og kan variere fra blåmerker til brudd, og i ytterste konsekvens til dødsfall. Engstelse for nye fall, immobilitet og økt behov for helse- og omsorgstjenester er andre konsekvenser. Fall har også en betydelig samfunnsøkonomisk side. Hoftebrudd er en hyppig fallskade hos eldre, og utgjør også den vanligste årsaken til innleggelse i kirurgisk-ortopediske sykehusavdelinger i Norge. Flere blir avhengig av langvarig hjelp fra det offentlige, og følgelig blir det mer etterspørsel etter kommunale helse- og omsorgstjenester.

En rekke faktorer kan øke risikoen for fall, og de inkluderte publikasjonene viser at høy alder, tidligere fallhendelser, nedsatt sansning og persepsjon, fysisk funksjonsnedsettelse og det å være avhengig av hjelp til ADL1 (inklusive bruk av hjelpemidler), framstår som de mest betydningsfulle. Det er ulike konklusjoner når det gjelder sammenhenger mellom fall og medisinske diagnoser, frykt for å falle og bruk av legemidler.

Tiltak og erfaringer fra forsknings- og utviklingsprosjekt

Av enkelttiltak som kan vise til en fallforebyggende effekt, finner vi fysisk trening (som inneholder flere komponenter) og tilskudd av vitamin D dersom nivået i utgangspunktet er lavt. Det er usikkert hvorvidt tiltak i bomiljøet til hjemmeboende, legemiddelgjennomganger og opplæring kan gi reduksjon i antall fall. Imidlertid kan opplæring bidra til økt faglig bevissthet og mer kunnskapsbasert praksis blant de ansatte, og tiltak i bomiljøet kan gi pasientene økt trygghet og sosiale gevinster som er positive for deres livskvalitet. Verktøy for måling av fallrisiko kan være nyttig i vurderingene som supplement til helsepersonells faglige skjønn.

Når det gjelder sammensatte tiltak (det vil si kombinasjon av to eller flere typer fallforebyggende tiltak), er det noe sprikende forskningsresultater hva gjelder tiltakenes effekt på forekomst av fall, risiko for fall og skade som følge av fall. Fra utviklingsprosjekter rapporteres det imidlertid om overveiende positive erfaringer. Kommunale prosjekter som involverer ulike aktører (tverrfaglig og tverretatlig, frivillige), og med lokalt tilpassede tiltak, synes å gi økt kunnskap og bevissthet om fallforebygging hos både eldre, ledelse og ansatte. Tiltak som rapporteres å være særlig effektive er fallregistrering, fysisk aktivitetstilbud koblet med sosial tilstelning, samt forebyggende hjemmebesøk.

Foreløpig finnes det få rapporter som beskriver kommunenes erfaringer med tiltakspakken for forebygging av fall i regi av pasientsikkerhetsprogrammet. De rapportene som foreligger, viser noe sprikende og usikre resultater, og det rapporteres om både en økning og en reduksjon i antall fall. Alt i alt oppleves imidlertid deltakelse i læringsnettverk som nyttig og lærerikt, hvor bevisstgjøring i personalgruppen, utveksling av erfaringer og ideer, samt tverrfaglig samarbeid framholdes som positive gevinster. Suksessfaktorer for å lykkes med arbeidet synes å være felles rutiner, felles begrepsforståelse, tverrfaglig samarbeid, bruk av oppslagstavler for fallregistrering for å informere og engasjere de ansatte, samt en tilstrekkelig lang måleperiode slik at en kan se om tiltakene får varig endring. Arbeid med fallforebyggende tiltak krever både innsikt i problemområdet og evne til samhandling mellom partene. Studier viser at helsepersonell kan overse årsaker til at eldre faller. Til tross for at de oppgir høy bevissthet på pasientsikkerhetsarbeid, synes

tiltakene å iverksettes først når fallet er et faktum. Å ivareta pasientens integritet og autonomi – og samtidig beskytte vedkommende fra å falle – kan gi etiske utfordringer. Pasientene selv kan også ha ulike oppfatninger av fallrisiko og hvilke tilnærmingsmåter som er de beste. Det er derfor viktig å identifisere pasientenes individuelle erfaringer og holdninger dersom man skal lykkes med godt fallforebyggende samarbeid.

Behov for mer kunnskap

  • studier med fokus på effekt av fallforebyggende tiltak som «skreddersys» den enkeltes fallrisiko både i hjemmet og i institusjon
  • intervensjonsstudier med sammensatte fallforebyggende tiltak rettet mot eldre som bor på sykehjem
  • intervensjonsstudier som måler effekter av fallforebyggende tiltak både i hjemmetjenesten og i sykehjem – på lang sikt
  • forsknings- og utviklingsprosjekter som rapporterer kommunenes erfaringer med pasientsikkerhetsprogrammets tiltakspakke for forebygging av fall – på lang sikt
  • studier med velferdsteknologi brukt i fallforebygging, og som inkluderer større utvalg både blant hjemmeboende og de som bor på institusjon

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Pasientforløp for eldre med kronisk sykdom

Dette er en oppsummering av forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler pasientforløp for eldre med kronisk sykdom i den kommunale helse- og omsorgstjenesten og mellom nivåene i helsetjenesten. Oppsummeringen inkluderer 121 forsknings- og utviklingspublikasjoner.

I publikasjonene beskrives det norske helsevesenet som komplekst, fragmentert og under press. Dette utgjør en utfordring for helhetlige pasientforløp for eldre med kronisk sykdom, siden slike pasientforløp ofte har flere kritiske overganger. Kliniske retningslinjer utarbeidet for enkeltsykdommer, og fragmenterte og dårlig koordinerte tjenester trekkes også fram som utfordrende for pasienter som har flere kroniske sykdommer samtidig – såkalt multisykdom.

Det pekes videre på svikt i informasjonsflyten ved overføringer mellom sykehus og kommune og på tydelige forskjeller i tilnærming og perspektiv mellom spesialistog primærhelsetjenesten. I spesialisthelsetjenesten blir pasientens behov i hovedsak vurdert i et korttidsperspektiv og ut ifra en medisinsk, diagnoseorientert tilnærming. I primærhelsetjenesten blir pasientens behov i det vesentlige vurdert i et langsiktig perspektiv, med vekt på funksjonsnivå, mestring, livskvalitet og hjemmesituasjon. Ulike perspektiver på pasientenes omsorgsbehov gjenspeiles også i forståelsen av begrepet utskrivningsklar. Flere publikasjoner finner at samhandlingsreformen har ført til flere pasienter med økt behov for medisinsk behandling i kommunen og til flere reinnleggelser i sykehus. Det rapporteres om at sykehuset er for raske i utskrivningen og at mange pasienter ikke er ferdigbehandlet. Flere publikasjoner finner at det er for liten kompetanse i kommunen til å ta imot pasientene. Det pekes også på utfordringer relatert til knappe økonomiske ressurser i kommunene.

Standardiserte pasientforløp og bruk av sjekklister beskrives som gode tiltak for å bedre overføringen fra sykehus og styrke oppfølgingen, mens bruk av IKT og pleie- og omsorgsmeldinger (PLO-meldinger) beskrives som tiltak som kan bidra til bedre informativ kontinuitet (relevant informasjon er tilgjengelig til enhver tid) i pasientforløpet. Ulike samarbeidsmodeller mellom sykehus og kommune kan bidra til kunnskapsoverføring og økt forståelse for pasientens situasjon. Dette kan videre gi bedre overganger og kontinuitet i pasientforløpet. Opprettelse av intermediære enheter og kommunale akutte døgnplasser (KAD) beskrives som sentrale og vellykkede tiltak for å bedre overgangen mellom sykehus og kommune, men det vises også blant annet til utfordringer i organiseringen av tilbudene. Eldre som er utskrevet fra sykehus til kommunen, vil ifølge litteraturen ha nytte av sammensatte og målrettede tiltak for å kunne forbedre overfø- ringer på tvers av nivåer i helsevesenet.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid

Denne oppsummeringen gir et innblikk i brukermedvirkning i psykisk helsearbeid i en norsk kontekst, med en særlig vekt på helse- og omsorgstjenestene i kommunene. Brukerne er voksne personer (over 18 år) som mottar tjenester direkte, eller personer som blir berørt av tjenesten indirekte. Oppsummeringen beskriver forsknings- og utviklingsarbeid, lover og forskrifter, offentlige dokument og annet materiale som kan gi den enkelte leser oversikt over temaet. 

Sentrale utviklingstrekk

Brukermedvirkning stiller store krav til både tjenesteutøvere og kommunene. Det er et økende behov for brukermedvirkning for å kunne utvikle det psykiske helsearbeidet i kommunene. Brukermedvirkning i psykisk helsearbeid er i dag lite systematisert. Det er ikke eninnarbeidet delav det psykiske helsearbeidet i de fleste kommunene, hverken ved individuell behandling eller ved organisatoriske beslutninger. Brukermedvirkning rommer mange ulike former for medvirkning i psykisk helsearbeid, alt fra brukerdeltakelse i kommunale råd til at brukerne uttrykker egne ønsker og behov under behandling.

Recoverybeskrives som en grunnlagsforståelse og et fundament i det psykiske helsearbeidet i norske kommuner. En forutsetning forrecovery-orienterte helsetjenester er ansettelse av medarbeidere med brukererfaring.

Med utviklingen mot mer kommunale tjenester, har det også skjedd endring i synet på pasientrollen i psykisk helsearbeid. Fra å være tilskrevet en passiv mottakerrolle, blir brukeren nå ansett som en aktiv deltaker i behandlingen. Den nye rollen krever at brukerne tilegner seg og bruker sin erfaringskompetanse, samt at ansatte er innstilte på å la brukerne medvirke. 

Medarbeidere med brukererfaring og erfaringskonsulenter er et av resultatene innenfor nytenkningen i fagfeltet. Det er uenighet i feltet hva gjelder både krav til kompetanse, utdanning og forventninger til utføring av arbeidet for erfaringskonsulenter. Ordninger med brukeransatte er ennå ny, og mye er uavklart. 

Fagmiljøene preges av rask diagnostisering, standardisering av prosedyrer med manualer og generaliserte, evidensbaserte behandlingsformer som vanskeliggjør brukermedvirkning. 

Utfordringer og behov

Norske kommuner har hatt mest oppmerksomhet på brukermedvirkning på systemnivå. Mye av brukermedvirkningen i praksis skjer imidlertid som individuell tilpasning i relasjonen mellom brukere og kommunale tjenesteytere. Det er behov for å arbeide mer systematisk med implementering av brukermedvirkning på individuelt plan i kommunene. Videre er det et behov for flere ansettelser av brukere med egenerfaring. Dette krever blant annet gode utdanningsforløp for brukere som ønsker å arbeide som erfaringskonsulenter eller medarbeidere med brukererfaring, og etablering av rutiner for ansettelser i kommunene. Det er også nødvendig med mer oppmerksomhet på brukernes medvirkning i kommunale utviklingsprosjekter og i forskning. Kunnskap om brukermedvirkning er nødvendig og nyttig i de kommunale tjenestene, og medvirkning bør derfor inn som en mer sentral del av opplæring, utøvelse, utdanning og forskning.

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Helse- og omsorgstjenester til den samiske befolkning

Samene er urbefolkningen i Norge. Deres rettigheter i møte med helse- og omsorgstjenestene reguleres av internasjonale konvensjoner og nasjonalt lovverk. Det er store individuelle og lokale språklige, kulturelle og næringsmessige variasjoner innenfor det samiske samfunnet. Det er av stor betydning at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om sosiale, historiske og kulturelle faktorer som kan ha betydning for møter mellom samer og helse- og omsorgstjenestene. I Norge har den politiske målsettingen vært å gi et kulturelt tilrettelagt tilbud til den samiske befolkningen innenfor de etablerte tjenestene i stedet for å utvikle tjenester spesifikt for den samiske befolkningen.

Den samiske befolkningen bruker helsetjenestene i like stor grad som majoritetsbefolkningen, men er mindre tilfreds med hjelpetilbudet. Det er lite som tyder på at det er forskjeller mellom den samiske befolkningen og majoritetsbefolkningen når det gjelder helsetilstand og forekomst av sykdom, men en del litteratur fokuserer på at samer har en annen forståelse av helse, sykdom og behandling enn majoritetsbefolkningen. Det er imidlertid grunn til å være forsiktig med å betrakte dette som en sannhet som gjelder for alle samer. Det finnes også litteratur som peker på at samer snakker om sykdom og helse på indirekte måter og ved hjelp av metaforer. Oppfatningen av at samisktalende personer foretrekker å bruke samisk i samhandling med helse- og omsorgstjenestene nyanseres i nyere forskning, som viser at preferanser for bruk av språk er individ- og situasjonsavhengige. Betydning av slektskap og tradisjoner for selvhjelp vektlegges i deler av litteraturen. Samtidig viser forskning at samer etterlyser mer hjelp fra det offentlige.

Egne og andres erfaringer med fornorskning og stigmatisering kan ha betydning for samers møter med helse- og omsorgstjenester. Forskningen er ikke entydig på om denne typen erfaringer har betydning for selvopplevd helse. Litteraturen illustrerer videre at identitet er et komplekst begrep. 

Litteraturen peker på betydningen av at helse- og omsorgspersonell har kunnskap om samisk språk og kultur i møte med samiske personer med demens. Det foreligger lite forskning som fokuserer på situasjonen til samiske personer med demens, deres familier og samhandling med offentlige helse- og omsorgstjenester. Nye forskningsprosjekter er imidlertid igangsatt på disse områdene.

Individuell tilrettelegging og lokal forankring av konkrete tiltak er både nødvendig og viktig, i og med at den samiske befolkningen er mangfoldig. 

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Hverdagsrehabilitering

Oppsummeringen inkluderer 112 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid og offentlige dokumenter relatert til emnet.

Utvidet rehabiliteringstilbud i hjem og nærmiljø

Personer med funksjonsfall, og særlig eldre, har etter etablering av hverdagsrehabilitering fått et utvidet tilbud om rehabilitering i eget hjem og nærmiljø.

Gode resultater i kommunene, men svak forskningsevidens

Mange kommuner gir uttrykk for at de har gode erfaringer. Det er stor entusiasme omkring tilbudet, og det er utviklet en rekke lokale ressurser, verktøy og hjelpemidler. Forskningen som foreligger, peker i retning av positive gevinster for brukerne og kommunene, men resultatene er få og ikke entydige.

Vesentlige kjernepunkter ved etablering og drift av hverdagsrehabilitering er:

  • At tilbudet forankres i politisk og faglig ledelse i kommunen. 
  • Grundig planleggingsfase knyttet til valg av organisasjonsmodell, identifikasjon av målgrupper, opplæring av ansatte og informasjonsarbeid.
  • Tverrfaglige rehabiliteringsteam etableres og ansatte i de ordinære hjemmetjenestene deltar i rehabiliteringsarbeidet. 
  • Det er gjensidig anerkjennelse mellom de ulike kommunale helse- og omsorgstjenestene, inkludert hverdagsrehabiliteringstjenesten, og respekt for hverandres ulikheter og egenart. 
  • Bevisstgjøring av at hovedmålgruppe er personer med funksjonsfall. Diagnose og alder er underordnet, mens brukers motivasjon for trening og mestring er grunnleggende. Det er respekt for at ikke alle brukere av hjemmetjenester er i målgruppen. 
  • Rehabiliteringen startes opp tidlig etter funksjonsfallet (tidlig innsats). 
  • Det lages en rehabiliteringsplan sammen med brukeren, med utgangspunkt i hans/hennes mål for hverdagsmestring (brukerstyrt rehabiliteringsplan). 
  • Intensiv brukeroppfølging i en tidsavgrenset periode. 
  • Helsepersonell veileder, støtter og stimulerer brukerens egentrening og mestringsbestrebelser,framfor å utføre oppgavene for dem. De kompenserer der det er nødvendig, men søker å unngå «hjelpefellen». 
  • Helsepersonellet samarbeider også med brukerens pårørende. 
  • Helsepersonellet foretar oppfølgingsbesøk etter endt rehabiliteringsperiode. 
  • Resultatene dokumenteres på en slik måte at brukerens utvikling kan vurderes. 

De fleste av disse punktene har hverdagsrehabilitering til felles med generelle prinsipper for rehabilitering. Det som særpreger hverdagsrehabilitering, er tilbudets politiske og faglige forankring i kommunen, tett samarbeid med øvrige hjemmetjenester og at hjem og nærmiljø er rehabiliteringsstedet. 

Økende investeringstenkning 

Satsningen på hverdagsrehabilitering kan tolkes som et uttrykk for en sterkere investeringstankegang i kommunene. Den er i tråd med nasjonale og internasjonale føringer som vektlegger «aktiv aldring» og «rehabiliterende tjenester», og i tråd med økende vektlegging av verdier som autonomi og uavhengighet («selvstendig aldring»). Investeringstenkningen kan føre til at brukergrupper som ikke gir «avkastning» i form av økt mestring og selvhjulpenhet, blir nedprioritert i kommunene. 

Mer kunnskap trengs

Hverdagsrehabilitering er et nytt tilbud i Norge, og det har ikke satt seg i kommunene ennå. Det trengs mer forsknings- og erfaringskunnskap, både om hvilke organiseringer som er mest hensiktsmessige og om hvilke hverdagsrehabiliteringstiltak som er mest virkningsfulle for ulike brukergrupper. Det trengs også mer kunnskap om økonomiske konsekvenser av satsningen og om den bidrar til en styrking av det totale tjenestetilbudet i kommunene eller medfører ugunstige prioriteringer. 

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)

Legemiddelbruk og pasientsikkerhet

Oppsummeringen inkluderer 91 publikasjoner fra forsknings- og utviklingsarbeid som omhandler pasientsikkerhet relatert til legemiddelbruk i omsorgstjenesten i kommunen. I tillegg gis en oversikt over de mest sentrale offentlige reguleringer og føringer for legemiddelbruk i omsorgstjenesten i kommunen.

Utfordringsbildet

Legemiddelrelaterte problemer forekommer ofte i den eldre befolkningen, og er betydelige både hos sykehjemsbeboere og mottakere av hjemmesykepleie. Legemidler som betegnes som risikofylte for eldre, er i utstrakt bruk. Forekomst av legemiddelrelaterte problemer synes å ha en sammenheng med legemiddelbrukerens alder, kjønn, økonomi, tilstedeværelse av depresjon, bruk av angstdempende legemidler, kognitiv svikt og falltendens. Det antas at også legedekning kan virke inn. Det er store utfordringer knyttet til dokumentasjon, informasjonsutveksling og samhandling omkring legemiddelbruk. Informasjonen som deles mellom ulike behandlere og omsorgsnivå, er ofte ikke samsvarende. Pasientene selv oppgir også at de mangler kunnskap om bruk og bivirkninger. Når feil og avvik oppdages, er også helsepersonell for dårlige til å dokumentere og rapportere dette. Dermed blir det vanskelig å lære av de feil som blir gjort.

Tiltak og erfaringer fra forsknings- og utviklingsprosjekt

Gjennomføring av læringsnettverk gjennom Pasientsikkerhetsprogrammet har tilført sykehjem og hjemmetjenesten økt kunnskap, bevissthet og verktøy som antas å bidra til bedre sikkerhet i legemiddelbruken. Hvorvidt læringsnettverk bidrar til varige praksisforbedringer, vet man imidlertid ikke. Systematiske og tverrfaglige legemiddelgjennomganger med samstemming av legemiddellister gjør det lettere å avdekke legemiddelrelaterte problemer, og det bidrar til å redusere uhensiktsmessig behandling. Farmasøytens kompetanse og bidrag i det tverrfaglige samarbeidet er mest utforsket, mens vi vet mindre om hvordan legens og sykepleierens rolle og ansvar påvirker og utfordrer bildet. Den kliniske effekten av legemiddelgjennomgang og samstemming på pasientnivå mangler også kunnskap, og kvaliteten på studiene er ofte for lav til å gi evidens for effekter eller gevinster. Multidose har ført til større grad av samstemte legemiddellister og mer enhetlig uttak av legemidler i apotek. Samtidig finner man at multidosebrukere kan ha høyere risiko for uhensiktsmessig legemiddelbruk, med unntak av alvorlige interaksjoner. Helsepersonells oversikt over pasientens legemiddelbruk rapporteres i noen tilfeller å bli bedre med multidose, i andre tilfeller vanskeligere. Inntrykket er at både sykepleiere og leger opplever seg tryggere på at pasienten får riktig medisin. Samtidig er det usikkert hvorvidt multidoseordningen i seg selv sikrer kvaliteten på selve legemiddelbehandlingen og gir mer hensiktsmessig legemiddelbruk.

Behov for mer kunnskap

  • studier som måler klinisk effekt (for eksempel bivirkninger, livskvalitet, sykehusinnleggelser og dødelighet) av kvalitetsforbedrende tiltak som legemiddelgjennomganger og samstemming av legemiddellister
  • longitudinelle studier som kan kartlegge hvorvidt læringsnettverk for riktig legemiddelbruk gir reelle og varige praksisforbedringer
  • studier som utforsker teamarbeid (både innad og mellom ulike profesjoner) relatert til legemiddelbruk
  • studier som beskriver pasientenes opplevelser og erfaringer av samhandlingen med helsepersonell knyttet til legemiddelbruk
  • studier som beskriver hvordan hjemmeboende pasienter forstår og etterlever sin legemiddelbehandling
  • studier som ser på forskjeller mellom pasienter ved ulike omsorgsnivå når det gjelder forekomst og type legemiddelrelatert problem

Klikk her for å lese hele oppsummeringen (pdf)