For få sykepleiere og for liten kompetanse

Alle landets kommuner har tilbud til innbyggerne om innleggelse i kommunal akutt døgnenhet (KAD) dersom de ved akutt sykdom har behov for døgnkontinuerlig oppfølging, men ikke trenger sykehusinnleggelse. Mange steder blir tilbudet likevel ikke brukt fordi legen som henviser ikke stoler på at den kommunale akutte døgnenheten er kvalifisert til å ta vare på pasientene.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 23.01.2023

– En berettiget bekymring, mener Torunn Kitty Vatnøy som har studert døgnenhetene.

Vi ber om et eksempel.

Trenger han en dyne eller en lege?

– Et illustrerende eksempel på nødvendigheten av kompetanse er en eldre mann som har vært til en poliklinisk urinveisundersøkelse hos legen. Selv om dette som regel forløper komplikasjonsfritt, blir det bestemt at han skal få være natten over på den kommunale akutte døgnenheten før han reiser hjem. På natten går sykepleieren inn for å se til mannen og spør hvordan han har det. Han svarer at alt er bra, men at han synes det er kaldt. Istedenfor å hente en ekstra dyne og si godnatt, skjønner sykepleieren at dette kan være tegn på raskt stigende feber. Intuitivt kobler sykepleieren dette med undersøkelsen mannen har vært til. Denne undersøkelsen kan innebære en risiko for infeksjon som kan utvikle seg til sepsis. Med den mistanken gjør sykepleieren umiddelbart nødvendige observasjoner og kontakter en lege. Sepsis utvikler seg raskt og er livstruende, og det er kritisk at behandling blir satt i gang innen kort tid i slike situasjoner, forklarer Vatnøy. 

Hun ønsker seg masternivå på enhetene.

– Kommunale akutte døgnenheter trenger sykepleiere med kompetanse på avansert nivå. Det som kjennetegner avansert sykepleiekompetanse på masternivå er kapabilitet til å ta ansvar og håndtere uforutsigbarhet og kompleksitet både i klinikk og organisering, sier Torunn Kitty Vatnøy.

Det er lansert en forskrift for masterutdanning i avansert klinisk sykepleie av sentrale myndigheter. Den legger føringer for masterprogrammer rettet mot kommunehelsetjenesten. Vatnøy er overrasket over at disse programmene har søkere i det hele tatt.

Må anerkjenne behovet

– Dette er yrkesaktive sykepleiere, de har jobb og fast inntekt. Man kan ikke forvente at de skal slutte i jobben og si fra seg inntekten for å ta mer utdanning, mener Torunn Kitty Vatnøy.

Hun ser en annen utfordring også.

– Avdelingslederne i kommunen legger ikke til rette for at de ansatte skal ta utdanning. De mister jo en verdifull medarbeider hver gang de sender noen ut i utdanning. Det er ikke noe de ønsker seg i en allerede presset situasjon.

Torunn Kitty Vatnøy mener utdanning ikke står på dagsorden.

– Kommunene må først og fremst anerkjenne behovet, så må det legges til rette for dem som vil tilby utdanningen og dem som vil ta den. At det er søkere til disse programmene, vilkårene til tross, sier kanskje noe om interessen og motivasjonen som er der ute. Altså et stort potensiale, avslutter Torunn Kitty Vatnøy.

Torunn Kitty Vatnøy er forsker og førstelektor ved Universitetet i Agder og tilknyttet Senter for omsorgsforskning. Avhandlingen hennes har tittelen Nursing Competance in Norwegian Municipal in-patient Acute Care. Hvis du vil lese hele avhandlingen finner du den her.

Slik lykkes du med interkommunalt samarbeid

Han rynker litt på den akademiske nesa si, Bjørnulf Arntsen, når han leser den litt tabloide overskriften. Men så har han altså skrevet tre vitenskapelige artikler om temaet, så når han svarer på hvordan man skaper gode og effektive samarbeid, er det verd å lytte.

AV SENTER FOR OMSORGSFORSKNING 12.01.2023

• Denne første artikkelen handler om hvorfor noen samarbeider mer enn andre.
• Denne andre ser på hvordan struktur og kvalitet påvirker legevaktsamarbeidet.
• Den tredje artikkelen sier noe om hva kommunestørrelse har å si for samarbeidet.

Seks viktige faktorer

Norske kommuner samarbeider. De små mer enn de store. Så er det da også flest små kommuner her i landet. Selv etter kommunereformen har mer enn halvparten av kommunene i Norge færre enn fem tusen innbyggere.

Forsker Bjørnulf Arntsen ved Senter for omsorgsforskning har studert samarbeidet i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Da vi spør hva som skal til for å lykkes, er det særlig seks faktorer han ser er vesentlige.

Tillit

At man har tillit til hverandre er avgjørende. Når kommunene skal investere tid og penger og komme til enighet må de stole på at ingen har en egen agenda.

Begrenset antall deltakere

Tre kommuner blir lettere enige enn tjue. Jo flere kokker desto mer søl, sier Bjørnulf Arntsen. Han sier det med helt andre og mer akademiske ord selvfølgelig, men det er det han mener.

Varighet

Kommuner som har samarbeidet lenge, har større sjanse for å lykkes enn kommuner som er i en tidlig samarbeidsfase.

Formalisert avtale

Hvis samarbeidsavtalen gir stort rom for tolkning, skaper det usikkerhet og uforutsigbarhet. En formalisert avtale som er tydelig på hvordan oppgaver og kostnader skal fordeles, er et godt utgangspunkt.

Sentralisert styring

Samarbeid hvor alle skal ha en hånd på rattet kan være krevende. Her kan delegering til en vertskommune eller et interkommunalt selskap fungere bedre. Det er altså noe å vinne på å slippe litt taket.

Stort vertskap

At den største kommunen i samarbeidet blir vertskommune, er en god ide. Det gir bedre tjenester. Men det har den ulempen at de små kommunene ofte får mindre påvirkningskraft.

266 kommuner

Legevakt, helsestasjon og kommunal akutt døgnenhet er eksempler på tjenester det ofte samarbeides om. Bjørnulf Arntsen har samlet inn og analysert data fra 266 kommuner med legevaktsamarbeid. Studien gir ny og viktig kunnskap om samarbeidet mellom norske kommuner. Den tradisjonelle forståelsen av interkommunalt samarbeid innen helse har vært uløselig knyttet til kommunestørrelse. Denne studien viser imidlertid at det er kvaliteten og utformingen av selve samarbeidet som er avgjørende for hvilke muligheter og begrensninger som ligger der.

Hvis du vil lese hele avhandlingen til Bjørnulf Arntsen finner du den her. Artikler og avhandling er skrevet på engelsk.

Utvalgte publikasjoner og prosjekter

Senter for omsorgsforskning har hatt et produktivt år også i 2022. Her gir vi deg et lite innblikk i noen utvalgte artikler og prosjekter som er verd å merke seg.

Av Senter for omsorgsforskning

Fullstendig oversikt.

RehabLos

Forskningsprosjektet RehabLos, som er ledet av professor Cathrine Arntzen i Tromsø, nådde en milepæl i 2022 da dataproduksjonsfasen ble avsluttet og prosjektet gikk inn i sin siste fase med analyse og skriveaktivitet.

Stormottakere

Senter for omsorgsforskning i Tromsø arbeider også med et prosjekt hvis overordnede mål er å bidra til å forbedre tjenestetilbudet og samhandlingen i tjenestene til dem som har mange innleggelser og bruker mye ressurser. Prosjektet har tittelen Stormottakere av spesialisthelsetjenester.

MedSafe-Old

Senter for omsorgsforskning i Midt-Norge fikk, i 2022, tildelt 16 millioner fra Forskningsrådet til forskningsprosjektet MedSafe-Old. Prosjektet skal undersøke hvordan kommunene kan tilrettelegge for bærekraftig, persontilpasset og trygg legemiddelbruk for hjemmeboende eldre.

Oppgaveglidning

På oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet har Siri Andreassen Devik og Rose Mari Olsen utarbeidet en kunnskapsoppsummering om oppgaveglidning mellom sykepleiere og andre helsearbeidere i den kommunale omsorgstjenesten. Oppsummeringen finnes i Omsorgsbiblioteket.

Bilder av omsorg

Sykehjem i Norge utgjør viktige arbeidsplasser for kvinner – og i økende grad for kvinner med innvandrerbakgrunn. I denne artikkelen utforsker Laila Tingvold og Anette Fagertun hvordan språkbilder, som «miljøarbeid» eller å «jobbe med henda på ryggen» påvirker omsorgsarbeidet.

Teknooptimisme

Hovedmålet med artikkelen til Yngvild Brandser Alvsåker og Gudmund Ågotnes er å analysere hvordan en «teknooptimisme» har oppstått og forstå de underliggende antakelsene og ideologiene som støtter den. Les artikkelen om teknooptimisme.

Straffens etikk

Sammen med Geir Heivoll har Terje Emil Fredwall fra Senter for omsorgsforskning på Sørlandet laget en bok om etiske dilemmaer knyttet til norsk kriminalomsorg. Blant annet spør de om det bør ha betydning at straffen ofte rammer sosialt skjeft?

Kommuneforskningsprogrammet

Kommuneforskningsprogrammet gir studentene ved Universitetet i Agder muligheten til å skrive masteroppgave, delta i forskningsmiljøet og minske studielånet. Kommuneforskningsprogrammet bidrar til kunnskapsutvikling og økt forskningskapasitet hos kommuner i Sør-Norge.

PriCare

Prosjektet PriCare, som ble avsluttet i 2022, hadde som hovedmål og utvikle ny kunnskap om (re)design av helse- og omsorgstjenesten i norske kommuner, med særlig fokus på dilemmaer, konsekvenser og prioriteringsutfordringer.

MIPAC

I dag finnes det over 200 kommunale akutte døgnenheter i Norge, men vi har lite kunnskap om kvaliteten, bruken og kostnadene knyttet til dem og om tilsiktede og utilsiktede konsekvenser av AAIC-modeller. Det overordnede målet med MIPAC er å tette disse kunnskapshullene.

To rapporter i 2022

Senter for omsorgsforskning publiserte to forskningsrapporter i 2022. Den ene er en studie av tjenestemottakeres muligheter til tros- og livssynsutøvelse. Den andre studerer omsorgstjenestene til innsatte og domfelte.

Tros- og livssynsutøvelse

Per Gunnar Disch har, med tilskuddsmidler fra Barne- og familiedepartementet, gjennomført en studie av hvordan tjenestemottakeres muligheter til tros- og livssynsutøvelse ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Målet med studien har vært å belyse i hvilken grad og på hvilke måter den kommunale helse- og omsorgstjenesten tilrettelegger for tros- og livssynsutøvelse gjennom egne tiltak og i samarbeid med tros- og livssynsamfunn lokalt eller regionalt.

Viktig del av jobben

Et hovedfunn var at tros- og livssynsutøvelse er et område de fleste kommunene er bevisste på, i større grad enn antatt. Et flertall i undersøkelsen anser tilretteleggingen, som en viktig del av det helse- og omsorgsfaglige arbeidet.

Mindre bevissthet hos livssynsamfunnene

Kommunene oppfatter tilretteleggingen som et kommunalt ansvar, noe som kan ha sin årsak i en tydeliggjøring av dette i den offentlige debatt, men også gjennom nasjonale styringsdokumenter og reformer som blant annet «Leve hele Livet».

Intervjuene med tros- og livssynsamfunnene tyder imidlertid på at det er mindre bevissthet hos dem om at dette også er deres ansvar.

Størst behov ved livets slutt

Studien viser at pasienter og brukere har størst behov for tilrettelegging knyttet til å ta del i aktiviteter av tros- og livssynsmessig karakter (sang, musikk, bønn og ritualer) og for bistand knyttet til livets sluttfase og død.

Les rapporten om tros- og livssynsutøvelse.

Helse- og omsorgsbehov blant innsatte

Fra februar til august 2021 arbeidet Siv Magnussen og Laila Tingvold med kartlegging av behovet for helse- og omsorgstjenester til innsatte. Det ble gjennomført dybdeintervjuer og spørreundersøkelser med ledere, ansatte og innsatte i fengslene. Rapporten ble publisert i april 2022.

Her er rapporten om omsorgsbehov blant innsatte.

Forskerne løfter fram åtte funn som er verd å nevne fra denne studien.

• Det er en økning i innsatte med omfattende helse- og omsorgsbehov
• Enkelte har for store psykiske og somatiske problemer til å sone
• Lapper som kommunikasjonssystem har sine utfordringer
• Manglende kapasitet gjør at helsebehov kan bli satt på vent
• Manglende ressurser gjør at innsatte ikke har tilgang til utstyr
• Det er uklare grenser mellom omsorgstjenesten og kriminalomsorgen
• Bygningsmassen er ikke tilpasset helse- og omsorgsbehovene
• Det mangler et soningsalternativ til innsatte med store behov

Siv Fladsrud Magnussen og Laila Tingvoll er begge førsteamanuenser ved Senter for omsorgsforskning på NTNU i Gjøvik.