Nytt og utvidet søkeverktøy om personer i Midt-Norge finnes i Gunnerusbiblioteket
Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914.
Foreningen Slekt og data, avdeling Sør-Trøndelag har gitt ut en ny utgave av et verdifullt søkeverktøy for den som søker personhistoriske opplysninger om Trøndelag, Helgeland og diverse kommuner i Nordland. Man kan kjøpe basen og velge mellom cd og opplasting. Trondheimsbasen 2017 søker opp kilder først og fremst i Digitalarkivet ut fra personnavn. Den inneholder ca 2,4 millioner dataposter fra ca 1000 kilder. Hovedsakelig omfatter dette kirkebøker i regionen. Man kan samtidig sjekke originalen siden Trondheimsbasen lenker direkte til den aktuelle primærkilden.
Trondheimsbasen er lagt inn i en av bibliotekets pc’er til fritt bruk.
Nytt i 2017-utgaven:
Omlag 600.000 nye poster fra ca 400 nye kilder.
som for eksempel:
-Militære mannskapsruller.
-Lokale folketellinger, bla.a. folketellingen fra Strinda i 1891.
-Fangeprotokoller fra tukthuset i Trondheim.
-Mange kirkebøker fra flere kommuner i Sør- og Nord-Trøndelag.
Verdt å vite om søkemulighetene
Fire generasjoner kvinner
Fornavn er normalisert: Søk på Sofie gir i tillegg Sophie, Sophia, Soffie, Sofia. Holder du musepekeren over navnet (gjelder pc) får du de forskjellige navnene som inkluderes i det normaliserte navnet.
Sortering: fornavn + fødselsår + etternavn.
Standard søk: gir en rekke valgmuligheter for søk (Fornavn, mellomnavn, fødselsår, etternavn, år, hendelse, rolle, adresse og fødested. Enter gir søkestart.
Knappene i enden av hver linje gir hhv. et skjermbilde med den originale kilden, en oppsummering av hvilken informasjon som finnes og den tredje knappen gir alle personer som er inkludert i den aktuelle hendelsen (for eksempel bryllup). Den siste knappen gir mulighet for å lenke den oppgitte adressen mot et moderne kart.
Bispeboligen i Trondheim, Dronningens gate 5, der Selskabet holdt sine møter. Her ble naturalie- og boksamlingene oppbevart 1767-1774. Etter biskopens død 1773 ble boksamlingen overflyttet til den nye bibliotekaren, Lorens Wittrup (1742-1811). Foto 1870: Marcus W. Noodt/NTNU UB
Første gang biblioteket nevnes var i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs eldste protokoll datert 3.desember 1766, da det etter et møte i Selskabet uttales: «Ligeledes bleve og casserer, tegner, inspector over naturaliesamlingen og biblioteheqvet udvalgte».
Det ble samtidig bestemt at man skulle sende søknad til Kongen i København om bekreftelse på Selskabets nye statutter og på det nye navnet: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Av Selskabets tre stiftere var på denne tiden kun biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) igjen i Trondhjem. Selskabet hadde fremdeles få medlemmer, og man kan forestille seg at inspektør-ansvaret for naturalie-samlingen og biblioteket kunne håndteres av en og samme person. Det er mulig at biskopen selv, kanskje med hjelp av sine amanuenser tok ansvaret for begge samlingene. Biblioteket og naturalie-samlingen ble på denne tiden oppbevart i bispeboligen som lå i Dronningens gate 5.
Bibliotekets boksamling utgjorde 500 bind i 1768, og 2.600 bind i 1779. Først i 1781 ble den første store donasjonen mottatt, det var Gerhard Schønings (1722-1780) samling på 12.000 bind, som også inkluderte Benjamin Dass (1706-1775) sine samlinger. I dag har biblioteket mer enn 1 million bind på Kalvskinnet.
Den første bibliotekar og det første utkastet til nye «Love»
Peter Daniel Baade (1737-1823) var den første med tittelen bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
En av biskopens amanuenser, Peter Daniel Baade (1737-1823), har en spesiell plass i bibliotekets historie fordi det i den første medlemslisten 1768 er anført: «Hvilken førend han var kaldet her fra Trondhjem var beskikket til Bibliothecarius». Baade var dermed den aller første utnevnte bibliotekar i Selskabet. Biskopen trengte på dette tidspunktet en spesiell person som kunne ta hånd om boksamlingen. Baade hadde hatt stilling som amanuensis hos biskop Johan Ernst Gunnerus siden 1764, og bodde antagelig i bispeboligen i et par år. I 1766 utnevnte biskopen ham til hører ved Trondhjems Katedralskole.
Biskopen og Baade fant hverandre i interessen for botanikken. I 1768 bidro Baade med artikkelen «Trondhiemske Have-Planter» i DKNVS Skrifter nr.4.
Baade må ha vært deltaker ved omorganiseringen av DKNVS 1767, da man ønsket å få ny status og økonomisk støtte fra Kongen i København. Han ble medlem av Selskabet 1766, og det har vært antatt at han førte det første utkastet til nye lover i pennen. En annen av Gunnerus amanuenser, Jacob von der Lippe Parelius (1744-1827), hevdet på sine eldre dager at det var ham som satt Gunnerus på tanken om å stifte et vitenskapelig selskap, og at han formulerte det første utkastet til statutter etter Gunnerus pålegg. Bibliotekets leder fra 1915 til 1938, Johan Daniel Landmark (1876-1938), forsøkte å sammenligne håndskriftene til amanuenser Parelius og Baade ut fra manuskripter i biblioteket, for å fastslå hvem av dem det var som skrev de første statuttene. Han konkluderte med at det var Baade som konsiperte det første utkastet. I 2010 skrev imidlertid Arild Stubhaug at «Lovene» ifølge Gunnerus selv ble vedtatt i et møte i hans eget hus 17.juli 1767 og nevner ikke Baade eller Parelius i denne forbindelse.
Peter Daniel Baade. Karrieren og trolovelsen
«Høistærede Jomfrue! … Overvej de fortrædelige ja ulyksalige Stridigheder der nogle gange har været imellom os..» Peter Daniel Baades kopi av et brev til jomfru Sara. Gunnerusbiblioteket, Ms fol.259.
Peter Daniel Baade var trondhjemmer. Foreldrene var senere overvraker Daniel Baade (1686-1769), og Helle Maria Pedersen Lange (1702-77). Baade ble uteksaminert fra Trondheim Katedralskole 1755. Han tok teologisk embetseksamen i København 1757, og juridisk eksamen 1764. Han var deretter huslærer i Verdal i 5 år.
Baade fungerte som bibliotekar i Selskabet fra 1767, men ble kalt til Lidemark i Danmark allerede 1768 som sogneprest.
Blant bibliotekets manuskripter finnes dokumentasjon om en opprivende rettstvist Baade opplevde da han ville bryte trolovelsen med jomfru Sara Catharina Clement 1769. Da hadde de vært forlovet i 6 år, og Sara mente at Baade hadde brutt ekteskapsløftet. Det nevnes 500 riksdaler for tort og svie. I denne saken fikk han kanskje sympati fra biskopen, som selv hadde opplevd å bryte trolovelsen med apotekerdatteren Louise Sophie Hagen rundt 1755.
I 1773 giftet Baade seg endelig med Karen Friis Spliid (1745-1812), prestedatter fra København. Han fikk en lang karriere som sogneprest og prost. Han forlot Lidemark på Sjælland og virket mellom 1785-1816 som en høyt aktet sogneprest i Borgund på Sunnmøre.
Baade måtte si fra seg representantverv i Eidsvollsforsamlingen 1814 pga dårlig helse.Han mottok Dannebrogordenen 1811, og Nordstjerneordenen 1819.
Som bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fikk han ikke så stor betydning siden ansettelsen kun varte i noen korte måneder. De fire årene han virket som amanuensis var imidlertid en historisk sett viktig periode for Selskabet.
Kilder:
Baade, Peter Daniel. Trondhiemske Have-Planter. I:DKNVS skrifter 1768 nr.4.
Landmark, Joh. D. Om grundlæggelsen av Videnskabsselskabets bibliotek i Trondhjem 1766-1780. S.11-42. Boken om bøker: Aarsskrift for bokvenner I. Oslo 1926.
Privat rettssak 1768-9. Ms fol. 259.
Stubhaug, Arild. Den lange linjen. Trondheim 2010.
Til opplysning. Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993. DKNVS Skrifter 1, 1993.
Henrik Mathiesen (1847-1927) og Sigrid Undset (1882-1949)
En strinding som døde for 90 år siden i 2017, hadde en helt spesiell kontakt med familien Undset. Henrik Mathiesen (1847-1927) bodde hos fanejunker Halvor og Øllegaard Kristine Undseth mens han gikk på Den Borgerlige Realskole og ble gode venner med og hadde innflytelse over den noe yngre sønnen, Ingvald Undset (1853-1893). Ingvald skulle senere bli en svært anerkjent arkeolog.
Ingvalds datter var Sigrid Undset (1882-1949), og hun fikk Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner. Hun følte en sterk tilknytning til Trondhjem by og spesielt Nidarosdomen.
Undset-gården
Undset-gården lå på hjørnet av Prinsens gate og Ravelsveita, og fra midten av 1800-årene var det familien Undset som bodde der. Denne bygården i tre skilte seg lite fra de andre gårdene i strøket. Sigrids farfar var Halvor Undseth (1823-), som kom fra gården Undset i Rendalen, og var forstander for Trondhjems tvangsarbeidsanstalt på Elgeseter. Han kom tidlig til Trondhjem og ble kommandørsersjant i 1851 og senere fanejunker. Undseth var kjent som totalavholdsmann, han var anerkjent og aktet, og stilte store krav til sine underordnede. Farmoren til Sigrid het Øllegaard Kristine Dahl (-1812), og slekten hennes bodde i Trondhjem, men kom opprinnelig fra Røros.
Undset-gården på hjørnet av Prinsens gate og Ravelsveita
I Undset-gården tok man inn leietakere, og Henrik Mathiesen (1847-1927), som kom fra gården Loholt på Strinda, bodde her mens han gikk på Den Borgerlige Realskole. Han var noe eldre enn Ingvald, men de to fikk spesielt god kontakt. Deres felles begeistring og interesse for Trondhjems middelalder førte dem høyt og lavt i Domkirken.
Arkeologi- og middelalderinteresse
Det hele startet med at Henrik fant
«.. en liten oktavbog fuld av haandtegninger med tilhørende tekst, væsentlig motiver fra Trondhjems domkirke. Denne bog vakte Ingvald Undsets høieste interesse (han var 8 aar den gang). Efterat den var gjennomlæst og drøftet, bar det løs mod at undersøke de gjenstande i Domkirken som tegningene fremstillet..». Adr. 28.11.1912.
Nidarosdomen tegnet av Henrik Mathiesen 1889
Interessen for Trøndelags betydning i Norges historie vokste seg sterk hos begge guttene, og mens Ingvald ble vår store arkeolog som blant annet skrev om runene i Domkirken, ble Henrik en anerkjent lokalhistoriker og tegner med Trøndelag og Trondheim som spesialfelt. Ingvald fant romerske bronsesaker under en reise 1873 i Trøndelag for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, ble sterkt fascinert, og reiste ut i Europa for å forske på sammenhenger mellom norsk og europeisk bronsealder.
Sigrid Undset og Henrik Mathiesen
Denne interessen for trøndersk middelalderhistorie fenget senere lille Sigrid, og hun skrev den berømte trilogien om Kristin Lavransdatter. Henrik Mathiesen bodde i Kristiania samtidig med at Ingvald Undset arbeidet ved Universitetet, og han fikk god kontakt med Sigrid. Hun fulgte godt med da de voksne snakket middelalderhistorie. De beholdt den nære kontakten hele livet, og blant annet i Aftenposten finner vi Sigrids anmeldelser av Mathiesens bøker og artikler om ham på runde dager.
Kartutsnitt fra Trondheim. Eier: Trondheim byarkiv
Undset-gårdens endelikt
Etter at Undset-familien flyttet fra gården på 1890-tallet ble den benyttet som ølkneipe, og etter krigen ble den revet. Henrik Mathiesen tegnet gården der han bodde i sin ungdomsår, mens den ennå sto i all sin prakt, og Prinsens gate hadde et preg av småby med sin karakteristiske trearkitektur. Han skrev to avisartikler om denne gården, først i Folkebladet nr. 10, 1894 og deretter Adressa 28.11.1894. I dag er det bare en åpen plass der gården en gang sto.
Kilder:
NTNU Privatarkiv 1: Henrik Mathiesen
«Undsethgaarden i Trondhjem. To gjæve trøndere, far og søn». Av Henr.Mathiesen. Adr. 28.11.1912.
Oversiktsbilde av Skipsverftet; pennetegning 1897 av Henrik Mathiesen. Senere endret (1919)
Med en kunstners blikk og på beskrivende vis tar Henrik Mathiesen (1847-1927) oss med til Trondhjems gater og bygninger og viser hvordan bybildet endret seg i overgangen 1800- til 1900-tallet. Han brukte sine egne, ypperlige tegninger sammen med korte, beskrivende artikler for å sette søkelyset på utviklingen til et mer moderne Trondhjem, og da særlig i Midtbyen og på Bakklandet. Allerede for over 100 år siden ble det altså satt søkelys på endringene i Trondhjem.
Bakklandet gjennomgikk store forandring mot slutten av 1800-tallet. Allerede fra 1600-tallet ble brannfarlig tjærebrenning for reparasjon og bygging av båter lagt til Bakklandet. «Trondhjems skibsværft» ble satt i gang av Heinrich Meincke, Catharina Lysholm og Peter A. Falch, og var i drift siden 1779. Det første skipet som ble bygd het «Trondhjems prøve» og ble bestilt av stifterne Heinrich Meincke og søsteren Catharina Lysholm.
Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad
Verftet lå opprinnelig på grunnen til Bakke gård. I 1780 overtok verftet dessuten «Krana», som hadde byens privilegium for båtreparasjoner. På slutten av 1700-tallet hadde verftet 60 ansatte. Rundt 1814 ble det bygget kanonbåter, og utover århundret kom det til et samarbeid med byens første industribedrift, «Fabriken ved Nidelven». Senere ble det kalt «Vogtværftet».
I 1895 var driften ved det tradisjonsrike verftet over. Blant annet hadde byggingen av Bakke bro lagt hinder i veien for seiling oppover elva.
I Dagspostens billednummer 5, 1898, ble det publisert en artikkel om det forsvunne Trondhjem av Henrik Mathiesen (1847-1927). Han tar for seg Skipsverftet på Bakklandet og skisserer kort noen utviklingstrekk. Tegningene er laget før husene ble revet og tomten utlagt til gate 1898. De tre tegningene som følger med viser et oversiktsbilde og to detaljbilder. Originalene til disse finnes fortsatt i Mathiesens arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket.
Her er artikkelen i sin helhet, med sin korte, men beskrivende tekst (tilpasset moderne språk og med mine uthevinger):
«Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk»
«Skipsverftet.
Det ble anlagt i høsten 1779; 1. august 1780 gikk det første skip på vannet; Størrelse 150 lester og materiale hjemme-vokst furu. Fartøyet fikk navnet «Trondhjems Prøve». Tegning 1 viser hele Verftet med bebyggelsen og landskapet bak, som det laa ut sommeren 1897. Til høyre, ved Lunds brygge, ligger kontorbygningen særskilt tegnet nr.2, herfra strekker seg en lang, toetasjes verkstedbygning. Så kommer smien (interiør tegning 3) og tilstøtende materialskur; alt dette er nå nedrevet, så vel som «Beghuset».
Tilbake står ennå, foruten et materialhus, bestyrerens bolig (til venstre i bildet). Verftet hadde i sin tid 6 beddinger, den nederste gikk skrått opp fra bukten ved Bakke bro. Tomten er nå utlagt til gate. Kontorbygningen (tegning 2), et godt eksempel på eldre bygningsskikk, har på veggen klokkehus.
Klokken er nå i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; den er av malm, støpt med rankeformete forsiringer og har følgende innskrifter:
TRONHIEMS SKIBS VÆRFS KLOKKE ANLAGT I AARED 1779 og derunder STØBT AF ARNDT HEDEMARCK J TRONDHIEM Ao. 1796.
Interiør: Smien på Verftet
Smien (tegning 3) gjorde inntrykk av å ha vært svært liten til såpass betydelige arbeider, som her engang i tiden var i gang.»
Kilder:
Privatarkiv nr.1, Henrik Mathiesen, NTNU Gunnerusbiblioteket.
Wikistrinda: «Fabriken ved Nidelven», «Trondhjems skibsværft» og «Krana»
Dette er den store Bauckgården i Prinsens gate, tegnet av Henrik Mathiesen 1898. Gårdens eiere kan listes opp fra 1650-tallet, og har tilhørt rådmann Jacob Nielsen, Niels Hansen Nissen, trelasthandler Johan Widerøe Thonning og flere kjøpmannsslekter. Blant annet handelsmann og bestyrer for Sukkerhuset, Hans Henrik Bauck fra 1858. Etter at kommunen kjøpte gården forfalt den, og ble til slutt revet i 1955. Gården overlevde Mathiesen, men gikk tapt nesten 30 år etter hans død.
Henrik Mathiesen regnes som den første byhistorikeren i Trøndelag. Han var først og fremst opptatt av det gamle Trondhjem. Allerede tidlig på 1900-tallet skrev han en serie artikler i Dagsposten og Adresseavisen om forsvunne Trondhjemshus. Mathiesen var en ypperlig tegner, og avisartiklene er illustrert med pennetegninger.
Byen hadde rundt forrige århundreskifte fremdeles et enhetlig preg, og besto hovedsakelig av byborgernes trehus i 2 etasjer, trebryggene og de store, velkjente trepaleene. Byborgernes hus kunne bli påbygd og endret gjennom historien, men beholdt lenge sitt opprinnelige preg. Mange av de gamle tregårdene ble revet eller forsvant i bybrannene. Opp kom de mer brannsikre murbygningene, og de var flere etasjer høyere, og hadde et moderne uttrykk for sin tid. De var totalt forskjellig fra de gamle gårdene.
I begynnelsen av 1900-tallet var nok mange oppmerksom på den gamle, særpregete arkitekturen som forsvant, men det ble tatt lite hensyn til i byplanleggingen. Man var mest opptatt av å modernisere byen og få den mer i takt med byarkitekturen på kontinentet.
Mathiesen var opptatt av at historien ikke skulle bli glemt. Derfor har vi fremdeles historikken bak bygårdene i artiklene og tegningene. Tegningene finnes i NTNU UBs Privatarkiv 1, og oppbevares på Gunnerusbiblioteket. Avisartiklene eksisterer, og kan finnes i arkiver og bibliotek.
Mathiesens metode var å finne bakgrunnsstoff om husets beboere i Statsarkivet og DKNVS biblioteket, han korresponderte med borgernes slekt og etterkommere, og satt seg til å tegne bygningen. Han kunne bruke fotografier som utgangspunkt. Til noen av sine arbeider hyrte han inn medhjelpere som skrev av kilder på Statsarkivet. Følg med på bloggen, her vil det bli fortalt om flere gamle trehus fra det gamle Trondhjem som Mathiesen skrev artikler om og tegnet.
I 1770 var klokker og kateket til Domkirken, Daniel Hveding (1729-1777), nettopp blitt enkemann med to små sønner. Han var biskop Johan Ernst Gunnerus’ (1718-1773) famulus, det vil si kirketjener. Klokkeren hadde mange plikter i tjenesten, blant annet opplæring i katekismen og føring av manntall over Domsognets menighet. Manntallet er bevart i Gunnerusbibliotekets manuskriptsamling. Daniel Hveding var i slekt med flere av byens notabiliteter. På midten av 1700-tallet hadde Trondhjem 7-8000 innbyggere.
Skaper: Henrik Mathiesen/NTNU UB. Kopiert i Det Kongelige Bibliotek i København, 1891-92.
Det var vanlig praksis for biskoper å gi kirketjenere i oppdrag å føre sjeleregistre. De som er bevart er som oftest oversikter over konfirmanter og hva slags leseferdigheter de hadde. De kunne også ha form av manntall, der kirkelige handlinger til alle personer ble ført, gate for gate og hus for hus. Daniel Hveding førte et slikt manntall eller sjeleregister over beboere i Domsognet i Trondhjem årene 1768-1775. De er ført i 3 bind. Manntallet gir et helt spesielt innblikk i familier og slektskap i byen.
I samme periode finner vi skannet i Digtalarkivet minesterialbøker: Trolovete 1766-1798, Fødte og døpte 1770-1819 og Døde og begravete 1762-1783. Manntallet til Hveding omfatter opplysninger om familier og deres tjenere, barn og fosterbarn, hvor de flyttet, hvor innflyttere kom fra, fars yrke, hvem jobbet de for, konfirmerte, døpte, introduksjon, døde og når hver enkelt hadde vært til nattverd. Manuskriptet er derfor et betydelig tilskudd til primærkildene om Trondhjem på 1770-tallet.
Mantal over Domsognet 1771-1773 blir transkribert av en gruppe i Norsk slektshistorisk forening Trøndelag.
Nordlandsslekten Hveding
Daniel Hveding var av nordlandsslekten Hveding, der den eldste sikre kjente stamfar er Jens Christenssønn Hveding (d.1671), fogd i Lofoten og Vesterålen. Han var gift med Riborg Danielsdatter Bull, og hadde 3 barn. De bodde i fogdgården Skottnes i Buksnes i Lofoten, der også Gerhard Schøning ble født i 1722. Sønnen, Jens Christensen Hveding var sorenskriver i Salten. Hans sønn Jens Christensen Hveding var Daniels farfars bror og rådstueskriver i Trondhjem. Han var en av byens fremste menn, og Hvedingsveita er oppkalt etter ham. To av barna hans, som altså var Daniels tremenninger, ble giftet inn i fremstående Trondhjems-familier. Golla Gudlov Hveding giftet seg med rikmannen Hans Ulrich Mølmann, og fikk døtre og datterdøtre som i sin tur giftet seg inn i slektene Trampe, Schmettow og Collin.
– I slekt med Gerhard Schønings hustru og med biskop Gunnerus som fadder
Søsteren til Golla, Fredrikke Hveding, giftet seg med Gerhard Schøning. Han var den kjente historiker og en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Schøningsslekten kom fra samme gård som Hvedingslekten hadde eid. Han var nær medarbeider og venn av biskop Gunnerus, som altså hadde Schønings hustrus slektning som kirketjener og kateket. Det var vanlig for den bedrestilte klasse å stille som faddere for mindre bemidlete i byen. Vi vet ikke om Daniel Hveding hørte til Schønings og Gunnerus’ omgangskrets, men at de kjente hverandre er utvilsomt. Det vises på listen over faddere til sønnen Jens, som ble døpt den 11.mars 1768. Kirkeboken stadfester Daniel Hveding og Sidsele Kirstina Brønnelsen som guttens foreldre, og som faddere:
«Frue Mølmann, frue Must, Meyncke, Biskop Gunnerus, Bergsraad Dons og Bang.» Både tremenningen Golla og biskopen stilte altså opp som faddere for kirketjeneren og slektningen.
Daniels og Sidseles to sønner ble begge seilmakermestre, og Daniel fikk til sammen 5 barnebarn. I Trondheim finnes det også i dag flere ved navn Hveding som kan være etterkommere etter klokkeren.
På bakre perm i Mandtal 1773-75 står det skrevet med anonym hånd: «Chordegn til Domkirken Daniel Hveding døde 1777 d.24.januar 46 Aar gamel.- «
Daniel Hvedings «Mandtal over Domsognet» 1771-73 er fritt tilgjengelig og kan leses i høy oppløsning i NTNUs manuskript- og bildedatabase.
Dette bildet viser bl.a. den kjente Johan Daniel Berlins (1714-1787) husholdning i Østre Gade 5, i dag Bispegata:
Litteratur:
Hveding, Johan. Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995. Oslo 1944.
Kinnapel, Ole M. hr. Ole Jonsen, residerende kapellan til Medfjord sogn i Senjen fra 1645 til 1669 og hans etterslekt. NST b.30, s. 34-64.
Bloch, K. Nordlandsslektene Hveding og Bloch: Tilbakesøkning av en annektert stamfar. NST b. 21 s.273-315.
Blant de gamle manuskriptene i Gunnerusbiblioteket finnes mange av slekts- og lokalhistorisk interesse. Det er håndskrevne stamtavler, registre over gårder og personer og lister over Trondheims innbyggere fra tidligere tider. 21.mai åpner ny utstilling med eksempler fra samlingene.
Gårder og eiendommer
Trondhjems Hospital eide en rekke gårder og eiendommer i Trøndelag. I et manuskript skrevet av Bernt Brunsmann i 1643 finner vi oversikten over hva de enkelte gårdene måtte betale i landskyld til Hospitalet i 1642.
En av bibliotekarene ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Johan Christian Tellefsen (1774-1857) skrev av jordeboka, og la ved et håndtegnet kart over Hospitalsløkka. Husene ble market med leietakernes navn, og disse skulle betale skatt til Hospitalet.
Borgere i Trondheim
Klokker og kordegn Daniel Hveding (1724-1777) var biskop Johan Ernst Gunners’ (1718-1773) famulus (tjener). Han førte et sjeleregister over Domkrikens sogn i perioden 1768-1775. Her finner vi beboerne i Trondheim by gate for gate. Sjeleregisteret lister opp når alle i huset har vært til nattverd, når barna ble døpt, og til hvilken adresse familien har flyttet i løpet av perioden. Hveding lister opp alle som bodde i huset, og tar med hele husholdningen med tjenere og fosterbarn.
Skomakerlauget
Laug i Trondheim
Laugene i Trondheim ble avviklet ca 1870, og laugsprotokollene gitt til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek. Protokollene inneholder informasjon om svenner og mestere med oversikt over når de oppnådde laugsmedlemsskap, og vi får laugenes regnskaper og oversikter over hva medlemmene måtte betale for forseelser. Biblioteket har disse protokollene:
Prins Christian Fredriks reise til Trondheim 3.-6. februar 1814
I jubileumsåret for to år siden ble den norske Grunnloven historien rundt den grundig belyst. Det var spesielt en begivenhet som satt Trondheim på 1814- og frigjøringskartet.
Carl Valentin Falsen, sentral i utforming av Trondhjemsadressen 1814
Stemningen i Trondheim
I februar 1814 ville Christian Fredrik foreta en reise for å undersøke stemningen i landet. Hans drøm var å proklamere seg som norsk konge i et selvstendig Norge, og han valgte den gamle trønderhovedstaden som reisemål.
Carl Valentin Falsen, byskriver og bror til grunnlovens «far», Christian Magnus Falsen, og Mons Lie, velstående politimester i Trondheim, var begge primus motor i utarbeidelse av den såkalte «Trondhjemsadressen». I dette brevet ble det for første gang skriftlig fremsatt krav fra nordmenn om å samle utvalgte fra alle stender «for å legge grunnvollen til rikets konstitusjon for fremtiden».
Da prinsen var ankommet Trondheim gikk ryktene allerede om at Norge skulle avstås til Sverige, og 14.januar 1814 var Kielfreden blitt inngått, og avtalen om avståelsen underskrevet. Hvis Norge ble avstått til Sverige var jo Christian Fredrik ute av dansen. Dette var i følge et minnebrev som Carl Falsen skrev, rykter som medførte at «adressen» aldri ble overlevert til prinsen. Hele 60 av byens viktigste og mektigste menn underskrev brevet, unntatt var de hvis embete kunne settes i fare. Et nytt møte ble avtalt, og ved simpelt flertall gjennom håndsopprekning ble det bestemt at brevet ikke skulle overleveres. Grev Trampe fikk likevel skrevet det av og overleverte kopien til prinsen.
Europeisk ånd og opplysningstiden nådde Trondheim by aller først, og landets første akademiske selskap, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ble opprettet av biskop Johan Ernst Gunnerus allerede i 1760. Selskabets øverste beskytter var den danske kongen, og i 1806 overlot Fredrik 6 vervet som preses og kongelig beskytter til prins Christian Frederik. Han hadde en levende interesse for Norges historie og for Selskabet, og han korresponderte med visepreses Peter Olivarius Bugge for å holde seg orientert. Hans mål var nok å finne nye næringsveier i Norge som Danmark kunne dra nytte av. Biskop Olivarius Bugges jevnlige informasjon om trøndernes politiske tankesett var både viktig og interessant for den framtidige opprørske prins. Da han lot seg male i København 1813 var han utnevnt til stattholder (kongens stedfortreder) i Norge.
Prins Christian Fredrik besøkte Trondheim 3.-6. februar 1814
På bildet ser vi ham sittende i full gallauniform, mens han lener seg til et bord, og under armen hans ses et dokument. Vi kan så vidt lese Statut… og det er statuttene til Selskabet. Det var nok ikke tilfeldig at nettopp dette dokumentet vises på dette offisielle portrettet. Prinsen hadde satt seg grundig inn i norsk historie og politikk. Verdens nordligste vitenskapelige selskap, og stifteren biskop Johan Ernst Gunnerus, var høyst respektert i København.
Avståelsen av Norge
Ved forhandlingene om avståelsen av Norge til Sverige etter Napoleonskrigene, var et av forhandlings-innspillene etter freden i Kiel, å avstå kun en del av Norge til Sverige – nemlig Trøndelag. For den danske kong Fredrik 6 var en slik ordning utenkelig, ja for ham var det etter 400 års overherredømme smertelig å avstå Norge som helhet, men heller det enn å stykke opp landet. Prins Carl Johan kunne på sin side i den tidlige forhandlingsprosessen altså tenke seg å overta bare det midtre Norge for å få tilgang til Nordsjøen.
Etter å ha opplevd stemningen i Trondheim og landet forøvrig, ble det innkalt til det såkalte «notabelmøtet» på Eidsvoll. Den grunnlovgivende Riksforsamling ble konstituert, og 17.mai 1814 ble den norske Grunnloven undertegnet. Christian Fredrik ble valgt til Norges konge. Stormaktene fikk det likevel som de ville, og etter en kort krig med Sverige ble avståelse til Sverige et faktum. Under forhandlingene fikk likevel Christian Fredrik med at Grunnloven skulle beholdes intakt, bare med noen tilpasninger til Sveriges lover.
Gunnerusbiblioteket. For den som er interessert i Trondheims historie i 1814 anbefales kapittelet «Stemningen i Throndhjem» fra boka Norge i 1814 av Andreas Faye utgitt 1864. Her blir Carl Valentin Falsens minnebrev om Trondheim i februardagene i 1814 gjengitt. I biblioteket finnes en stor samling historisk og ny litteratur om 1814.
To sønner av tekstilhandler i Nordfriesland, Nicolai Knudtzen og Magdalene Clausen, valgte å flytte til Norge for å slå seg fram som kjøpmenn. I 1767, bare 16 år gammel, utvandret Hans Carl til Trondheim. Han ble en av de rikeste kjøpmennene i byen og ble senere etatsråd og borgermester. I 1779 giftet han seg med Karen Müller og ekteparet fikk 8 barn. I 1814 var han med en gruppe til Sverige som overleverte Kong Carl Johan samtykke fra den norske regjering til å ta ham til konge av Norge. Broren til Hans, Nicolay Hinrich, senere konsul, kjøpmann og skipsreder, reiste etter til Norge i 1784.
Knudtzonsalen, NTNU Gunnerusbiblioteket
Historien om disse to brødrene, deres aner, familie og etterslekt, er nå samlet i en bok på nesten 750 sider. Bokens tittel er: «Knuden’s krønike : en bog om den dansk-norske slægt Knudtzon.» Forfatteren, Hans Jørgen Knudtzon, er en dansk etterkommer av Knudtzon-slekten i Kristiansund.
Sønnen til Hans Carl, Broder Lysholm Knudtzon, testamenterte sin boksamling til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han var venn av lord Byron, og en av Trondheim bys første som reiste på dannelsesreiser i Europa.
Boka bidrar til Trondheims historie med mange illustrasjoner og grundige studier om slektens historie. Du kan bestille lån i Oria.no.
I løpet av krigsårene ble 30 ansatte og 130 studenter ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) fengslet, mens 66 døde som følge av krigshandlinger.
I hovedbygningen på Gløshaugen finnes en minnetavle med alle navnene til de falne inngravert. Den mest kjente motstandsmannen ved NTH er nok professor Leif Tronstad, som var en nøkkelperson i tungtvannsaksjonen på Rjukan. Han falt tragisk nok som offer for krigen bare 2 måneder før frigjøringen.
Det ble etablert flere motstandsgrupper på NTH. Skylark B ble dannet etter initiativ fra Milorg, men etter å ha blitt avslørt av tyskerne ble studentene sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Gruppen hadde satt opp radiosendere i Bymarka for å holde kommunikasjonen gående med London. Bare 2 av studentene overlevde. Motstandsgruppen ANITRA ble infiltrert av gruppenes farligste fiende, Rinnan-banden, og fullstendig utradert.
Endelig fred – med kongemerke i hattebremmen 8.mai 1945
En annen gruppe, kalt DURHAM, ble opprettet etter ordre fra London, og skulle drive psykologisk krigføring mot tyske soldater. Studentene i gruppen la ut brosjyrer og opprop på kafeer og kinoer, og stakk dem ubemerket ned i de tyske soldatenes lommer. Soldatene ble oppfordret til å flykte til Sverige før det var for sent: Hitler ville tape krigen, og de måtte komme unna før det var for sent.
Studenter opprettet kurer-ruter mellom Trondheim og Sverige, der illegalt materiale ble produsert og mangfoldiggjort. De ansatte ved Høyskolen hjalp til i motstandskampen ved f.eks. å gi beskjeder når det var fare for å bli tatt.
Hjemmefrontstyrker frigjøringsdagene mai 1945
Var NTH tyskvennlig under krigen?
Gestapo hadde sitt hovedkvarter i daværende Misjonshotellet. Motstandsmann og NTH-student Bjørn Eriksen ble i 1943 utsatt for tortur der for å angi sine kamerater, men valgte heller å begå selvmord ved å kaste seg ut av vinduet i 4.etasje. Da plaketten til minne om ham ble avdekket i 1988 skulle daværende rektor ved NTH holde tale. Ifølge Erik Martin Johanssen (1917-2006), utdannet skipsingeniør ved NTH i 1941 og i tysk fangenskap fra 1943-45, sa rektor at det var fint at det fantes motstandsmenn som Bjørn Eriksen blant studentene, for ellers hadde NTH en dårlig profil under krigen. Han hadde kanskje lest NTHs jubileumsbok fra 1985?
I 75-års-jubileumsboka til NTH, «Vitenskap for industrien» utgitt 1985, finner vi avsnittet «Smertefulle erfaringer» som handler om krigen. Her står det at NTH var «tyskvennlig» under krigen. Forklaringen var ifølge forfatteren: »… faglig orientering og kontaktflate..». Av de som underviste på skolen var mange utdannet i Tyskland. Den viktigste medløperen som nevnes var professor i svakstrøm, Ragnar Skancke, som Quisling utnevnte til arbeidsminister i 1940.
Krigsopplevelsene berørte de involverte svært sterkt, og mange gjenlevende som fremdeles var knyttet til NTH, hadde sett sine kamerater bli fengslet og drept. De gamle NTH-studentene mente at påstanden om tyskvennlighet ikke kunne bli stående, og det ble startet en omfattende innsamling av dokumenter og historier. Initiativtakerne fikk medstudenter og ansatte til å fortelle om sin innsats under krigen. Arbeidet hastet – allerede da var en del av den eldre garde i ferd med å falle bort. Innsamlingen ble grunnlaget for boka «Holdningskamp og motstandsvilje: NTH under krigen 1940-1945», utgitt 1995 til minne om deres falne kamerater.
Arkivene – en viktig kilde
Skriv, opprop, brev, brosjyrer, intervjuer etc. fra innsamlingen er tatt vare på, og finnes i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket. Dokumentene taler sitt tydelige språk om studentenes innsats. Allerede invasjonsdagene i april 1940 møtte studentene opp med våpen i hånd. En av informantene kaller NTH for et motstandsreir under krigen.
I årene etter frigjøringen, mens minnet fremdeles var friskt, tok Hjemmefronten initiativet til å opprette Krigstidsnemndene. Disse samlet inn offentlige og private dokumenter fra krigsårene. Den ansvarlige i Trondheim var Wilhelm Krefting Støren (1921-1997), den gang universitetsbibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek. Hjemmefronten ønsket å gi etterslekten en samtidig dokumentasjon om krigen i Trøndelag, og arkivet har blitt et viktig grunnlag for forskningen om krigen. Dokumentasjonen omfatter både motstandskampen og nazismen, og det finnes en egen seksjon om skoler og høyere utdanning. Arkivet omfatter dessuten dokumentene fra hele rettsoppgjøret til Rinnan-banden, og her dokumenteres det hvordan motstandsgruppene ble infiltrert og sprengt.
Tyskerne og NTH
Tyskerne hadde stort behov for ingeniører og arkitekter til sine omfattende byggeprosjekter. Mens Universitetet i Oslo ble stengt, ville de holde NTH åpen. I de senere årene har det blitt fokusert på forsøkene på nazifiseringen av nordmenn, og et mindretall av ansatte og studenter ved NTH ble da også medlemmer av Nasjonal samling. Nazistene overtok høyskolen og Studentersamfundet med makt da studentene og de ansatte ikke ville gå med i Nasjonal Samling. De satte nazister inn i de viktigste stillingene, og ifølge «Holdningskamp og motstandsvilje» fikk nazi-vennlige søkere fortrinnsrett til studieplassene.
