Kategori: Fotografi

Kategorier
Byer Fotografi Lokalhistorie UBrss

1767 – et merkeår i DKNVS historie. Gunnerusbibliotekets spede start for 250 år siden.

Omorganisering 1767

Bispeboligen i Trondheim, Dronningens gate 5, der Selskabet holdt sine møter. Her ble naturalie- og boksamlingene oppbevart 1767-1774. Etter biskopens død 1773 ble boksamlingen overflyttet til den nye bibliotekaren, Lorens Wittrup (1742-1811). Foto 1870: Marcus W. Noodt/NTNU UB

Første gang biblioteket nevnes var i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs eldste protokoll datert 3.desember 1766, da det etter et møte i Selskabet uttales: «Ligeledes bleve og casserer, tegner, inspector over naturaliesamlingen og biblioteheqvet udvalgte».

Det ble samtidig bestemt at man skulle sende søknad til Kongen i København om bekreftelse på Selskabets nye statutter og på det nye navnet: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Av Selskabets tre stiftere var på denne tiden kun biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) igjen i Trondhjem. Selskabet hadde fremdeles få medlemmer, og man kan forestille seg at inspektør-ansvaret for naturalie-samlingen og biblioteket kunne håndteres av en og samme person. Det er mulig at biskopen selv, kanskje med hjelp av sine amanuenser tok ansvaret for begge samlingene. Biblioteket og naturalie-samlingen ble på denne tiden oppbevart i bispeboligen som lå i Dronningens gate 5.

Bibliotekets boksamling utgjorde 500 bind i 1768, og 2.600 bind i 1779. Først i 1781 ble den første store donasjonen mottatt, det var Gerhard Schønings (1722-1780) samling på 12.000 bind, som også inkluderte Benjamin Dass (1706-1775) sine samlinger. I dag har biblioteket mer enn 1 million bind på Kalvskinnet.

 

Den første bibliotekar og det første utkastet til nye «Love»

Peter Daniel Baade (1737-1823) var den første med tittelen bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

En av biskopens amanuenser, Peter Daniel Baade (1737-1823), har en spesiell plass i bibliotekets historie fordi det  i den første medlemslisten 1768 er anført: «Hvilken førend han var kaldet her fra Trondhjem var beskikket til Bibliothecarius». Baade var dermed den aller første utnevnte bibliotekar i Selskabet. Biskopen trengte på dette tidspunktet en spesiell person som kunne ta hånd om boksamlingen. Baade hadde hatt stilling som amanuensis hos biskop Johan Ernst Gunnerus siden 1764, og bodde antagelig i bispeboligen i et par år. I 1766 utnevnte biskopen ham til hører ved Trondhjems Katedralskole.

Biskopen og Baade fant hverandre i interessen for botanikken. I 1768 bidro Baade med artikkelen «Trondhiemske Have-Planter» i DKNVS Skrifter nr.4.

Baade må ha vært deltaker ved omorganiseringen av DKNVS 1767, da man ønsket å få ny status og økonomisk støtte fra Kongen i København. Han ble medlem av Selskabet 1766, og det har vært antatt at han førte det første utkastet til nye lover i pennen. En annen av Gunnerus amanuenser, Jacob von der Lippe Parelius (1744-1827), hevdet på sine eldre dager at det var ham som satt Gunnerus på tanken om å stifte et vitenskapelig selskap, og at han formulerte det første utkastet til statutter etter Gunnerus pålegg. Bibliotekets leder fra 1915 til 1938, Johan Daniel Landmark (1876-1938), forsøkte å sammenligne håndskriftene til amanuenser Parelius og Baade ut fra manuskripter i biblioteket, for å fastslå hvem av dem det var som skrev de første statuttene. Han konkluderte med at det var Baade som konsiperte det første utkastet.  I 2010 skrev imidlertid Arild Stubhaug at «Lovene» ifølge Gunnerus selv ble vedtatt i et møte i hans eget hus 17.juli 1767 og nevner ikke Baade eller Parelius i denne forbindelse.

 

Peter Daniel Baade. Karrieren og trolovelsen

«Høistærede Jomfrue! … Overvej de fortrædelige ja ulyksalige Stridigheder der nogle gange har været imellom os..» Peter Daniel Baades kopi av et brev til jomfru Sara. Gunnerusbiblioteket, Ms fol.259.

Peter Daniel Baade var trondhjemmer. Foreldrene var senere overvraker Daniel Baade (1686-1769), og Helle Maria Pedersen Lange (1702-77). Baade ble uteksaminert fra Trondheim Katedralskole 1755. Han tok teologisk embetseksamen i København 1757, og juridisk eksamen 1764. Han var deretter huslærer i Verdal i 5 år.

Baade fungerte som bibliotekar i Selskabet fra 1767, men ble kalt til Lidemark i Danmark allerede 1768 som sogneprest.

Blant bibliotekets manuskripter finnes dokumentasjon om en opprivende rettstvist Baade opplevde da han ville bryte trolovelsen med jomfru Sara Catharina Clement 1769. Da hadde de vært forlovet i 6 år, og Sara mente at Baade hadde brutt ekteskapsløftet. Det nevnes 500 riksdaler for tort og svie. I denne saken fikk han kanskje sympati fra biskopen, som selv hadde opplevd å bryte trolovelsen med apotekerdatteren Louise Sophie Hagen rundt 1755.

I 1773 giftet Baade seg endelig med Karen Friis Spliid (1745-1812), prestedatter fra København. Han fikk en lang karriere som sogneprest og prost. Han forlot Lidemark på Sjælland og virket mellom 1785-1816 som en høyt aktet sogneprest i Borgund på Sunnmøre.

Baade måtte si fra seg representantverv i Eidsvollsforsamlingen 1814 pga dårlig helse.Han mottok Dannebrogordenen 1811, og Nordstjerneordenen 1819.

Som bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fikk han ikke så stor betydning siden ansettelsen kun varte i noen korte måneder. De fire årene han virket som amanuensis var imidlertid en historisk sett viktig periode for Selskabet.

 

Kilder:

Baade, Peter Daniel. Trondhiemske Have-Planter. I:DKNVS skrifter 1768 nr.4.

Landmark, Joh. D. Om grundlæggelsen av Videnskabsselskabets bibliotek i Trondhjem 1766-1780. S.11-42. Boken om bøker: Aarsskrift for bokvenner I. Oslo 1926.

Privat rettssak 1768-9. Ms fol. 259.

Stubhaug, Arild. Den lange linjen. Trondheim 2010.

Til opplysning. Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993. DKNVS Skrifter 1, 1993.

 

Kategorier
Fotografi Lokalhistorie Primærkilde UBrss

Folk i Strinda: Haugianere på Moholt vestre

For strindinger, som andre nordmenn kunne alkoholbruken være høy og moralen lav på 1800-tallet. Hans Nielsen Hauge (1771-1824) ville bryte dårlige vaner og innføre flid og pietisme gjennom vekkelser. Hans vandringer førte ham flere ganger til Trøndelag. På Moholt vestre samlet venner seg til andakt på kjøkkenet til den sterkt religiøse haugianeren Arnt Solem (1778-1857).

Moholt vestre 1862. Tegnet av Henrik Mathiesen. Gårdsbygningen brant i 1901.

 

Han kjente Hans Nielsen Hauge personlig, og hadde først bosatt seg i Trondheim med kona, den begavede religiøse taleren, Randi Andersdatter Løvås (død 1859). Her fulgte de vekkelsens krav om pietistisk levevis, nøysomhet og hardt arbeid, og ble en velstående familie. Så snart de var i stand til det, kjøpte de Moholt vestre og satte opp bygningene på gården.

Haugianere på Strinda

Haugianismen fikk ikke så stor utbredelse på Strinda som andre steder i Trøndelag. Rennbyggen Mikkel Grendahl på Havstein født 1775 var likevel den viktigste støttespilleren og en aktiv haugianer.  Han holdt vekkelsesmøter på Havstein gård, som han kjøpte i 1823 med hjelp av Arnt Solem. Ved siden av å være stortingsmann og en flink gårdbruker, ble han haugianernes samlende mann både på Strinda og i hele Trøndelag.

Henrik Mathiesen ca.1860.

 

 

En flokk samlet seg likevel til andakt på kjøkkenet på Moholt. Etter Arnt Solem overtok en ny haugianer Moholt vestre i 1824, nemlig prorietær Iver Iversen (død 1879). Han fikk spesielt betydning for misjonsarbeidet i bygda, og han fortsatte å tale pietismens sak i kjøkkenet på Moholt. Iversen hadde vært ansatt hos den velstående skipper og kjøpmann Henrik Mathiesen (1780-1926), som var gift med Ivers søster, Sigrid. Henrik Mathiesen d.e. hadde vandret med Hans Nielsen Hauge i Nord-Norge og opplevd en vekkelse. Disse døde tidlig, og sønnen, Iver Mathias Mathiesen (1815-1872) vokste opp på Moholt, der Iver Iversen var i fars sted for ham. Iver Mathias var også proprietær, kjøpte Loholt gård på Strinda og satt opp bygningene på den. Han var landmåler og revisor i Strinden Sparebank. Her vokste sønnen Henrik opp, og han hadde nær kontakt med folket på Moholt og reservebestefar Iver.

Proprietær og lekpredikant Iver Iversen Moholt (død 1879)
Sogneprest i Strinda, ordfører og domprost Bernhard Ludvig Essendrop (1812-1891), var en velkommen taler i Moholt-kjøkkenet.

 

Dette var senere litterat og lokalhistoriker Henrik Mathiesen (1847-1927) som skrev om slekten i bøker og avisartikler, og som tegnet gården. Henrik fotograferte dessuten familiens slekt og venner fra 1860-årene, og samlet bildene i to private album. Disse er bevart ved NTNU  Gunnerusbiblioteket. Fotografiene vil i løpet av våren 2017 bli lagt ut i NTNUs historiske database gunnerus.no som del av markeringen av at det i år er 90 år siden han døde.

Eiere av Moholt vestre

Allerede i 1645 er den gamle gården delt i Moholt vestre og østre. Som de fleste Strinda-gårder har den vært eid av mange forskjellige slekter opp igjennom hundreårene. I Oluf Ryghs Norske gaardnavne kan vi lese at gården er oppført i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet og i Olaf Engelbrektssons jordebok fra 1530. Blant senere eiere kan nevnes Bakke kloster og Lade kirke. I 1683 er det Christoffer Caspersen Schøller som har overtatt som eier, og fra 1722 justisråd Christian Schøller. Fra 1743 var gården tingsted. Deretter overtar først Henrich Meincke, deretter politimester Søren Næbel og så kjøpmann Ditlev Gadebuch.

 

Avslutning

Iver Iversen solgte gården til Ole Bjørnsen Brurok i 1856. Neste eier var Tobias Bernhoft, og i 1875 fikk Lars Sæther kontrakt på gården. Moholt vestre brant ned 28.sept.1901, og Henrik Mathiesens tegning står igjen som minne om gården og folket som bodde der på 1800-tallet.

 

Moholt vestre nederst i bildet: I dag Moholt studentby. Foto: Wiki  Strinda

Kilder:

Hauge, Hans Nielsen. Om religiøse følelser og deres værd. Christiansand 1840.

Strinda bygdebok. B.I-II. Trondheim 1939-47.

Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): Tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.

Rygh, Oluf. Norske gaardnavne. B.14. Oslo 1965.

 

 

Kategorier
Byer Fotografi Lokalhistorie Primærkilde UBrss

Det Trondhjem, som forsvinder: Skibsværftet

Oversiktsbilde av Skipsverftet 1898
Oversiktsbilde av Skipsverftet; pennetegning 1897 av Henrik Mathiesen. Senere endret (1919)

Med en kunstners blikk og på beskrivende vis tar Henrik Mathiesen (1847-1927) oss med til Trondhjems gater og bygninger og viser hvordan bybildet endret seg i overgangen 1800- til 1900-tallet. Han brukte sine egne, ypperlige tegninger sammen med korte, beskrivende artikler for å sette søkelyset på utviklingen til et mer moderne Trondhjem, og da særlig i Midtbyen og på Bakklandet. Allerede for over 100 år siden ble det altså satt søkelys på endringene i Trondhjem.

Bakklandet gjennomgikk store forandring mot slutten av 1800-tallet. Allerede fra 1600-tallet ble brannfarlig tjærebrenning for reparasjon og bygging av båter lagt til Bakklandet. «Trondhjems skibsværft» ble satt i gang av Heinrich Meincke, Catharina Lysholm og Peter A. Falch, og var i drift siden 1779. Det første skipet som ble bygd het «Trondhjems prøve» og ble bestilt av stifterne Heinrich Meincke og søsteren Catharina Lysholm.

Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad
Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad

 

Verftet lå opprinnelig på grunnen til Bakke gård. I 1780 overtok verftet dessuten «Krana», som hadde byens privilegium for båtreparasjoner. På slutten av 1700-tallet hadde verftet 60 ansatte. Rundt 1814 ble det bygget kanonbåter, og utover århundret kom det til et samarbeid med byens første industribedrift, «Fabriken ved Nidelven». Senere ble det kalt «Vogtværftet».

I 1895 var driften ved det tradisjonsrike verftet over. Blant annet hadde byggingen av Bakke bro lagt hinder i veien for seiling oppover elva.

I Dagspostens billednummer 5, 1898, ble det publisert en artikkel om det forsvunne Trondhjem av Henrik Mathiesen (1847-1927). Han tar for seg Skipsverftet på Bakklandet og skisserer kort noen utviklingstrekk. Tegningene er laget før husene ble revet og tomten utlagt til gate 1898. De tre tegningene som følger med viser et oversiktsbilde og to detaljbilder. Originalene til disse finnes fortsatt i Mathiesens arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket.

Her er artikkelen i sin helhet, med sin korte, men beskrivende tekst (tilpasset moderne språk og med mine uthevinger):

"Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk"
«Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk»

«Skipsverftet.

Det ble anlagt i høsten 1779; 1. august 1780 gikk det første skip på vannet; Størrelse 150 lester og materiale hjemme-vokst furu. Fartøyet fikk navnet «Trondhjems Prøve». Tegning 1 viser hele Verftet med bebyggelsen og landskapet bak, som det laa ut sommeren 1897. Til høyre, ved Lunds brygge, ligger kontorbygningen særskilt tegnet nr.2, herfra strekker seg en lang, toetasjes verkstedbygning. Så kommer smien (interiør tegning 3) og tilstøtende materialskur; alt dette er nå nedrevet, så vel som «Beghuset».

Tilbake står ennå, foruten et materialhus, bestyrerens bolig (til venstre i bildet). Verftet hadde i sin tid 6 beddinger, den nederste gikk skrått opp fra bukten ved Bakke bro. Tomten er nå utlagt til gate. Kontorbygningen (tegning 2), et godt eksempel på eldre bygningsskikk, har på veggen klokkehus.

Klokken er nå i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; den er av malm, støpt med rankeformete forsiringer og har følgende innskrifter:

TRONHIEMS SKIBS VÆRFS KLOKKE ANLAGT I AARED 1779 og derunder STØBT AF ARNDT HEDEMARCK J TRONDHIEM Ao. 1796.

Smien på Verftet
Interiør: Smien på Verftet

 

Smien (tegning 3) gjorde inntrykk av å ha vært svært liten til såpass betydelige arbeider, som her engang i tiden var i gang.»

Kilder:

Privatarkiv nr.1, Henrik Mathiesen, NTNU Gunnerusbiblioteket.

Wikistrinda: «Fabriken ved Nidelven», «Trondhjems skibsværft» og «Krana»

 

 

 

Kategorier
Byer Fotografi Lokalhistorie

Lokalhistorie. Norges Tekniske Høyskole – «et motstandsreir under krigen»

J-021-1
Norske polititroppers hjemkomst fra Sverige 1945

I løpet av krigsårene ble 30 ansatte og 130 studenter ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) fengslet, mens 66 døde som følge av krigshandlinger.

I hovedbygningen på Gløshaugen finnes en minnetavle med alle navnene til de falne inngravert. Den mest kjente motstandsmannen ved NTH er nok professor Leif Tronstad, som var en nøkkelperson i tungtvannsaksjonen på Rjukan. Han falt tragisk nok som offer for krigen bare 2 måneder før frigjøringen.

Det ble etablert flere motstandsgrupper på NTH. Skylark B ble dannet etter initiativ fra Milorg, men etter å ha blitt avslørt av tyskerne ble studentene sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Gruppen hadde satt opp radiosendere i Bymarka for å holde kommunikasjonen gående med London. Bare 2 av studentene overlevde. Motstandsgruppen ANITRA ble infiltrert av gruppenes farligste fiende, Rinnan-banden, og fullstendig utradert.

J-012-1
Endelig fred – med kongemerke i hattebremmen 8.mai 1945

En annen gruppe, kalt DURHAM, ble opprettet etter ordre fra London, og skulle drive psykologisk krigføring mot tyske soldater. Studentene i gruppen la ut brosjyrer og opprop på kafeer og kinoer, og stakk dem ubemerket ned i de tyske soldatenes lommer. Soldatene ble oppfordret til å flykte til Sverige før det var for sent: Hitler ville tape krigen, og de måtte komme unna før det var for sent.

Studenter opprettet kurer-ruter mellom Trondheim og Sverige, der illegalt materiale ble produsert og mangfoldiggjort. De ansatte ved Høyskolen hjalp til i motstandskampen ved f.eks. å gi beskjeder når det var fare for å bli tatt.

UBT-TO-075422
Hjemmefrontstyrker frigjøringsdagene mai 1945

Var NTH tyskvennlig under krigen?

Gestapo hadde sitt hovedkvarter i daværende Misjonshotellet. Motstandsmann og NTH-student Bjørn Eriksen ble i 1943 utsatt for tortur der for å angi sine kamerater, men valgte heller å begå selvmord ved å kaste seg ut av vinduet i 4.etasje. Da plaketten til minne om ham ble avdekket i 1988 skulle daværende rektor ved NTH holde tale. Ifølge Erik Martin Johanssen (1917-2006), utdannet skipsingeniør ved NTH i 1941 og i tysk fangenskap fra 1943-45, sa rektor at det var fint at det fantes motstandsmenn som Bjørn Eriksen blant studentene, for ellers hadde NTH en dårlig profil under krigen. Han hadde kanskje lest NTHs jubileumsbok fra 1985?

I 75-års-jubileumsboka til NTH, «Vitenskap for industrien» utgitt 1985, finner vi avsnittet «Smertefulle erfaringer» som handler om krigen. Her står det at NTH var «tyskvennlig» under krigen. Forklaringen var ifølge forfatteren: »… faglig orientering og kontaktflate..». Av de som underviste på skolen var mange utdannet i Tyskland. Den viktigste medløperen som nevnes var professor i svakstrøm, Ragnar Skancke, som Quisling utnevnte til arbeidsminister i 1940.

Krigsopplevelsene berørte de involverte svært sterkt, og mange gjenlevende som fremdeles var knyttet til NTH, hadde sett sine kamerater bli fengslet og drept. De gamle NTH-studentene mente at påstanden om tyskvennlighet ikke kunne bli stående, og det ble startet en omfattende innsamling av dokumenter og historier. Initiativtakerne fikk medstudenter og ansatte til å fortelle om sin innsats under krigen. Arbeidet hastet – allerede da var en del av den eldre garde i ferd med å falle bort. Innsamlingen ble grunnlaget for boka «Holdningskamp og motstandsvilje: NTH under krigen 1940-1945», utgitt 1995 til minne om deres falne kamerater.

Arkivene – en viktig kilde

Skriv, opprop, brev, brosjyrer, intervjuer etc. fra innsamlingen er tatt vare på, og finnes i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket. Dokumentene taler sitt tydelige språk om studentenes innsats. Allerede invasjonsdagene i april 1940 møtte studentene opp med våpen i hånd. En av informantene kaller NTH for et motstandsreir under krigen.

I årene etter frigjøringen, mens minnet fremdeles var friskt, tok Hjemmefronten initiativet til å opprette Krigstidsnemndene. Disse samlet inn offentlige og private dokumenter fra krigsårene. Den ansvarlige i Trondheim var Wilhelm Krefting Støren (1921-1997), den gang universitetsbibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek. Hjemmefronten ønsket å gi etterslekten en samtidig dokumentasjon om krigen i Trøndelag, og arkivet har blitt et viktig grunnlag for forskningen om krigen. Dokumentasjonen omfatter både motstandskampen og nazismen, og det finnes en egen seksjon om skoler og høyere utdanning. Arkivet omfatter dessuten dokumentene fra hele rettsoppgjøret til Rinnan-banden, og her dokumenteres det hvordan motstandsgruppene ble infiltrert og sprengt.

Tyskerne og NTH

Tyskerne hadde stort behov for ingeniører og arkitekter til sine omfattende byggeprosjekter. Mens Universitetet i Oslo ble stengt, ville de holde NTH åpen. I de senere årene har det blitt fokusert på forsøkene på nazifiseringen av nordmenn, og et mindretall av ansatte og studenter ved NTH ble da også medlemmer av Nasjonal samling. Nazistene overtok høyskolen og Studentersamfundet med makt da studentene og de ansatte ikke ville gå med i Nasjonal Samling. De satte nazister inn i de viktigste stillingene, og ifølge «Holdningskamp og motstandsvilje» fikk nazi-vennlige søkere fortrinnsrett til studieplassene.