Kategori: Lokalhistorie

Kategorier
Kart Lokalhistorie Manuskripter UBrss

Peder Griffenfeld – ikke adelig likevel?

Portrett malt av Abraham Wuchter/Wiki commons.

Den myteomspunne Peder Schumacher Griffenfeld (1635-1699) er vel den mest kjente fangen i det dansk-norske statsfengselet Munkholmen, og hans ry skapte stor interesse i Trondheim. En artikkel presenterer ny tolkning av kildene, og konkluderer med at Griffenfelds adling er tvilsom. Det er kanskje ikke så velkjent at Gunnerusbiblioteket har gamle manuskripter om Griffenfeld.

I Personalhistorisk tidsskrift 2017 reises spørsmålene om Griffenfelds adelsverdighet og våpenskjold. I artikkelen undersøker Ronny Andersen, arkivar og heraldisk konsulent ved Riksarkivet i København, hva som egentlig skjedde i 1671 da Griffenfeld fikk skjøtet på Tønsberg prostis jordegods.

Griffenfelds opprinnelige navn var Peder Schumacher, og foreldrene var vinhandler i København Joachim Schumacher (1604–1650) og Maria Motzfeldt (1613–1672).  I 1671 tok han navnet Griffenfeld. Da han ble greve i 1673 ble Tønsberg amt omgjort til Griffenfeld grevskap (fra 1685 kjent som Jarlsberg grevskap). Så skjedde det at han allerede i 1676 ble avsatt fra alle embeter, og måtte tilbringe resten av sitt liv i Trondheim som politisk fange i på Munkholmen. Da hadde han fått en lang rekke utmerkelser og en imponerende karriere som statsmann og politiker i København. Det var renkespillet han drev overfor kongen og andre som fikk ham avsatt, og han ble dømt til døden for forræderi mot kong Christian V. Med hodet på blokken ble han benådet og etter to år sendt til Trondheim.

I 18 år (1680-1698) bodde Griffenfeld i en celle på Munkholmen. Her drev han undervisning og fikk motta besøk. Det siste året av sitt liv levde han med en viss frihet i Strandgaten. General Johan Vibe måtte sette vakt foran huset siden nysgjerrigheten blant byens befolkning var plagsomt stor.

Utgangspunktet for Andersens artikkel er skjøtet som ble utstedt 15.juli 1671 til Griffenfeld og hans arvinger. Andersen diskuterer to slekter Schumacher som innvandret til Danmark fra Tyskland og Schumacher-slektens segl og våpen. Med ridderverdighet i Dannebrogordenen samme år og grevetittel var det naturlig å fornye våpenet.

Historikere har ment at Griffenfeld fikk adelsbrev i 1671. Andersen mener at Griffenfeld, som ivret for å øke den borgerlige stands likestilling med adelen, ikke fikk en formell adling med dette brevet i 1671, rett og slett fordi det ikke betød noe fra eller til for hans økonomi eller status.

Gratulasjonsbrev til kronprins Frederik i anl. Wismars kapitulasjon. Datert Mechelenburg 13. December 1675. Avskrift i Gunnerusbiblioteket.

Som greve sto han nå høyest oppe i hierarkiet rundt kongen. Han var en av de danske godseierne som aldri satte sin fot i sine norske grevskaper, men som fikk enorme inntekter gjennom skatter, avgifter og hals- og håndsrett. Historikere har kalt disse danske rikmennene lykkejegere som skapte formuer i Norge. Griffenfeld nøt selv skattefrihet for sin setegård Sem i Vestfold (Jarlsberg hovedgård).

Da Griffenfeld ble dømt til døden i 1676 ble våpenskjoldet brutt ned fra plassen i Helligeåndskirken i Horsen. Han var igjen kun Peder Schumacher.

 

Følgende manuskripter finnes i Gunnerusbiblioteket:

  • Greve Peder Griffenfelds Betragtninger i sit Fængsel paa Munkholmen. Ca. 1680. Avskrift. 4 blad.
  • Gratulasjonsbrev til kronprins Frederik i anl. Wismars kapitulasjon. Utgitt i Mechlenburg 1675. Kopi. 2 blader.
  • De Comite de Griffelfeld: Varia 1656-1679. Dokumentet inneholder mest brev men også noen kommentarer til prekener som Griffenfelt har hørst. Avskrift ved Benjamin Dass.
  • Griffenfeld : Kantate for Bas Solo, Mandskor og Orkester. Av Ole Olsen og Sigvald Skavlan ca. 1900. i partitur i manuskript. 72s.
  • «General Fiscalens, Christen Pedersens, Indlæg imod Græve Griffenfeld, Griffenfelds Svar derimod item andet Svar, og den derpaa fulgte Dom.» Forfatter Christen Pedersen. 1676. Avskrift 1750.

    Greve Griffenfelds Betragtninger i sit Fængsel paa Munkholmen fra ca. 1680. Avskrift i Gunnerusbiblioteket.

                                                                                                                    

 

 Kilder:

Andersen Ronny: Fra Schumacher til Griffenfeld. Om våbenføring og en tvivlsom adling. s.107-124.  I: Personhistorisk tidsskrift 2017.

Hagland, Jan Ragnar mfl., red. Griffenfeld – 300 år etter. DKNVS Skrifter 1999 nr. 2.

lokalhistoriewiki.no: Griffenfeld.

Rian, Øystein. Peter Griffenfeld. Politiker og statsfange. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 8.des.2017.

 

Zoom inn på Munkholmen 1696.

Kategorier
Lokalhistorie Primærkilde Slektshistorie UBrss

Trondheimsbasen 2017 er tilgjengelig i Gunnerusbiblioteket

Nytt og utvidet søkeverktøy om personer i Midt-Norge finnes i Gunnerusbiblioteket

Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914.

Foreningen Slekt og data, avdeling Sør-Trøndelag har gitt ut en ny utgave av et verdifullt søkeverktøy for den som søker personhistoriske opplysninger om Trøndelag, Helgeland og diverse kommuner i Nordland. Man kan kjøpe basen og velge mellom cd og opplasting. Trondheimsbasen 2017  søker opp kilder først og fremst i Digitalarkivet ut fra personnavn. Den inneholder ca 2,4 millioner dataposter fra ca 1000 kilder. Hovedsakelig omfatter dette kirkebøker i regionen. Man kan samtidig sjekke originalen siden Trondheimsbasen lenker direkte til den aktuelle primærkilden.

Trondheimsbasen er lagt inn i en av bibliotekets pc’er til fritt bruk.

Nytt i 2017-utgaven:

Omlag 600.000 nye poster fra ca 400 nye kilder.
som for eksempel:
-Militære mannskapsruller.
-Lokale folketellinger, bla.a. folketellingen fra Strinda i 1891.
-Fangeprotokoller fra tukthuset i Trondheim.
-Mange kirkebøker fra flere kommuner i Sør- og Nord-Trøndelag.

 

Verdt å vite om søkemulighetene

Fire generasjoner kvinner

Fornavn er normalisert: Søk på Sofie gir i tillegg Sophie, Sophia, Soffie, Sofia. Holder du musepekeren over navnet (gjelder pc) får du de forskjellige navnene som inkluderes i det normaliserte navnet.

Sortering: fornavn + fødselsår + etternavn.

Standard søk: gir en rekke valgmuligheter for søk (Fornavn, mellomnavn, fødselsår, etternavn, år, hendelse, rolle, adresse og fødested. Enter gir søkestart.

Knappene i enden av hver linje gir hhv. et skjermbilde med den originale kilden, en oppsummering av hvilken informasjon som finnes og den tredje knappen gir alle personer som er inkludert i den aktuelle hendelsen (for eksempel bryllup).  Den siste knappen gir mulighet for å lenke den oppgitte adressen mot et moderne kart.

Kategorier
Byer Fotografi Lokalhistorie UBrss

1767 – et merkeår i DKNVS historie. Gunnerusbibliotekets spede start for 250 år siden.

Omorganisering 1767

Bispeboligen i Trondheim, Dronningens gate 5, der Selskabet holdt sine møter. Her ble naturalie- og boksamlingene oppbevart 1767-1774. Etter biskopens død 1773 ble boksamlingen overflyttet til den nye bibliotekaren, Lorens Wittrup (1742-1811). Foto 1870: Marcus W. Noodt/NTNU UB

Første gang biblioteket nevnes var i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs eldste protokoll datert 3.desember 1766, da det etter et møte i Selskabet uttales: «Ligeledes bleve og casserer, tegner, inspector over naturaliesamlingen og biblioteheqvet udvalgte».

Det ble samtidig bestemt at man skulle sende søknad til Kongen i København om bekreftelse på Selskabets nye statutter og på det nye navnet: Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Av Selskabets tre stiftere var på denne tiden kun biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) igjen i Trondhjem. Selskabet hadde fremdeles få medlemmer, og man kan forestille seg at inspektør-ansvaret for naturalie-samlingen og biblioteket kunne håndteres av en og samme person. Det er mulig at biskopen selv, kanskje med hjelp av sine amanuenser tok ansvaret for begge samlingene. Biblioteket og naturalie-samlingen ble på denne tiden oppbevart i bispeboligen som lå i Dronningens gate 5.

Bibliotekets boksamling utgjorde 500 bind i 1768, og 2.600 bind i 1779. Først i 1781 ble den første store donasjonen mottatt, det var Gerhard Schønings (1722-1780) samling på 12.000 bind, som også inkluderte Benjamin Dass (1706-1775) sine samlinger. I dag har biblioteket mer enn 1 million bind på Kalvskinnet.

 

Den første bibliotekar og det første utkastet til nye «Love»

Peter Daniel Baade (1737-1823) var den første med tittelen bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

En av biskopens amanuenser, Peter Daniel Baade (1737-1823), har en spesiell plass i bibliotekets historie fordi det  i den første medlemslisten 1768 er anført: «Hvilken førend han var kaldet her fra Trondhjem var beskikket til Bibliothecarius». Baade var dermed den aller første utnevnte bibliotekar i Selskabet. Biskopen trengte på dette tidspunktet en spesiell person som kunne ta hånd om boksamlingen. Baade hadde hatt stilling som amanuensis hos biskop Johan Ernst Gunnerus siden 1764, og bodde antagelig i bispeboligen i et par år. I 1766 utnevnte biskopen ham til hører ved Trondhjems Katedralskole.

Biskopen og Baade fant hverandre i interessen for botanikken. I 1768 bidro Baade med artikkelen «Trondhiemske Have-Planter» i DKNVS Skrifter nr.4.

Baade må ha vært deltaker ved omorganiseringen av DKNVS 1767, da man ønsket å få ny status og økonomisk støtte fra Kongen i København. Han ble medlem av Selskabet 1766, og det har vært antatt at han førte det første utkastet til nye lover i pennen. En annen av Gunnerus amanuenser, Jacob von der Lippe Parelius (1744-1827), hevdet på sine eldre dager at det var ham som satt Gunnerus på tanken om å stifte et vitenskapelig selskap, og at han formulerte det første utkastet til statutter etter Gunnerus pålegg. Bibliotekets leder fra 1915 til 1938, Johan Daniel Landmark (1876-1938), forsøkte å sammenligne håndskriftene til amanuenser Parelius og Baade ut fra manuskripter i biblioteket, for å fastslå hvem av dem det var som skrev de første statuttene. Han konkluderte med at det var Baade som konsiperte det første utkastet.  I 2010 skrev imidlertid Arild Stubhaug at «Lovene» ifølge Gunnerus selv ble vedtatt i et møte i hans eget hus 17.juli 1767 og nevner ikke Baade eller Parelius i denne forbindelse.

 

Peter Daniel Baade. Karrieren og trolovelsen

«Høistærede Jomfrue! … Overvej de fortrædelige ja ulyksalige Stridigheder der nogle gange har været imellom os..» Peter Daniel Baades kopi av et brev til jomfru Sara. Gunnerusbiblioteket, Ms fol.259.

Peter Daniel Baade var trondhjemmer. Foreldrene var senere overvraker Daniel Baade (1686-1769), og Helle Maria Pedersen Lange (1702-77). Baade ble uteksaminert fra Trondheim Katedralskole 1755. Han tok teologisk embetseksamen i København 1757, og juridisk eksamen 1764. Han var deretter huslærer i Verdal i 5 år.

Baade fungerte som bibliotekar i Selskabet fra 1767, men ble kalt til Lidemark i Danmark allerede 1768 som sogneprest.

Blant bibliotekets manuskripter finnes dokumentasjon om en opprivende rettstvist Baade opplevde da han ville bryte trolovelsen med jomfru Sara Catharina Clement 1769. Da hadde de vært forlovet i 6 år, og Sara mente at Baade hadde brutt ekteskapsløftet. Det nevnes 500 riksdaler for tort og svie. I denne saken fikk han kanskje sympati fra biskopen, som selv hadde opplevd å bryte trolovelsen med apotekerdatteren Louise Sophie Hagen rundt 1755.

I 1773 giftet Baade seg endelig med Karen Friis Spliid (1745-1812), prestedatter fra København. Han fikk en lang karriere som sogneprest og prost. Han forlot Lidemark på Sjælland og virket mellom 1785-1816 som en høyt aktet sogneprest i Borgund på Sunnmøre.

Baade måtte si fra seg representantverv i Eidsvollsforsamlingen 1814 pga dårlig helse.Han mottok Dannebrogordenen 1811, og Nordstjerneordenen 1819.

Som bibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fikk han ikke så stor betydning siden ansettelsen kun varte i noen korte måneder. De fire årene han virket som amanuensis var imidlertid en historisk sett viktig periode for Selskabet.

 

Kilder:

Baade, Peter Daniel. Trondhiemske Have-Planter. I:DKNVS skrifter 1768 nr.4.

Landmark, Joh. D. Om grundlæggelsen av Videnskabsselskabets bibliotek i Trondhjem 1766-1780. S.11-42. Boken om bøker: Aarsskrift for bokvenner I. Oslo 1926.

Privat rettssak 1768-9. Ms fol. 259.

Stubhaug, Arild. Den lange linjen. Trondheim 2010.

Til opplysning. Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993. DKNVS Skrifter 1, 1993.

 

Kategorier
Lokalhistorie Slektshistorie Trykte publikasjoner

Slektshistorisk litteratur utgitt 2016

Liste over slektshistorisk litteratur ugitt i 2016.

I nye bind av bygdebøker finnes mye av slektshistorisk interesse:

Gård og slekt i Rana: bind 1

Høvåg: gårds- og slektshistorie: bind 3

Bygdebok for Mosvik: bind 4

Ringebu: heim og folk: bind 4

Bygdebok for Surnadal: bind 1

 

I tillegg kom det ut bøker om slekter:

Skogan Konst, J.E. Veien til Hamnvåg i Malangen : Karl Albert Staff.

Stenvik, Øivind: Anders fra Grisvollen: fra Grisvollen i Haltdalen til Bonnaunet i Mostadmark.

Waldemar, Annette: Slektstreff på Tjessheim 14.august 2016: Etterkommere av Ådne og Lise Andrea Søyland.

Fiskvik, Leif. Min historie

Berit og Hans og de som kom etter: en slektshistorie fra Nord-Aurdal til Tjøme

Amdal, Ivar Jørgen. Slekta og gården: en slektshistorie: historien om Haugum brn.1 i Overhalla og Amdal-slekta.

Fjørstad, Randi. Historien om Anna og Olaf: forfedrene, livet, etterkommerne og litt til- : slektshistorie 1690-2016.

Frøyshov, Øystein. en Ringeriksslekt: Frøshaug/Frøyshov/Kragstad: etterslekt og aner.

Andreassen, Inger. Liv etter liv: i grenseland: Ola Petter Olsson fra Gesäter i Dalsland, hans forfedre og etterkommere.

 

 

Bøker om slektsforskning:

Tid for slekt: slektsforskning for nybegynnere.

Stylegar, Frans-Arne. Nieuw Amsterdam: nordmenn i det hollandske Amerika 1624-1674.

NB! Sveriges släktforskarförbund  : 4 nye bind i serien Handbok: Vallonska rötter, Fader ukänd, Källkritik och källhänvisningar, Samiska rötter.


 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Fotografi Lokalhistorie Primærkilde UBrss

Folk i Strinda: Haugianere på Moholt vestre

For strindinger, som andre nordmenn kunne alkoholbruken være høy og moralen lav på 1800-tallet. Hans Nielsen Hauge (1771-1824) ville bryte dårlige vaner og innføre flid og pietisme gjennom vekkelser. Hans vandringer førte ham flere ganger til Trøndelag. På Moholt vestre samlet venner seg til andakt på kjøkkenet til den sterkt religiøse haugianeren Arnt Solem (1778-1857).

Moholt vestre 1862. Tegnet av Henrik Mathiesen. Gårdsbygningen brant i 1901.

 

Han kjente Hans Nielsen Hauge personlig, og hadde først bosatt seg i Trondheim med kona, den begavede religiøse taleren, Randi Andersdatter Løvås (død 1859). Her fulgte de vekkelsens krav om pietistisk levevis, nøysomhet og hardt arbeid, og ble en velstående familie. Så snart de var i stand til det, kjøpte de Moholt vestre og satte opp bygningene på gården.

Haugianere på Strinda

Haugianismen fikk ikke så stor utbredelse på Strinda som andre steder i Trøndelag. Rennbyggen Mikkel Grendahl på Havstein født 1775 var likevel den viktigste støttespilleren og en aktiv haugianer.  Han holdt vekkelsesmøter på Havstein gård, som han kjøpte i 1823 med hjelp av Arnt Solem. Ved siden av å være stortingsmann og en flink gårdbruker, ble han haugianernes samlende mann både på Strinda og i hele Trøndelag.

Henrik Mathiesen ca.1860.

 

 

En flokk samlet seg likevel til andakt på kjøkkenet på Moholt. Etter Arnt Solem overtok en ny haugianer Moholt vestre i 1824, nemlig prorietær Iver Iversen (død 1879). Han fikk spesielt betydning for misjonsarbeidet i bygda, og han fortsatte å tale pietismens sak i kjøkkenet på Moholt. Iversen hadde vært ansatt hos den velstående skipper og kjøpmann Henrik Mathiesen (1780-1926), som var gift med Ivers søster, Sigrid. Henrik Mathiesen d.e. hadde vandret med Hans Nielsen Hauge i Nord-Norge og opplevd en vekkelse. Disse døde tidlig, og sønnen, Iver Mathias Mathiesen (1815-1872) vokste opp på Moholt, der Iver Iversen var i fars sted for ham. Iver Mathias var også proprietær, kjøpte Loholt gård på Strinda og satt opp bygningene på den. Han var landmåler og revisor i Strinden Sparebank. Her vokste sønnen Henrik opp, og han hadde nær kontakt med folket på Moholt og reservebestefar Iver.

Proprietær og lekpredikant Iver Iversen Moholt (død 1879)
Sogneprest i Strinda, ordfører og domprost Bernhard Ludvig Essendrop (1812-1891), var en velkommen taler i Moholt-kjøkkenet.

 

Dette var senere litterat og lokalhistoriker Henrik Mathiesen (1847-1927) som skrev om slekten i bøker og avisartikler, og som tegnet gården. Henrik fotograferte dessuten familiens slekt og venner fra 1860-årene, og samlet bildene i to private album. Disse er bevart ved NTNU  Gunnerusbiblioteket. Fotografiene vil i løpet av våren 2017 bli lagt ut i NTNUs historiske database gunnerus.no som del av markeringen av at det i år er 90 år siden han døde.

Eiere av Moholt vestre

Allerede i 1645 er den gamle gården delt i Moholt vestre og østre. Som de fleste Strinda-gårder har den vært eid av mange forskjellige slekter opp igjennom hundreårene. I Oluf Ryghs Norske gaardnavne kan vi lese at gården er oppført i Aslak Bolts jordebok fra 1430-tallet og i Olaf Engelbrektssons jordebok fra 1530. Blant senere eiere kan nevnes Bakke kloster og Lade kirke. I 1683 er det Christoffer Caspersen Schøller som har overtatt som eier, og fra 1722 justisråd Christian Schøller. Fra 1743 var gården tingsted. Deretter overtar først Henrich Meincke, deretter politimester Søren Næbel og så kjøpmann Ditlev Gadebuch.

 

Avslutning

Iver Iversen solgte gården til Ole Bjørnsen Brurok i 1856. Neste eier var Tobias Bernhoft, og i 1875 fikk Lars Sæther kontrakt på gården. Moholt vestre brant ned 28.sept.1901, og Henrik Mathiesens tegning står igjen som minne om gården og folket som bodde der på 1800-tallet.

 

Moholt vestre nederst i bildet: I dag Moholt studentby. Foto: Wiki  Strinda

Kilder:

Hauge, Hans Nielsen. Om religiøse følelser og deres værd. Christiansand 1840.

Strinda bygdebok. B.I-II. Trondheim 1939-47.

Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): Tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.

Rygh, Oluf. Norske gaardnavne. B.14. Oslo 1965.

 

 

Kategorier
Byer Kart Lokalhistorie UBrss

UNDSETH-gården. Om to gjeve trøndere, far og sønn. Det forsvunne Trondhjem

mathiesen-og-sigrid-undset
Henrik Mathiesen (1847-1927) og Sigrid Undset (1882-1949)

En strinding som døde for 90 år siden i 2017, hadde en helt spesiell kontakt med familien Undset. Henrik Mathiesen (1847-1927) bodde hos fanejunker Halvor og Øllegaard Kristine Undseth mens han gikk på Den Borgerlige Realskole og ble gode venner med og hadde innflytelse over den noe yngre sønnen, Ingvald Undset (1853-1893). Ingvald skulle senere bli en svært anerkjent arkeolog.

Ingvalds datter var Sigrid Undset (1882-1949), og hun fikk Nobelprisen i litteratur for sine middelalderromaner. Hun følte en sterk tilknytning til Trondhjem by og spesielt Nidarosdomen.

Undset-gården

Undset-gården lå på hjørnet av Prinsens gate og Ravelsveita, og fra midten av 1800-årene var det familien Undset som bodde der. Denne bygården i tre skilte seg lite fra de andre gårdene i strøket. Sigrids farfar var Halvor Undseth (1823-), som kom fra gården Undset i Rendalen, og var forstander for Trondhjems tvangsarbeidsanstalt på Elgeseter. Han kom tidlig til Trondhjem og ble kommandørsersjant i 1851 og senere fanejunker. Undseth var kjent som totalavholdsmann, han var anerkjent og aktet, og stilte store krav til sine underordnede. Farmoren til Sigrid het Øllegaard Kristine Dahl (-1812), og slekten hennes bodde i Trondhjem, men kom opprinnelig fra Røros.

Undset-gården
Undset-gården på hjørnet av Prinsens gate og Ravelsveita

I Undset-gården tok man inn leietakere, og Henrik Mathiesen (1847-1927), som kom fra gården Loholt på Strinda, bodde her mens han gikk på Den Borgerlige Realskole. Han var noe eldre enn Ingvald, men de to fikk spesielt god kontakt. Deres felles begeistring og interesse for Trondhjems middelalder førte dem høyt og lavt i Domkirken.

 

Arkeologi- og middelalderinteresse

Det hele startet med at Henrik fant

«.. en liten oktavbog fuld av haandtegninger med tilhørende tekst, væsentlig motiver fra Trondhjems domkirke. Denne bog vakte Ingvald Undsets høieste interesse (han var 8 aar den gang). Efterat den var gjennomlæst og drøftet, bar det løs mod at undersøke de gjenstande i Domkirken som tegningene fremstillet..».  Adr. 28.11.1912.

 

img_0654mindre
Nidarosdomen tegnet av Henrik Mathiesen 1889

Interessen for Trøndelags betydning i Norges historie vokste seg sterk hos begge guttene, og mens Ingvald ble vår store arkeolog som blant annet skrev om runene i Domkirken, ble Henrik en anerkjent lokalhistoriker og tegner med Trøndelag og Trondheim som spesialfelt. Ingvald fant romerske bronsesaker under en reise 1873 i Trøndelag for Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, ble sterkt fascinert, og reiste ut i Europa for å forske på sammenhenger mellom norsk og europeisk bronsealder.

 

Sigrid Undset og Henrik Mathiesen

Denne interessen for trøndersk middelalderhistorie fenget senere lille Sigrid, og hun skrev den berømte trilogien om Kristin Lavransdatter. Henrik Mathiesen bodde i Kristiania samtidig med at Ingvald Undset arbeidet ved Universitetet, og han fikk god kontakt med Sigrid. Hun fulgte godt med da de voksne snakket middelalderhistorie. De beholdt den nære kontakten hele livet, og blant annet i Aftenposten finner vi Sigrids anmeldelser av Mathiesens bøker og artikler om ham på runde dager.

Kartutsnitt fra Trondheim. Eier: Trondheim byarkiv

 

Undset-gårdens endelikt

Etter at Undset-familien flyttet fra gården på 1890-tallet ble den benyttet som ølkneipe, og etter krigen ble den revet. Henrik Mathiesen tegnet gården der han bodde i sin ungdomsår, mens den ennå sto i all sin prakt, og Prinsens gate hadde et preg av småby med sin karakteristiske trearkitektur. Han skrev to avisartikler om denne gården, først i Folkebladet nr. 10, 1894 og deretter Adressa 28.11.1894. I dag er det bare en åpen plass der gården en gang sto.

Kilder:

NTNU Privatarkiv 1: Henrik Mathiesen

«Undsethgaarden i Trondhjem. To gjæve trøndere, far og søn». Av Henr.Mathiesen. Adr. 28.11.1912.

 

 

 

Kategorier
Byer Fotografi Lokalhistorie Primærkilde UBrss

Det Trondhjem, som forsvinder: Skibsværftet

Oversiktsbilde av Skipsverftet 1898
Oversiktsbilde av Skipsverftet; pennetegning 1897 av Henrik Mathiesen. Senere endret (1919)

Med en kunstners blikk og på beskrivende vis tar Henrik Mathiesen (1847-1927) oss med til Trondhjems gater og bygninger og viser hvordan bybildet endret seg i overgangen 1800- til 1900-tallet. Han brukte sine egne, ypperlige tegninger sammen med korte, beskrivende artikler for å sette søkelyset på utviklingen til et mer moderne Trondhjem, og da særlig i Midtbyen og på Bakklandet. Allerede for over 100 år siden ble det altså satt søkelys på endringene i Trondhjem.

Bakklandet gjennomgikk store forandring mot slutten av 1800-tallet. Allerede fra 1600-tallet ble brannfarlig tjærebrenning for reparasjon og bygging av båter lagt til Bakklandet. «Trondhjems skibsværft» ble satt i gang av Heinrich Meincke, Catharina Lysholm og Peter A. Falch, og var i drift siden 1779. Det første skipet som ble bygd het «Trondhjems prøve» og ble bestilt av stifterne Heinrich Meincke og søsteren Catharina Lysholm.

Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad
Ved Bakke bru 1936. Foto: NTNU UB / Røske og Røstad

 

Verftet lå opprinnelig på grunnen til Bakke gård. I 1780 overtok verftet dessuten «Krana», som hadde byens privilegium for båtreparasjoner. På slutten av 1700-tallet hadde verftet 60 ansatte. Rundt 1814 ble det bygget kanonbåter, og utover århundret kom det til et samarbeid med byens første industribedrift, «Fabriken ved Nidelven». Senere ble det kalt «Vogtværftet».

I 1895 var driften ved det tradisjonsrike verftet over. Blant annet hadde byggingen av Bakke bro lagt hinder i veien for seiling oppover elva.

I Dagspostens billednummer 5, 1898, ble det publisert en artikkel om det forsvunne Trondhjem av Henrik Mathiesen (1847-1927). Han tar for seg Skipsverftet på Bakklandet og skisserer kort noen utviklingstrekk. Tegningene er laget før husene ble revet og tomten utlagt til gate 1898. De tre tegningene som følger med viser et oversiktsbilde og to detaljbilder. Originalene til disse finnes fortsatt i Mathiesens arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket.

Her er artikkelen i sin helhet, med sin korte, men beskrivende tekst (tilpasset moderne språk og med mine uthevinger):

"Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk"
«Kontorbygningen, et godt eksempel på eldre bygningsskikk»

«Skipsverftet.

Det ble anlagt i høsten 1779; 1. august 1780 gikk det første skip på vannet; Størrelse 150 lester og materiale hjemme-vokst furu. Fartøyet fikk navnet «Trondhjems Prøve». Tegning 1 viser hele Verftet med bebyggelsen og landskapet bak, som det laa ut sommeren 1897. Til høyre, ved Lunds brygge, ligger kontorbygningen særskilt tegnet nr.2, herfra strekker seg en lang, toetasjes verkstedbygning. Så kommer smien (interiør tegning 3) og tilstøtende materialskur; alt dette er nå nedrevet, så vel som «Beghuset».

Tilbake står ennå, foruten et materialhus, bestyrerens bolig (til venstre i bildet). Verftet hadde i sin tid 6 beddinger, den nederste gikk skrått opp fra bukten ved Bakke bro. Tomten er nå utlagt til gate. Kontorbygningen (tegning 2), et godt eksempel på eldre bygningsskikk, har på veggen klokkehus.

Klokken er nå i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; den er av malm, støpt med rankeformete forsiringer og har følgende innskrifter:

TRONHIEMS SKIBS VÆRFS KLOKKE ANLAGT I AARED 1779 og derunder STØBT AF ARNDT HEDEMARCK J TRONDHIEM Ao. 1796.

Smien på Verftet
Interiør: Smien på Verftet

 

Smien (tegning 3) gjorde inntrykk av å ha vært svært liten til såpass betydelige arbeider, som her engang i tiden var i gang.»

Kilder:

Privatarkiv nr.1, Henrik Mathiesen, NTNU Gunnerusbiblioteket.

Wikistrinda: «Fabriken ved Nidelven», «Trondhjems skibsværft» og «Krana»

 

 

 

Kategorier
Byer Lokalhistorie Slektshistorie UBrss

Det forsvunne Trondhjem; Gramgården

img_nedskalert
Gramgården ga rammen for handlingen i boken «Huset i Søegaden» av Nini Roll Anker. Gården ble bygd i 1745 av Hans Hagerup og lå i Kjøpmannsgaten 34. Det ble fredet 1927 som et sjeldent 1700-talls eksempel på trondhjemsk borgergård i mur. I 1951 ble bygget revet for å gi plass til et forretningsbygg. Bygget ble lagret i mange år før det ble satt opp igjen på Trøndelag folkemuseum på Sverresborg med noen av de opprinnelige detaljene. Bygget ble gjenreist ved hjelp av private midler gitt av det trondhjemske konsernet R. Kjeldsberg. Tegningen smykket Henrik Mathiesens artikkel i Adresseavisen 15.12.1912.

 

I 1927 ble Gramgården fredet. Til tross for det rev kommunen bygningen i 1951 for å gi plass til en moderne forretningsgård. Da Henrik Mathiesen skrev om gården i 1912, sto den fremdeles på plass i Kjøpmannsgaten 34, som et symbol på byborgernes velstand og fremgang på 1700-tallet.

 

Gramgården

Gården lå i Kjøpmannsgaaten 34 og var en av byens få 1700-talls bygninger i mur. Senere borgermester Hans Hagerup (1685-1753) var den rike kjøpmannen som antagelig oppførte gården ca. 1745. Hagerup-allmenningen har sitt navn etter ham. I Adresseavisen 15.12.1912, beskriver Henrik Mathiesen gården: Det en-etasjes huset

er oppført av murstein med 90 cm. tykke murer, og tvers gjennom løper en gang med tønnehvelv. Hoveddøren er vakkert utført m

ed innfatninger av hugget kleberstein og overhvelvet med gul, hollandsk murstein.

Over er det plassert en medaljong som er meget forseggjort, og som må ha kostet en god del penger.  Den fremstiller en mann i en båt på et brusende hav omgitt av ville klipper. På himmelen vises den beskyttende Gud, mens den skremmende Satan lurer i bølgene. Mottoet er «Hvor Jesus vil». På hver side av gangen er et større værelse med korshvelv, enkelte steder dekorert i stukkatur.

img_0907
Borgermester Hans Hagerups motto over inngangsdøren: «Hvor Jesus vil».

Brann og murtvang 1708

Brann var en uhyggelig trussel og sterkt fryktet av byens befolkning. I 1708 brant en av de mest verdifulle delene av Trondhjem, og bare bryggerekken langs elven ble reddet. Generalløytnant og visestatholder Johan Wibe (1637-1710) var ansvarlig part, og hadde som førsteprioritet å beskytte bryggerekken – det var her byens vesentligste forsyninger av alle slags ble oppbevart. Han deltok aktivt i redningsarbeidet under brannen, og han ville siden innføre murtvang da byen skulle gjenoppbygges. Alle hadde ikke råd til å bygge i mur, tremateriale var rimeligere i anskaffelse. Wibe lot derfor lage en fortegnelse over borgerne i de berørte gatene for å undersøke deres økonomiske muligheter for å gjenoppbygge husene i mur. På listen står kjøpmann Hans Hagerup.

Plan over 1.etasje. Oppmålt av ark. Ottar Mohn
Plan over 1.etasje. Oppmålt av ark. Ottar Mohn

Husets beboere 1745-1949

I avisartikkelen forteller Mathiesen om noen av gårdens beboere. Hans Hagerups første hustru, Lydia Hammond, var enke etter kjøpmann Joachim Mantzin og av kjent Trondhjemsslekt. Sønnen deres, Joachim Hagerup, døde som berghauptmann nordenfjells 1775. Hans Hagerups andre hustru, Anna Kjemler (1706-1787),  overlevde Hagerup med mer enn 30 år. Generalauditør Frederik Collin kjøpte gården av enken, og sønnen, hoffråd Hans Collin overtok den etter hans død.  I 1824 var den i kjøpmann Nicolai Christian Sandborgs eie.

I 1827 kjøpte så grosserer Jacob Schavland Gram (1783-1843) gården, og det er fra ham navnet stammer. På folkemunne fortelles det at han gjemte seg i Gramgården under den ødeleggende brannen i 1841. Han gikk inn på sitt kontor, stengte jernlukene foran vinduene og holdt seg innendørs til faren var over. Murgården overlevde brannen som den eneste i strøket, og sønnen, grosserer Einar Gram overtok i 1843. Fra 1885 til 1949 eide slekten til grosserer Anton Jenssen Gramgården.

 

img_nedskalert
Adr. 15.12.1912.

img_1996

Trykte kilder i Gunnerusbiblioteket (utvalg):

Gramgaarden (1915). I: Foreningen Det gamle og det nye Trondhjem. Publikation No.3. S.33-36.

Kirkhusmo, Anders (2013). Trondheim brenner : branner og brannvern i byen gjennom 1000 år. Pirforlaget.

Mathiesen, Henrik (1912). Gramgaarden i Trondhjem. I: Adresseavisen 15.12.1912.

Støren, Wilhelm (1983). Sted og navn i Trondheim. Tapir.

 

 

 

 

 

 

 

Kategorier
Byer Lokalhistorie UBrss

Det forsvunne Trondhjem; byens tegner

Prinsensgate
Dette er den store Bauckgården i Prinsens gate, tegnet av Henrik Mathiesen 1898. Gårdens eiere kan listes opp fra 1650-tallet, og har tilhørt rådmann Jacob Nielsen, Niels Hansen Nissen, trelasthandler Johan Widerøe Thonning og flere kjøpmannsslekter. Blant annet handelsmann og bestyrer for Sukkerhuset, Hans Henrik Bauck fra 1858. Etter at kommunen kjøpte gården forfalt den, og ble til slutt revet i 1955. Gården overlevde Mathiesen, men gikk tapt nesten 30 år etter hans død.

Henrik Mathiesen regnes som den første byhistorikeren i Trøndelag. Han var først og fremst opptatt av det gamle Trondhjem. Allerede tidlig på 1900-tallet skrev han en serie artikler i Dagsposten og Adresseavisen om forsvunne Trondhjemshus. Mathiesen var en ypperlig tegner, og avisartiklene er illustrert med pennetegninger.

Byen hadde rundt forrige århundreskifte fremdeles et enhetlig preg, og besto hovedsakelig av byborgernes trehus i 2 etasjer, trebryggene og de store, velkjente trepaleene. Byborgernes hus kunne bli påbygd og endret gjennom historien, men beholdt lenge sitt opprinnelige preg. Mange av de gamle tregårdene ble revet eller forsvant i bybrannene. Opp kom de mer brannsikre murbygningene, og de var flere etasjer høyere, og hadde et moderne uttrykk for sin tid. De var totalt forskjellig fra de gamle gårdene.

I begynnelsen av 1900-tallet var nok mange oppmerksom på den gamle, særpregete arkitekturen som forsvant, men det ble tatt lite hensyn til i byplanleggingen. Man var mest opptatt av å modernisere byen og få den mer i takt med byarkitekturen på kontinentet.

Mathiesen var opptatt av at historien ikke skulle bli glemt. Derfor har vi fremdeles historikken bak bygårdene i artiklene og tegningene. Tegningene finnes i NTNU UBs Privatarkiv 1, og oppbevares på Gunnerusbiblioteket. Avisartiklene eksisterer, og kan finnes i arkiver og bibliotek.

Mathiesens metode var å finne bakgrunnsstoff om husets beboere i Statsarkivet og DKNVS biblioteket, han korresponderte med borgernes slekt og etterkommere, og satt seg til å tegne bygningen. Han kunne bruke fotografier som utgangspunkt.  Til noen av sine arbeider hyrte han inn medhjelpere som skrev av kilder på Statsarkivet. Følg med på bloggen, her vil det bli fortalt om flere gamle trehus fra det gamle Trondhjem som Mathiesen skrev artikler om og tegnet.

Kategorier
Byer Lokalhistorie Manuskripter Primærkilde Slektshistorie UBrss

Biskopens famulus: Mandtal over Domsognet 1768-1775

I 1770 var klokker og kateket til Domkirken, Daniel Hveding (1729-1777), nettopp blitt enkemann med to små sønner. Han var biskop Johan Ernst Gunnerus’ (1718-1773) famulus, det vil si kirketjener. Klokkeren hadde mange plikter i tjenesten, blant annet opplæring i katekismen og føring av manntall over Domsognets menighet. Manntallet er bevart i Gunnerusbibliotekets manuskriptsamling. Daniel Hveding var i slekt med flere av byens notabiliteter. På midten av 1700-tallet hadde Trondhjem 7-8000 innbyggere.

bilde2
Skaper: Henrik Mathiesen/NTNU UB. Kopiert i Det Kongelige Bibliotek i København, 1891-92.

Det var vanlig praksis for biskoper å gi kirketjenere i oppdrag å føre sjeleregistre. De som er bevart er som oftest oversikter over konfirmanter og hva slags leseferdigheter de hadde. De kunne også ha form av manntall, der kirkelige handlinger til alle personer ble ført, gate for gate og hus for hus. Daniel Hveding førte et slikt manntall eller sjeleregister over beboere i Domsognet i Trondhjem årene 1768-1775. De er ført i 3 bind. Manntallet gir et helt spesielt innblikk i familier og slektskap i byen.

I samme periode finner vi skannet i Digtalarkivet minesterialbøker: Trolovete 1766-1798, Fødte og døpte 1770-1819 og Døde og begravete 1762-1783. Manntallet til Hveding omfatter opplysninger om familier og deres tjenere, barn og fosterbarn, hvor de flyttet, hvor innflyttere kom fra, fars yrke, hvem jobbet de for, konfirmerte, døpte, introduksjon, døde og når hver enkelt hadde vært til nattverd. Manuskriptet er derfor et betydelig tilskudd til primærkildene om Trondhjem på 1770-tallet.

91b007378_0063
Mantal over Domsognet 1771-1773 blir transkribert av en gruppe i Norsk slektshistorisk forening Trøndelag.

 

Nordlandsslekten Hveding

Daniel Hveding var av nordlandsslekten Hveding, der den eldste sikre kjente stamfar er Jens Christenssønn Hveding (d.1671), fogd i Lofoten og Vesterålen. Han var gift med Riborg Danielsdatter Bull, og hadde 3 barn. De bodde i fogdgården Skottnes i Buksnes i Lofoten, der også Gerhard Schøning ble født i 1722. Sønnen, Jens Christensen Hveding var sorenskriver i Salten. Hans sønn Jens Christensen Hveding var Daniels farfars bror og rådstueskriver i Trondhjem. Han var en av byens fremste menn, og Hvedingsveita er oppkalt etter ham. To av barna hans, som altså var Daniels tremenninger, ble giftet inn i fremstående Trondhjems-familier. Golla Gudlov Hveding giftet seg med rikmannen Hans Ulrich Mølmann, og fikk døtre og datterdøtre som i sin tur giftet seg inn i slektene Trampe, Schmettow og Collin.

 

– I slekt med Gerhard Schønings hustru og med biskop Gunnerus som fadder

Søsteren til Golla, Fredrikke Hveding, giftet seg med Gerhard Schøning. Han var den kjente historiker og en av stifterne av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Schøningsslekten kom fra samme gård som Hvedingslekten hadde eid. Han var nær medarbeider og venn av biskop Gunnerus, som altså hadde Schønings hustrus slektning som kirketjener og kateket. Det var vanlig for den bedrestilte klasse å stille som faddere for mindre bemidlete i byen. Vi vet ikke om Daniel Hveding hørte til Schønings og Gunnerus’ omgangskrets, men at de kjente hverandre er utvilsomt. Det vises på listen over faddere til sønnen Jens, som ble døpt den 11.mars 1768. Kirkeboken stadfester Daniel Hveding og Sidsele Kirstina Brønnelsen som guttens foreldre, og som faddere:

«Frue Mølmann, frue Must, Meyncke, Biskop Gunnerus, Bergsraad Dons og Bang.» Både tremenningen Golla og biskopen stilte altså opp som faddere for kirketjeneren og slektningen.

Daniels og Sidseles to sønner ble begge seilmakermestre, og Daniel fikk til sammen 5 barnebarn. I Trondheim finnes det også i dag flere ved navn Hveding som kan være etterkommere etter klokkeren.

På bakre perm i Mandtal 1773-75 står det skrevet med anonym hånd: «Chordegn til Domkirken Daniel Hveding døde 1777 d.24.januar 46 Aar gamel.- «

Daniel Hvedings «Mandtal over Domsognet» 1771-73 er fritt tilgjengelig og kan leses i høy oppløsning i NTNUs manuskript- og bildedatabase.

Dette bildet viser bl.a. den kjente Johan Daniel Berlins (1714-1787) husholdning i Østre Gade 5, i dag Bispegata:

bilde3-2

 

Litteratur:

Hveding, Johan. Nordlandsætta Hveding frå 1580. Med videreføring til 1995. Oslo 1944.

Kinnapel, Ole M. hr. Ole Jonsen, residerende kapellan til Medfjord sogn i Senjen fra 1645 til 1669 og hans etterslekt. NST b.30, s. 34-64.

Bloch, K. Nordlandsslektene Hveding og Bloch: Tilbakesøkning av en annektert stamfar. NST b. 21 s.273-315.