Blant de gamle manuskriptene i Gunnerusbiblioteket finnes mange av slekts- og lokalhistorisk interesse. Det er håndskrevne stamtavler, registre over gårder og personer og lister over Trondheims innbyggere fra tidligere tider. 21.mai åpner ny utstilling med eksempler fra samlingene.
Gårder og eiendommer
Trondhjems Hospital eide en rekke gårder og eiendommer i Trøndelag. I et manuskript skrevet av Bernt Brunsmann i 1643 finner vi oversikten over hva de enkelte gårdene måtte betale i landskyld til Hospitalet i 1642.
En av bibliotekarene ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, Johan Christian Tellefsen (1774-1857) skrev av jordeboka, og la ved et håndtegnet kart over Hospitalsløkka. Husene ble market med leietakernes navn, og disse skulle betale skatt til Hospitalet.
Borgere i Trondheim
Klokker og kordegn Daniel Hveding (1724-1777) var biskop Johan Ernst Gunners’ (1718-1773) famulus (tjener). Han førte et sjeleregister over Domkrikens sogn i perioden 1768-1775. Her finner vi beboerne i Trondheim by gate for gate. Sjeleregisteret lister opp når alle i huset har vært til nattverd, når barna ble døpt, og til hvilken adresse familien har flyttet i løpet av perioden. Hveding lister opp alle som bodde i huset, og tar med hele husholdningen med tjenere og fosterbarn.
Skomakerlauget
Laug i Trondheim
Laugene i Trondheim ble avviklet ca 1870, og laugsprotokollene gitt til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek. Protokollene inneholder informasjon om svenner og mestere med oversikt over når de oppnådde laugsmedlemsskap, og vi får laugenes regnskaper og oversikter over hva medlemmene måtte betale for forseelser. Biblioteket har disse protokollene:
Snåsamannen, Joralf Gjerstad, kommer fra Snåsa, og et nytt verk om Snåsa kom ut i 2015:
«Heim og folk; En oversikt over hus og gårder på Snåsa», skrevet av Rolf Velde. Boka er på nesten 700 sider og ruver godt i bokhylla på Gunnerusbiblioteket. Her finner vi fine fotografier av landskapet tatt fra fly, og fotografier av alle gårder og eneboliger på Snåsa. Dessuten finnes kart og oversikter over eiere etter ca 1930-tallet. Informasjonen om gårdene varierer ut fra hva eierne har svart på utdelte spørreskjemaer.
Dermed nærmer vi oss tidsomfanget til Snåsaboka, den gamle bygdeboka i 4 bind som ble utgitt 1956-62. Det var Snåsa kommune som bekostet utgivelsen, og forfatterne var Jørn Sandnes (1926-2007) og Gunnar Skavlan (1891-1963).
Gunnar Skavlan var sivilingeniør og sosialøkonom, og født på Skavlan på Snåsa. Jørn Sandnes var også født på Snåsa, og var professor i historie ved Universitetet i Trondheim fra 1979 til 1993. Han var rektor ved Universitetet i Trondheim, formann for Trondhjems historiske forening og redaktør av «Heimen». Snåsaboka er dermed en av bygdebøkene man kan regne med er av høy kvalitet.
Ved siden av disse verkene har Snåsa Historielag gjort en stor jobb med å registrere alle husmannsplasser i Snåsa og gitt ut bok om det i 2011: «Husmannsplasser i Snåsa».
Et annet verk som kan supplere de nevnte er «Snåsabilder : fotografier fra Snåsa, 1850-1950″, skrevet av Bernt Gran og utgitt i 2014.
I Gunnerusbibliotekets manuskriptsamling finnes det en samling som kanskje ikke er så godt kjent, nemlig de ca 450 diplomene og gamle brevene med rettslig innhold.
I opplysningstiden reiste forskere rundt i landet og samlet dokumenter. Gerhard Schøning (1722-1780) var en av dem, og som medstifter og medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i 1760, overlot han en samling til Selskabet. Sogneprest Hans Jacob Wille (1793-1797), også medlem av Selskabet og dessuten topografisk forsker, testamenterte blant annet en større samling diplomer først og fremst fra Telemark, som danner grunnstammen i bibliotekets diplomsamling. Senere kom enkelte brev til biblioteket som gaver eller kjøp. En rekke er fra nord-vestlandet og Trøndelag. Til høyre ser vi et brev om odelsretten til garden Krokstad i Skaun fra 1495.
Brevene ble skrevet mellom 1329 og 1660, og er viktige primærkilder for historikeren eller lokalhistorikeren. For forskere på bosettingshistorie og språkvitenskap er middelalderdiplomene ofte de eneste primærkildene som finnes. De viser dessuten tidlig rettspraksis, og i perioden 1200-1600-tallet var Magnus Lagabøtes Landslov som var gjeldende. Men de kan også benyttes av slektshistorikeren – og nærmere sine fjerneste aner er det vanskelig å komme. I brevene finner vi for eksempel skjøter og kontrakter for gårder og gårdparter, rettigheter til laksevarp og sager, arvetvister, arvetakernes navn og avtaler av forskjellig slag. Vi finner også enkelte administrative beslutninger om forhold i landet.
Dette er altså originaldokumenter med rettslige beslutninger og avtaler. En del av sakene kan vi finne igjen i tingbøker og herredagsdombøker. Sakene gjelder både by og bygd. Noen ganger er Kongen involvert, men som oftest finner vi navnene på embetsmenn i underskriftene på brevene. Til høyre ser vi møte i en herredssal på 1600-tallet.
Det kan være en utfordring å lese den gamle skriften. Spør etter håndbøker i biblioteket, eller finn hjelpemidler på nettet.
I biblioteket finnes en katalog i 5 permer med diplomenes og de gamle brevenes sammendrag. Katalogen ble laget av Aagaat Daae i 1916. Sitter man utenfor Trondheim eller ønsker en fullstendig liste over alle 450 brev må man først til Diplomatarium Norvegicum. Denne søkbare basen finnes offentlig tilgjengelig på nettet og omfatter alle norske diplomer datert fram til 1570. Søk etter Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i «Kilde»-rubrikken. Alle brevene har et kort sammendrag og er transkribert, det vil si at hele teksten i brevene er gjengitt. Ryghs gaardnavne finnes også søkbar på nettet, og her lenkes det fra gårdsnavnene til diplomene våre datert mellom 1329-1570.
Brev som er datert mellom 1570 og 1660 finnes i et eget dokument. Dessuten hender det fremdeles at de ansatte i biblioteket finner «nye» diplomer og gamle brev i arkivene. Brevet til høyre er en forfalskning – man har radert ut et gårdsnavn og erstattet det med et annet.
For historikeren kan det være interessant å vite at biblioteket ofte har andre manuskripter som omhandler samme gård som i de gamle diplomene. Du kan spørre Spesialsamlingene (spesialsamlingene@ub.ntnu.no eller 918 97 859), som tar imot slike henvendelser. Ellers er bibliotekets bygdebøkene selvsagte kilder til kunnskap om gårder og bygder. De finner du i oria.no.
Prins Christian Fredriks reise til Trondheim 3.-6. februar 1814
I jubileumsåret for to år siden ble den norske Grunnloven historien rundt den grundig belyst. Det var spesielt en begivenhet som satt Trondheim på 1814- og frigjøringskartet.
Carl Valentin Falsen, sentral i utforming av Trondhjemsadressen 1814
Stemningen i Trondheim
I februar 1814 ville Christian Fredrik foreta en reise for å undersøke stemningen i landet. Hans drøm var å proklamere seg som norsk konge i et selvstendig Norge, og han valgte den gamle trønderhovedstaden som reisemål.
Carl Valentin Falsen, byskriver og bror til grunnlovens «far», Christian Magnus Falsen, og Mons Lie, velstående politimester i Trondheim, var begge primus motor i utarbeidelse av den såkalte «Trondhjemsadressen». I dette brevet ble det for første gang skriftlig fremsatt krav fra nordmenn om å samle utvalgte fra alle stender «for å legge grunnvollen til rikets konstitusjon for fremtiden».
Da prinsen var ankommet Trondheim gikk ryktene allerede om at Norge skulle avstås til Sverige, og 14.januar 1814 var Kielfreden blitt inngått, og avtalen om avståelsen underskrevet. Hvis Norge ble avstått til Sverige var jo Christian Fredrik ute av dansen. Dette var i følge et minnebrev som Carl Falsen skrev, rykter som medførte at «adressen» aldri ble overlevert til prinsen. Hele 60 av byens viktigste og mektigste menn underskrev brevet, unntatt var de hvis embete kunne settes i fare. Et nytt møte ble avtalt, og ved simpelt flertall gjennom håndsopprekning ble det bestemt at brevet ikke skulle overleveres. Grev Trampe fikk likevel skrevet det av og overleverte kopien til prinsen.
Europeisk ånd og opplysningstiden nådde Trondheim by aller først, og landets første akademiske selskap, Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab ble opprettet av biskop Johan Ernst Gunnerus allerede i 1760. Selskabets øverste beskytter var den danske kongen, og i 1806 overlot Fredrik 6 vervet som preses og kongelig beskytter til prins Christian Frederik. Han hadde en levende interesse for Norges historie og for Selskabet, og han korresponderte med visepreses Peter Olivarius Bugge for å holde seg orientert. Hans mål var nok å finne nye næringsveier i Norge som Danmark kunne dra nytte av. Biskop Olivarius Bugges jevnlige informasjon om trøndernes politiske tankesett var både viktig og interessant for den framtidige opprørske prins. Da han lot seg male i København 1813 var han utnevnt til stattholder (kongens stedfortreder) i Norge.
Prins Christian Fredrik besøkte Trondheim 3.-6. februar 1814
På bildet ser vi ham sittende i full gallauniform, mens han lener seg til et bord, og under armen hans ses et dokument. Vi kan så vidt lese Statut… og det er statuttene til Selskabet. Det var nok ikke tilfeldig at nettopp dette dokumentet vises på dette offisielle portrettet. Prinsen hadde satt seg grundig inn i norsk historie og politikk. Verdens nordligste vitenskapelige selskap, og stifteren biskop Johan Ernst Gunnerus, var høyst respektert i København.
Avståelsen av Norge
Ved forhandlingene om avståelsen av Norge til Sverige etter Napoleonskrigene, var et av forhandlings-innspillene etter freden i Kiel, å avstå kun en del av Norge til Sverige – nemlig Trøndelag. For den danske kong Fredrik 6 var en slik ordning utenkelig, ja for ham var det etter 400 års overherredømme smertelig å avstå Norge som helhet, men heller det enn å stykke opp landet. Prins Carl Johan kunne på sin side i den tidlige forhandlingsprosessen altså tenke seg å overta bare det midtre Norge for å få tilgang til Nordsjøen.
Etter å ha opplevd stemningen i Trondheim og landet forøvrig, ble det innkalt til det såkalte «notabelmøtet» på Eidsvoll. Den grunnlovgivende Riksforsamling ble konstituert, og 17.mai 1814 ble den norske Grunnloven undertegnet. Christian Fredrik ble valgt til Norges konge. Stormaktene fikk det likevel som de ville, og etter en kort krig med Sverige ble avståelse til Sverige et faktum. Under forhandlingene fikk likevel Christian Fredrik med at Grunnloven skulle beholdes intakt, bare med noen tilpasninger til Sveriges lover.
Gunnerusbiblioteket. For den som er interessert i Trondheims historie i 1814 anbefales kapittelet «Stemningen i Throndhjem» fra boka Norge i 1814 av Andreas Faye utgitt 1864. Her blir Carl Valentin Falsens minnebrev om Trondheim i februardagene i 1814 gjengitt. I biblioteket finnes en stor samling historisk og ny litteratur om 1814.
Dette omfattende 3-bindsverket ble utgitt desember 2015. For første gang gis det her en samlet fremstilling av Nordlands historie. 3-bindsverket er tiltalende med fine gjenstands- og landskapsbilder, kart, portretter og gjengivelser av gamle dokumenter. Vi får historien om krisetider og velmaktsfolk. På bred basis får vi landsdelens historie innen kultur, næringsveier og befolkning. Samenes historie er en viktig del av framstillingen.
Forfatterne er historikere og arkeologer ansatt ved museer, DKNVS og universiteter.
Bind 1: «Før 1600. Håløygriket» av Eirin Holberg og Merete Røskaft
Bind 2: «1600-1900. I amtmandens dager» av Alan Hutchinson og Åsa Elstad
Bind 3: «Etter 1900. Det moderne fylket» av Harald Rinde
Verket kan bestilles fra Gunnerusbiblioteket på oria.no .
Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) hadde flere år bak seg ved universitetene i København og Jena da han i 1758 ble utnevnt som biskop i Nidaros. 1760 regnes som Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab i Trondheim stiftelsesår, med rett til å kalle seg Kongelig fra 1768. Biskop Gunnerus stiftet Selskabet sammen med rektor Gerhard Schøning (1722-1780) og etatsråd Peter Friderich Suhm (1728-1798) under navnet Det Trondhiemske Selskab.
I boka viser Jakobsen sammenhenger mellom forfatterskapet og bispegjerningen til Gunnerus. Dermed får vi bedre innsikt i biskopens forskjellige roller; som samler, forsker og teolog, og den teologiske og filosofiske bakgrunnen for vitenskapen blir viet oppmerksomhet. Dette knyttes til Trondheim by som «eit opplysningas laboratorium» på siste halvdel av 1700-tallet. Boka gir en historisk gjennomgang og tar opp bidragene i de ulike vitenskapsdisiplinene. Denne boka er det første samlede verket om Johan Ernst Gunnerus liv og virke, og den gir ny innsikt i den moderne nordiske vitenskapens begynnelse.
Rolv Nøtvik Jakobsen (f.1957) er teolog og 1700-tallsforsker, og førstebibliotekar ved NTNU Gunnerusbiblioteket. Boka er utgitt av Spartacus/Scandinavian Academic Press.
To sønner av tekstilhandler i Nordfriesland, Nicolai Knudtzen og Magdalene Clausen, valgte å flytte til Norge for å slå seg fram som kjøpmenn. I 1767, bare 16 år gammel, utvandret Hans Carl til Trondheim. Han ble en av de rikeste kjøpmennene i byen og ble senere etatsråd og borgermester. I 1779 giftet han seg med Karen Müller og ekteparet fikk 8 barn. I 1814 var han med en gruppe til Sverige som overleverte Kong Carl Johan samtykke fra den norske regjering til å ta ham til konge av Norge. Broren til Hans, Nicolay Hinrich, senere konsul, kjøpmann og skipsreder, reiste etter til Norge i 1784.
Knudtzonsalen, NTNU Gunnerusbiblioteket
Historien om disse to brødrene, deres aner, familie og etterslekt, er nå samlet i en bok på nesten 750 sider. Bokens tittel er: «Knuden’s krønike : en bog om den dansk-norske slægt Knudtzon.» Forfatteren, Hans Jørgen Knudtzon, er en dansk etterkommer av Knudtzon-slekten i Kristiansund.
Sønnen til Hans Carl, Broder Lysholm Knudtzon, testamenterte sin boksamling til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Han var venn av lord Byron, og en av Trondheim bys første som reiste på dannelsesreiser i Europa.
Boka bidrar til Trondheims historie med mange illustrasjoner og grundige studier om slektens historie. Du kan bestille lån i Oria.no.
I løpet av krigsårene ble 30 ansatte og 130 studenter ved Norges Tekniske Høyskole (NTH) fengslet, mens 66 døde som følge av krigshandlinger.
I hovedbygningen på Gløshaugen finnes en minnetavle med alle navnene til de falne inngravert. Den mest kjente motstandsmannen ved NTH er nok professor Leif Tronstad, som var en nøkkelperson i tungtvannsaksjonen på Rjukan. Han falt tragisk nok som offer for krigen bare 2 måneder før frigjøringen.
Det ble etablert flere motstandsgrupper på NTH. Skylark B ble dannet etter initiativ fra Milorg, men etter å ha blitt avslørt av tyskerne ble studentene sendt til konsentrasjonsleirer i Tyskland. Gruppen hadde satt opp radiosendere i Bymarka for å holde kommunikasjonen gående med London. Bare 2 av studentene overlevde. Motstandsgruppen ANITRA ble infiltrert av gruppenes farligste fiende, Rinnan-banden, og fullstendig utradert.
Endelig fred – med kongemerke i hattebremmen 8.mai 1945
En annen gruppe, kalt DURHAM, ble opprettet etter ordre fra London, og skulle drive psykologisk krigføring mot tyske soldater. Studentene i gruppen la ut brosjyrer og opprop på kafeer og kinoer, og stakk dem ubemerket ned i de tyske soldatenes lommer. Soldatene ble oppfordret til å flykte til Sverige før det var for sent: Hitler ville tape krigen, og de måtte komme unna før det var for sent.
Studenter opprettet kurer-ruter mellom Trondheim og Sverige, der illegalt materiale ble produsert og mangfoldiggjort. De ansatte ved Høyskolen hjalp til i motstandskampen ved f.eks. å gi beskjeder når det var fare for å bli tatt.
Hjemmefrontstyrker frigjøringsdagene mai 1945
Var NTH tyskvennlig under krigen?
Gestapo hadde sitt hovedkvarter i daværende Misjonshotellet. Motstandsmann og NTH-student Bjørn Eriksen ble i 1943 utsatt for tortur der for å angi sine kamerater, men valgte heller å begå selvmord ved å kaste seg ut av vinduet i 4.etasje. Da plaketten til minne om ham ble avdekket i 1988 skulle daværende rektor ved NTH holde tale. Ifølge Erik Martin Johanssen (1917-2006), utdannet skipsingeniør ved NTH i 1941 og i tysk fangenskap fra 1943-45, sa rektor at det var fint at det fantes motstandsmenn som Bjørn Eriksen blant studentene, for ellers hadde NTH en dårlig profil under krigen. Han hadde kanskje lest NTHs jubileumsbok fra 1985?
I 75-års-jubileumsboka til NTH, «Vitenskap for industrien» utgitt 1985, finner vi avsnittet «Smertefulle erfaringer» som handler om krigen. Her står det at NTH var «tyskvennlig» under krigen. Forklaringen var ifølge forfatteren: »… faglig orientering og kontaktflate..». Av de som underviste på skolen var mange utdannet i Tyskland. Den viktigste medløperen som nevnes var professor i svakstrøm, Ragnar Skancke, som Quisling utnevnte til arbeidsminister i 1940.
Krigsopplevelsene berørte de involverte svært sterkt, og mange gjenlevende som fremdeles var knyttet til NTH, hadde sett sine kamerater bli fengslet og drept. De gamle NTH-studentene mente at påstanden om tyskvennlighet ikke kunne bli stående, og det ble startet en omfattende innsamling av dokumenter og historier. Initiativtakerne fikk medstudenter og ansatte til å fortelle om sin innsats under krigen. Arbeidet hastet – allerede da var en del av den eldre garde i ferd med å falle bort. Innsamlingen ble grunnlaget for boka «Holdningskamp og motstandsvilje: NTH under krigen 1940-1945», utgitt 1995 til minne om deres falne kamerater.
Arkivene – en viktig kilde
Skriv, opprop, brev, brosjyrer, intervjuer etc. fra innsamlingen er tatt vare på, og finnes i dag ved NTNU Universitetsbiblioteket. Dokumentene taler sitt tydelige språk om studentenes innsats. Allerede invasjonsdagene i april 1940 møtte studentene opp med våpen i hånd. En av informantene kaller NTH for et motstandsreir under krigen.
I årene etter frigjøringen, mens minnet fremdeles var friskt, tok Hjemmefronten initiativet til å opprette Krigstidsnemndene. Disse samlet inn offentlige og private dokumenter fra krigsårene. Den ansvarlige i Trondheim var Wilhelm Krefting Støren (1921-1997), den gang universitetsbibliotekar ved Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs bibliotek. Hjemmefronten ønsket å gi etterslekten en samtidig dokumentasjon om krigen i Trøndelag, og arkivet har blitt et viktig grunnlag for forskningen om krigen. Dokumentasjonen omfatter både motstandskampen og nazismen, og det finnes en egen seksjon om skoler og høyere utdanning. Arkivet omfatter dessuten dokumentene fra hele rettsoppgjøret til Rinnan-banden, og her dokumenteres det hvordan motstandsgruppene ble infiltrert og sprengt.
Tyskerne og NTH
Tyskerne hadde stort behov for ingeniører og arkitekter til sine omfattende byggeprosjekter. Mens Universitetet i Oslo ble stengt, ville de holde NTH åpen. I de senere årene har det blitt fokusert på forsøkene på nazifiseringen av nordmenn, og et mindretall av ansatte og studenter ved NTH ble da også medlemmer av Nasjonal samling. Nazistene overtok høyskolen og Studentersamfundet med makt da studentene og de ansatte ikke ville gå med i Nasjonal Samling. De satte nazister inn i de viktigste stillingene, og ifølge «Holdningskamp og motstandsvilje» fikk nazi-vennlige søkere fortrinnsrett til studieplassene.
Lokalhistoriewiki.no er oppslagsverket for lokal- og slektshistorikere. Wikien har kvalitetssikrete fakta-artikler om norske steder, byer, institusjoner, bygninger, personer, etc.
Institutt for lokalhistorie, Universitetet i Oslo, er ansvarlig for driften.
Svært nyttig er Historisk leksikon som finnes søkbar i Lokalhistoriewiki.
Kalvskinnet 1904: «Sköitebanen til Sommerbrug». NTNU Billedsamlingen.
Interesserte, som ønsker å bidra i wikien, kan anskaffe passord og kan legge inn eller redigere artikler. For å få hjelp kan man lese nybegynnerbrosjyren.
Sjeleregisteret lister opp når alle i huset har vært til nattverd, når barna ble døpt, og til hvilken adresse familien har flyttet i løpet av perioden. Hveding lister opp alle som bodde i huset, og tar med hele husholdningen med tjenere og fosterbarn.
