NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport

NTNU Vitenskapsmuseet arkeologisk rapport

– Arkeologisk utgravingsrapport 2022

 

  1. Kommer snart
  2. Skar, B., Rosvold, J., Berthling, I., Callanan, M., Dahle, K., Finstad, E., Jarret, L., Post-Melbye, J. R., Norberg, E., Peacock, E., Ramstad, M., Vatne, G. & Wickler, S. Glasialarkeologi i Norge

 

Glasialarkeologi i Norge (Last ned pdf)

Birgitte Skar, Jørgen Rosvold, Ivar Berthling, Martin Callanan, Kristoffer Dahle, Espen Finstad, Linda Jarrett, Julian R. Post-Melbye, Erik Norberg, Elizabeth Peacock, Lars Pilø, Morten Ramstad, Geir Vatne og Stephen Wickler

Oppsummering

Reinen liker godt det kjølige og vindfulle miljøet på breene og snøfonnene, spesielt på sommeren når varmen og insekter kan være plagsomme. At reinen holder til på isen på slike dager er et fenomen som reinjegere har kjent til i svært lang tid. Reinen er roligere og mindre sky på isen og vil nødig forlate stedet. Dermed blir det lettere for jegere å komme på godt skuddhold og snøfonnene har derfor vært gode jaktmarker allerede fra steinalderen og fram til og med i dag. 
 
Dette samspillet mellom is, rein og mennesker har dannet grunnlaget for den norske glasialarkeologien. Store mengder med unike gjenstander som for eksempel bevarte piler, buer, skremmepinner, sko, ski, tekstiler og hesteutstyr, som en gang ble mistet eller etterlatt i snøen, smelter nå ut igjen under varme somre med mye avsmelting. Også rester etter reinsdyra selv, og en mengde andre arter, kommer fram i form av et stort antall funn av bein, pelsrester og avføring. Isen avslører fonnene som jaktmarker i mange tusen år, men også som svært gamle ferdselsårer over isen og andre viktige sider ved bruken av innlandsisen for eksempel i samisk tradisjon. Nyere undersøkelser er i ferd med å avdekke et mangfold av kulturelle og økologiske relasjoner og historier knyttet til isen.
 
Til tross for dette så er isen en del av landskapet som på mange måter har vært glemt. Kunnskapen om isens rolle som økosystem, leveområde, og hvilke verdier den kan tilby (resurser, kulturell identitet, dataarkiv osv.), er mangelfull. Data som viser økte temperaturer og nedsmelting gjør at vi nå står i fare for å miste rik og viktig informasjon i store deler av høyfjellet. Dermed mister vi også forståelsen for den varierte betydningen av isen for både kultur og natur. Samtidig gir den pågående smeltingen en unik mulighet til å studere dette nå. Vi kan innhente data om isen som aktør i både naturlige og kulturelle systemer i dag og langt tilbake i tid, gitt at materialet som smelter ut blir forsvarlig sikret og forvaltet.
 
Denne rapporten bygger på et samarbeid mellom sentrale aktører fra universitetsmuseer, institutter, fylkeskommuner og samiske museer som er engasjert i glasialarkeologi. Samarbeidet har sitt utspring i to brukerseminarer i 2013 og 2017 som ble avholdt på NTNU Vitenskapsmuseet som start og avslutning på det forskningsrådsfinansierte prosjektet Snow Patch Archaeological Research Cooperation (SPARC). Seminarene samlet i tillegg private aktører, Sametinget, natur- og fjelloppsyn og representanter fra den sentrale kulturminne- og naturforvaltningen. Begge seminarer var delfinansiert av Direktoratet for kulturminneforvaltning – Riksantikvaren.
 
Rapporten gir et overblikk over kunnskapsstatus per 2020 for de ulike regioner av Norge hvor glasialarkeologiske prosjekter og program pågår eller har vært aktive. Rapporten ønsker samtidig å rette oppmerksomheten mot viktige forvaltningsmessige spørsmål og trusselbildet for de smeltende snøfonner, hvor natur – og kulturarven nedbrytes. Rapporten synliggjør forhold som berører både natur- og kulturminneforvaltningen, og kaller på et felles løft i et avsluttende kapitel som adresserer forholdet mellom dagens forvaltningspraksis, lovverk og forvaltningen av dynamiske kulturmiljøer.