Demens er en betegnelse på en rekke sykdommer der hjernen ødelegges, slik at man gradvis mister evnen til å huske og tenke som før, og til slutt mister evnen til å ta vare på seg selv. Forekomsten av demens har økt mye de siste årene og vil øke enda raskere i årene som kommer. Dette skyldes i stor grad at vi lever lengre og får en eldre befolkning. Uten effektiv forebygging eller behandling, vet vi at vi om 25 år vil ha om lag 140 millioner mennesker med demens på verdensbasis, inkludert over 200 000 bare i Norge.

Den vanligste årsaken til demens er Alzheimers sykdom. Selv om sykdommen kan utvikle seg ulikt hos hver enkelt, tyder nyere forskning på at starten på sykdommen involverer samme sted for alle: en struktur i hjernen som kalles entorhinal hjernebark. Denne delen av hjernen er spesielt viktig for vår evne til å orientere oss i omgivelsene våre og huske når, hvor eller i hvilken rekkefølge noe skjedde. Dette stemmer godt med de tidlige symptomene som er typisk for Alzheimers sykdom: at hukommelsen for informasjon eller hendelser knyttet til tid og sted blir svekket.

Men hva skjer egentlig i hjernen når noen rammes av Alzheimers sykdom? Trolig involverer starten på sykdommen at enkelte normale proteiner begynner å oppføre seg unormalt. Det blir rett og slett for mye av enkelte versjoner av disse, og de hoper seg opp i nervecellene som finnes i den entorhinale hjernebarken. To av de sentrale proteinene i denne prosessen heter amyloid-beta og tau. Disse proteinene finnes også hos friske personer, og er da involvert i komplekse funksjoner i hjernen, som for eksempel hvordan nerveceller kommuniserer med andre celler. Når det blir for mye av enkelte versjoner av disse proteinene, og de begynner å hope seg opp i nervecellene, forstyrrer det aktiviteten i dem, slik at nervecellene gradvis blir ødelagt. Samtidig har proteinene en tendens til å spre seg videre til andre nerveceller, slik at også deler av hjernen som ligger i nærheten av den entorhinale hjernebarken ødelegges. Derfra fortsetter spredningen, og til slutt kan de skadelige proteinene ha nådd nesten hele hjernen.

Ved Nasjonalforeningens demensforskningssenter drar vi nytte av ekspertise på den entorhinale hjernebarken, hukommelsessystemet og hjernens forståelse av tid og sted, og bruker dette til å forsøke å forstå de grunnleggende mekanismene bak Alzheimers sykdom og andre typer demens. Vi samler forskere som arbeider med fremdyrkede kulturer av nerveceller, og friske og syke dyre- og menneskehjerner. Grunnforskning på cellekulturer og dyrehjerner danner grunnlaget for videre, klinisk forskning på pasienter. Dette kalles translasjonsforskning, fordi vi «oversetter» kunnskap fra forskning på cellekulturer og dyrehjerner til forskning på menneskehjernen. Fordi vi samarbeider på tvers, vil nye funn effektivt kunne kommuniseres frem og tilbake mellom de ulike kunnskapsfeltene og raskt kunne komme til nytte for flere. På denne måten kan vi komme nærmere målet om å bruke kunnskap fra forskning til å løse demensgåten, og bane vei for å forstå hvordan vi kan forebygge og behandle demens effektivt.