97 / 508
GUNNERIA 80, 2016
95
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
LVIIII [59].
Veronica Beccabunga
[
Veronica beccabunga
, bekkeveronika], med
sidestilte blomsterklaser, og flate, ovale blad; krypende stengler.
På norsk
Beckbung
.
Vokser ved Nidaros [Trondheim] og Christiania [Oslo] og andre steder i elver,
blomstrende i måneden juni. Norges tidligere stattholder, den utmerkete Ditl.
Wibe, og noen få andre kristianitter har i min barndom i Christiania om våren
anvendt dens blad i salater.
Blant mange andre planter blir også dennes blad anbefalt som te-erstatning av
Collegio med. stockh. mot skjørbuk og snue, Dens stengel og saft fra friske blad
straks bidrar til dette ifølge Ludwig ect. veg. s. 15 nr. 30. Spises av svin.
LX [60].
Phleum pratense
[
Phleum pratense
, timotei], med svært lange,
sylindriske aks.
På norsk i Christiania [Oslo] stift,
Kjempe-Græs, Enge-Kjempe, Aaker-Kjempe
; i
Nidaros [Trondheim]
Musrumpe
eller
Rotterumpe
.
Vokser i enger og i enden av bearbeidete åkre, vanlig, blomstrende i månedene
juni og juli.
Høyden er 1–2 alen. Ved basis av strået finnes en eller iblant to knuter som
nærmest ser ut som små løker. Der er 4–5 leddknuter som ofte samtidig nær den
øverste danner en stump vinkel som gjør at strået heller. Ved leddknutene er det
oftest blad, mange ganger også utstyrt med lange skjeder. Frøene har to horn eller
to spisser og har lange hår.
Utmerket som hestefôr. Sauene avskyr den, for ikke å nevne resten av buskapen.
Griser trakter kun etter røttene.
Den som med slag utført etter tur og ved hugg med sitt gress avskjærer eller
snarere avriver akset på en annen gutts gress, hilses som Christiania [Oslo]-
guttenes fyrste. Derfor dens populære navn:
kjempegress
.
LXI [61].
Fucus hyperboreus
[
Laminaria hyperborea
, stortare], med enkle,
hånddelte bladplater og meget lange stilker. Se plansje III.
På norsk
Tare-
eller
Tarre-legg
; på Sunnmøre,
Kurve-tare
eller
Stokke-tare
.
Vokser overalt i havet, helt sikkert oftest og rikeligst fra Nordlandene til
Finnmark.
[Gunnerus’ diagnose:] Stilkene er harde, halvrunde eller iblant litt avflatete, tre
eller fire alen lange, tykke stokker, nederst fingerlikt festet til berg eller steiner.
Bladplaten er vanligvis enkel, endestilt, av konsistens som en okseblære og
høyere enn stilken, en til to alen bred; hånddelt delvis med flere sylfomete,
ofte ulike lange deler som varierer i antall. Likesåvel bladene som stilkene er
som friske åpenbart brunaktige, men som kokte blir de ganske grønnaktige. De
følgende varianter er eiendommelige: I. Med de nedre delene udelte og derfra mer
eller mindre svakt ruglete, II. Ved den øverste formeringsorganbærende kant av
dette eller hint avsnitt (enten hel eller i noen tilfeller oppfliset eller også avrevet)
således at det fra spissen av en del av bladet eller avsnittet vokser engang ut til et