100 / 508
98
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
oppløsning av bladene med melk spesielt for smertelig isjas og gikt, og i varme
omslag mot ømme føtter hos får ifølge von Linné.
LXVIII [68].
Tanacetum vulgare
[
Tanacetum vulgare
, reinfann], med
dobbeltfinnete blad som er tannete.
På norsk overalt i Nordlandene
Tansie
, ellers
Renfan, Ringefan
, i dalene, særlig i
Oppdal,
Røs-Konge
(ofte finnes den på steder med sure steiner).
Vokser oftest på tørre steder, neppe sjelden, blomstrende i månedene juli og
august.
Ull som skylles med denne farges grønn i Nordlandene ved tilsetning av
Lycopodium complanatum
Linné som på folkemunne heter jamne. Tilsetning av
kalk øker intensiteten ifølge den svært ansette Haller.
Spede blad i eggehviter og mel er en ganefryd.
LXIX [69].
Artemisia vulgaris
[
Artemisia vulgaris
, burot], med flate, finnete blad
som er hårtete under; enkle blomsterklaser med runde blomster [korger], med fem
blomster ytterst.
På norsk
Bue, Bue-græs, Graabue
, også
Bynke
ifølge Ramus.
Vokser ved gårder, i åkre og humlegårder, svært vanlig, blomstrende i måneden
august.
Om våren når det er mangel på høy, graver bøndene i Nærøy opp røttene og
anvender dem som fôr. En oppløsning med bladene som populært kalles: louen, er
svært nærende for kalver i Beitstad. Av denne lager man «moxa» [et slags knusk]
ifølge Millers diction. hortul. coll. epher. nat. cur. andre del II tillegg IV, obs. 1.
Forkullete røtter har ifølge gammel overtro vært brukt medisinsk i Tyskland og
vært kalt «Narren-Kohlen» [Narr-kull].
LXX [70].
Stachys sylvatica
[
Stachys sylvatica
, skogsvinerot], med
seksblomstrete kranser, og skaftete, hjerteformete blad.
På norsk i Namdal og Innherred,
Dull
; i dalene også
Stoor Holnuttu
eller
Stoor
Galte-tand
.
Vokser her og der i fjellene og andre steder, på skyggete steder, for eksempel
riktig vanlig i humlegården ved gården Berg.
Høyden er oftest tre alen eller mer. Bladene er motsatte, sagtannete med lange
skaft, noe (filt)hårete, men ikke stridt. Støttebladene er hele, avlange og utdradde
i en lang spis besatt med svært lange hår. Blomstene er fiolette med likefargete
grifler og støvbærere, mens derimot støvknappene er gule, og den nedre leppen er
delvis hvitflekket. Dessuten har jeg observert at den øvre leppen i visse blomster
knapt er innbuktede. Kransene er konstant seksblomstrete.
Da jeg i året 1762 var i Nordlandene og Namdalen har jeg der sett hvordan
kveg i fjellskrenter begjærlig sluker denne planten, selv om den stinker, og
foretrekker denne fremfor samtlige andre planter. Mange bønder, særlig i Åfjord,
bekrefter entydig at de får meget melk fra kyr som har spist den. Etter den tid,