Gunneria 80

Flora Norvegica

av J.E. Gunnerus

GUNNERIA 80, 2016

[Ingen norske navn.]

Vokser ofte med foregående [nr. 2], for eksempel på gården Berg i dennes

beiter. Jeg har også sett den i året 1759 på Måsøy i Vest-Finnmark omtrent ved

prestegården og på mange steder i Nordlandene.

Den har små, hvite, endestilte blomster som hos foregående, men med innbuktede

kronblad, ikke todelte. Stengelen er utstyrt med blad. Fra disse kommer det ofte

frem utstikkende blomsterskaft, men mange av bladene som sitter på stengelen

varierer i høy grad, avhengig av bredden til de laterale skaftene og bladene ved

røttene [rosettbladene] som brer ut seg på gressmarken. Stengler, blomsterskaft og

blad er gråhvite og filthåret. Disse [bladene] er dessuten nærmest hårete på begge

sider, med unntak av på oversiden hos de største og minste, hvor jeg har bemerket

en og annen tann.

Fortæres av geiter og iblant av kveg.

Note: Herbariet inneholder 22 ark under dette nummeret, hvorav minst fire ikke er

lodnerublom. Materialet trenger revisjon.

IV [4].

Polypodium Filix mas

[

Dryopteris filix-mas

, ormetelg], blad finnete

(plansje

I, fig. 4. aa etc.) med

avrundete, småkrusete finner (eksempelvis bb–dd,

likeledes 1–10) og bleke skaft.

I Nidaros [stift]

Groste, Molfoor

(Muldfoor),

Molfoorblom, Grønt Molfoor, Klo-

jæske, Bu-jæske.

I Christiania [Oslo]

Skorv

ifølge Ramus. I Bergen stift

Han-

blom, Ryste-blom

ifølge Strøm. På samisk

Trepeek

, likeledes

Cassa-Gaiske

(det er

Tyk Brægne) på grunn av den markerte roten,

Cassa-Gaiske-Ruëttas

eller

-Madik

Vokser hovedsakelig i skog oftest med strutseving og derfor kan den, i likhet med

noen andre arter i rikelig mengde gjenfinnes på dennes naturlige voksesteder som

er oppregnet under foregående art (nr. 1).

Konkurrerer i høyde med strutseving (nr. 1). Dens rotstokk er også som hos

strutseving, men for øvrig tykkere i visse deler og med mer kjøttfargete og

innbøyde lameller. Fruktifiserer [danner sporer] åpenbart på baksiden av bladene

(se plansje I, fig. 4 nr. 1–10 etc.) og består av mange, små, distinkte, runde hoper

som er plassert på begge sider mellom nervene og småfinnekanten, dog med

nervene nærmere og dekket av små nyreformete skjell. Se for øvrig nr. 1.

Den økonomiske bruken av denne er som hos strutseving (nr. 1). Men denne

bregnen foretrekkes samstemmig av alle forvaltere som jeg har rådført meg

med fremfor strutseving, einstape og de resterende bregnearter. Ved vedvarende

mangel på høy fôres derfor spesielt geiter, sauer og kalver, men også de voksne

kyrne gjennom hele vinteren med blad og aller helst rotens negleformete skjell

som først er dypt inndelt eller oppfliset. Det skjer for det meste to ganger i

middels mengder, men likevel mer enn det er mulig å gi av strutseving. Men hva

angår den øvrige tilberedning, især hva man bør passe på om kalvenes rasjon, se

nr. 1. Men i tider med høymangel er det et utmerket hjelpemiddel som med riktig

bruk ikke bare kan redde buskapen fra å dø, men også nære dem godt. Dessuten

Ormetelg

Dryopteris filix-mas

studerte

Gunnerus nøye. Han merket seg at

sporangiehopene (sori) på baksiden

av bladfinnene har nyreformete skjell

(slør). Foto Eli Fremstad.