70 / 508
68
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
oppsiktsvekkende verkene til Den Øverste Autoritet [dvs. Linné] gamle, sterile og
deformerte flekker.
De tynne bispestavene som vokser frem tidlig på våren og etter hvert utvikles til
blad, kokes og brukes som mat av bøndene på Helgeland. Disse plantene brukes
mye som fôr for geiter og får.
I tider med høymangel renses jordstengelen og brukes både i rå og kokt tilstand
som føde, spesielt for geiter og får, men også for kyr. Den utgjør et solid og sunt
fôr, dersom den ikke deles ut i for små mengder.
Sammen med bladene dekker den kokte jordstengelen, oppdelt i småbiter,
dessuten behovet for et godt fôr til kalver. Når det er frykt for høymangel, er
derfor folk i Nordlandene og andre steder om høsten meget oppsatt på å sanke
inn disse og andre lignende jordstengler til bruk som fôr. Det gjelder ikke bare
fattige bønder og sjøsamer, men også den mer bemidlede del av befolkningen.
De lager dynger av det som blir samlet opp under åpen himmel, og på den måten
kan de lagre det til neste høst. I 1761 hadde moldvarper [han sikter nok til
jordrotter eller vånd] og lemen herjet på beitemarkene i Nordlandene, spesielt de
som var nordvendte. Følgen ble at innbyggerne høstet inn høy derfra som var av
dårlig kvalitet og praktisk talt ødelagt. Dette medførte at på mange steder døde
størsteparten av kveget enten av sult eller av bedervet høy. Da var de lykkelige de
som hadde vært forutseende med forsyningene, de som hadde store lagre av tang
og spesielt jordstengler av den
Osmunda
som vi har beskrevet, og av andre planter
av samme type. På denne måten berget for eksempel prosten i Tromsø Jo. Irgens
i det samme året hele den tallrike besetningen av kyr, får og geiter, og så vidt jeg
kan se, hadde han fôret dem godt, mens dyrene i nabolaget strøk med.
I stedet for høy blir tørkede blad dynket med varmt vann gitt til kyr, geiter og
får, ikke bare i Nordlandene, men også i Fosnes i Namdalen, Støren i Dalene
[Gauldalen osv.] og andre steder.
Stengelen gir en rødgul kulør som brukes til å farge klær med, men virkningen
blir ganske svak, selv om disse klærne er blitt kokt temmelig lenge med alun og
deretter med jordstenglenes saft.
II [2].
Draba
verna
[
Draba verna
, vårrublom]
,
med nakne [bladløse] stengler og
svakt tannete blad, todelte kronblad.
[Ingen norske navn.]
Vokser ofte på uttørkete steder, også ved Nidaros [Trondheim], for eksempel
på åsen ved gården Berg, rikelig og ikke langt fra bygningene, blomstrende
om våren. Kronbladene er hvite og todelte. Blomsterskaftet er ofte kort unntatt
greinene som iblant er fingerlike. Den sender ut en rekke sidegrener. Bladene
sitter ved roten [dvs. sitter i rosett], samtlige, så langt jeg har observert, er lineært
avlange eller nesten runde, delvis hårete på kanten med hår som i mikroskopet
viser seg ofte å være todelte. Bladene er svakt hårete på oversiden, iblant mot
spissen på begge sider med en tann som ofte likevel er borte, har jeg merket.