Gunneria 80

Flora Norvegica

av J.E. Gunnerus

GUNNERIA 80, 2016

På norsk

Beenved;

likeledes

Ulv-vedd

ifølge Strøm.

Vokser i alminnelighet med or og rogn, vanlig for eksempel i dalen ved gården

Berg, i Kudalen og forøvrig ved Nidaros [Trondheim], ganske rikelig; på

Romerike og Ringerike i Christiania stift ifølge Ramus; likeledes vanlig på

Sunnmøre ifølge Strøm.

På grunn av de enestående blomstene er den ganske vakker og iøynefallende

i månedene mai og juni, plantes den hos oss iblant i hager. Ifølge Linnés

bedømmelse avviker denne ikke fra

Viburnum

roseum

som populært kalles «the

gelder Rose» av engelskmennene, Schnee-bälle eller Schwelcken av tyskerne

og Sneebolder eller Sneebol-træ av danskene. En del planter disse små trærne

som et levende hegn rundt grønnsakhager, oftest på noe fuktige steder, hvor den

er en enkel plante.Til dette bruk er den for øvrig ikke nok kjent. Folk i Nidaros

[Trondheim] og andre anvender veden til å fremstille tenner til vevkammer.

Bladene så vel tørkete som visne, virker kraftig tiltrekkende på svin.

VIII [8].

Cucubalus Behen

[

Silene vulgaris

, engsmelle], med ganske ovale begre

som er glatte, nett-nervete, samt med trerommete kapsler.

I Nidaros

Smel-punger, Pungjer, Akerkaal, Guste-græs

. I Bergen

Smelle-græs,

Guste-græs

ifølge Strøm. I Christiania [Oslo] og i Valdres,

Hermans-kaal

ifølge

Ruge.

Vokser i gamle åkre og vanlig også andre steder, blomstrende i månedene juni

og juli. Bøndene påstår at dens høyde, som [når den] vokser sammen med

kornet i åkrene, er et varsel om hvor høyt kornet vil bli. Bladene anvendes av

folk i Nidaros [Trondheim] og andre, særlig bønder, som grønnsak. Også dens

flerårige røtter er spiselige så vel rå som kokte. Av disse, blandet med mel, kan

det også lages brød. Uten tvil anvendes dens tørkete røtter støtt til pulver blandet

med melk som grøt til mennesker som sunn føde. På samme måte utnytter

innbyggerne i Jakutia i Sibir røttene av

Lilium martagon

[krøllilje] og

bulbiferum

[brannlilje],

Sanguisorba

officinalis

[blodtopp] og

Hedysarum

alpinum

[en

erteplante uten norsk navn] og en del andre i landsbyen til sitt bruk, ifølge den

berømte forfatter Gmelin i sin itin. sibir. s. 469. Bøndene tørker blomstene i

skyggen og anvender dem enten som hele eller som pulver utvortes på deler av

kroppen som lider av en helt sepsiell sykdom som populært kalles Gust, Alvgust

eller Alv-ild. Noen anser denne sykdom som en hudinfeksjon. I kokt tilstand,

og av noen tilsatt

Viscum album

[misteltein], anvendes den mot gikt og spesielt

isjias, bekrefter vår navnkunnige Holm til den berømte Linné som siterer ham.

Også Tabernaemontanus har erfart at dette er en plante for leddplager. Kveg går

ivrig løs på ikke bare planten med blomster, men også røttene, hvilket jeg ofte

har sett. Det er således ikke uten god grunn at denne planten nå anbefales i Acta

Christianiensis.

IX [9].

Polygonum viviparum

[

Bistorta vivipara

, harerug], med enkle, enaksete

stengler og avlange blad.