Kategorier
Bilder Kart Privatarkiv UBrss

Henrik Mathiesen. Trønderen som tegnet Norge – nå i gunnerus.no

I Henrik Mathiesens omfattende arkiv på NTNU Gunnerusbiblioteket finnes størstedelen av hans kunstneriske produksjon. Se lenke: gunnerus.no. Han skrev og illustrerte norgeshistorien i artikler og bøker. Hans fine tegninger fra Trondhjem og Trøndelag er tidstypiske og karakteristiske. Han reiste rundt på Østlandet og i Trøndelag med arkeolog Ingvald Undset og tegnet oldsaker og fortidsminner.

«Austraat efter solnedgang» Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB

Henrik Mathiesen (1847-1927) var ufør og derfor sterkt knyttet til hjemmet i sin barndom. Han vokste opp på Loholt Søndre i Strinda og måtte ha privatlærer de første årene. Allerede som 6-åring lærte han landmåling og tegning av sin far, proprietær og landmåler Iver Mathias Mathiesen (1815-1872). Han fikk derfor tidlig interesse for kart og topografi. Hans hovedinteresse var innenfor by- og lokalhistorie, og det betød først og fremst Trondhjem by og Strinda. Han fikk senere opplæring i tegning og fotografering på Trondhjems borgerlige realskole. Fotoalbumene hans viser folk i Strinda fra 1860-årene og framover.

Slavesmia i Danielsveita. Henrik Mathiesen 1897. Foto: NTNU UB

Mathiesens interesse for middelalderhistorie ble tidlig vekket gjennom historielesing og utforsking av Nidarosdomen og historien om hellige Olav. Helgenkongen ble for Mathiesen bekreftelsen på Trondhjems viktige betydning for norgeshistorien. Mot slutten av 1800-tallet vokste interessen for lokalhistorie i Norge. Vi fikk en del lokalhistorikere som ikke hadde formell utdanning, men som la ned betydelig granskingsarbeid om lokale forhold. Artikler om dette ble publisert i lokalhistoriske skrifter og aviser. Det som skiller Mathiesen fra andre lokalhistorikere er nettopp hans illustrasjoner med sirlige tegninger og akvareller.

 

Karriere

Mathiesen flyttet til Christiania i 1870-årene for å arbeide innenfor handel, men snart bestemte han seg for heller å satse på tegnekunsten, lokalhistorien og journalistikken.

Mens han bodde i Christiania gikk han på kunstskolen til von Hanno. Han illustrerte flere arkeologiske verker, blant annet skrevet av arkeolog Ingvald Undset.

Øverland. Illustreret Norges historie. Ill. av Henrik Mathiesen. Foto: NTNU UB/S.Løchen

Dette medførte studiereiser på Østlandet og i Trøndelag. 1885-86 fikk han undervisning i perspektivlære i København. Han ble ansatt ved Det Kongelige Frederiks Universitet, senere Universitetet i Oslo, for å tegne av oldsaker i samlingene 1886. Tegningene er fremdeles bevart på Kulturhistorisk Museum.

 

 «Trønderen som tegnet Norge»

Jacob Breda Bull fikk ideen til å utgi den aller første utførlige norgeshistorien. Da O.A. Øverland som følge av dette ga ut sin store Illustreret Norges historie i 12 bind (utg. 1885-1900) var det Mathiesen som fikk billedredaktøransvaret, og han leverte selv en rekke fine tegninger til verket. Han var medarbeider i Folkebladet i 1890-årene. Fortidsminnesforeningen mottok tegninger av gamle middelalderkirker, oldsaker og fortidsminner, hvorav noen ble trykt i Årsberetning. Han skrev et flerbinds verk om Trondhjem i middelalderen utgitt av Folkebladet, som han illustrerte selv.

Tegner og lokalhistoriker i Trøndelag

Han regnes som den første byhistoriker i Trøndelag og skrev og illustrerte den første byhistorien om Trondhjem i middelalderen.

Domkirken. Likstein over Paal Finnson. Tegning 1888. Foto: NTNU UB

Siden Mathiesen tidlig hadde fått opplæring og kunnskaper om kart og landmåling var han spesielt interessert i gamle kart. På studiereiser til København og Flensburg satt han i arkiver og bibliotek og tegnet av kart over Trondhjem i riktig målestokk. Originalene var glemte kunstverk og viktige bidrag til forståelsen av Trondhjems tidlige historie. Mathiesen kopierte og fargela oppmålinger av Erkebispegården og Munkholmen, og var spesielt opptatt av å gjenfinne middelalderbyens topografi med veiter og gater. Han kalte seg selv litterat og tegner, og publiserte ny viten om byen i avisene.

«Munk-Holm : opmaalt … Aar 1760 af J. N. Eckleff». Kopiert 1890. Foto: NTNU UB

Mathiesen flyttet tilbake til Strinda litt før 1900 og bosatte seg på eiendommen på Ranheim som han kalte Fagrabrekka. Her skrev han utallige lokal- og personhistoriske artikler i Dagsposten, Adresseavisen, Nidaros og andre aviser, alt illustrert av ham selv. Originalene finnes på Gunnerusbiblioteket, og hans eget klipparkiv er bevart.

Utsikt fra Fagrabrekka mot Strindfjorden. «Ideelt» bilde. Tegnet av Henrik Mathiesen 1911. Foto: NTNU UB

Mathiesen var svært opptatt av det «forsvundne Trondhjem».  Tegningene og akvarellene viser da også ofte gamle bygninger, bystrøk og eiendommer som senere er revet eller blitt borte på grunn av brann. Det er derfor av stor betydning at disse nå er publisert i bibliotekets database, gunnerus.no, til fri benyttelse for alle historieinteresserte.

Gramgården, senere revet og flyttet til Sverresborg. Foto: NTNU UB/S.Løchen

«Fra det Trondhjemske» Tegnet 1892. Kulturhistorisk Museum, Oslo. Foto: NTNU UB/S.Løchen

 

 

Kilder:

Henrik Mathiesen. Privatarkiv nr.1. NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket.

Løchen, Sølvi. Henrik Mathiesen (1847-1927): tegner og lokalhistoriker. S.89-121. I: Trondhjemske samlinger 2016.

Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. Universitetsforlaget, Oslo, 1986.

Kategorier
Privatarkiv UBrss

TMV-skip under første verdenskrig

For 100 år siden, den 4. august 1917, ble frakteskipet Azira torpedert av en tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Azira var nylig rekvirert av britiske myndigheter da den gikk ned. Én mann mistet livet. Dampskipet Azira (bnr. 130) ble bygd ved Trondhjems Mekaniske Verksted, og var ett av en rekke skip fra Trondheim som led samme skjebne gjennom de fire krigsårene. Totalt ble over tjue TMV-bygde skip senket i løpet av krigen. Den norske handelsflåten ble hardt rammet gjennom krigen med over 800 senkede skip og rundt 2000 døde norske sjømenn.

Da Azira stod ferdig i 1907 var Trondhjems Mekaniske Verksted midt inne i en tid med vekst og høy aktivitet. Verkstedet var blitt en av landets største bedrifter og hadde en periode rundt 700 ansatte. Fra 1900 til 1915 ble det bygget nær 80 skip ved verkstedet, og Azira hadde ti søsterskip som ble bygd i perioden 1900-1909. Av disse var det kun bnr. 128 Inger som kom seg uskadet gjennom to verdenskriger. Åtte av søsterskipene i tillegg til Azira ble senket i løpet av første verdenskrig, mens bnr. 91 Balder ble bombet utenfor Dover i 1940.

Arkivet etter T.M.V inneholder rikholdig dokumentasjon av skipsbyggingen i Trondheim gjennom over hundre år. Skipstegninger, foto, kontrakter og spesifikasjoner, arbeidsbøker og regnskaper er blant materialet som dokumenterer hvert enkelt skips historie frem til sjøsetting. Arkivet er ikke ferdig ordnet, og det foreligger kun en katalog over deler av arkivet. Biblioteket kan likevel ved forespørsel bistå interesserte som har konkrete spørsmål om aktuelt materiale i arkivet, og det meste av arkivmaterialet kan lånes ut på vår lesesal.

Arbeidsbok B for bnr. 130 Azira, side 143. Boka viser hva slags arbeid som har blitt utført og hvem som har utført arbeidet. I tillegg timebruk/lønn. Denne siden viser arbeid utført på kraner og ventiler oktober 1907. Arkivet inneholder 569 slike byggeregnskapsbøker. De eldste er tre bøker for byggenummer 10 Lodden, bygd i 1867.

Bnr. 116 Wilfred var et av søsterskipene til Azira, og bygd i 1905 for Albr. W Selmer, og senere overført til Det Selmerske Rederi. Skipet ble senket på kvelden 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet overlevde etter at de kom seg i livbåtene og nådde land morgenen etter.

 

Bnr. 148 Herdis ble sjøsatt fra T.M.V i desember 1911. Lasteskipet ble rekvirert av britiske myndigheter i 1916 og mot slutten av første verdenskrig ble skipet torpedert av en tysk ubåt utenfor North Yorkshire, Storbritannia. Hele besetningen på tjue mann overlevde angrepet.

 

Første side av spesifikasjon for bygging av lasteskipet Svein Jarl (bnr. 137), med informasjon om skipets dimensjoner, kjøl, stevne, ror og vannballasttank. Skipet ble torpedert og senket øst for Skottland på vei til Kirkenes med kull natt til 9. juni 1915. Tolv av femten besetningsmedlemmer omkom.

 

Lengdesnitt og deksplaner for bnr. 152 Gjesø. Skipet ble levert til A/S Sørlandet (Engelbrethsen & Henriksen) i 1912. Sommeren 1915 gikk skipet på en mine utenfor Tyne på vei til Kristiania med kull. Besetningen kom seg i to livbåter og ble etter seks timer reddet opp av den britiske tråleren «Sarah». TMV-arkivet inneholder en stor samling skipstegninger i storformat.

 

Oversikt over TMV-skip som ble torpedert eller senket i løpet av første verdenskrig

Bnr. 137 Svein Jarl – torpedert og senket 09.06.1915 på reise fra Workworth til Kirkenes. 12 menn omkom, 3 ble reddet.

Bnr. 152 Gjesø – minesprengt 29.06.1915 på vei til Kristiania fra Tyne med kull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 145 Rolf Jarl – senket 27.09.1916 av ubåt ved Vardø på reise mellom Aalesund og Arkangelsk med sild. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 95 Cedric – senket 05.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Bordeaux til Barry. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 164 Skog – trolig mine 26.10.1916 på vei til Swansea, Wales fra Bordeaux, Frankrike. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 108 Jane – senket 29.10.1916 av tysk ubåt på vei fra Barry Docks (Wales) til Coen. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 127 Ivanhoe – senket 01.11.1916 av tysk ubåt på vei fra Soroka (Russland) til Hull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 93 Draupner – senket 30.11.1916 av tysk utbåt på reise mellom St. Nazaire og Cardiff. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 120 Standard – senket 19.12.1916 av tysk ubåt på reise mellom Uddevalla og W. Hartlepool. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 157 Portia – mineeksplosjon 01.02.1917 i Nordsjøen på vei til Bilbao med kull. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 116 Wilfred – senket 15.03.1917 av tysk ubåt ved Ouessant utenfor Bretagne. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 96 Aasta – senket 27.03.1917 av tysk ubåt på vei til Swansea fra Villa Peal. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 158 Alvø – senket 28.04.1917 av tysk ubåt på reise til Island fra Liverpool. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 140 Gurth – senket 06.05.1917 tysk ubåt på reise mellom Liverpool og Gibraltar. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 155 Arnfinn Jarl – torpedert 20.05.1917 ved Holmengrå fyr i Fedje i Hordaland på til Tyne fra Narvik. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 114 Turid – torpedert 28.05.1917 av tysk ubåt ved Peterhead, Skottland på vei fra Trondheim til Grimsby. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 134 Nidelven – minesprengt 24.07.1917 på reise fra Newcastle til Svolvær. To norske sjømenn og én russisk passasjer omkom. Fire ble hardt såret.

Bnr. 101 Baldwin – senket 25.07.1917 ved Cabo Torinana (Spania), på vei til Liverpool. Mannskapet evakuerte til livbåtene etter å ha blitt beskutt. Deretter ble skipet senket av en tysk ubåt.

Bnr. 130 Azira – torpedert og senket 04.08.1917 av tysk ubåt seks mil sørøst for Seaham på østkysten av England. Snekkeren ombord omkom da torpedoen traff skipet. Det øvrige mannskapet ble reddet.

Bnr. 148 Herdis – senket 29.06.1918 av ubåt utenfor Yorkshire. Hele mannskapet ble reddet.

Bnr. 89 Nanna – torpedert og senket 04.10.1918 av tysk ubåt da skipet var på vei fra Skottland til Frankrike. Ni mann omkom, seks ble reddet.

 

Kilder:

A-0310 Trondhjems Mekaniske Verksted, NTNU Universitetsbiblioteket

Sjøforklaringer over forliste norske skibe (1915, 1916. 1917)

Finn R. Hansen (1995): Her byggedes skibe 1843-1983

www.sjohistorie.no

www.wrecksite.eu

Kategorier
Konservering Tejp UBrss

Aj aj – en rift i arkkanten!

En av de vanligaste skadorna på eldre arkiv- och biblioteksamlingar är rifter. Dessa uppkommer ofta i papper som försvagats av ålder och som dessutom hanterats eller förvarats olämpligt. Särskilt arkkanter och hörn i dokumenter eller böcker är utsatta.

Brev med rift i arkkanten. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Bilden ovan visar ett brev från Spesialsamlingene vid NTNU Gunnerusbiblioteket, daterat februari 1871. Ursprungligen har brevet legat sammenbrettet, men vid okänd tidpunkt har det vikits ut och sedan förvarats plant. De krossade fibrerna i det vikta området, en begynnende korrosjon av järngallusbläcket och papprets dåliga kvalitet har bidragit till dannelsen av riften i arkkanten. En reparasjon vill stabilisera kanten och förhindra att riften blir större. Efter reparasjonen vill brevet bli digitalisert.

Metod:

Prosedyren för att reparere en rift i papper varierar beroende på skadans placering och omfang och gjenstandens tilstand. Vanligaste måten är att bruke japanpapper och klister.

Till vänster, exempel på tissues, lättare japanpapper. Till höger, klister färdigt för bruk. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Japanpapper tillverkas för hand eller maskiniellt och finns tillgängliga i en mängd gramvikter: alltifrån tissue som väger 1.6 gram per m2 till kraftigare papper på över 100 gram per m2. Japanpappret bör matcha originalets utseende och inte vara kraftigare än det papper det ska hålla samman. Om möjligt bör det inte skjule texten på originalet. Till vårt brev brukes två tissues på vardera 6 g/m2 och 11 g/m2. Den tyngre tissuen placeras på brevets baksida (verso) som saknar text.

Till japanpapper bruker man först och främst klister: en blandning av vatten och puder-liknande stivelse som värms upp under omrörning och sedan får svalna för att till sist bearbetas genom en sil av hästhår. Klister är vattenlösligt vilket betyder att reparasjonen kan fjernes utan bruk av starkare kemikalier.

Övre bild: påstrykning av klister på tissue. För att få fibrerna i pappret att ligga pent, arbetar man från mitten och ut.
Undre bild: A visar hur reparasjonen ligger som ett «plaster» på bägge sidor av brevet. B visar hur klistret tränger in i de områden tissuen inte når. När vattnet i klistret har fordampet återstår bara solid stivelse.
Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Resultat:

När tissuen sitter på plats över riften, får brevet torka under lätt tyngd. Efter en stund kan överflödig tissue som sticker ut över arkkanten pusses bort med skalpell, och sedan är brevet färdigt för digitalisering och nytt, syrafritt emballasje.

Efter reparasjon. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Problemställningar:

Att laga ett dokument där texten har begynt att korrodere är inte problemfritt. Fukt, även i små mängder, kan medføre accelererad nedbrytning. För att minimera tilførseln av fukt under reparasjonen får klistret först ”torka upp” på absorberande papper. Under påføringen av det klistrade tissuen brukes absorberande papper för att suga upp onödig fukt.

Alternativa reparasjonsmaterial:

Heat-set tissue – ett förlimmat papper där limämnet aktiveras med hjälp av värme – är ett populärt reparasjonsmaterial i många bibliotek och arkiv.

Heat-set tissue till vänster, japanpapper till höger. Foto: Victoria Juhlin/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

Utseendet på heat-set tissue skiljer sig tydligt från japanpapper – det har en spröd, filt-liknande och skinnende yta som inte matchar historiska dokumenter. Dessutom kan heat-set tissue bara fjernes med varme eller mineralsprit. I biblioteket brukes heat-set tissue sällan, och då enbart på modern litteratur som är i cirkulation.

En del bedrifter och verkstäder bruker sk ”arkivvänliga” papperstejper till reparasjoner av lösa ark och rifter – även på eldre samlinger. Dessa typer av tejper saknar oftast dokumentation över hur limämnet i tejpen reagerar med det historiska dokumentet över tid. Dessutom är de sällan sympatiska i utseende eller struktur. I bibliotekets konservatorsverkstad brukes papperstejper aldrig till reparasjoner av samlinger. För mer information om riskerna med tejp, se bloggposten ”Tejp – det okända hotet” från april i år.

 

God bevaringssommar!

 

Litteraturtips:

NEDCC. Repairing paper artifacts [WWW] https://www.nedcc.org/free-resources/preservation-leaflets/7.-conservation-procedures/7.3-repairing-paper-artifacts

Sanderson, K. (2007) Making it stick: paste on paper [WWW] http://cool.conservation-us.org/coolaic/sg/bpg/annual/v26/bp26-28.pdf

Kategorier
Teater Tidsskrifter og aviser UBrss

Adresseavisen 250 år i dag!

I dag jubilerer den Trønderske avisen 250 år og fremdeles like aktuell. Dette blogginnlegget skal dvele ved en liten kuriosa, som dreier seg om den feilaktige påstanden om at grunnleggeren Martinius Nissens også var dikter til et lystig skuespill ved navn Jomfrue Pecunia.  Skuespillet ble både i sin samtid og ettertid slaktet, så det er ikke dets litterære kvaliteter som har vært omdiskutert, men heller hvem som var dets forfatter.

 

NTNU UB Gunnerusbiblioteket eier komplette årganger fra 1767 av gamle Adresse Contoirs Efterretninger (Adresseavisen)

 

 

 

Dagens jubileumsavis Adresseavisen 250 år!

 

Den første årgang!

I dagens jubileumsnummer som omtaler avisas grunnlegger, Martinius Nissen, hevdes det fortsatt at han var forfatteren til skuespillet «Jomfrue Pecunia».

Denne komedien fra 1768 finnes fortsatt i et eksemplar i Gunnerusbiblioteket. Skuespillet har anonym forfatter og har lenge vært antatt å være skrevet av Adresseavisens grunnlegger. Denne feilantakelsen ble første gang nevnt i J. Worms kjente forfatterleksikon (1784), og siden gjentatt i de fleste oppslagsverk som omtaler Martinius Nissen.

 

Komedien Jomfrue Pecunia (NTNU UB Gunnerusbiblioteket)

Derimot er det en annen person som heller peker seg ut som skuespillets opphavsmann: dikterpresten og trønderen Johan Nordal Brun. Martinius Nissen og Johan Nordal Brun var barndomsvenner. På denne tiden hadde Brun nettopp kommet tilbake til byen og var jobbsøkende. Det var ikke lett å få fast prestestilling som nyutdannet, og i ledige stunder holdt Brun på med litterære syssler, og skrev denne komedien. Å forfatte komedier og den slags lystigheter når man var på jakt etter noe så alvorlig som prestestilling, var høyst usømmelig for sin tid. På denne tiden var tragien ansett som den mest høyverdige dikterform – om det i det hele tatt var av det gode at en prest holdt på med verdslig dikterkunst. Vi må anta at det var avtalt spill mellom barndomsvennene at skuespillet ved sin publisering skulle ha et noe fordulgt opphav, helst slik at det pekte i retning av Martinius Nissen. Les gjerne hvordan dette hang sammen i artikkel av Ellen Alm i «Heimen» (bind 4, 2011): «Hvem skrev Jomfrue Pecunia?»

 

 

 

Kategorier
Tidsskrifter og aviser UBrss Ukategorisert

Over til sporten: glimt fra Norsk Idrætsblad

«Norsk Idrætsblad: organ for alslags sport» kom ut første gang i 1881 og holdt det gående til 1915. Bladet var det første frittstående tidsskriftet i Norge som tok sikte på å være et samlende fellesorgan for all idrett, inkludert friluftsliv. Norsk idrætsblad kom ut én gang i uken de to første årene, seinere ble publiseringsfrekvensen endret til annenhver uke. David Didrichson var første redaktør av bladet,  etterfulgt av Sigvart Petersen og Hagbart Wergeland fram til 1915, da bladet gikk sammen med tidsskriftet «Sport». Gunnerusbiblioteket har årgangene (ikke helt komplette, dessverre) fra 1881 – 1900, samt noen julenumre i perioden 1901-1915.

 

Norsk Idrætsblad
Forside av Norsk Idrætsblad

Som undertittelen for bladet antyder, handler det om allehånde typer sport: turn, skisport, skøytesport, sykling, roing, seiling, hestesport, fodløb (løping), svømming, boksing og athletsport (friidrett). I tillegg skriver bladet også mye om jakt og sportsfiske. Boldspil (ballidrett) dukker opp i 1886-årgangen, men i 1892-årgangen, som er undersøkt for denne bloggposten, er ballidretten tilsynelatende fraværende. Redaktøren må ha sett seg lei på dårlige kår for svømming i Norge, for han langer ut mot manglende initiativ for svømmesporten. Han argumenterer for svømming som viktig livreddende moment i et land med lang kystlinje og som ellers også «er oppfyldt med søer, vand, kjærn og elve.» Men redaktøren fikk svar fra sekretæren for Kristiania Sportsforenings bestyrelse, som kunne berolige redaktøren med at deres klubb allerede var i gang med å arrangere konkurranser i «kapsvømning».

Roing ser også ut til å ha vært populært i 1892, og Norsk Idrætsblad bringer et par eksempler ulike ro-stiler:

roing, sport
Roing på norsk vis

 

roing, sport
Roing slik de gjør det i Venezia (sier seg selv, kanskje)

 

Bladet har ofte lange artikler med mye skildringer, og gjerne en litt kjekk, humoristisk tone: «Han Per var slig en flink jæger, han, og det var en ære for os yngre at faa være med denne øvede skytter. Men var Per en flink jæger , saa var han en endnu bedre skrønemager….».

Idrett slik det framstilles i Norsk Idrætsblad rundt år 1900, er en maskulin affære. Mandighet og maskulinitet framheves eksempelvis i artikkelen om skihopping i Husebybakken  ved Oslo; «I mange aar var her stedet, hvor skjønhed satte sundhed og styrke stævne, og kunne det være anderledes? Mandens kraft er hans skjønhed, kraft er sundhed, og sundhed er skjønhed.» (….) «Paa toppen er samlet en trop sprække gutter med laar og lægger af staal, saa vel en hundrede mand.» Bladet har da også mange illustrasjoner av stramme karer; for eksempel disse:

Harald Andersen, Johannes Lefstad, Fritz Huitfeldt
Ingen slappfisker her: Harald Andersen, 1892-mester i pentathlon, Johannes Lefstad, trøndersk kunstløper, samt  jegeren Fritz Huitfeldt.

 

Noen få og korte notiser  vitner beskjedent om kvinner og idrett. Syklende kvinner var ikke dagligdags, så  Norsk Idrætsblad finner det betimelig å trykke en notis om at en dame faktisk er observert på sykkel:

«Damerne har ikke rigtig faaet øinene op for velocipedens nytte endnu, men nu lader det til, at det kan bli en forandring heri. Saaledes ser vi frk. Rennemo, søster av velocipedisten, kjøre ivrig hver dag; hun rider hver dag frem og tilbage mellem sin bopæl ude paa landet og forretningen i byen, ligesom hun ofte sammen med broderen foretar lange ture paa sin maskine.»

I Sverige og Danmark hadde kvinners deltakelse i sykkelsporten kommet noe lenger, men damene slet kanskje litt med både dårlige holdninger og dårlige baner:

«Damernes Bicycleclub, den første i Sverige, stiftedes lørdag i Upsala, skriver en korrespondent til Dagens Nyheter. Ikke mindre end 16 unge damer har allerede meldt seg inn i foreningen. Det betragtes i Sverige som en ubegribelig fordomsfrihet.»

«Damekapridt afholdtes fredag og søndag paa Tivoli. Fire danske møer deltog her og et par af dem var ikke værst. Banen var 415 alen og no. 1 i udholdenhedsløbet brugte paa denne 10 gange rundt 10 min., men man maa ogsaa huske paa, at der var krappe svinger og berg ab berg auf.»

Derimot begynte det å dukke opp skiklubber for damer i 1892, og det kan selvfølgelig Norsk Idrætsblad bevitne: «Dameskiklubben «Fyk» er en exclusiv forening, der kun kan tælle 20 medlemmer. Dens bestyrelse bestaar af frkn. Sofie Aubert, Formand, Fanny Bjelke, viceformand, Helga Høyer-Ellefsen, sekretær, Ottilie Thurmann, kasserer.»

Reklamen i Norsk Idrætsblad gir morsomme tidsbilder, og et inntrykk av hva man i 1892 mente idrettsfolk kunne ha interesse av:

gammel reklame
Turistkjød: altså kjøtt ment for turister, ikke kjøtt av turister.

 

Kilder:
  • Norsk Idrætsblad. Kristiania, årg. 1892.
  • Marit Nørve og Åse Tømmerdal. Norsk Idrætsblad 1881-1886: register. Bibliografier og dokumentasjonsstudier nr 79. Oslo, Norges idrettshøgskole, 1988.

 

Kategorier
Reformasjonen UBrss

Utstilling: Reformasjonen: 500 år

Foto av utstillingen i Gunnerusbiblioteket
Utstillingen: Reformasjonen: 500 år i Gunnerusbiblioteket

De siste månedene har vi skrevet en del artikler om reformasjonen på Bloggen for Spesialsamlinger i anledning 500 årsjubileet for reformasjonen. Denne kunnskapen og noen av kildene finnes nå utstilt i  Gunnerusbiblioteket. Utstillingen «Reformasjonen: 500 år» er plassert i Gunnerusbiblioteket og vil være tilgjengelig til 29. September 2017.

Kategorier
Bilder Kart Privatarkiv UBrss Ukategorisert

15 år og førstereisgutt ombord på en seilskute til New York i 1881

Norsk skipsfart ble sterkt rammet av redusert handel under napoleonskrigene på første del av 1800-tallet, men næringen vokste kraftig igjen fra 1820-årene og frem mot 1880-årene. Norge ble en ledende sjøfartsnasjon, og dette ble også en kilde til nasjonal stolthet.

Sjøfarten ble viktig for unge norske gutter som trengte arbeid og inntekt. For mange ble det å ta hyre på båt starten på arbeidslivet og voksenlivet, og mange reiste ut i svært ung alder. Begreper som ungdom og ungdomstid var ukjente, konfirmasjonen fungerte ofte som et skarpt skille mellom barndom og voksenliv.

Reiseruten til Lorens Brun, tur-retur fra Trondhjem til New York via Lisboa.

En av de som reiste ut var trondhjemmeren Lorens Brun. Lorens ble født i 1866 som eldstesønn av apoteker Brun og vokste opp i Kongens gate 14, bedre kjent som Sommergården og Svaneapoteket. Til forskjell fra mange andre gutter som reiste ut kom Lorens fra en velstående familie. Lorens var 15 år, og ikke konfirmert, da han mønstret på barkskipet «Leif».

Universitetsbiblioteket oppbevarer en kopi av dagboken hans, og den gir et sjeldent innblikk i dagliglivet til en ung sjømann på 1880-tallet.

Side i dagboken med liste over utstyret Lorens hadde med seg på reisen. NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun

Hvorfor han reiste ut vet vi ikke med sikkerhet, men kanskje var det eventyrlysten som var så sterk at familien lot sin eldste sønn dra ut på denne ikke ufarlige reisen? Lorens skal heller ikke ha vært særlig interessert i å overta sin fars apotekervirksomhet. Kanskje var han også inspirert av militærslekten Bruns lange tradisjoner, for denne reisen ble også begynnelsen på en militær karriere.

28. juli 1881 seilte skipet ut fra Trondhjem med kurs for Amerika. Lorens var hyret som kahyttsgutt og var en del av et mannskap på totalt elleve mann. Som kahyttsgutt stod Lorens nederst på rangstigen og for en ung mann fra en velstående familie må dette ha vært en voldsom forandring fra hans liv i Trondhjem.

Unge menn som heiser seil ombord en seilskute. Illustrasjonsbilde fra skipsliv på 1800-tallet. NTNU UB, Gløersen

Den unge Lorens førte dagbok gjennom hele den fire måneder lange seilasen.

Lorens forteller fra dagboken:

Avreisedagen torsdag 28 Juli. Stod opp Klokken 6 og begyndte mitt første Arbeide som Kahytsgut nemlig at hive Anker. Efter flere timers Arbeide med at hale os ud blev vi slæbt et Stykke nedover Fjorden af Dampskibet Orkla. Derefter krydsede vi ud igjennem Fjorden. Jeg hjalp en Del til med at brase Ræerne o.s.v. 

Da jeg gik ned i mit lukar var vi næsten ved Agdenes. Jeg blev vækket midt paa Natten og gik derfra op paa Dækket saasnart jeg havde klædt paa meg. Der stormede frygtelig, og Kokken fortalte meg nu, at det var netop saa vi klarte os fra at støde, thi Lodsen viste seg at være mindre duelig, hvilket Kapteinen ogsaa før havde sagt at han var. Vi maatte tage ind alle Seil og kaste Anker i Brækstadbugten ved Ørlandet. Jeg gik akter og lagde meg Klokken 4.

Skipet ble liggende i Brekstadbukten i 5 dager.

Lørdag 30 juli. Stod op Klokken 91/2 og begyndte Dagen med at hjelpe til at hive Anker. Vi ligger fremdeles i Brækstadbugten og driver med Strømmen med ingen Ankre ude. Vi spulede saa Dæk og vaskede Skuden næsten hele Dagen for at det skulde være fint om bord næste Dag (Søndag). Udpaa Aftenen havde jeg ud Fiskesnøret, men med samme Resultat som igaar. Styrmændene og Lodsen som havde fisket før jeg begyndte, da jeg ikke havde Fiskesnøre fik tilsammen omtrent 20. Der har idag ligget mange Baade ude med Fiskere ved Siden af Skuden. Da jeg kom ind i mit Lukar Kl. 9.1/2 for at lægge meg fandt jeg Skibshunden, det Bæst, liggende i min koje. Jeg tog den straks i Nakken og hivede den ud. Jeg lagde meg derpaa forberedt paa at faa en god Del Lopper næste Morgen.

Onsdag 3die August. I Dag endelig lettede vi Anker, hvormed jeg hjalp til og forlod Brækstadbugten, hvor vi havde lagt 5 Dage. Vi satte Seil til og jeg var tilveir og hjalp til. Vi tog igjen Briggen Jofur fra Arendal, som var langt forud for os og seilede saa langt forbi den at vi ikke kunde se den uden med Kikkert om Aftenen. I Eftermiddag rensede og vaskede jeg Storlugen til Lasterummet. I Aften tog Dampskibet Uranus os igjen og vi heiste Flag til dem. I Aften saa jeg en hel Del Niser som boldtrede seg i Fjorden. Jeg har i Aften skrevet et Brev hjem til Far.

Andre halvdel av 1800-tallet var en brytningstid innen skipsfarten, slik som det var på fastlandet med modernisering av landbruket og industriutvikling i byene. De gamle seilskipene av tre ble utfordret av dampskip.

Illustrasjonsbilde av en bark på 1800-tallet. NTNU UB, Røske og Røstad arkiv.

Lorens forteller om dampskip som drar forbi seilskipet. Når de nærmede seg New York økte antall skip veldig, både seilskip og dampskip,  dette er et godt bilde av det som ble realiteten mot slutten av 1800-tallet.

Etter seks ukers seilas var skipet fremme i New York.  Lorens skildrer oppholdet og savnet av familien  i dagboken sin.

9. september. Vi har i hele Dag lagt udenfor Staten Island. I formiddag gik skipperen i Land og var borte i hele Dag. I formiddag pussede jeg Messing og i Eftermiddag spylede vi Dæk .  Henimod Aften kom skipperen om bord og havde med seg en liden amerikansk gut, med hvem jeg snakkede en Del Engelsk. Vi har havt meget godt Veir idag. De andre fik Breve medens Jeg fik til min Store sorg ingen.

10. september. I Morges holdt vi paa med at tage ned Seil. Jeg fik Lov til at gaa i Land i formiddag. Først var jeg hos den norske Magten hvor jeg fandt Breve til meg, saa Møde jeg med en gut som skulde vise meg frem til Central Park, men han var lige ukjendt som jeg. Vi var ind paa en restauration og fik litt at spise, men det var daarlig Mad der, saa reiste vi tilbake med jernbanen,  og derefter saa med fergen til Staten Island hvorfra jeg blev roet om bord. I Dag har vi havt regnveir.

I dagboken forteller Lorens om fire mann fra mannskapet som hadde stukket av i løpet av natten:

18. september. Søndag. I Morges da jeg kom ud fik jeg høre at 4 Mand var Rømde om Natten, nemlig Kokken, tømmermanden, jungmanden og Dæksgudten.

Noen benyttet altså overfarten for å emigrere fra Norge til USA på billigst mulig måte. Dette var nok en forlokkende mulighet i en tid der mange nordmenn og andre europeere søkte lykken i Amerika.

Turen gikk videre til Lisboa med ny last.

Tirsdag 20. september. I Morges fik vi høre at vi skulde til Lissabon med hvete, vi fik ogsaa høre den nyhet at Garfield, Amerikas president var drept (19 september 1881) Aftenen før, alle i Skibet heiste da flag paa halv stang. I Dag har vi holdt paa med aa kaste ud ballast hvilket var et meget tungt Arbeide med halvt Mandskap.

På overfarten mot Portugal kom de inn i et kraftig uvær og Lorens forteller i dagboken sin om det som må ha vært svært dramatiske dager:

5. oktober. Jeg blev vækket af en forferdelig støi noget før 4. Jeg gik op paa Dækket, Bølgene slog os i hvert Øieblik. Jeg var saa oppe paa Dækket til kl 7, da jeg gik ned og saa sov jeg fra kl.10 til kl.12. I hele Eftermiddag var jeg oppe, da blev store øvre Mærsseil revet. Store seilskjødet gikk ogsaa i middagstiden. Vi gjorde 10 Mil i Vagten.

6. oktober. I Dag var Veiret endnu verre. Forre Stagseil gik. Hagillbyger kom meget ofte. Jeg var paa Dækket i Formiddag Jeg Stod og holdt paa kappen til Forhalvdækket for andenstyrmanden, da der kom en veldig bølge. Jeg Stod i Lovart, men jeg blev slynget ned i Læ mellom Pulrerne, hvor jeg fik et dygtig slag i hodet, jeg troede jeg var udenbords, men det var jeg lykkeligvis ikke.

Etter disse dramatiske dagene hadde skipet for det meste godt vær på resten av ferden mot Europa. Lorens forteller mindre og mindre i dagboken sin, det blir til slutt en logg over hvilken vakt han hadde og hvordan været var.

Da skipet ankom Stavanger 28. november var Lorens tilbake i Norge etter en fire måneder lang reise, nøyaktig én måned etter ankomsten til Lisboa.

Portrett av den eldre Lorens Brun. NTNU UB, Peder O. Aune

Lorens ble konfirmert våren etter hjemkomsten. Sjølivet hadde også antagelig gitt mersmak. Han gikk senere sjøkrigsskolen og ble premierløytnant. Lorens dro senere til Amerika og jobbet flere år i Argentina og Brasil blant annet som norsk-svensk visekonsul, landmåler og skipsmegler. Senere flyttet han tilbake til Trondheim og jobbet som tollkasserer frem til 1936.

Lorens Brun døde i 1944.

 Kilde:

Hall, Sidney: A New General Atlas. A New Ed. London. Longman, Brown, Green and Longmans.

Foto: NTNU UB, Gløersen, NTNU UB, Peder O. Aune

NTNU UB, privatarkiv A-0063 Lorens Brun

 

Kategorier
Reformasjonen UBrss

Hvordan reformasjonen kom til Norge

Denne ukens blogginnlegg fortsetter temaet om reformasjonen. Mens artikkelen forrige uke fokuserte på Martin Luthers støttespillere, vil dette innlegget se nærmere på hvordan reformasjonen fant veien til Norge med hjelp av Peder Palladius (1503-1560) og Johannes Bugenhagen (1485-1558).

Kategorier
Reformasjonen UBrss

Reformasjonen – Luthers Støttespillere

Denne uken fortsetter vi å feire Reformasjonsjubiléet med et blogginnlegg om personer som var viktige for reformasjonens vekst og fremgang. Luther selv var en formidabel drivkraft, men for å få frem sine tanker måtte han bero seg på et støtteapparat som kunne hjelpe ham. Det finnes flere bøker som utforsker dette apparatet i detalj (se blant annet Brand Luther av Andrew Pettegree). Dette innlegget vil ta utgangspunkt i Gunnerusbibliotekets historiske samlinger for å få et inntrykk av hvor synlige Luthers støttespillere var for norden.

«Loci Communes Theologici» – «Hovedemner ved Teologi». Denne utgaven ble utgitt i 1538, og var en summering av en rekke teologiske punkter; deriblant guds eksistens, spørsmålet om synd, lov, forutbestemt skjebne, og relikvier.

Philipp Melanchthon var en meget intelligent mann. Allerede før han hadde fylt 20 år hadde han studert både filosofi, retorikk, rettvitenskap, astrologi, matematikk, medisin, gresk og latin. Da han var bare 21 år gammel, i 1518, ble han professor i gresk ved universitetet i Wittenberg. Han hadde tidlig utmerket seg som en tilhenger av reform, hvilket gjorde ham meget upopulær i visse kretser, til tross for hans akademiske bragder, og han ble fort en nær venn av Luther. De to kunne derimot være svært forskjellige; der Luther var karakterisert som en sta debattant som var rask til handling, var Melanchthon en tenker som tok seg god tid til å overveie argumenter og var åpen for diskusjon. Dette var spesielt nyttig da han ved flere anledninger skrev tekster som ønsket samle tankene som utgjorde Lutherismen og gjøre dem tilgjengelig for folket. Mange av disse tekstene bar nogenlunde samme navn: Loci Communes Theologici (Hovedemner ved teologi). Melanchthon var ikke alltid enig med Luther om hvilke tanker som skulle ligge til grunne i Lutherismen, men å lage disse oversiktene gjorde Luthers tanker mer tilgjengelig for andre. Han skrev også tekster som var ment for undervisning i skolen, og ønsket å spre reformasjones tanker så bredt som mulig.

Melanchthon var et verdifullt medlem av reformasjonen, men han manglet Luthers vilje og manglende evne til å inngå kompromiss. Dette skulle vise seg å bli et problem etter Luthers død i 1546. Andre reformasjonstenkere så opp til Melanchthon og utnevnte ham til reformasjonens teologiske leder, men han hadde ikke de samme lederevnene som Luther.

 

Johann Bugenhagen ble i sin livstid kjent som reformasjonens organisator.

Kirkeordinansen, opprinnelig utgitt på latin i 1537. Denne utgaven er oversatt til dansk, og utgitt 1562, og nevner Bugenhagen ved navn som en inspirasjon for ordinansen.

Til tross for en tidlig motstand mot Lutherske tanker, da disse først begynte å spre seg, tok det ikke lang tid før han ble overbevist om at Luther hadde rett om reform i kirken. I 1523 ble Bugenhagen valgt til sogneprest ved Wittenberg, og kom i kontakt med Luther. Som prest tak han blant annet imot syndsbekjennelse fra Luther, hvilket gav ham stor innflytelse. Luther fikk også hjelp av Bugenhagen til å oversette bibelen til tysk (se tidligere blogginnlegg Martin Luthers Forfatterskap). Etterhvert vokste hans berømmelse og innflytelse til den grad at han ble bedt om å skrive kirkeordinanser for flere hertugdømmer: deriblant Hamburg, Lübeck, og Pomerania. Kirkeordinanser var nye lover og regler for områder som aksepterte reformasjonen som den nye kirkeordningen. Bugenhagen var en svært viktig skikkelse for å innføre reformasjonen i Norge, da han var i kontakt med Christian den tredje om oppdraget, og var en av mentorene for Peder Palladius. Mer om Bugenhagen, Palladius, og Kirkeordinansen vil følge neste uke!

 

Trykkere

Det var ikke bare intellektuelle støttespillere som var viktige for reformasjonen. En viktig grunn til at Luthers tanker spredte seg så fort som de gjorde var trykkeriet og dets evne til å trykke store opplag med tekster som raskt kunne spres til befolkningen. Wittenberg lå meget avsidesliggende til i forhold til de store bokbyene Leipzig og Lübeck. Noen få trykkere hadde forsøkt å få gjennomslag i Wittenberg, men det var korte affærer. Så kom Luther. Folk ønsket å være oppdatert på hans kontroversielle meninger, og etterspørselen var så stor at den skapte en ny form for trykket bok: Flygebladet, eller pamfletten. Dette var en liten samling med ark, ofte bare ett eller to, som inneholdt en kort tekst av forfatteren. Dermed var man ikke nødt til å vente på at en forfatter skulle bli ferdig med en hel bok. Dersom man ønsket å spre et budskap fort, kunne man levere en liten tekst til en trykker, som kunne trykke det opp i et stort opplag og spre det fort. Dette var en essensiell grunn til at reformasjonen spredte seg så fort som den gjorde. Illustratører, slik som Lukas Cranach, kunne tegne sirlige tittelblad til Luthers tekster (for eksempel, se tittelbladet til Loci Communes ovenfor). Disse tittelbladene ble ofte gjenbrukt, slik at tekstene fikk et kjent utseende for leseren, og det ble lettere for lesere å kjenne igjen trykkere og forfattere. På denne måten skapte man en merkevare av Luther, Wittenberg og reformasjonen, en vare det var stor etterspørsel på.

Fra venstre: «Sybenhundert und fünfftzig teütscher Sprichworter, Verneüwert und gebessert» av Johannes Agricola, 1534; En visitas-bok av Melanchthon, 1538; og hans «Loci Communes Theologici», 1538.

Kilder:

Agricola, Johannes. Sybenhundert und fünfftzig teütscher Sprichworter, verneüwert und gebessert. Hagenau, 1534.

Bugenhagen, Johannes. Der XXIX Psalm Ausgelegt, durch Johan Bugenhagen/Pomern; Darinnen auch von der Kinder Tauffe […] . Wittemberg, 1542.

Den Rette Ordinants som paa Herre dagen i Ottense bleff offverseet oc Beseglet […] . Kiøbenhaffn, 1562.

Melanchthon, Philip. Scholia in Epistolam Pauli ad Colossenses: Iterum ab Autore Recognita. Vitebergae, 1534.

Instructio Visitationis Saxonice, ad Ecclesiarum Pastores, de doctrina Christiana, Translata a doctore Pomerano in latinum, propter Ecclesias Danicas […] . Roschildie, 1538.

Loci Communes Theologici: Recens Collecti et Recogniti. Vitebergae, 1538.

Pettegree, Andrew. Book in the Renaissance, The. Cornwall, Yale University Press, 2011.

Store Norske Leksikon, Det. Johannes Bugenhagen. <snl.no/Johannes_Bugenhagen>

Philipp Melanchthon. <snl.no/Philipp_Melanchthon>

Peder Palladius. <snl.no/Peder_Palladius>

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Antikvarisk oppmålingskartotek i Arkivportalen

Samtidig som vår gamle bildebase BIBSYS Galleri ble nedlagt og erstattet med Gunnerus.no forsvant også databasen ANTON (Antikvarisk oppmålingsarkiv). Nå har vi overført basen med de digitaliserte kartotekkortene til Arkivportalen slik at publikum igjen har tilgang til søk i kartoteket.

ANTON var en digitalisert utgave av NTNU Universitetsbibliotekets utgave av Antikvarisk oppmålingskartotek (AOK). Navnet er et akronym for Antikvarisk oppmålingsbase for norske hus. Basen ble utviklet som en del av prosjektet NAP – Norsk arkitekturportal. Kartoteket består av kort for drøyt 8000 oppmålinger.

Kartotekkortene ble pakket om fra arkivskap til spesialtilpassede kartotekesker. Foto: Erlend Lund/NTNU UB (CC BY-SA 4.0)

I tillegg til arbeidet med å overføre metadata fra ANTON til Arkivportalen har vi parallelt gått gjennom vår egen bestand av oppmålingstegninger (930 oppmålingsarbeider av totalt 8148 registrert i kartoteket), og sørget for å tilføre navn på oppmåler og samtidig rette feil og mangler ved registreringene. Katalogen for dette oppmålingsarkivet er også tilgjengelig på Arkivportalen.

Kartoteket har sin opprinnelse fra 1950-tallet da man under Arne Bergs ledelse så behov for å lage en felles oversikt over oppmålinger av eldre, norske hus. Kartoteket ble ført i fire eksemplarer, hos henholdsvis Riksantikvaren, Norsk folkemuseum, Universitetsbiblioteket i Bergen (senere overført til Statsarkivet i Bergen) og NTH, institutt for arkitekturhistorie (senere overført til NTNU Universitetsbiblioteket). Det var også disse institusjonene som hadde størst samlinger av denne type tegninger. Intensjonen var at alle de fire kartotekene skulle oppdateres fortløpende, men dette ble etter hvert ikke gjort gjennomgående. Når det er universitetsbibliotekets kartotek som er tilgjengelig her betyr det derfor at de tre øvrige kartotekene kan inneholde informasjon om en del tegninger som ikke ble registrert i ANTON. Oppmålinger fra følgende arkivinstitusjoner ble registrert: Borgarsyssel Museum, Riksantikvaren, Norsk Folkemuseum, Glåmdalsmuseet, De Sandvigske Samlinger, Drammens Museum, Fylkesmuseet for Telemark og Grenland, Stavanger Museum, Bygningssjefens kontor i Stavanger, Universitetet i Bergen, Historisk Museum, «Gamle Bergen», Bergens arkitektforenings oppmålingsarkiv, Norges Tekniske Høgskole (NTH (senere NTNU Universitetsbiblioteket), Folkemuseet for Trondheim og Trøndelag, Bygningssjefens kontor i Trondheim. I tillegg noen private aktører.

De digitaliserte kartotekkortene inneholder en del opplysninger som ikke er søkbare. Dette gjelder navn på oppmåler, oppbevaringssted og detaljer om hva slags tegninger som finnes i oppmålingen.

Som bruker vil man oppleve at søkefunksjonen vil være annerledes enn det man har vært vant med fra den gamle basen. Vi anbefaler å lese arkivbeskrivelsen som gir tips om hvordan du best kan søke i materialet i arkivportalen, og vi svarer gjerne på spørsmål om noe skulle være uklart.