Denne uken fortsetter vi å feire Reformasjonsjubiléet med et blogginnlegg om personer som var viktige for reformasjonens vekst og fremgang. Luther selv var en formidabel drivkraft, men for å få frem sine tanker måtte han bero seg på et støtteapparat som kunne hjelpe ham. Det finnes flere bøker som utforsker dette apparatet i detalj (se blant annet Brand Luther av Andrew Pettegree). Dette innlegget vil ta utgangspunkt i Gunnerusbibliotekets historiske samlinger for å få et inntrykk av hvor synlige Luthers støttespillere var for norden.
Philipp Melanchthon var en meget intelligent mann. Allerede før han hadde fylt 20 år hadde han studert både filosofi, retorikk, rettvitenskap, astrologi, matematikk, medisin, gresk og latin. Da han var bare 21 år gammel, i 1518, ble han professor i gresk ved universitetet i Wittenberg. Han hadde tidlig utmerket seg som en tilhenger av reform, hvilket gjorde ham meget upopulær i visse kretser, til tross for hans akademiske bragder, og han ble fort en nær venn av Luther. De to kunne derimot være svært forskjellige; der Luther var karakterisert som en sta debattant som var rask til handling, var Melanchthon en tenker som tok seg god tid til å overveie argumenter og var åpen for diskusjon. Dette var spesielt nyttig da han ved flere anledninger skrev tekster som ønsket samle tankene som utgjorde Lutherismen og gjøre dem tilgjengelig for folket. Mange av disse tekstene bar nogenlunde samme navn: Loci Communes Theologici (Hovedemner ved teologi). Melanchthon var ikke alltid enig med Luther om hvilke tanker som skulle ligge til grunne i Lutherismen, men å lage disse oversiktene gjorde Luthers tanker mer tilgjengelig for andre. Han skrev også tekster som var ment for undervisning i skolen, og ønsket å spre reformasjones tanker så bredt som mulig.
Melanchthon var et verdifullt medlem av reformasjonen, men han manglet Luthers vilje og manglende evne til å inngå kompromiss. Dette skulle vise seg å bli et problem etter Luthers død i 1546. Andre reformasjonstenkere så opp til Melanchthon og utnevnte ham til reformasjonens teologiske leder, men han hadde ikke de samme lederevnene som Luther.
Johann Bugenhagen ble i sin livstid kjent som reformasjonens organisator.
Til tross for en tidlig motstand mot Lutherske tanker, da disse først begynte å spre seg, tok det ikke lang tid før han ble overbevist om at Luther hadde rett om reform i kirken. I 1523 ble Bugenhagen valgt til sogneprest ved Wittenberg, og kom i kontakt med Luther. Som prest tak han blant annet imot syndsbekjennelse fra Luther, hvilket gav ham stor innflytelse. Luther fikk også hjelp av Bugenhagen til å oversette bibelen til tysk (se tidligere blogginnlegg Martin Luthers Forfatterskap). Etterhvert vokste hans berømmelse og innflytelse til den grad at han ble bedt om å skrive kirkeordinanser for flere hertugdømmer: deriblant Hamburg, Lübeck, og Pomerania. Kirkeordinanser var nye lover og regler for områder som aksepterte reformasjonen som den nye kirkeordningen. Bugenhagen var en svært viktig skikkelse for å innføre reformasjonen i Norge, da han var i kontakt med Christian den tredje om oppdraget, og var en av mentorene for Peder Palladius. Mer om Bugenhagen, Palladius, og Kirkeordinansen vil følge neste uke!
Trykkere
Det var ikke bare intellektuelle støttespillere som var viktige for reformasjonen. En viktig grunn til at Luthers tanker spredte seg så fort som de gjorde var trykkeriet og dets evne til å trykke store opplag med tekster som raskt kunne spres til befolkningen. Wittenberg lå meget avsidesliggende til i forhold til de store bokbyene Leipzig og Lübeck. Noen få trykkere hadde forsøkt å få gjennomslag i Wittenberg, men det var korte affærer. Så kom Luther. Folk ønsket å være oppdatert på hans kontroversielle meninger, og etterspørselen var så stor at den skapte en ny form for trykket bok: Flygebladet, eller pamfletten. Dette var en liten samling med ark, ofte bare ett eller to, som inneholdt en kort tekst av forfatteren. Dermed var man ikke nødt til å vente på at en forfatter skulle bli ferdig med en hel bok. Dersom man ønsket å spre et budskap fort, kunne man levere en liten tekst til en trykker, som kunne trykke det opp i et stort opplag og spre det fort. Dette var en essensiell grunn til at reformasjonen spredte seg så fort som den gjorde. Illustratører, slik som Lukas Cranach, kunne tegne sirlige tittelblad til Luthers tekster (for eksempel, se tittelbladet til Loci Communes ovenfor). Disse tittelbladene ble ofte gjenbrukt, slik at tekstene fikk et kjent utseende for leseren, og det ble lettere for lesere å kjenne igjen trykkere og forfattere. På denne måten skapte man en merkevare av Luther, Wittenberg og reformasjonen, en vare det var stor etterspørsel på.
Kilder:
Agricola, Johannes. Sybenhundert und fünfftzig teütscher Sprichworter, verneüwert und gebessert. Hagenau, 1534.
Bugenhagen, Johannes. Der XXIX Psalm Ausgelegt, durch Johan Bugenhagen/Pomern; Darinnen auch von der Kinder Tauffe […] . Wittemberg, 1542.
–Den Rette Ordinants som paa Herre dagen i Ottense bleff offverseet oc Beseglet […] . Kiøbenhaffn, 1562.
Melanchthon, Philip. Scholia in Epistolam Pauli ad Colossenses: Iterum ab Autore Recognita. Vitebergae, 1534.
–Instructio Visitationis Saxonice, ad Ecclesiarum Pastores, de doctrina Christiana, Translata a doctore Pomerano in latinum, propter Ecclesias Danicas […] . Roschildie, 1538.
–Loci Communes Theologici: Recens Collecti et Recogniti. Vitebergae, 1538.
Pettegree, Andrew. Book in the Renaissance, The. Cornwall, Yale University Press, 2011.
Store Norske Leksikon, Det. Johannes Bugenhagen. <snl.no/Johannes_Bugenhagen>
Philipp Melanchthon. <snl.no/Philipp_Melanchthon>
Peder Palladius. <snl.no/Peder_Palladius>
Alexander Lyngsnes, Universitetsbibliotekar ved NTNU Universitetsbiblioteket, Gunnerusbiblioteket. Midlertidig fagansvar for arkeologi. Jobber med bibliotekets historiske samlinger. Utdannet latinist ved NTNU
