Kategorier
Bilder Digitalisering Privatarkiv

Gamle bilder fra Studenteruka sine første revyer – skrevet av Tale Stensdal Reiersen

I forbindelse med denne høstens UKE, Vivillé, vil vi belyse noen nylig publiserte bilder fra Ukerevyens tidligste år. Flere av disse bildene er fra før Studentersamfundet flyttet til dagens hus, og befant seg i Cirkus, som lå ved siden av Prinsen kino.

Vi har nylig digitalisert flere bilder av den kjente fotografen Hilfling-Ramussen. NTNU UB har en stor samling fotografier tatt av Hilfing-Rasmussen. Bildene som vises her er fra hans mangeårige arbeid for Studentersamfundet i Trondheim. Hilfling-Rasmussen var fast fotograf for Samfundet, og sies å ha vært spesielt populær blant studentene. Hilfling-Rasmussen tok også bilder for Trøndelag Teater. Han var opprinnelig dansk, og arbeidet i Trondheim i en årrekke. Arkivet etter han oppbevares i sin helhet hos NTNU UB. Dette er et såkalt privatarkiv, som er et arkiv knyttet til virksomheten til en person eller en bedrift.

Samfundets studentrevy representerte noe annerledes i teatertradisjonen i Trondheim, og de ulike revyene stod blant annet for mange politiske kommentarer. Uke-revyen Næmesis fra 1933 trekkes frem som en særs politisk revy, og var regnet som banebrytende i så måte. I Næmesis får NTH en student som diktator, og flere storpolitiske observasjoner settes inn i lokal kontekst. Her er diktatoren Hansemann i seng med sin kommende kone.

Fra reyen Næmesis hvor diktatoren Hansemann er i seng med sin kommende kone.
FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0470

Alle NTNU UB sine bilder fra de tidligste UKE-revyene er tatt av Hilfling-Rasmussen. Dette gjelder i kronologisk rekkefølge revyene Huttetu, Baccarat, Jazz, Rah-ta-tah, Charivari, Bing Bang, Merry Go Round, Cassa Rossa, Mammon Ra, Næmesis, Dek-e-du, Vær-i-tass og Tempora.

Bildene viser, da som nå, at det er det livlig skuespilloppsetning med kostymer og mye sminkebruk, slik det også er i dag. På noen av bildene vises en utkledningsteknikk som ikke ville vært gangbar i dag, nemlig blackface. Opptil flere av de tidlige revyene hadde blackface på scenen, inkludert Uke-revyen Cassa Rossa i 1929. Bildene som finnes i arkivet viser gjerne rollefigurer fra «sydhavsstrøk», med hjemmelagde palmeblader, bastskjørt og svartsminkede ansikter.

Uke-revyen Cassa Rossa
FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-1194

Det var en overvekt av mannlige studenter på NTH før krigen. Det vises også på scenen under Uke-revyene. Menn spilte altså kvinnelige roller, og det er ikke før helt på slutten av 1930-tallet at det skal ha opptrådt en kvinnelig student for første gang med Uke-revyen Vær-i-tass i 1937, men ingen av bildene i NTNU UB sin samling dokumenterer dette. Derimot finnes dette bildet fra Vær-i-tass av en mann som opptrer som en kvinnelig magedanser.

En mannlig magedanser fra Uke-revyen Vær-i-tass i 1937
FA-0035 – Hilfling; FA-0035-HI-II-0496

Det meste av fotosamlingen til Hilfling-Rasmussen er registrert som glass, det vil si at det ikke er et negativ i moderne forstand, men at negativet er en glassplate. Alle bildene fra UKE-revyene før krigen er på glassmateriale. Hilfling-Rasmussen anses for å være en av de større personlighetene innen norsk fotografi fra århundreskiftet og frem hans død under annen verdenskrig. Hilfling-Rasmussen spesialiserte seg på portrettfotografier, som også disse bildene viser.

Negativarkivet etter J.C.F. Hilfling-Rasmussen og sønnen Skjold finnes hos NTNU Universitetsbiblioteket, arkivreferanse / FA-0035 Hilfling.

Kilder:

Solbak, Ragnhild Lian (red.) 100 år og like leken. 1910-2010. Studentersamfundets Interne Teater.

Ødegården, Torgeir Bryge. Uka i Trondheim 1917-2017. Museumsforlaget.

Øisang, Ole. Teater i Trondheim. F. Bruns Bokhandels Forlag. Trondheim 1941.

Kategorier
kirkehistorie Privatarkiv UBrss

Allehelgensdag i primstavarkivet

Alle helgener. Alle sjeler. Alle sammen i samme båt

Primstaven

Den 1. november feires allehelgensdag i Den katolske kirke, og første søndag i november markeres dagen i Den norske kirke. Som flere andre helgendager, som for eksempel sankthansaften og olsok, har allehelgensdag blitt stående som merkedag langt inn i etterreformatorisk tid. Helgendagenes betydning også etter reformasjonen kan man blant annet se på primstavene. En primstav er en slags evighetskalender basert på den julianske kalenderen, gjerne skjært i tre, med merker for dagene, og symboler for spesielle merkedager. Disse er i hovedsak helgendager. Symbolene kan være kors eller geometriske former, de kan være bokstaver, de kan være arbeidsredskap, men de er ofte helgensymboler eller attributter. Halvardsmesse, for eksempel, er som oftest markert med en rund kvernstein, da St. Halvard ble druknet med en kvernstein som søkke. Primstaver har vanligvis ei sommerside og ei vinterside. Disse kan snus, og kalenderen brukes om igjen og om igjen. I primstaven kommer to gjentagende årssykluser sammen, nemlig jordbruksåret og kirkeåret. Begge er gjentagende og følger en rytme. Før reformasjonen var det svært mange helligdager folk måtte forholde seg til, blant annet med tanke på feiring, faste og begrensinger på når man kunne arbeide. Det å holde oversikt over kirkeåret i seg selv hadde jo en betydning, livet var i stor grad regulert av dette, men i sin evige, gjentakende tilstedeværelse ble helgendagene også knagger å henge gjøremål på, til hjelp for å skape oversikt over året. Primstaven kunne gi påminnelser om hva som skjedde når, og burde gjøres i et jordbrukssamfunn. Når man burde begynne slåtten (rundt knutsmesse), når grøden burde være i hus (innen mikkelsmesse), når man burde være ferdig til jul (innen tomasmesse), og når man kunne forvente at laksen gikk opp elvene (rundt kolumbamesse). Disse merkedagene kunne gis en nær sagt magisk dimensjon, med å knytte dem til værtegn. For eksempel ble det sagt at om sola skinte så lenge at man kunne sale på en hest på allehelgensdag, så lovet det for et godt år. Også etter reformasjonen, da antallet helligdager ble redusert betydelig og helgenkulten ikke lenger var del av kirkas praksis, forble disse dagene merkedager å ordne året og livet etter.

Den eldste, daterte billedprimstaven vi har bevart er fra 1457, men det har også eksistert eldre former for trekalendere og tellestaver før dette. Noen av primstavene er fra 1500-tallet, både før og etter reformasjonen, og mange av de originale primstavene er fra 1600-tallet. I følge Audun Dybdahl finnes det tilfeller av bruk av primstaver til langt ut på 1800-tallet. Innen den tid har man imidlertid gått over til gregoriansk kalender, men primstavene ville fremdeles kunne si noe om omtrentlig plassering av gjentagende, sykliske hendelser. Primstavene har slett ikke forsvunnet i dag heller. Mange eier fremdeles en eller annen form for primstav, kanskje som dekorasjon på hytta? Her illustrert med moderne en primstav som til daglig henger på veggen i Dorabibliotekets kontorlokaler (ukjent opprinnelse).

Allehelgensdag og alle sjelers dag

Men hvordan ble allehelgensdag markert på primstavene?  For å svare på dette vil det først være nyttig å gjøre greie for hva allehelgensdag, eller helgemesse var. Som navnet indikerer var dagen opprinnelig en katolsk helligdag for alle helgener. Helgener var mennesker som gjennom sitt liv og død hadde vist tegn på at de var utvalgt av Gud. Dette kunne vises gjennom martyrium, forbilledlig fromhet, og mirakler og helbredelse. Etter sin død ble de regnet som hellige, og i Guds gunst om nærhet. På grunn av denne nærheten til kunne helgenene gå i forbønn for menneskene hos Gud. De første helgenene var martyrer som døde for sin tro, men etter hvert som kristendommen ble mer etablert kom også bekjennerne inn blant helgenene. Dette ble totalt sett en svært stor skare av hellige og salige, som dessuten bare ville vokse mens nye helgener kom til. De mest sentrale helgenene hadde egne minnedager, vanligvis dødsdagen, da de skulle æres, men det ville slett ikke være mulig å gjøre dette for alle.  Allehelgensdag var, og er, en minnedag for alle himmelens hellige og salige (salig er lavere grad av hellig). Dette vil være en dag for å minnes alle, og dermed glemme ingen. Allehelgensaften har mange steder, og til mange tider, blitt sett på som ei tid da sløret mellom de levendes og de dødes verden er litt tynnere. Helgenene i seg selv er grenseoverskridende i så måte. De er både tilstede hos Gud, i deres hellighet, men også tilstede i levningene sine på jorda. Historikeren Peter Brown har, poetisk nok, kalt hvilestedene for helgenenes relikvier for steder der himmelen og jorden møtes. Allehelgensdag var altså en feiring av de døde hellige. Men også «vanlige dødelige» fikk sin minnedag. 2 november, altså dagen etter allehelgensdag, er alle sjelers dag. Slik allehelgensdag ble innstiftet som en felles minnedag for alle helgener, ble alle sjelers dag innstiftet som en felles minnedag for alle sjeler. Minnedagen skulle være for alle sjeler som hadde levd, helt fra verdens begynnelse, i følge St. Odilo av Cluny (962 – 1048).

Kristendommen utviklet seg i Romerriket, hvor man hadde lang tradisjon i å hedre og minnes sine avdøde slektninger. Det å be for de avdøde og markere dødsdagene deres var fra tidlig av del av kristen praksis. Dette manifesterer seg både i helgenkulten, som handler om å ære hellige, avdøde mennesker, men også i praksisen med å be for sjelene til de avdøde. Disse gikk igjen over i hverandre, for man ba til helgenene, spesielt til Jomfru Maria, om at de skulle gå i forbønn for de avdødes sjeler. Helgenene var det selvsagt ikke noen vits i å be for, de var allerede hos Gud, men alle andre kunne nok trenge litt hjelp.  Dette ser man ikke minst etter hvert som tanken om skjærsilden ble tydeligere etablert utover middelalderen. Skjærsilden var det stedet sjelen ble renset for synd før man kunne komme til himmelen. Hvor lenge, eller kort dette oppholdet skulle vare, (opplevd eller reelt, derom stred de lærde), ville jo avhenge av mange faktorer i det levde livet, men i døden måtte man feste sitt håp til at bønn kunne påvirke situasjonen. Etter hvert ble bønnen for de døde profesjonalisert, og man ga gaver til kirker eller klostre for at de skulle holde sjelemesser for en selv eller ens slektninger. Rike mennesker kunne gi svært store donasjoner til kirka, for eksempel jordeiendom, mot at kirka skulle holde årlige messer for deres sjeler «i evig tid». Disse årlige messene ble vanligvis holt på den avdødes dødsdag eller på minnedagen til dennes skytshelgen. I følge Bernard Hamilton så ville også svært fattige mennesker betalt for messer på dødsdagen til nær familie. Mennesker helt uten midler og familie måtte satse på at messene som ble holdt på alle sjelers dag kunne hjelpe dem i skjærsilden. Det å ha en felles minnedag med messer for alle sjeler, både de som hadde dødd nylig og ved tidenes morgen, var en mulighet for å la alle mennesker, uansett, bli omfattet av bønnen om å få komme til Gud.

Disse to minnedagene, allehelgensdag og alle sjelers dag, har svært store likheter. Sammenhengen ser man jo allerede i beslutningen om å i sin tid legge feiringen av alle sjeler til dagen etter allehelgensdag. Alle sjelers dag kan sånn sett ses på som en slags «forlengelse» av allehelgensdag. Allehelgensdag har vært en av de største helligdagene i kirka, feiret med høyeste festgrad. Alle sjelers dag derimot har vært en mindre betydningsfull dag i så måte. Det man i praksis har sett mange steder i verden, også i Norge, er at disse dagene på mange måter gled over i hverandre. Innholdet i alle sjelers dag ble absorbert inn i allehelgensdag, som til sammen ble til en dag for å minnes de døde, både de hellige, og de man hadde mistet. Allehelgensdag er en av de store helgendagene som ble beholdt som helligdag også etter reformasjonen (helligdag frem til 1770/1, men markeres fortsatt). Helgenene og helgendagene hadde da ikke lenger samme funksjon, og man hadde gått bort fra tanken om skjærsilden, men helgener kunne fremdeles bli sett på som gode eksempler. Allehelgensdag, eller helgemesse, forble en minnedag over de døde, og på primstavene er, naturlig nok, allehelgensdag en sentral merkedag. Alle sjelers dag er imidlertid liten grad markert. Funksjonen som minnedag over de døde er noe vi også ser i dag i Den norske kirke, hvor man mange steder holder minnegudstjenester på allehelgenssøndag og leser opp navnene til de i menigheten som har gått bort i året som var, og i skikken med å tenne lys på gravene til sine avdøde slektninger denne dagen.  

Allehelgensdag på primstavene

Hvordan ble så allehelgensdag markert på primstavene? På Dorabiblioteket er vi så heldige å ha ei svært detaljert samling av primstavtegninger. Disse er etter Kaare Hovind (1910 – 2008), som har gjort et enormt arbeid med å tegne av norske primstaver. Materialet har blitt brukt av Audun Dybdahl i hans primstavforskning, og senere avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket. Med små, detaljerte tegninger på ruteark har Hovind blant annet nedtegnet symbolene funnet på primstaver for allehelgensdag, eller helgemesse.  Blant symbolene her kan man finne ulike former for kors, solkors, kors med flere armer og flere kors sammen. Kors i seg selv er et relativt hyppig brukt primstavmerke, men her kan det og, kanskje spesielt med tanke på forekomsten av mange kors sammen, minne om martyrene og skaren av de døde. Ellers er kirkebygninger svært hyppig brukt. Dette kan tolkes helt konkret som en viktig kirkedag, men også ses på som et symbol på Kirka som et stort felleskap både for de levende og de døde. Disse kirketegningene er dessuten ofte utstyrt med svært mange kors. Et annet svært interessant symbol er båten, eller skipet. Det finnes mange bibelske fortellinger båter og om havet, om skipsnød og om frelse, om Jesus som stiller stormen, om befalinga om å bli menneskefiskere, om arken og Guds pakt med Noa. Også helgenlegendene har mange historier om potensielt farefulle seilas uten ror og årer, hvor helgenene, men Guds hjelp, likevel kommer vel i land. Den kristne begrepsverdenen er full av skip- og havsymbolikk, tenk bare på kirkeskipet, den delen av kirka som rommer menigheten, eller det lille kirkeskipet, det vesle skipet som henger oppe ved taket i mange kirker. Denne symbolikken ser man også i begrepene om «livets seilas», det å til slutt komme trygt i havn hos Gud. Skipet kan ses på som noe felles, noe som favner hele menigheten, favner hele det kirkelige felleskapet, favner alle sjeler, både de som er med oss og de som har seilt videre.

(Hovinds tegninger under, kilder til slutt)

Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 1 av 3. Her ser vi flere skip og et mangold av kors. Noe kan også se ut som kroner, noe som kan gi assosiasjoner til helgen- og bispekroner.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 2 av 3. Her ser vi noen skip, mange typer kors, og noen kirkebygg med kors på tak og sider.
Helgemesse fra Kaare Hovinds primstavarkiv, side 3 av 3. Også her ser vi flere kirker, kors og noen skipsbauger.

Kilder

Arkiv:

  • Kaare Hovinds primstavarkiv, arkivnummer A-0407, NTNU UB, Dora

Litteratur:

  • Brown, Peter Robert Lamont. The Cult of the Saints : Its Rise and Function in Latin Christianity. University of Chicago Press, 1981
  • Bye, Kari Anne, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet Institutt for historie og klassiske fag. Å Drepe Dragen : En Undersøkelse Av Dragedrepende Helgener i Middelalderen, masteroppgave 2011, kapittel 2, «Helgener»
  • Dybdahl, Audun. Primstaven i Lys Av Helgenkulten : Opphav, Form, Funksjon Og Symbolikk. Tapir Akademisk Forl, 2011
  • Hamilton, Bernard. Religion in the Medieval West. 2nd ed., Arnold, 2003
  • Swanson, R. N., Religion and Devotion in Europe, c. 1215 – c. 1515. Cambridge University Press, 2000

Nettkilder:

Kategorier
Forfattere Litteraturhistorie Manuskriptsamling Oversettelse Privatarkiv UBrss

130-årsjubileum for Aslaug Vaa (1889 – 1965)

Frå Telemark til Wisconsin – Om å omsette ord om kjærleik

På tide med eit lite Aslaug Vaa-jubileum! 25. august er det 130 år sidan forfattaren Aslaug Vaa vart fødd i 1889 i Rauland i Telemark.
I høve dagen feirar vi med eit dikt frå spesialsamlingane våre.
Vaa er mest kjend som lyrikar, men ho skreiv og skodespel, essay, avisartiklar og omsettingar. Den fyrste diktsamlinga hennar, Nord i leite, kom i 1934. I dikta sine skriv Vaa om dei nære, handfaste tinga, om furua og kornet, om stiar og om steinar, men og om dei store, om draumar, om lengt, om kjærleik. Ho skriv så nært på naturen, og så nært på naturen i menneske. Skrivemålet til Vaa liknar telemarksmålet hennar, og ho bruka lokale ord og uttrykk. Men korleis omsett ein dette? Kva ord skal ein bruke om naturen, om kjærleiken, om hugen? Døme på dette kan vi sjå i Gunnerusbiblioteket si manuskriptsamling. Her har vi fleire av dikta til Vaa omsett av Einar Haugen. Einar Haugen (1906-1994) var ein kjend norskamerikansk språkforskar, mellom anna kjend for Haugens norsk-engelske ordbøker og forskinga si på Oppdalsmålet. Desse dikta er trykka på brevpapir frå The University of Wisconsin, der Haugen var fram til 1964. Da vart han professor ved Harvard University. I denne vesle manuskriptsamlinga kan ein sjå ulike versjonar av Vaas dikt, og ein kan sjå noko av den prosessen Haugen har vore i og kva slags val han har tatt, og endra på, i omsettingsarbeidet.


«Letter on a Bat’s Wing» or «Winged letter»?
Dømet valt her er «Skinnvengbrev» frå Nord i leite (skinnveng = flaggermus). Her er to versjonar frå Einar Haugen, «Letter On a Bat’s Wing», og «Winged Letter». Vaas originaldikt ligg nedanfor. I «Skinnvengbrev« kan ein sjå frykta for å bli forlaten, smerta i tanken på at den ein vil ha ikkje vil ha ein, og den store gleda i å sjå at han vil. Alt dette spegla i naturbilete. I «Letter on a Bat’s Wing» ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten. Det ser ut til at «Winged Letter» er ein seinare versjon, da den har fleire av dei endringane Haugen har notert i «Letter on a Bat’s Wing». Utfordringa her er å finne dei rette orda for å skildre stemning og innhald, men på same tid ta omsyn til rim og rytme i originaldiktet.

«Letter on a Bat’s Wing». Her ser ein Haugens utstrykingar og endringar i teksten.
(Vaa omsett av Haugen)

«Winged Letter» ser ut til å vere ein seinare versjon enn «Letter on a Bat’s Wing».
(Vaa omsett av Haugen)
Aslaug Vaas originaltekst, «Skinnvengbrev», henta frå fyrsteutgåva av Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934.

Om ein samanliknar desse to versjonane er sjølvsagt endringa i tittel noko ein legg merke til. Vaas tittel, «Skinnvengbrev», er så kort, berre eitt (samansett) ord, berre tre stavingar. Men om ein vil få med heile meininga på engelsk må ein bruke fleire ord, som i versjonen med «Letter on a Bat’s Wing». Ein ser at versjonen med «Winged letter» er lettare, og på den måten likare originaltittelen, men på same tid får ein med fokuset på vengane, men mister dimensjonen med sjølve dyret, skinnvengen. Elles kan ein sjå mykje av Haugens arbeid med å få rim, rytme og flyt til å gå opp. Eit grep han gjer for å få rima til å gå opp kan vi sjå i fyrste og andre linje, andre vers. Der Vaa rimar på «venta» og «henta», har Haugen lagt inn eit «that we’d go riding» for å få det til å rime på «biding». Elles kan ein sjå at han prøver ut ulike ordval. Til dømes i siste del, kor Vaa skriv «- det var så stilt og det brusa i liv» har han både bruka «- so quiet here, and such pulsing life» og «–So still it was, and such throbbing life». Dokumenta viser og at Haugen har skrive to ulike titlar på sjølve diktsamlinga Nord i leite: Hills to the North og In northern hills.


Dette er berre eit lite døme på korleis ein kan sjå prosessen til ein omsettar eller gjendiktar i papira han etterlet seg. Gunnerusbiblioteket har manuskriptsamlingar og boksamlingar etter fleire norske forfattarar, som kan vere interessante kjelder i undersøkingar av forfattarskap, forfattarar, og prosessen deira. Dorabiblioteket har arkivet etter Einar Haugen, og fleire hundre andre privatarkiv. Desse kan brukast som kjelder for undersøkingar i mange ulike fagretningar.

Og heilt til slutt: Ei hjarteleg anbefaling om å lese Aslaug Vaa! (Bøkene hennar finn ein nemleg og hos universitetsbiblioteka).

Kjelder:
Nytt norsk forfatterleksikon, Vaa, Aslaug, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1971
Gulliksen, Øyvind T.. (2009, 13. februar). Einar Haugen. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Einar_Haugen
Rottem, Øystein. (2009, 13. februar). Aslaug Vaa. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 21. august 2019 fra https://nbl.snl.no/Aslaug_Vaa
Vaa, Aslaug, Nord i leite, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1934
Vaa, Aslaug, 1889-1965, [Dikt] [manuskript]. 1935. – [11] bl., Dikter fra Nord i leite, oversatt til engelsk av Einar Haugen. 1 05a079925- kat 2005-08-29 GUNNERUS XA Fol. 787

Kategorier
Klassisk Litteratur Litteraturhistorie Manuskript UBrss Ukategorisert

«Det skjedde i de dager…» – En liten Julehilsen fra Spesialsamlingene

"Carmina De Nativitate et Resurectione Christi nec non de Spiritu Sancto" fra 1719, skrevet av Conrad Sass. En liten diktsamling om jesu fødsel, liv, og gjenoppstandelse.
«Carmina De Nativitate et Resurectione Christi nec non de Spiritu Sancto» fra 1719, skrevet av Conrad Sass. En liten diktsamling om jesu fødsel, liv, og gjenoppstandelse.

Nå står den glade høytid for dør, og i bibliotekets spesialsamlinger tenkte vi å skrive en aldri så liten juleblogg, som en gave fra oss til dere for året som har vært. Mens samlingene våre bugner over i materiale som diskuterer de teologiske aspektene ved Jesu fødsel, hvilke historiske begivenheter som skjedde samtidig, og utredninger om jule-evangeliet så ønsket vi å finne noe som fanget selve juleånden.

Forside av "Comoedia de Nativitate Salvatoris Christi". Petrus Fossius. 1698.
Forside av «Comoedia de Nativitate Salvatoris Christi», Petrus Fossius, 1698. Foto: NTNU UB.

Etterhvert kom vi over et skjønt lite manuskript av Petrus Fossius , trolig en latinisert form av Peder Foss. Dette ser ut til å peke mot Peder Laurids Foss (1637-1703), en lege og skoleforstander som levde i Sorø i 1698, hvilket samsvarer med sted og tidspunkt for når manuskriptet ble skrevet. Stykket er sirlig pyntet med en flott forside, og et bilde av en veldig kjent kjernefamilie, samt en inskripsjon på hebraisk, 

Foto: NTNU UB
Foto: NTNU UB

Manuskriptet inneholder mange av de sedvanlige scenene vi er vant med fra juleevangeliet; manntallet, Maria og Josefs ankomst til Betlehem, engelen som møter sauegjeterne ute på jordene, og de tre vise menns gaver. Det er usikkert hva intensjonen til Fossius for manuskriptet var. Teksten ser ikke ut til å ha vært trykket, og dekorasjonene tyder på at det var en verdsatt tekst. Dersom dette er skrevet av skoleforstander Foss kan det hende teksten var ment å oppføres ved skolen, eller at den ble lest opp høyt for elever.

Forfatterens hyllest til Musen. Foto: NTNU UB.
Forfatterens hyllest til Musen som inspirerte ham. Foto: NTNU UB.

En riktig god jul fra oss i spesialsamlingene.

Kilder:

Fossius, Petrus. Comoedia in Nativitatem Salvatoris Christi. Sorae, 1698.

Norrie, Gorden. Laurids Foss i Dansk Biografisk Leksikon, 3. udg., Gyldendal 1979-84. Hentet 17. december 2018 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=289606.

Sass, Conrad. Carmina de Nativitate et Resurectione Christi nec non Spiritu Sancto. 1719.

Kategorier
Litteraturhistorie UBrss

Hans Børli i 100

Hans Børli som skogsarbeider
Hans Børli (1918-1989): poet og skogsarbeider. Foto: Torbjørn Tjernsberg.

8. desember er det 100 år siden forfatteren og dikteren Hans Børli ble født. Han vokste opp på oppsitterplassen Oppistun Børli, innpå Fjellskogen i Eidskog kommune i Hedmark. Her, langt innpå skogen, var det lang vei til det meste, enten barna skulle til skolen, eller de voksne hadde ærender til butikken. Hans Børli begynte ikke på skolen før han ble 8 år, nettopp på grunn av den lange skoleveien. Dette var den gangen da barna måtte gå sjøl, og curlingforeldre var ikke oppfunnet ennå.

Sjøl om Hans fikk en utsatt skolegang, kunne han lese før han begynte; det hadde mora hans sørget for. Lesing ble fort en favoritsyssel for Hans, men tilgangen på litteratur var dårlig. Da Hans var i 12-årsalderen, begynte imidlertid landhandelen på Skotterud å selge bøker, og gutten tok av og til turer innom butikken og kikket på bøkene. Det var smått med penger, men butikkinnehaveren ordnet en slags leieavtale, slik at Hans fikk lese det han ville. Via bokhandelen på Skotterud og folkeskolelærere, fant Hans Børli fram til forfattere som Olav Aukrust, Jacob Breda Bull, Johan Falkberget og Mikkjel Fønhus, som inspirerte Hans til å begynne å skrive korte fortellinger og dikt. En av Hans Børlis lærere sørget for at en av skolestilene hans kom på trykk i Kongsvinger Arbeiderblad i 1933.

Hans Børli vokste opp i et arbeidersamfunn der hardt kroppsarbeid definerte menneskene. Lesing og skriving ble sett som unyttig og litt suspekt. Børli forteller om en gang han lå innpå ei tømmerkoie sammen med faren, brødrene og en gammel, garva skogsarbeider. Om dagene arbeidet de i skogen, men om kveldene tok Hans fram kladdeboka si og diktet. En morgen oppdaga han at den gamle gubben de delte koia med hadde satt steikepanna på bordet med kladdeboka under, og boka var nesten helt ødelagt av fett og varme. Hans greide ikke å holde tårene tilbake, men fikk ingen sympati hos den gamle skogskaren, som utbrøt «Gi dæ me detta fanterie, du Hans!». Verken gråt eller skrivelyst gjorde inntrykk i tømmerkoia.

I løpet av krigsåra hadde Hans Børli kommet godt i gang med å skrive dikt, og i denne tida kom han også i kontakt med dikteren Rolf Jacobsen som den gangen var redaktør i Kongsvinger Arbeiderblad. Dette ble et viktig møte for Børli, for gjennom Jacobsen fikk han lese forfattere som diktet slik at poesien føltes viktig. Dette grep Hans Børli voldsomt; han følte at han ble forvandlet som menneske etter å ha lest disse diktene. Når Børli leser Elmer Diktonius, Artur Lundkvist, Erik Blomberg og Paul la Cour, skjønner han at det går an å skrive dikt som tar tak i folks liv. I Rolf Jacobsen fikk Børli også en som kunne gi gode råd om skriving, og Jacobsen publiserte  flere av diktene hans i avisa.

I løpet av 1944 fikk Hans Børli antatt dikt hos Aschehoug forlag, og Aschehougs konsulent Eugenia Kielland kom til å bli Børlis mentor og et trygt holdepunkt for en usikker dikterspire fra skogen. Året etter gav Aschehoug ut Hans Børlis første diktsamling, «Tyrielden». Slik skildrer Hans Børli øyeblikket han fikk se debutboka si for første gang: «-Jeg kjente den røde flammen på omslaget røre ved hjertet mitt. Og jeg visste at fra den stunda var jeg fortapt, bergtatt».

Bok tyrielden
Hans Børlis debutbok «Tyrielden», utgitt 1945

Hans Børli utgav både diktsamlinger og prosa. Da han døde i 1989 hadde han utgitt 21 diktsamlinger og 8 prosabøker og flere tekster av Børli ble utgitt posthumt. NTNU Universitetsbiblioteket har  førsteutgaver av alle Hans Børlis utgivelser, og de fleste av disse finnes i Gunnerusbiblioteket.  Noen av Børlis diktsamlinger og romaner stilles ut på Gunnerusbiblioteket nå på tampen av jubileumsåret. De kan sjølsagt lånes!

I Truls Gjefsens biografi om Hans Børli, peker biografen ut étt dikt som han mener målbærer Børlis dikteriske visjon. Jeg gratulerer med jubiléet og avslutter med dette diktet av Hans Børli som heter  «Aurora», og er fra diktsamlingen «Ved bålet», utgitt 1962:

Jeg ville skape ord av vinger.

Lyse, klare vinger

kantet med rødt, som hos

Aurorasommerfuglen.

 

Og ordene skulle sette seg på hjertet ditt.

Vippe sakte med vingene av morgenrøde.

 

 

Les mer om Børli-jubiléet

 

bøker diktbøker
Et utvalg diktsamlinger av Hans Børli

 Kilder:

Gjefsen, Truls. Syng liv i ditt liv! Hans Børlis liv og diktning. Oslo: Aschehoug, cop. 1998

Børli, Hans. Ved bålet: dikt. Oslo: Aschehoug, 1962

https://snl.no/Hans_Børli

 

 

Kategorier
Lokalhistorie UBrss

Kleist-samlingen, Trondheim Katedralskole og Gunnerusbiblioteket

Nylig var to av våre kolleger fra spesialsamlingene på besøk hos Oslo Katedralskole for å se på skolens gamle samlinger. Der gjemmer det seg en unik kobling til vårt eget universitetsbibliotek. Et eksemplar av vår egen Johan Ernst Gunnerus sin tekst Flora Norvegica fra 1766 er utstilt i sin prakt, komplett med Gunnerus sine egne planteprøver som er lagt i press. Blant flere tekster og unike utstillingsobjekter finner man originale tresnitt fra Asbjørnsens folkeeventyr, samt karakterene til Henrik Wergeland som var student ved skolen.

En utgave av Johan Gunnerus Flora Norvegica (1766) med planteprøver fra hans reiser. Står utstilt i Oslo katedralskoles gamle samlinger.

Mens vi undersøkte samlingene og utstillingene deres begynte vi tenke på at vår egen katedralskole måtte en gang i tiden hatt en slik samling. Hva har skjedd med denne samlingen? Joda, den er oppbevart ved våre egne spesialsamlinger, søkbar gjennom universitetsbibliotekets systemer, og tilgjengelig for lesesalslån ved vår spesiallesesal. Hvordan havnet denne, kjent som Kleist-samlingen, hos biblioteket? For å finne svaret på det må vi ta en nærmere titt på en av katedralskolens rektorer som samlingen har fått sitt navn fra.

Bilde av katedralskolen omkring 1930, fotograf ukjent. Bilde hentet fra gunnerus.no.

Søren Peder Kleist (1732-1781) var rektor ved katedralskolen mellom 1765 og 1781. Han var en ivrig boksamler og testamenterte sin samling på 963 bøker til skolen. Dette var utgangspunktet for skolens bibliotek, og den vokste senere gjennom ulike kjøp og gaver. Den var i en periode oppbevart i samme bygning som vitenskapsselskapets bibliotek, og noen bøker som har tilhørt Benjamin Dass og Gerhard Schøning kom dermed til samlingen også. Omkring 1980 bestod samlingen av 1407 bøker med flere unike og sjeldne tekster. Dette året brøt noen ukjente inntrengere seg inn i katedralskolen, tok seg inn i fjerde etasje og skrudde på brannslangene, hvilket oversvømte deler av skolen. Innbruddet ble først lagt merke til neste morgen og innen da hadde vannet trukket gjennom etasjene ned til Kleist-samlingen, som da var gjennomvåt. I all hast kontaktet skolen Gunnerusbiblioteket som hjalp til med å plassere samlingen i fryselager for å hindre at ytterlige skade skulle skje. Hell i uhell var at bøkene hadde stått tett på hyllene, hvilket hjalp bøkene å beholde formen, og hindret dem fra å sprekke opp ytterligere. Dermed ble hyllene med bøker lastet på paller og satt rett på fryselager.

Illustrasjon av Søren Kleist fra en av bøkene i Kleist-samlingen. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.

Takket være rask handling ble samlingen reddet, og over de neste årene ble bøkene omhyggelig restaurert i samarbeid mellom katedralskolens bibliotekar Inger Marie M. Stang og Gunnerusbibliotekets konservator Søren Ibsen, blant annet gjennom frysetørking og ved å legges i press. Først lå bøkene et år på fryselager, og ble deretter fraktet porsjonsvis til Vitenskapsmuseets arkeologiske avdeling for mer inngripende restaurering. I 1986 inngikk biblioteket en avtale med skolen om å overta bøkene for å ivareta dem og gjøre dem tilgjengelig for et større publikum i bytte mot en symbolsk sum på 100.000 kr.

En hebraisk-latinsk ordbok fra Kleistsamlingen med tydelige tegn på restaurering. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.

I dag har mange av bøkene merker, små og store, av enten kontakt med vannet fra oversvømmelsen eller restaureringsarbeidet i etterkant. Noen av bøkene, slik som den hebraisk-latinske ordboken avbildet ovenfor, har hatt ganske betydelig skader. Om disse skadene er et resultat av vann som har trengt inn i materialet, eller om det kommer av århundrer med bruk og lagring er usikkert, men gjennom bruk av rispapir har konservator sikret teksten mot ytterligere forringelse. Nedenfor er avbildet en annen tekst med merker hvor vann har trukket inn i papiret, men hvor tørkeprosessen har blitt iverksatt tidlig nok til å bevare materialet.

Bilde av Ausonius Popmas «De Differentiis Verborum» med tydelige merker av hvor boken har vært i kontakt med vann. Foto: NTNU UB Spesialsamlingene.

Takket være rask tenking og årevis med restaurering er heldigvis denne viktige delen av trondheims historie bevart i våre spesialsamlinger, og i dag kan man selv søke blant tekstene gjennom universitetsbibliotekets søkemotor og lese dem ved vår spesiallesesal.

Kilder:

Bilde av Oslo katedralskoles eksemplar av Flora Norvegica. 1766. Foto av Alexander Haraldsvik-Lyngsnes

Foto av Trondheim katedralskole. NTNU UB Gunnerusbibliotekets spesialsamlinger.

Spor: Fortidsnytt fra Midtnorge. Utgitt av Muséet. Utgave nr 1, 1990.

Nordisk Papperhistorisk Tidsskrift. Utgitt av Föreningen Nordiska Pappershistoriker. Utgave nr 3, 1999, årgang 29.

Til Opplysning – Universitetsbiblioteket i Trondheim, 1768-1993. Det Kongelige Norske Vitenskabers Selskap – Skrifter 1. Tapir Forlag, Trondheim, 1993.

Kategorier
Lokalhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Nordens lys er slukt». Biskop Gunnerus siste reise

2018 er det store 300 års-jubileet for biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) fødsel, og Gunnerusbiblioteket er blant byens institusjoner som har markert jubileet. Biskopen døde den 25. september 1773. Det er kjent for mange at biskopen døde på en visitasreise til Møre og Romsdal, men under hvilke omstendigheter? Vi har førstehånds kunnskap om denne reisen takket være hans gode venn gjennom mange år, historikeren og medstifteren av DKNVS, Gerhard Schøning (1722-1780). – Og hvem bodde i Gunnerus hus i Dronningens gate, og hvordan gikk det med dem?

Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)

 

Lungebetennelse og avbrutt reise

Gerhard Schøning hadde forlatt Trondhjem i 1765 for å tiltre en professorstilling ved Sorø Akademi. I begynnelsen av 1773 fikk han en bevilgning på 500 riksdaler av kongen i København for å foreta en studiereise til Norge og lete opp fortidsminner og oldsaker. I juni 1773 ankom Schøning sammen med sin kone til Trondhjem. Samtidig forberedte biskopen seg til en visitas-reise. Reisen ble forsinket på grunn av et selebert besøk i Trondhjem av prinsesse Lovise og prins Carl av Hessen, stattholder i Norge fra 1772.

Biskopen var i 1773 en nedslått mann, som tenkte på å flytte tilbake til Christiania. Han hadde mistet sine støttespillere i København og fikk verken iverksette reformasjonsarbeidet ved Københavns universitet eller utvikle planene om et norsk universitet.

Den 11.august 1773, tidlig om morgenen, seilte selskapet ut fra Nidelvens munning med Gunnerus i spissen. Schøning skriver at han gledet seg over å kunne «nyde så brave og ypperlige Mands Selskab». En tredje vi kjenner i reisegruppen var biskopens unge famulus (kontorist), student Esten Steen, som bodde i biskopens hus.

Reisen foregikk for det meste til sjøs og i dårlig vær. Biskopens plikter styrte til enhver tid hvor og når reisen gikk, og Schøning skriver at hans undersøkelser ofte kom i annen rekke. Før ankomst til Kvernes ble biskopen syk med forkjølelse og mageonde. Han ble litt bedre, og reiste videre til Kristiansund. Schøning skriver i brev til Suhm at Gunnerus måtte holde sengen fra lørdag til onsdag, og sykdommen fortsatte fra onsdag til lørdag. Til Schønings og «det øvrige Selskabs største Bedrøvelse» avgikk biskopen ved døden, antagelig av lungebetennelse, natt til lørdag 25.september, kl.03.00.

Etterspill

Gerhard Schønings kart over Kristiansunds-området 1773. «Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning.» 1968.

Biskopen ville sørge for sin søster og hennes barn på beste måte og ga Schøning og Steen instrukser i tilfelle han skulle dø. Søsteren drev husholdningen til Gunnerus i Dronningens gate. Senere viste det seg at gjelden var på hele 9000 riksdaler, og det var lite eller ingenting igjen. Gunnerus boksamling og andre gjenstander ble solgt på auksjon.

Schøning måtte avbryte både reisen og forskningen, og dro fra Kristiansund samme dag som Gunnerus døde. Han var tilbake i Trondhjem den 27.september, der han måtte fortelle den triste nyheten og ordne opp for biskopens husholdning på beste måte.

Hvordan gikk det med de som bodde hos Gunnerus i Dronningens gate?

Samtidig noterte domsognets klokker og biskopens famulus, Daniel Hveding, i sitt manntall og sjeleregister, at biskopen døde 25.september 1773 i Kristiansund, og ble begravet i Trondhjem 19.oktober. I manntallet, som ble ført i perioden 1768-1775, kan vi få overblikk over Gunnerus husholdning i Dronningens gate gjennom de siste 5 årene av hans liv.

Søsteren, enkefrue Christina Gunnerus etter skipper Brohier, og hennes to døtre, Anne Agatha og Elisabeth Benedicta  flytter til Apotekerveita. Her er de oppført uten tjenerskap. Schøning forsøkte å skaffe henne samme vilkår som et reskript fastsatte for biskopers enker.

Listen over biskopens husholdning i Dronningens gate 1773 omfatter 16 personer, deriblant tjenere, en kusk og en budeie. Flere av biskopens medhjelpere bodde hjemme hos ham, i 1773 Jacob von der Lippe Parelius og student Esten Steen. Gunnerus underholdt andre unge studenter, blant andre en brorsønn, Niels Dorph Gunnerus, som fra han var 12 år bodde i huset (fra 1763). Han skrev senere en biografi over Gunnerus på latin. Personene ble spredt for alle vinder etter Gunnerus død, og Hveding noterer nye arbeidsgiver og boligadresser. Gjertru Hansdatter «Budeye» er tjener hos kjøpmann Oluf Tangen og kone Anna Karre i Dronningens gate. Henrich Joensen Kusk var tjener i Munke-Gaden hos stiftsamtmann Johan Wiibe von der Osten og Frue Wilhelmina Carolina. Enkemann Hans Olsen Skow tjente før hos Cammerråd R. Waager, flyttet til Baklandet og er nå hos Commandant Lerche.

I et gammelt manuskript ser vi hvem det var som bodde i Dronningens gate og hvordan det gikk med dem. Hvedings «Registratur over Domsognets Mandtal 1773-1775.» Se gunnerus.no.

Til slutt

Biskopen ble bare 55 år gammel, og hans for tidlige død skapte sorg i Trondhjem. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab gikk inn i en lengre periode med lavere aktivitet, og biskopens humør, kraft og arbeidskapasitet må ha blitt sterkt savnet. Mye av boksamlingen og annet materiale ble senere donert til Selskabet av de som hadde kjøpt det på auksjonen, og finnes i henholdsvis Gunnerusbiblioteket og Vitenskapsmuseet.

Som senere biskop Nordahl Brun sa i sin sang: «Vort Nordens Lys er slukt; Jeg vil ei synge meer.»

Biskop Gunnerus hus i Dronningens gate. Foto: NTNU UB

 

Referanser:

Hveding, Daniel. Registratur over Domsognets Mandtal 1768-1770, 1771-1773, 1773-1775. Manuskript i Gunnerusbiblioteket. Lest 2018-09-07. https://ntnu.tind.io/search?ln=no&p=mandtal&action_search=

Nordhagen, Rolf. Biskop Johan Ernst Gunnerus som naturforsker og hans forbindelse med Linné. S. 63-93. I: DKNVS Forhandlinger. (1960) b.33.

Schøning skrev brev til Suhm allerede 2.oktober 1773, der han forteller om omstendighetene rundt Gunnerus død. Nyerup. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter 1798.

Nyerup, Rasmus. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter. Kjøb. 1798.

Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning. Utg. av DKNVS. Første Bind. Trondhjem Adresseavisens bogtrykkeri, 1910.

Wille, Hans Jacob : Samling af Minde-Taler. Kjøb. 1805.

Schøning holdt minnetale over biskop Gunnerus 1774. Wille: Samling af Minde-Taler 1805.

Kategorier
Bilder Privatarkiv UBrss

Thor Bach – NTH-ingeniør, motstandsmann og fotograf

I 1940 blir trondhjemmeren Thor Bach (1918-2000) tatt opp på sterkstrømslinja ved den elektrotekniske avdelingen på NTH. Før studiene skal han utføre militærtjeneste, og fra februar 1940 er han stasjonert som flymekaniker på Værnes. Her opplever han krigens første dager på nært hold før han vender tilbake til foreldrenes hjem og et okkupert Trondheim den 13. april. Hans foreldre og to brødre er gjennom flere år medlemmer av Nasjonal Samling. Thor begynner sine studier ved NTH på høsten som planlagt, og mot slutten av 1941 flytter Thor hjemmefra og inn i et studentkollektiv i Eidsvolls gate 5. Gjennom kollektivet blir han i 1942 del av motstandsbevegelsen, blant annet som fotograf. Som student har han tilgang på fotolaboratoriet på høyskolen. I mai året etter må han flykte til Sverige; en kurér er drept og Thor og andres liv er i fare. I Sverige får han etter hvert jobb som fotograf ved legasjonen i Stockholm.

Thor vender hjem til Trondheim i mai 1945, og gjenopptar studiene igjen på høsten. Etter avlagt eksamen ved NTH i 1947 flytter han og kona Aud til Sverige, først til Ludvika og senere Västerås, hvor firmaet ASEA har behov for ingeniører. De slår seg ned der, og får to døtre. Kona Aud dør i 1975, kun 51 år gammel. Thor jobber i ASEA helt til han blir pensjonist i 1983, og blir boende i Västerås frem til sin død i 2000.

Universitetsbiblioteket mottok denne uka Thor Bachs arkiv. Arkivet består av materiale fra krigsårene: tre dagbøker, brev mellom han og hans senere kone Aud, fire fotoalbum og andre løse bilder. Bildematerialet består blant annet av Thor Bachs fotografering for motstandsbevegelsen, flukten til Sverige og opphold i Sverige under krigen. I tillegg noen bilder fra NTH etter krigen, og kullavisen Ohmega-sus/Omega-suus som han og hans kullkamerater skrev og sirkulerte i årene etter krigen. Fotoalbumene blir digitalisert i løpet av høsten.

Fra Thor Bachs fotoalbum

Hele historien til Thor Bach kan leses i boka Den gömda historien. En berättelse om faror, flykt, svek og längtan i krigets skugga av Lars-Göran Dybeck som ble utgitt i 2016, og som i stor grad bygger på Thor Bachs etterlatte materiale.

Biblioteket takker Brit Bach Fehne, Thor Bachs eldste datter, for gaven.

Thor Bachs dagbøker

Kategorier
Betongteknologi Materialteknologi Privatarkiv UBrss Ukategorisert vitenskapshistorie

Odd E. Gjørv – et forskningsarkiv innen fagfeltet betongteknologi

Portrett av Odd E. Gjørv

Odd Even Gjørv, ble født 5 februar 1935 og døde 16 februar i 2016.

Utdannelse

Odd E. Gjørv ble i 1958 uteksaminert som sivilingeniør ved Bygningsingeniøravdelingen NTH og fullførte sin lisensiatgrad samme sted tre år etter og ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU. I sine første akademiske år som forsker var han knyttet til prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) og sto dermed i spissen for undersøkelser av levetid og nedbrytning av betong i kaier langs hele norskekysten. Disse undersøkelsene ble publisert i en rapport som ble utgitt i 1968 og skrevet på engelsk.  Dette arbeidet dannet også grunnlaget og resulterte i en dr.techn.-avhandling i 1971. Arkivet etter NUFBIS ble i 2014 opptatt i Den norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. I begrunnelsen heter det: «Arkivet har høg samfunnsrelevans som teknisk-vitskapleg forskingsarkiv og er ei unik kjelde til forståing av kvifor Noreg har fått ein framståande internasjonal posisjon innan olje- og gassutvinning. Feltundersøkingane frå 1960-åra var også med på å danne det tekniske grunnlaget for eit nytt internasjonalt regelverk for offshore betongkonstruksjonar i 1973».

Odd E. Gjørv har skrevet mer enn 400 vitenskapelige artikler/publikasjoner og bøker innen fagfeltet betongteknologi. Hans siste bok. «Durability design of concrete structures in severe environments» ble oversatt til kinesisk i 2010 og til portugisisk i 2015. Han var engasjert i mange internasjonale vitenskapelige organisasjoner innen betongteknologi og han har undervist og inspirert studenter fra mange land innen dette fagfeltet.

Odd E. Gjørvs privatarkiv Tek-0059 er ordnet og ligger tilgjengelig fra Arkivportalen.no

Arkivmaterialet er ordnet hierarkisk  i seriene personlig, prosjekter, undervisning, konferanser og manuskripter slik listen under viser:

Noen av Odd E. Gjørvs arkivbokser slik de står på hylla og noe av det arkivmateriale som finnes i dem.

Serie F-Personlig

Denne serien inneholder to bokser med materiale som omfatter årene fra 1971 til 2005. Her er diverse personlige dokumenter, blant annet Odd E. Gjørv sin prøveforelesning som han holdt ved doktordisputasen ved NTH i 1971, flere medlemskap, og noe forelesningsmateriale fra oppholdet ved University of California, Berkley i 1983.

Serie G-Prosjekter

Serie G inneholder prosjekter som Odd E. Gjørv var involvert i på en eller annen måte. Prosjektene er ordnet kronologisk i hver sin mappe og starter i 1971 da Odd E. Gjørv ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU og frem til 2013. Prosjektene fyller i alt 26 arkivbokser med et varierende antall mapper i hver boks. Det er nasjonale og internasjonale prosjekter innen betongteknologi, alt fra bruer, kaier, oljeplattformer og rørledninger. Det siste prosjektet som er med i arkivet er prosjektet: Underwater city/DCI, et utviklingsproskelt for Singapore City.

Ekofisktanken på vei ut.

Første boks og første mappe starter med prosjektet Ekofisk i 1971. Da det ble det funnet olje i Norge i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. På bakgrunn av prosjektrapporten som ble skrevet på engelsk fra prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) som Odd E. Gjørv var prosjektleder for ble det besluttet å satse på oljeplattformer i betong. Det var på denne bakgrunn at dette arkivet også ble opptatt i Den Norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the world-register i 2014. Noe dokumentasjon om dette prosjektet ligger i serie manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag i boks 8 i mappe 10. Dette arkivmaterialet hadde Odd E. Gjørv ordnet og avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket tidligere og finnes som et eget arkiv. Les mer om NUFBiS her på blogg for spesialsamlinger.

Mange prosjekter som Odd E. Gjørv arbeidet med gjennom sin akademiske karriere er relatert til norsk oljevirksomhet i Norge, Nordsjøen og andre deler av verden.  En FIP konferanse i 1972 i Tbilisi, USSR ble også avgjørende i beslutningen om å bruke betong i oljeplattformer til havs. Her presenterte Odd E. Gjørv sin rapport på en internasjonal arena og dermed ble dette avgjørende for utforming av internasjonale standarder for oljeplattformer, se Odd E. Gjørv konferanser, boks 2 mappe 3 og Odd E. Gjørvs egne notater om dette i konferansematerialet.

Odd E. Gjørv var en betongens mann gjennom hele sin akademiske karriere og alle prosjekter som er med i dette arkivet understøtter dette. Betongteknologi som var Odd E. Gjørv sitt fagfelt er et internasjonalt fagfelt. Prosjektene viser ar Odd E. Gjørv ble involvert i mange ulike prosjekter i Nordsjøen og andre offshoreprosjekt, broer og kaier både nasjonalt og internasjonalt fra Canada i nord til Kreta og Singapore lengre sør. Odd E. Gjørv var også engasjert i utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo. Det siste prosjektet som er med i dette arkivet er prosjektet: Underwater City i Singapore.

Odd E. Gjørvs sin fagkunnskap rakk langt utover landets grenser, noe som hans deltagelse i de ulike prosjekter viser.

H-Undervisning, forelesninger og veiledning

Odd E. Gjørv delte sin kunnskap med mange. Han underviste ved NTH/NTNU i ulike fagemner innenfor materialteknologistudiet. Denne serien i arkivet inneholder undervisningsmateriale fra hans undervisning for årene 1969 og frem til 2005. Undervisningsmaterialet omfatter ulike emner innen betongteknologi, noe materiale som faglærer på prosjektoppgaver, og som faglærer og veileder til flere masteroppgaver og doktorgrader.

I-Konferanser, seminarer, møter og workshops

Denne serien omfatter materiale fra Odd E. Gjørv sin deltagelse på konferanser, seminarer ulike møter og workshops i Norge og rundt omkring i hele verden for årene fra 1962 til 2012. Materialet er ordnet kronologisk med en mappe for hvert arrangement og inneholder alt av materiale tilhørende dette arrangementet. Hver mappe kan inneholde program, foredrag og artikler som er blitt presentert på eller annen måte tilhørende til denne arrangementdeltagelsen. Nesten uten unntak er all deltagelse kombinert med presentasjon av artikler, fordrag eller publikasjoner. Disse er tatt med i arkivet og plassert under den konferansen de ble presentert i. Manuskripter og andre arbeider som ikke lå ved konferansen er ellers samlet i serie J-manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag.

Serie I omfatter i alt 18 arkivbokser med materiale. Det er et stort spenn i dette materialet som viser Odd E. Gjørv sin fra deltagelse på nasjonale mindre lokale arrangement i Norge til store internasjonale konferanser verden rundt. Nevnes kan Nordisk betong forskningskongresser, Norske Betongdager, FIP symposium og FIP konferanser, NIF-kurs, Nordiske betongkongresser, CONSEC workshops, PIANC seminarer og RILEM workshops. Det er et verdensomspennende materialet som viser hvor sterk Odd E. Gjørv sin faglige deltagelse internasjonalt var.

J-Manuskripter, publikasjoner, artikler og foredrag

Denne serien omfatter særtrykk, løse publikasjoner og artikler som ikke lå sammen med noen deltagelse i det som er ordnet i serie I under konferanser, seminarer, møter og workshops. Materialet omfatter årene 1960 til 2012, totalt 112 ulike publikasjoner fordelt på 11 arkivbokser.

Tittelblad på boken: «Durability design of concrete structures in severe environments» på engelsk, kinesisk og portugisisk.

U-Video

Tittel på Odd E. Gjørvs videoforedrag om prosjektet: «Forskning på norske betongkaier»

Her finner vi et video-opptak av et foredrag Odd E. Gjørv holdt om prosjektet Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann NUFBIS for NTNU. Her forteller han om prosjektets betydning for Norges valg av betong i oljeplattformer i Nordsjøen og dets betydning for norsk oljealder, som han selv sier i presentasjonen så fikk dette prosjektet om undersøkelser av betongkaier langs norskekysten en mye større betydning enn man kunne tenkt seg. Video-opptaket varer i 45 minutter. Les mer om arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/TEK-0060 på Arkivportalen.

 

 

Kilder:

Arkiv TEK: 0059 Odd E. Gjørv

Arkiv TEK: 0060 Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann

Kulturrådet. no: om Arkivet etter Norsk utvalg for betong i sjøvann 1962-2001

 

 

 

Kategorier
Kart Lokalhistorie Manuskript UBrss

Fortellinger om Armfeldt, Tordenskjold og Stor-Ingvald – det er 300 år siden den store nordiske krig

Carl Gustav Armfeldt. Foto: Wikipedia Commons

Det var mot slutten av krigen at grensen mellom Norge og Sverige ble utfordret av svenskene. Norge ble angrepet av Sverige i 1716 og 1718. Trønderhelten Peter Wessel Tordenskjold forsvarte Danmark-Norge nord for Strømstad i 1716, og svenske Carl Gustaf Armfeldt invaderte Trøndelag i 1718. Stor-Ingvald var soldaten fra Verdal som kjempet mot Armfeldts hær.

 

Den store nordiske krig 1700-1721: Krig mellom stormakter i nord

For 300 år siden kjempet de militære styrkene til kong Fredrik 4. mot kong Karl 12. for å bli Nord-Europas stormakter. Den dansk-norske kong Fredrik 4. ville sammen med Russland og Polen utnytte det de trodde var et svakere Sverige med den unge kong Karl 12. på tronen. Svenskene forsøkte først å erstatte tapet av land i øst ved å ta Norge gjennom beleiringen av Christiania i 1716, men uten å lykkes. Den dansk-norske hæren sto langs grensen mot Sverige i Østfold, klare til å forsvare landet. I Dynekilen nord for Strømstad sto så Norges største sjøslag. Peter Wessel (1690-1720) slåss tappert med sine 7 skip mot 29 svenske skip og vant.

På Gunnerusbiblioteket finnes Tordenskjolds journal over hvilke ordre han mottok og hvordan han utførte dem 1712-1714, og dessuten protokoller og journaler ført på skipene hans. Se Tordenskjolds ordre her.

Peter Wessel Tordenskjold med Hvide ørn i bakgrunnen. Foto: NTNU UB

Karl 12. forsøkte igjen å angripe Norge i 1718 med 40 000 mann. Han sendte styrkene til Østfold og Trøndelag. Da kongen falt for en kule på Fredriksten festning 11.desember 1718 var krigen mot Danmark-Norge tapt.

De svenske troppene i Trondheim måtte avbryte invasjonen og startet tilbaketoget over Tydalsfjellene midt på vinteren. Historien gjenfortelles hvert år i forestillingen «Elden» på Røros. Karolinernes anfører, general Carl Gustaf Armfeldt (1666-1736) mistet 3000 svenske soldater. Tilbake sto utallige ødelagte trøndergårder, nedbrent og frarøvet husdyr, mat og verdier.  Trønderne sto fattige tilbake og led mye nød. Krigen hadde rammet dem hardt, og de hadde mistet alt. Sverige på sin side mistet omfattende landområder, og sin stormaktposisjon i Nord-Europa ved freden i Nystad 1721.

Tordenskjolds skip: «Kattegats skrekk»

Trønderen Peter Wessel ble adlet i 1716 med navnet Tordenskjold, og er blant Norges største helteskikkelser. Blant Gunnerusbibliotekets skatter fra den store nordiske krig er journalene og protokollene fra Tordenskjolds skip. Det var en stor del hans fortjeneste at svenskene ble jaget på flukt fra Dynekilen i 1716. Tordenskjolds skip som biblioteket har journalene til:

Snauen Ormen bygd i 1711, med en besetning på 46 mann og 5 kanoner.

Fregatten Hvide Ørn, bygget i 1711 med en besetning på 170 mann. Erobret fra svenskene 1715.

Ebenezer, sjøsatt 1709, det største krigsskipet Tordenskjold kommanderte, med 64 kanoner.

Løvendal, (Kattegats skrekk) en fregatt med årer bygd i 1712.

Laaland, som Tordenskjold førte til Norge 1718. Flaggskipet hadde en besetning på 350 mann.

Tordenskjolds signatur 1719 på brev i Gunnerusbiblioteket. Foto: NTNU UB

 

Armfeldt i Trondheim 1718: «.. vemodige sukk og tårer»

På kartet ser vi fiendens stillinger i Trondheim under svenskenes beleiring av byen 1718. Studer kartet bedre her

Magistratspresident og lagmann i Trondhjem Hans Jensen Collin (1682-1742) var invasjonens øyenvitne, og skrev et brev til sin «gunstige velynder» om forsvaret av Trondhjem by, datert 8.desember 1718. Omslaget på brevet har tittelen «Trondhiems Fortification og Ingenieur vesen 1718 – under krigen».  Her får general Bugge sitt pass påskrevet. Collin beskriver hvordan fienden gjorde rent bord i Strindens prestegjeld og fogderi på den østre side av byen, «og det som mere forunderlig er, ja mistrøsteligt, passeret Bye-elven Nider-Aae kaldet, havende sitt utløp fra Selboe-Søen». Han kritiserer blant annet det norske forsvareret, som unnlot å rekognosere etter fienden langs byens elv på grunn av «Elvens storhed og hæftige Strøm paa denne Aarsens Tid», og forklarer at det ble anholdt i brev etter brev om forsterkninger av folk og kanoner, noe som aldri nådde fram. Det ble ytret anklager og hårde ord, og

Plan over Tronhiems med dess Fæstning og over den SvenskeArme som lod see sig for Staden den 12. November 1718 : pinxit J.D. Berlin. Kopi av Henrik Mathiesen 1914. Foto: NTNU UB 

de mange falne og sårede frambrakte «vemodige sukk og tårer». Collin ga general Bugge skylden. Han hadde god grunn til å klage, da svenskene plyndret og ødela hans gårder i Strinda, samt brygger og naust i Trondhjem.  Se Collins brev her

Stor-Ingvald på Levring gård: «.. inntil han døde»

Mens senere kilder bare gir en oppsummering om Ingvalds heltemodige innsats, så går offiser og antikvar Lorentz Diderich Klüver (1790-1825) mer detaljert til verks. Han kom fra gården Bunes i Verdal som var i hans yrkesmilitære slekts eie. Vi kan derfor regne med at han var nært tilknyttet fortellertradisjonen i Verdal. Han skrev ned sin «Antiqvariske Reiser» i 1818, nesten hundre år etter at Armfeldt måtte gjøre retrett.

Klüver forteller at det var en trefning ved Levring gård i Verdal mellom Værdalens Dragon-Compagnie og et svensk Corps på omtrent 500 mann. Klüver skriver videre (omsatt til bokmål): «Her skal det lenge ha stått et trekors der Stor-Ingvald falt. Etter at han ved forskjellige skudd i begynnelsen av trefningen hadde mistet begge føttene, krøp han lenge omkring og stakk folk og hester i hjel inntil han døde. Denne kjekke mannen var født husmanns-sønn under gården Levringen.» Krigen kommer oss nærmere inn på livet, og vi kan forestille oss den grusomme skjebnen til Stor-Ingvald (hvis historien er sann).

 

Lorents Diderich Klüvers håndskrift med historien om Stor-Ingvald befinner seg på Gunnerusbiblioteket og ble trykt i 1823. Foto: NTNU UB

Noen bøker du kan låne på Gunnerusbiblioteket om Armfeldt og karolinerne. Foto: S.Løchen

Litteratur:

Tordenskjolds skip. Wikipedia. Lest 2018-06-04

Carl Gustav Armfeldt. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Norsk forsvarshistorie. Store Norske Leksikon. Lest 2018-06-02

Pollen, Geir. Armfeldts arme. Oslo, Gyldendal, 2014.

Øverland, A.O. Presten Thomas Jenssøn Collins opptegnelser om svenskene i Værdalen 1718. I: Fra en svunden tid: Sagn og optegnelser. S. 87-101. Kra 1888.

Klüver, J.V. Beskrivelse over den svenske Armees Tog 12.Sept. 1718. Særtrykk av Ny Minerva.  april 1806. Kbh.

Løøv, Anders: General Armfelts felttog mot Trøndelag 1718-1719: En bibliografi. Særtryck ur Karolinska Förbundets Årsbok 1984.

Dybdahl, Audun og Ida Bull. Fra pest til poteter 1350 til 1850. Trh, Tapir, 2005.