Kategori: Arkiv

Da jeg, Solveig og Ida Marie dukket opp på mikrofilmrommet tirsdag den 25. oktober for å gjenopplive minner om en heller kritisk anmeldelse av Redaktør Lynge skrevet av ingen mindre enn Arne Garborg, var det litt av et syn som møtte oss. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet har investert PENGER i en flunkende ny mikrofilmscanner!!!! Denne maskinen kan alt! Den kan gi oss HD-scanninger av eldgammelt materiale, å justere lysstyrke og kontrast har aldri før vært enklere! Den kan til og med speilvende avbildningen som dukker opp på PC-skjermen. Den kan sende scanninger DIREKTE inn på e-posten. Vel, nesten. I følge læremesteren vår kan den til og med søke i mikrofilmteksten, men det er for viderekommende altså. Dette betyr at Jørgen er avskjediget i sin post som mikrofilm-sjef, og er nå erstattet av Nora, Solveig og Ida. Det handler om å være på riktig sted på riktig tid i livet, folkens. PS! Vi var de første studentene som fikk prøvekjørt den nye skjønnheten på rom 8507 på Dragvoll. Ikke for å skryte, altså.

Så til anmeldelsen! Det er selvfølgelig ganske ironisk at Verdens Gang tok på seg den hellige oppgave å anmelde Redaktør Lynge for første gang, når vi alle til nå burde ha forstått at Alexander (den store) (s)Lyng(plant)e faktisk er en karikatur av Ola Thommesen, og alt dette på forsiden den 22. april 1893. Hamsun sparer jo ikke på kruttet i sin skildring av redaktøren.  Nå burde det jo heller ikke overraske noen at anmelderen stiller seg gjennomtrengende negativ til Hamsuns nye bok. Garborg beskriver den som sint. En forfatter som vil noe. Hamsun er ikke lenger «bare» merkverdig. Hamsun viser seg som en forfatter som er menneskelig grepet, og Hamsun holder «moralsk dommedag» med romanen sin. Så langt alt vel, men…

Hamsun som en virkelighetsfjærn, rasende pøbel
Garborg sammenligner Redaktør Lynge med Alexander Kiellands Sankt Hans Fest og Jakob, men i så tilfelle skulle Garborg ha ønsket at Hamsun hadde lært noe mer av Kielland, for det er visse ting ved boken som ikke er bra, eller Kiellandsk, som Garborg kaller det. Blant annet gjør Garborg poeng ut av at det som kan virke virkelighetsnært i Hamsuns skildringer ikke er det, fordi en forfatter kjenner kun sitt eget indre, og dermed går det galt når han gjør et forsøk i å utforske andre menneskers sinn.

«Tingen er: vi kjender ikke hinanden tilstrækkelig. Til syvende og sist kjender vi kun os selv – og daarlig nok det. Naar vi siger at Digteren kan «skildre Mennesker,» saa er ikke det saa at forstaa, at han kan tage et hvilketsomhelst Individ, han træffer på Gaden, og trænge det ud ind; med hin talemaade mener vi bare følgende: Da han har en højst udviklet Evne til Selviagttagelse; da hans indre Liv er i høj grad magfoldigt og sammensat, og da han tidlige* er udrustet med en særdeles kraftig formende Fantasi, – saa er han istand til ud af sit eget Indres Rigdom og Mangfoldighed og med støtte i ytre Indtryk og Iagttalser at forme Stiftelser*, her virker illustrerende paa os, og som vi «gjenkjender» som os selv eller vor Næste, fordi – og forsaavidt – Digterens indre Liv med al sin Rigdom alligevel er af samme Art som vort. Vover han sig udenfor sig selv, vil han udtrykkelig vende ind du på Medborgeren Hansen, gaar det som oftest galt, fordi han ovenfor Medborgeren Hansen mangler det fornødne indre Kjendskab. Tilbunds kjender han kun det han selv har skabt […]

Men i det øjeblik man ønsker at skrive en Pamplet, plejer det netop at være Sympatien, som mangler. Man er vred; man er krænket, forarget. Og Vreden gjør moralsk blind, heder det jo; gjør os ganske særdeles oplagte til at mistyde, misforstaa, underskyde falske Motiver […] at hvad der under slige Omstændigheder fremkommer, er ikke Hr. Hansens Billede, men hans Karrikatur; og da denne Karrikatur tillige vil mangle Humor, saa kalder vi den «Vrænge-Billede» og føler bare Ærgelse ved den (Bortset fra mulig Skadefryd ved at se Naboen sat i Gabestokken)»(Arne Garborg, Verdens Gang, 22. april 1893)
*ord jeg er litt usikker på i min tolkning av avisen.

Garborg mener altså at Hamsun er blindet av sitt eget hat og er dermed ikke skikket til å se flere sider, i dette tilfellet Thommesens side, av en sak. Med alt dette i bakgrunnen anklages Hamsun videre for å være feig, for å bruke våpen der en hederlig forfatter vet at motstanderen ikke kan forsvare seg, nemlig i kunsten. En mann som angripes i avisen kan i det minste forsøke å få angriperen straffet, dette er umulig når en person blir angrepet av en forteller. Som Garborg poengterer er det bare å slenge sammen en miks av virkelighetsnære tendenser, litt mangler, samt noen påfallenheter, alt motivert av hat, så kan fortelleren utlevere helten sin så svart som han selv ønsker – direkte til mobben som sluker offeret. Garborg synes det er leit at Hamsun bor i et land der han slipper å stå til ansvar for egen bedrift, og mener om Hamsun bare hadde holdt seg til en enkel satire hadde kanskje Redaktør Lynge hatt litterær verdi. I stedet, hevder Garborg, at det kan virke som at Hamsun driver dommedag over seg selv.

Og det var ikke bare Arne Garborg og Ola Thommesen som mislikte Redaktør Lynge. I Hamsuns egne brev skriver Hamsun at Bjørnstjerne Bjørnson har kalt boken «det uærligste i norsk Litteratur» (Næss, 1994, s.308) mens Dagbladets anmelder kaller Hamsun for uansvarlig og feig (ibid.)

Det jeg er overrasket over å lese i Arne Garborgs anmeldelse av Redaktør Lynge er ikke hvor utrolig negativ han stiller seg til Hamsuns arbeid. Dette var forventet fra vår side, men jeg finner det interessant å lese Garborgs tanker om den uklare linjen som trekkes mellom det offentlige og det private i kunsten. Det er interessant å se hvordan dette spørsmålet, som er meget aktuelt i dag, ble trukket fram allerede i 1893, og vi faktisk talt enda ikke er kommet til en klar enighet om. Som Garborg påpekte kan en person som får sitt gode navn og rykte ødelagt i avisens offentlighet forsøke å få uthengeren straffet.

«Det havde været bedre om Hamsun havde respekteret Grænserne og bare leveret en Satire. Som Bogen nu er blit, maa jeg – med al Anerkjendelse af de Fremskridt, den muligens røber – deltage i den Beklagelse, der er kommet tillorde over den; jeg tror ikke, den vil bidrage til at styrte Agtelsen for Litteraturen. Det er for Pøbelen “Redaktør Lynge” er skrevet» avslutter en oppgitt Arne Garborg som forsvarer sin venn Ola Thommesen.

Litteratur:
Næss, Harald S. (1994), Knut Hamsuns brev 1879 – 1895, Gyldendal Norsk Forlag: Oslo/Gjøvik

Denne uken skulle vi endelig få sett på avisartiklene Emil Jonas skrev i 1878, men i det vi slo på maskinen inne på biblioteket støtte vi på tekniske problemer. Tilfeldigvis sluttet mikrofilmleseren å fungere den dagen vi kom med de riktige filmene, så vi må nesten bare spare det vi håper er det beste til slutt, og prøve igjen neste uke. I mellomtiden har vi tatt en titt på den første av to anmeldelser av Emil Jonas’ oversettelse og oppføring av dette på Stadttheater i Berlin i februar 1878. Under følger noen utdrag av anmeldelsen på tysk, etterfulgt av en noe rotete oversettelse i kursiv til norsk (Linnea tar på seg skylden for dette, da hun ikke hadde Nora aka. tyskeksperten på gruppa tilgjengelig).

Anmeldelse av Eugen Zabel 5. februar 1878, National-Zeitung Berlin

Das Schauspiel «Die Stützen der Gesellschaft» von Henrik Ibsen hat in der Theatergeschichte Berlins beispiellosen Erfolg erlebt, zu gleicher Zeit auf dem Repertoire von vier verschiedenen Bühnen zu erscheinen.

Skuespillet „Die Stütsen der Gesellschaft“ av Henrik Ibsen har i Berlins teaterhistorie opplevd suksess uten sidestykke, og ble fremført på fire ulike scener samtidig.

Lediglich ein Verein hervorragender Künstler, wie ihn das Hoftheater besitzt, vermag die Vorzüge dieses Schauspiels zur Geltung zu bringen und seine Fehler zu verdecken. Utelukkende en forening av fremragende kunstnere, som de i Hoffteateret, klarer å bringe frem det ypperste ved dette stykket, og samtidig skjule dets feil.

Ibsen’s Drama besitzt nicht nur einen bedeutenden dichterischen, sondern auch einen echten dramatischen Kern, der allerdings aus einer Schale epischer Erfindungen herausgebrochen werden muß.

Ibsens drama innehar ikke bare en betydningsfull dikterisk, men også en ekte dramatisk kjerne, som til tross for dette må brekkes ut av et skall av episke oppfinnelser/oppspinn.

Für das Stadttheater, welches die Novität Sonnabend, den 2. Februar, zum ersten Male aufführte, hat Emil J. Jonas eine empfehlenswerthe Uebersetzung und Einrichtung geliefert.

For Stadttheateret, som førte opp stykket for første gang den 2. Februar, har Emil J. Jonas levert en anbefalingsverdig oversettelse og oppføring.

Die Ueberfülle gleichgiltiger Personen ist beseitigt, die Längen der rhetorischen Ergüsse sind entsprechend gekürzt worden. De overflødige, likegyldige personene er fjernet, og lengden på de retoriske ordflommene er passende forkortet.

In dieser Form entspricht das Stück unserem Bühnenbedürfniß, so weit dies bei dem architektonischen Grundfehler des Ganzen möglich ist.

I denne formen i møtekommer stykket våre ønsker for teateret, så langt det lar seg gjøre ved den arkitektoniske grundfeilen stykket har.

Die tüchtige Charakterschilderung und die gesunde Weltanschauung des Dichters verhalfen jedoch der Novität auch im Stadttheater zu einem lebhaften Erfolg.

De dyktige karakterskildringene og det sunne verdensbildet til dikteren hjalp nyskapingen også i Stadttheateret til en suksessfull fremgang.

Kilde: http://ibsen.nb.no/id/11156181.0, egen oversettelse…

Denne uken har vi altså sett på en anmeldelse av oppsettingen av den oversatte versjonen av Samfundets støtter i Berlin. Det kan virke som at den tyske anmeldelsen var svært fornøyd, og til og med foretrakk Jonas sin versjon framfor den originale. At enkelte personer og dialoger er fjernet ble tydeligvis godt mottatt av Eugen Zabel, som mente at dette kun var til det beste for stykket. Det kan virke som at Zabel mener at denne versjonen har gjort Ibsen bedre. Mer om dette vil vi diskutere i oppsummeringsinnlegget vårt.

Neste blogginnlegg har forhåpentligvis litt nytt om Emil Jonas med seg, og ellers vil vi etterhvert begynne å oppsummere det vi har funnet ut så langt dette semesteret.

Nora, Thea og Linnea 🙂

 

Denne uken er vi blitt ferdige med de individuelle sammenligningsoppgavene vi har holdt på med de siste 3 ukene. I dag kan du kose deg med innspurten. Martine har skrevet om hvordan reklame ble direkte eller indirekte rettet mot kvinner i 1875, sammenlignet med 1895.

Som vi har sett i tidligere blogginnlegg er det en liten andel av reklamene som blir rettet spesielt mot kjøper. Men noen av reklamene rettes mot barn, kjøpmenn eller, som vi skal se nærmere på her,- kvinner. Dette er jo noe som for oss i dag ser litt merkelig ut, da dagens reklamer oftest er kjønnsnøytrale.

I reklamene vi har sett på fra 1875, er det ingen som bruker ordet kvinne, eller sier spesifikt at produktet er laget for kvinner. Med tanke på de ulike rollene i hjemmet på denne tiden, kan en derfor gå ut fra at reklamer for mel, kaker og julebakst er rettet mot damene i hjemmet, som ofte hadde sin rolle på kjøkkenet.  Andre reklamer som kan være ment for kvinner er for gardiner, stoff, symaskiner og andre huslige produkter. Under er det avbildet to reklamer fra desember 1875.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I reklamene fra 1895 er det i større grad nevnt hvem disse produktene er ment for. Dette ser vi i eksemplene nedenfor, som er tatt fra aftenposten, desember 1895. Her ser vi tydelig samtidas kjønnsroller gjennom annonsene.

Denne fine knivpusseren gledet nok mange husmødre på julaften i 1895. Som reklamen sier: den bør finnes i enhver velordnet husholdning!

Flere reklamer som kan friste mor i huset er avbildet under:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Til neste uke skal vi arbeide videre med prosjektet vårt og prøve å finne nye og spennende perspektiver.

 

 

 

Utgave nr. 2 fra 1893, er en spesielt interessant utgave av Verdens Gang. Som vi vet, i alle fall innad i bloggruppen, er unionsspørsmålet sentralt i romanen Redaktør Lynge. Vi vet at Knut Hamsun var svært skeptisk til Ola Thommesen, og ønsket spesielt å advare folk mot hans vingling i unionsspørsmålet. Redaktør Lynge skulle være «en Roman hed som Helvede, et politisk Ord til Venstre foran Valgene 94» (Larsen, Tilværelsens Utlænding, 2002). Vi har tidligere også nevnt at vi ønsker å se om vi finner direkte koblinger til avisene, og her har vi noe som er nære: En avis som i stor grad omhandler nettopp unionen. Ingen av sakene vi har funnet i denne tilsvarer romanen i direkte forstand, men temaet treffer tålelig.

Ellers av interesse kan man se at avisen nå har ordnet seg med telefon, og tar nå imot både innringertips og abonnementsbestillinger.

En forskræmt professor.

Den første saken vi kan lese i denne avisen er antakeligvis skrevet av Thommesen selv, da den ikke bærer noen signatur. «En forskræmt professor» heter artikkelen, og omhandler en egyptologs spådommer for det nye året. «Professor Lieblein, har sat sig fore at tyde ogsaa Fremtidens, navnlig det nye Aars politiske hieroglyfer». Thommesen skriver at det bare er triste ting å lese i professorens papyrusruller – unionsoppløsning, krig med svenskene og mere til. «Quel horreur!» (så forferdelig!). Sånn skal det altså gå om vi frir oss fra Sverige, mener professoren, og Thommesen ironiserer over dette. Han spør blant annet om det er verre å være i krig med Sverige, enn en annen stormakt som Sverige vil krige mot. Er det bedre at våre sønner dør i krig mot en ukjent stormakt?

En omvendt redaktør?

Sammen med sin knusende artikkel om den forskremte professoren, trykker Verdens Gang et telegram fra Times. Dette telegrammet, eller utklippet fra timessaken er positivt til en unionsoppløsing.

 

«”I Times løses idag et længre brev fra Dr. Fridthjof Nansen om Unionsspørsmaalet. Nansen kritiserer og berigtiger i sit brev blandt andet flere af de paastande, som Times Berlinerkorrespondent har fremsat i sine breve om den unionelle Stilling paa den skandinaviske halve. Naar konsulatsagen engang er taget op vil, heder det i Brevet, det norske Folk aldrig hvile, før Spørsmaalet engang er endelig løst i overensstemmelse med Norges Ret. ”Vi vil aldrig opgive den minste tøbbel af vor Ret for et frit og uafhengigt Rige.”»

 

Nansen skriver om Unionsspørsmålet i Times, og skaper kanskje internasjonalt engasjement for saken. Om dette er noe engelskmenn generelt interesserte seg for vites ikke, men Nansen var en betydelig person i sin tid og man kan anta hans stemme var betydelig i samtiden. Hansen tar standpunkt for et fritt og uavhengig rike, og skriver i Times at det norske folk aldri vil oppgi sin frihet.

For å forsterke sine synspunkter trykker altså Thommesen en artikkel ført av pennen til en annen stor person i sin samtid.

 

Historisk perspektiv

Siste unionsoppslag i denne avisen, er en sak med historisk perspektiv – Striden 1821. Denne utgaven av Verdens Gang inneholder også en eldre sak som kan sees som relevant i forhold til samtidens unionsdebatt. Denne tar for seg stillingen innad i Danmark-Norge og omhandler striden mellom den unionelle konge (Karl Johan) og det nasjonale Stortinget.

”Om national politik kunde man efterhaanden magtet til uforstyrret ordning af sit eget og minst skulde da den nu omstridte Adelssag voldt nogen vanskelighet med den smile afgjørelse, som efter 1814 stod igjen.”  (Striden 1821)

Dette er nok en sak vi må anta Thommesen står bak. Saken stiller spørsmål til danskenes intensjoner med Norge. Hadde danskene egentlig Norges interesser for øye?

 

”Karl Johan truet ikke alene inden sine Riger med magtsprog mod Norges forfatning, men underhandlede ogsaa udenlands om det gjennem Diplomatiet. Og allerede var av svenske tropper det i Fred tilladte antal rykket herind.”

 

Så hvor står egentlig Thommesen?

Hele denne utgaven av Verdens Gang virker rett og slett som en vag måte å ta stilling på i unionsspørsmålet. Avisutgaven er i helhet negativ til unionen, men spesielt saken om professoren belyser mange av de negative konsekvensene av å gå ut av unionen. Kanskje er det er forsøk på å tilfredsstille alle parter, slik at det er lettere å holde på flere abonnementer, eller så er det kanskje for å vise at unionsspørsmålet er komplisert og nyansert.

Vi vet at Redaktør Lynge ble skrevet over cirka et halvt år, i 1893. Denne avisen er utgitt på nyåret, i nettopp 1893. Vi stiller derfor spørsmålstegn ved Hamsuns kritikk av Thommesen når det kommer til nettopp unionsspørsmålet.

 

Nå skal det sies at Hamsuns roman stort sett dreier seg om hendelser og avisoppslag fra 1889, men boken ble påbegynt i 1893, og Hamsun skulle således hatt tid til å få med seg utgivelsene som ble utgitt da.

Beste helsing,
Jørgen, Ida-Marie, Solveig og Nora.

I de to ukene som har gått her jeg konsetrert meg om bokreklamer i Aftenposten fra førjulsuka i 1875, 1895 og bokreklamer i dag.

Det jeg forventet å finne var at reklamene utvikler seg til å bli mer fokusert på tittel og forfatter. Mer av den typen ”bokfavoritter” og ikke så mye hvem som er forlegger eller kjøpmann (eller butikk som man kaller det i dag da). Men det var likevel kanskje ikke helt det jeg fant. Ettersom vi allerede har kommentert det retoriske og det grafiske tenkte jeg kunne være interessant å se på var hvordan tillitten til forlaget eller bokhandleren utvikler seg. Dette kan vises gjennom retorikken i reklamen, for eksempel ”Til jul anbefaler Aschehoug og co (…). Jeg tenkte også det kan være interessant å se på hvordan dette med tilbudspriser utvikler seg, da dette kan fungere som en kommentar til utviklingen av boktrykking som masseproduksjon.

 

1875

8vo betyr oktavo og sier noe om størrelsen på boka og hvor mange blad en boktrykker kan lage av et ark. En bok som er oktavo er laget av (eller er på størrelsen av) en ark som er brettet tre ganger, noe som da vil tilsvare 8 sider. Dette betyr at  når det står 16 1/2 ark 8vo kunne forbrukeren vite omtrent hvor stor boka var og dermed om prisen var rimelig. En annen ting som også var ganske vanlig var å kjøpe bøkene i en ganske billig utgave og binde dem inn selv i etterkant. I forelesning ble vi vist en bok av Kielland som bestod av to noveller – kun TO noveller! Kielland fikk betalt pr. ark han skrev, og dermed presset han margen til å bli størst mulig slik at han kunne ha flest mulig sider.

Både i 1875 og 1895 er alltid prisen på heftet utgave og elegant/ farvetrykt omslag oppgitt. Den heftede utgaven er betydelig billigere. Denne reklamen er også et eksempel på at man hadde reklamer som kom i avisen flere ganger i uka. Her er et utsnitt hentet fra 16. Desember 1875:

 

I reklamen for Faustina Strozzi ser man at det står ”Rabat pr. Contant faaes i (…)”, noe som betyr at om man gjorde opp kontant fikk man avslag på prisen. Dette betyr også at det var mulig å handle på kreditt, noe som gjenspeiler en tillit til kunden fordi kjøpmann vet at kunden er lojal eller har penger til å gjøre opp for seg siden når han eller hun kommer tilbake igjen for å handle noe nytt.

 

 

Det som er litt interessant er at Jonas Lies Foustina Strozzi, som kom ut i 1875, selges med 10 prosent rabatt dersom man betaler kontant hos Aschehoug og Co OG Johan Dahls Etterfølger også! Kan dette bety at dette var en populær boknyhet, noe som medførte priskrig hos de ulike forlagene og bokhandlerne?

 

Et annet eksempel på dette er at man kan abonnere på at man kan abonnere på Handelskalender for Danmark for neste år. Ved å forhåndsbestille et produkt som ikke er produsert ennå får man det for en og en halv krone billigere enn om man venter til det er kommet på markedet. Kan dette og reklamene vist lenger opp være tidlige eksempler på konkurranse om å tiltrekke seg flest kunder gjennom lokkende reklamer. Høflige og ikke pågående, vel og merke.

På http://ibsen.uio.no/DRINNL_SS%7Cintro_background.xhtml skriver at Asbjørn Aarseth at papirproduksjonen gikk over til å bli industrielt produsert under det moderne gjennombrudd, noe som fikk fortgang på både produksjonen av dagspressen og bøkene. Dette får meg til å tenkte:

• Har dette en sammenheng med at de kunne gi ut to utgaver av aftenposten på samme dag? 18. desember 1875 kom det to eksemplarer av Aftenposten, hvor det andre eksemplaret (Nr. 294 B) består utelukkende av reklame og annonser. Tjente avisen på å trykke eksemplarer med kun reklame? Hvor mye kostet det å få inn en annonse eller en reklame i Aftenposten i 1875?
• Kan det hende at dette kan gjenspeiles i økt antall titler det reklameres for i utgavene fra 1895 sammenliknet med utgavene fra 1875?

 

En annen observasjon jeg har gjort er at reklamene for bøker er sjeldent på de siste sidene i avisa.De store forlagene, som Aschehoug og Cappelen er på de første sidene. I utgavene fra 18. desember 1875 er de faktisk plassert så å si rett etter reklamene for forsikring. Det er sjeldent de er plassert med de ”vanlige reklamene”. Cappelen har flere reklamer, hvor de er separert med hensyn til hva slags type bøker det reklameres for. De fleste bøkene er faktisk av religiøs karakter.
Utformingen er beskjeden da den kun består av trykkede bokstaver med variasjon i skriftstørrelse og font.
Cappelen sine reklamer er trykket med gotisk skrift og likner mer på disse «rikmanns-julereklamene» vi har påpekt tidligere.

Under Cappelens reklamer (skilt ved en tynn strek) reklameres det mye mer beskjedent for noteringsbøker for herrer og damer. Det er en tydelig forskjell på hvem man mente hadde flest og mest viktige avtaler på denne tiden. Herrene har også flere valgmuligheter enn kvinnene når det kommer til innbinding. Shirting (eller sjirting) er lerretsbinding av bomull og var en av de billigste innbindingene man kunne få. Dette var også en type innbinding man selv kunne gjøre etter å ha kjøpt boka.

 

 

Reklamer for bibler, salmebøker, annen religiøs litteratur som er til salgs hos ”mindre” bokhandlere er ikke plassert med sammen ”ny/ populær litteratur”. I utgaven fra 18. Desember 1875 er reklamen for de kristne bøkene plassert på fjerde (!) side, mens reklamene for de andre bøkene er plassert på side nummer to, som er første ”reklame-side” (sett bort ifra reklamen for forsikringsselskapene som ALLTID er på første side). Her reklamerer de også for det som passende julepresenter.”

 

 

1895

På forsiden av utgave nr. 810 av Aftenposten fra 18. Desember 1895 er det reklame på første side, FØR FORSIKRINGSREKLAMENE, for en ny bok av og for kvinner. Denne reklamen inneholder, i tillegg til informasjon om pris, innbinding, forfatter og utgiver, også annmeldelser.” Anmeldelser er vel ikke å unormalt å ha med..?”, tenker kanskje du. Neida, det er ikke det, men anmeldelsene er gjelder ikke bare den ene som er nylig utgitt. Den gjelder også forfatterens tidligere bøker! Dette er ikke noe jeg har sett tidligere i utgavene fra 1875.

Mitt inntrykk er at forlaget forsøker å bevise med reklamen at de er et kvalitetsforlag da de gir ut kvalitetsbøker av kvalitetsforfattere. Bildene under er hentet fra Aftenposten 1875:

 

 

Alb Cammermeyer Forlag er altså en gammel traver, og som man kan se har reklamene forandret seg ganske kraftig, men dette var ikke nødvendigvis Frederik Albert Cammermeyer sitt eget valg. I følge wikipedia ble Alb. Cammermeyers Forlag startet opp i 1867 av Frederik Albert Cammermeyer, en norsk bokhandler og forlegger. På denne tiden var det det eneste forlaget som kunne måle krefter mot de danske forlagene og bokhandelen hadde et vidt repertoar i tillegg til at de stilte ut og solgte kunst. Frederik Albert Cammermeyer var den første til å ansette en kvinnelig ekspeditør i en norsk bokhandel og han var formann i Bokhandlerforeningen fra 1886 til 1891. I 1888 overlot han bokhandelen til tre av medarbeiderne sine og i 1965 ble bokhandelen tatt over av Johan Grundt Tanum. Etter en rekke av eierovertagelser ble bokhandelen i 1995 en del av bokhandlerkjeden Tanum bokhandel og i 2007 en del av Cappelen Damm (kilde: https://no.wikipedia.org/wiki/Albert_Cammermeyer, hentet 11. Oktober 2016). Kanskje Frederik Cammermeyers medarbeidere og nye ledere av bokhandelen ønsket å få et litt mer moderne utseende på reklamene som appellerte mer til den moderne forbruker?

I løpet av de 20 årene fra 1875 til 1895har Aftenposten fått satt inn sine egne overskrifter for å kategorisere reklamene:

I utsnittet til høyre ser ser man tydelig at det er ulike kjøpmenn og forhandlere som har sendt inn sine ulike reklamer. Reklamene er strukturert på en mer oversiktlig måte med tydeligere streker mellom seg og selve tekstlinjene er stort sett rettere enn i 1875. De ulike fontene og utformingene gjør også reklamene eklere å skille fra hverandre. Som vi har sett tidligere er sang og musikk ofte plassert sammen med litteraturen.

I de to øverste reklamene kan man lese at det står ”Udkommet er:”, men det står ikke hos hvem, slik det ofte gjorde i 1875 (”Hos undertegnede erholdes”). I Novalis-reklamen ser man at det står at boka er ”udkommen og faas i alle boglader”. Dette viser en relativt stor forskjell mellom reklamene fra 1875 og 1895. I 75 måtte kjøperen selv oppsøke den kjøpmannen som hadde de varene kunden hadde behov for. I 95 tenderer det til at konkurransemarkedet har blitt større takt med et økende forbrukermarked, og kjøpmennene må sørge å ha varene som er populære blant forbrukerne. I tillegg peker det i den retningen at metodene for produksjonen og frakt har blitt modernisert og ting (ja, ting) blir fortere tilgjengelig.

I utgave nr. 811 fra 18. desember 1895 er det betydelig mer reklame for litteratur.

Noen bøker er kun tilgjengelig i heftet utgave, mens andre kommer også i elegant innbundet utgave. Dette er en reklame som kun reklamerer for bøker som er kommet ut på den Gyldendalske Boghandels Forlag og jeg tenker at dette tegner et ganske bra bilde på hvordan boktrykking har utviklet seg fra 1875 til 95. Som reklamen sier er faktisk ALLE disse bøkene nye. Dette betyr at mulighetene for å produsere papir, trykke bøker, binde dem, frakte dem og ikke minst skrive dem har blitt mye større på 20 år! Kanskje det også signaliserer at flere og flere begynte å lese og kjøpe/ kjøpe og lese bøker?

 

 

 

 

2016

I stedet for rabatt når man betaler kontant er det ofte 12,5 prosent om man handler på nett!

Notabene har som ambisjon å ha de mest fornøye kundene og ønsker dermed å ha mest mulig tilgjengelig for flest mulig via nett og sine 107 butikker.

Bokhøsten er her og hos Tanum får du kjøpt HØST BØKER. Siste bok av Napoli-kvartetten er endelig her! Om du handler på nett får du 12,5 prosent rabatt.

 

Uklippet viser at det er SALG hos Ark – Norges største bokhandel med POCKET (heftet) til (eller er det fra? Som kunde klarer jeg ikke å lese det som står i liten skrift) 69 kroner, pluss noen små bilder av bøker med kjente forfatternavn.

Hos Ark får du også 12,5% rabatt om du handler på nett. Ark velger derimot å ha en litt annen vinkling enn Tanum da de heller fokuserer på hvor mye kunden sparer ved å kjøpe boka (på nett) i stedet for å presentere før-pris. De presenterer det også som nyheter for meg, selv om de ikke har noen anelse om dette er bøker jeg kunne tenke meg å lese. Det de viser frem er egentlig bare bestselgende romaner, biografier og barnebøker. (Jeg kunne godt lest Ferrante og Operasjon Spøkelse, men jeg tror jeg skal klare å leve greit uten å ha lest Calendar Girl 3 (!!!!) og JoJo Moyes.).

 

Hos Norli er det også tilbudt 12,5% rabatt som en ”nå-pris”. Her er det ikke spesifisert at kunden må handle på nett. Både Norli og Ark fremhever hva slags format boka kommer i.

Generelt handler dagens bokreklamer om å vise for kunden at butikken har produktet som passer for kunden tilgjengelig der kunden trenger det og akkurat når kunden trenger det. De opererer stort sett med de samme prisene, men sørger for å fremheve det om det er SALG! Eller om kunden kan gjøre et KUPP!

Neste uke skal Martine presentere hva hun har funnet ut om reklamene som retter seg mot husmødre. Det tror jeg blir ganske så interessant, så følg med!

Stina

I vår sammenligning av den norske versjonen av “Samfundets støtter” og Emil Jonas’ oversettelse til tysk nærmet vi oss stadig raskere slutten av boken. Nå nådde vi endelig fram til den siste siden og ser at Emil Jonas’ forandringer i de første 2 aktene også gjenspeiler seg i resten av stykket. Videre jobbet vi med Emil Jonas’ biografi for å forberede oss enda bedre til hans avisinnlegg (som vi forhåpentlighvis får i løpet av den neste uka).

Denne uken vil vi presentere Emil Jonas og gi litt bakgrunnsinformasjon om han før vi går videre med siste del av oversettelsen. Emil Jacob Jonas ble født 14.7.1824, og døde 6.1.1912 i Berlin. Han studerte flere steder før han i 1842 tok en doktorgrad i filosofi i Rostock. Han var liberal og flyktet etterhvert til Danmark for å unngå en fengselsstraff han egentlig skulle sone. Han studerte dansk historie og ble svært interessert i Danmark. Han ble journalist for den dansk-tyske avisen Flensburger Zeitung, og jobbet senere som lærer i København. Parallellt med dette jobbet han for det danske ministeriet med å fremme den danske sak i Tyskland, og ble i 1851 forfremmet til dansk statsborger som takk for sin innsats. Han hadde et nært forhold til Fredrik VII og var ofte med på reiser med han og grevinnen. I 1867 flyttet han tilbake til Tyskland og bosatte seg i Berlin. Her jobbet han som journalist, forfatter og oversetter og formidler av nordisk litteratur i Tyskland. I tillegg til Ibsen har han oversatt H. C. Andersen, Bjørnstjerne Bjørnson og flere andre forfattere (Jorgensen, 2016).

 

I det forrige blogginnlegget oppdaget vi at konsul Bernick og Lona opplevde noen særlige forandringer i sine karaktertrekk. Vi finner enda en nyanse angående konsul Bernicks karakter som ble forandret i løpet av scene sju, akt tre. Bernick står foran den vanskelige bestemmelsen om et skadet skip skal seile for pengenes skyld, eller om han skal fortsette å reparere det imot skipseirens vilje. Kjøpmann Krap sendes for å inspisere skipet:

Norsk (s.71)		Tysk (s.61)
Bernick	[…] Har De opdaget noget, spørger jeg?	Bernick	[…] Haben Sie etwas entdeckt, frage ich?
Krap	Kunde ikke komme til; var forsent; de holdt allerede på at hale skibet ud af dokken. Men just dette hastværk viser tydeligt at –	Krap	Konnte nicht dazu kommen. Sie waren bereits dabei, das Schiff aus dem Dock zu bringen; aber gerade diese Eile beweist deutlich, dass —
Bernick	Viser ingenting. Besigtigelsen har altså fundet sted?	Bernick	Beweist gar nichts. Die Besichtigung hat also stattgefunden?
Krap	Forstår seg; men –	Krap	Versteht sich, aber —
Bernick	Ser De vel. Og man har naturligvis intet fundet at anke over?	Bernick	Sehen Sie wohl; und man hat natürlich nichts auszusetzen vermocht!
Krap	Herr konsul, De ved visst godt, hvorledes slige besigtigelser går for sig, især på et værft, der har et så godt navn som vort.	Krap	Herr Konsul, Sie wissen sehr gut, wie solche Besichtigungen vor sich gehen, besonders auf einer Werft, die einen so guten Ruf hat, wie die unsrige.
Bernick	Lige meget; vi er altså angerløse.	Bernick	Gleichviel; wir sind also nicht verantwortlich.

Dette utsnittet viser to ting. For det første ser vi at Emil Jonas holder seg nøye til Henrik Ibsens stykke, med unntak av punkteringen. Det gjelder mesteparten av den tredje og fjerde akten og kan derfor står som eksempel for Emil Jonas’ evne som oversetter i det hele tatt. For det andre forandret han det siste ordet “angerløse” til det tyske ordet “verantwortlich”, som betyr ‘ansvarlig’ på norsk. Etter vår oppfatning kan ‘angerløs’ bety, at konsul Bernick har ansvar for skipet, men bestemmer seg likevel mot bedre kjennskap til å la det skadete skipet seile. Han viser seg som et kaldt menneske som er rede til å tape livene til matrosene som er om bord, bare for pengenes skyld. I motsetning til det, avviser den tyske konsul Bernick alt ansvar. Han nekter å se realiteten. Han er feig, mindre beregnende.  Denne forandringen passer sammen med Bernicks manglende egoisme i den tyske versjonen som følge av Emil Jonas’ tidligere forkortninger (se blogginnlegget “1878 eller 1887 – er det så viktig egentlig?” (03.10.2016)). Videre bestemmer Emil Jonas seg i akt fire, scene ni til å utelate den viktigste grunnen til at konsul Bernick til slutt påstår sine løgn: sin sønn Olaf skal ikke arve en stilling i samfunnet som er grundet på svindel. Etterfølgende er delen som Emil Jonas kuttet ut fullstendig sitert, for å framvise hvor stor forandringen er:

Bernick	[…] Jeg må gå tilgrunde som hele dette forhutlede samfund. Men der vokser op en slægt efter os; det er min søn, jeg arbeider for; det er for ham jeg lægger et livsværk tilrette. Der vil komme en tid, da der sænker sig sandhed ned i samfundslivet, og på den skal han grunde en lykkeligere tilværelse end hans  faders.
Føken Hessel	Med en løgn til underlag? Betænk, hvad det er, du giver din søn i arv.
Bernick	(i undertrykt fortvivelse). Jeg giver ham tusende gange værre arv, end du ved. Men engang må dog forbandelsen vige. Og dog – alligevel – (udbrytende) Hvor kunde I bringe alt dette over mit hoved! Men nu er det sket. Nu må jeg fremad. Det skal ikke lykkes jer at få knust mig! (s.89)

I det følgende tilføyer Emil Jonas ingenting som tilsvarer denne utelatte passasjen, slik at konsul Bernicks endelige motivasjon til å innse sine feil er mye svakere. Etter flere uker med oversettelser kan vi dermed konstatere at den tyske konsul Bernick er mindre livlig og egoistisk, har langt mindre sterke følelser som den norske og har i det hele tatt fått flatere karaktertrekk.

I vårt første blogginnlegg om sammenligning mellom de to versjonene fant vi ut at Emil Jonas’ oversettelse passer dårlig til Ibsens rykte som kvinnerettsforkjemper. I den siste akten stryker Jonas enda en replikk som kan styrke dette argumentet, nemlig Lonas ytring “Mændene river mangt og meget isønder omkring sig for at komme til lykken.” (s.86). Lona fremstår som en veldig uavhengig karakter som gjerne kan si opprørende ting om menn, men det gjør hun ikke på tysk. På den samme likegyldige måten fremgår han med Dina som sier at hun ikke vil “være en ting, som tages” (s.84), mens på tysk vil hun ikke være en ting, som kan kjøpes (s.76). Den tyske Dina fremstår mer vulgær, siden en kvinne som kan kjøpes ofte er assosiert med å selge sex. En kvinne som tages er deriblant mer som en dokke som er et bilde som passer bedre til Dinas stilling i samfundet. Om Emil Jonas var bevisst om denne forskjellen kan vi bare gjette. Men siden Ibsen kritiserte han for å utelate kvinnefigurene, kan vi håpe å finne et svar i hans avisinnlegg.

I uke 39 (“Et Nordmands-ord står fast som Dovrefjelds klipper”) refererte vi til et fall av ‘domestication’, da et anliggende blir forandret i en oversettelse for at det utenlandske publikumet skal forstår handlingen. I vår tilfelle ble Dovrefjellene til de mer kjente Cliffs of Dover. I den siste akten finner vi enda en domestication av norsk natur. Dina truer å kaste seg på “bunden af fjorden” (s.83) hvis hun må gifte seg med adjunkt Rørlund. Siden ‘fjord’ ikke er et kjent ord på tysk, var Emil Jonas nødt til å forandre Dinas trussel til det mer forståelige utsagnet “Ich werfe mich von der Klippe in’s Meer” (s.75) (‘Jeg kaster meg fra klippen i havet’).

Høydepunkten i stykket “Samfundets støtter” er nådd når et festtog kommer til konsul Bernicks hjem og adjunkt Rørlund holder en festtale for han. Talen er meget lang og Emil Jonas bestemte seg for å klippe ut noen passasjer, blant annet alle referanser til Lona og Johan. Dette hadde ikke vært så ille i seg selv, hadde ikke konsul Bernick referert til dette noen sider etterpå. Der står det plutselig “Es wurde vorhin gesagt, dass schlechte Elemente uns heute Abend verlassen haben“ (s.90) (“Det blev sagt at slette elementer havde forladt os iaften” (s.100)), men i den tyske versjonen ble det aldri sagt før. Her var Emil Jonas tydeligvis altfor fordypet i sin oversettelse og glemte at han strøk avsnittet om Lona og Johan.

Dermed er vi ferdige med å sammenligne Henrik Ibsens “Samfundets støtter” med den tyske oversettelsen av Emil Jonas. I vår endelige rapport skal vi sortere forskjellene i flere kategorier og presentere enkelte eksempler for å framheve virkningen til forandringene. Ibsens raseri var stor da han oppdaget hvor frimodig Jonas hadde vært med teksten hans. De forandringene Emil Jonas valgte baserte seg sikkert ikke på uvitenhet, da han ikke var noen ukjent eller uerfaren oversetter.

Dermed er vi klare til å se på Emil Jonas’ reaksjon på kritikken og kan analysere hans forsvar i forhold til bakgrunnsinformasjonene vi oppdaget denne uke. Så langt har vi ikke hørt noe mer fra svenskene, men vi håper at vi får se på Göteborgs Handels- og Sjöfartsavisa i løpet av den neste uka.

 

Linnea, Thea og Nora

P.S.: Thea fant en trykkfeil i den norske utgaven. Det er snakk om fru Bernick når grosserer Rummel sier “Men jeg satte mig i forbindelse med din frue; han tillod mig at arrangere lidt, […]” (s.80). Selv Ibsen er ikke uten feil 😉

 

P.P.S: Kilde til bakgrunnsinformasjonen om Jonas:

Harald Jørgensen: Emil Jonas i Dansk Biografisk Leksikon, Gyldendal. Hentet 09. oktober 2016 fra http://denstoredanske.dk/index.php?sideId=292258

Intro til konseptuell kunst

«In conceptual art the idea or concept is the most important aspect of the work» skriver Sol LeWitt i sitt «manifest» om konseptuell kunst (1967). Denne uken har vi bevegd oss inn i den konseptuelle kunsten og litteraturens verden, en verden hvor vår oppfatning av hva litteratur kan være, virkelig blir snudd på hodet. Borte er idealet om forfatteren som torturert geni, en mester i sitt håndverk. Borte er tanken om skriveprosessen som (for å fritt sitere Hemingway) handlingen hvor man «setter seg ved skrivemaskinen og blør».

Den konseptuelle tilnærmingen er nesten klinisk, og bak ligger en tanke om rasjonalitet og ønsket om å skape et verk som skal være tappet for følelser, ifølge LeWitt. «The idea becomes a machine that makes the art».

Som med konseptuell kunst i seg selv, er kontekst viktig for å forstå hva som faktisk foregår. Denne kunstformen kan sies å ha utspring i tre impulser: Fluxus, pop-art og minimal art (minimalisme). Disse tre strømningene er med på å forme det som skal bli konseptuell kunst, og er preget av et ønske om å angripe den etablerte oppfatning av hva kunst kunne være. Spesielt er det, som Anders lærte oss i sin introduksjon til emnet, høymodernismens verkinterne kunstbegrep som angripes. Det er et ønske om å bevege seg bort fra kunsten som objekt og heller fokusere på prosessen, et anti-kommersielt valg som går enda lenger enn det for eksempel den abstrakte ekspresjonismen gjorde (sidespor: som Eliassen kunne fortelle så slo taktikken om store flater tilbake på de abstrakte ekspresjonistene, da det resulterte i at de eneste som hadde plass til å henge opp bildene var banker og bedriftskunder, noe som skapte et marked for bedriftssamlinger). Et eksempel på denne uhåndgripeligheten til den nye kunsten kan sees i et eksempel fra Fluxus-bevegelsen, hvor Yoko Ono var et av medlemmene.

https://www.youtube.com/watch?v=pTGSsWVK2Eo

Her kan man se prosjektet «Cut Piece» av Yoko Ono.

Konseptuell litteratur

Men hvordan kan den konseptuelle tankegangen overføres til litteraturen? I litteraturen tok det først og fremst form et ønske om å skape et brudd til den modernistiske poesien (man sier konseptuell litteratur, men vanligvis er det snakk om poesi) og heller fokuserer på språk som informasjonssystem. I denne nye verdenen blir forfatteren en som kan navigerer den overveldende informasjonsmengden som finnes heller enn en som selv hovedsakelig er meningsproduserende: en programmerer som flytter språket fra ett sted til et annet. Og akkurat som med de konseptuelle kunstformene, så er det idéen som er det viktige.

Kenneth Goldsmith snakker om «uncreative writing» og hvordan bruk av appropriasjon og en undertrykking av selvuttrykk kan være med på å skape bedre kreativitet hos forfatterne. Dette stammer fra et fag han underviser i (med samme navn) hvor studenter straffes for originalitet og kreativitet og oppfordres til plagiat og ellers «flytting av språk» og informasjonsarbeid.

Prosjekt eller litteratur?

De «hemmelige» pensumtekstene denne uken viste seg å være Audun Mortensens «roman» og Matias Faldbakkens samling bestående av hans bildesøk på google. Er dette litteratur? Kan for eksempel Mortensen kalles en forfatter? Han kan i alle fall kalles en kunstner, men om arbeidet hans med «roman» er nok til å kalle han er forfatter skapte delte meninger. Det samme gjelder for Faldbakken. Selv, så føler undertegnede seg mest lik den gamle modernistiske poeten som reiser seg i forelesningen til Goldsmith og beskylder han for en nihilistisk tilnærming til litteratur.

Tekst av Knut Tjørstad      

 

 

 

Samuel Becketts stykke ”Krapp’s last tape” fra 1958 var utgangspunktet for vår lesing av teoritekstene til Wolfgang Ernst og Jesper Olsson denne uken. I stykket blir vi presentert for en redusert 69 år gammel mann ved navnet Krapp som bor alene i sin egen mørke hule. Krapp sitter på fødselsdagen sin med en båndopptaker for å høre på gamle opptak av seg selv. Gjennom opptakene blir vi som lesere bedre kjent med Krapp og får et innblikk i hvordan han ser på seg selv som person. Bare tiden vil avsløre på hvilke måter han har forandret seg. Han er en anti-helt, mislykket forfatter og trolig bitter på seg selv fordi livet ikke har blitt slik han hadde forestilt seg. Vi får møte tre ulike versjoner av Krapp ved at han hører på gamle opptak av seg selv som 27-åring og 39-åring. De to yngre versjonenes handlinger har påvirket  tilstanden han er i som 69-åring.

 

Her fra produksjonen til BBC fra 1972 med Patrick Magee i rollen som Krapp. Beckett skrev stykket med tanke på Magees stemme. Regissør Donald McWhinnie.

Stykket kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=otpEwEVFKLc

 

Siden Krapp er den eneste synlige karakteren i stykket er det lett å klassifisere det som bare en monolog.  Vi får via båndene høre om flere andre karakterer, slik som moren som er døende, en elskerinne og en tapt kjærlighet. På den måten kan kanskje stykket også karakteriseres som en dialog mellom Krapp’s fortidige og framtidige selv? Båndene forener 69-åringen og 39-åringen over den yngre Krapp’s fremtidsdrømmer. Minnene fra det levde liv er ikke alltid like klar, men på båndene ligger alt og han kan gjenoppleve disse ved å ta i bruk teknologien. Han er mester over stemmene fra hans fortid, ved å selv velge ut hva han vil og ikke vil høre på. Det vi får høre er ruiner av en eksistens. Båndene blir et teknisk supplement til det menneskelige minnet fordi i følge Derrida er det opprinnelige minnet ikke identisk med den teknologiske hukommelsen. Minnet er nemlig dekonstruert over tid og får en ytre form.

Den tyske professoren Wolfgang Ernst (som vi er så heldig å skal få møte på klassetur til Berlin i november) har skrevet om et kunnskapsteoretisk begrep som vi diskuterte sammen; mediearkeologi. Begrepet er et post-humant, ikke-antropologisk begrep. Og i motsetning til historie, som har et narrativ og en menneskelig fortolker, er mediearkeologi deskriptiv og de tekniske apparatene registrerer selv og lagrer fortiden. Det er studiet av hvilke muligheter teknologier setter for mennesket.

Som litteraturstudenter er det veldig gøy, men en smule utfordrende å skulle se på litterære verk med et ”kaldt” blikk. Å ikke lese meningsfulle sammenhenger inn i tekstene er et nytt perspektiv for oss. I stedet skal vi rette blikket mot materielle prosesser fremfor meningsdannelser og beskrive fremfor å tolke.

 

 

De tekniske mediene registrerer sine omgivelser på en ikke-menneskelig og maskinell måte. Ved å registrere og prosessere fysiske signaler blir disse teknologiene selv mediearkeologier. De fortolker ikke innholdet, men registerer det og gjør fortiden nærverende. Gjennom kurset har vi gjort nettopp dette ved å rette oppmerksomheten mot apparatets innside og virkemåte. En økt bevissthet rundt hvordan tekstene har blitt til teknisk er veldig aktuelt for oss i dag, som lever i en verden med store teknologiske forandringer og utvikling.

Båndopptakeren  i ”Krapp’s last tape” gjør det mulig å ta opp og lagre lyder fra det som har hendt. Prosessen flytter seg altså fra et mentalt og metaforisk plan til et materielt plan. Slik blir minnene også tilgjengelig som et arkiv i følge  den svenske professoren Jesper Olsson. Vi kan se for oss at rommet Krapp jobber i er et arkiv, der han lagrer og benytter seg av minnene. Han forsøker å holde orden på minnene og gjør fortiden søkbar og tilgjengelig.

 

Teksten er skrevet av Ida Mari Fredriksen Larsen