Samuel Becketts stykke ”Krapp’s last tape” fra 1958 var utgangspunktet for vår lesing av teoritekstene til Wolfgang Ernst og Jesper Olsson denne uken. I stykket blir vi presentert for en redusert 69 år gammel mann ved navnet Krapp som bor alene i sin egen mørke hule. Krapp sitter på fødselsdagen sin med en båndopptaker for å høre på gamle opptak av seg selv. Gjennom opptakene blir vi som lesere bedre kjent med Krapp og får et innblikk i hvordan han ser på seg selv som person. Bare tiden vil avsløre på hvilke måter han har forandret seg. Han er en anti-helt, mislykket forfatter og trolig bitter på seg selv fordi livet ikke har blitt slik han hadde forestilt seg. Vi får møte tre ulike versjoner av Krapp ved at han hører på gamle opptak av seg selv som 27-åring og 39-åring. De to yngre versjonenes handlinger har påvirket tilstanden han er i som 69-åring.
Her fra produksjonen til BBC fra 1972 med Patrick Magee i rollen som Krapp. Beckett skrev stykket med tanke på Magees stemme. Regissør Donald McWhinnie.
Stykket kan ses her: https://www.youtube.com/watch?v=otpEwEVFKLc
Siden Krapp er den eneste synlige karakteren i stykket er det lett å klassifisere det som bare en monolog. Vi får via båndene høre om flere andre karakterer, slik som moren som er døende, en elskerinne og en tapt kjærlighet. På den måten kan kanskje stykket også karakteriseres som en dialog mellom Krapp’s fortidige og framtidige selv? Båndene forener 69-åringen og 39-åringen over den yngre Krapp’s fremtidsdrømmer. Minnene fra det levde liv er ikke alltid like klar, men på båndene ligger alt og han kan gjenoppleve disse ved å ta i bruk teknologien. Han er mester over stemmene fra hans fortid, ved å selv velge ut hva han vil og ikke vil høre på. Det vi får høre er ruiner av en eksistens. Båndene blir et teknisk supplement til det menneskelige minnet fordi i følge Derrida er det opprinnelige minnet ikke identisk med den teknologiske hukommelsen. Minnet er nemlig dekonstruert over tid og får en ytre form.
Den tyske professoren Wolfgang Ernst (som vi er så heldig å skal få møte på klassetur til Berlin i november) har skrevet om et kunnskapsteoretisk begrep som vi diskuterte sammen; mediearkeologi. Begrepet er et post-humant, ikke-antropologisk begrep. Og i motsetning til historie, som har et narrativ og en menneskelig fortolker, er mediearkeologi deskriptiv og de tekniske apparatene registrerer selv og lagrer fortiden. Det er studiet av hvilke muligheter teknologier setter for mennesket.
Som litteraturstudenter er det veldig gøy, men en smule utfordrende å skulle se på litterære verk med et ”kaldt” blikk. Å ikke lese meningsfulle sammenhenger inn i tekstene er et nytt perspektiv for oss. I stedet skal vi rette blikket mot materielle prosesser fremfor meningsdannelser og beskrive fremfor å tolke.
De tekniske mediene registrerer sine omgivelser på en ikke-menneskelig og maskinell måte. Ved å registrere og prosessere fysiske signaler blir disse teknologiene selv mediearkeologier. De fortolker ikke innholdet, men registerer det og gjør fortiden nærverende. Gjennom kurset har vi gjort nettopp dette ved å rette oppmerksomheten mot apparatets innside og virkemåte. En økt bevissthet rundt hvordan tekstene har blitt til teknisk er veldig aktuelt for oss i dag, som lever i en verden med store teknologiske forandringer og utvikling.
Båndopptakeren i ”Krapp’s last tape” gjør det mulig å ta opp og lagre lyder fra det som har hendt. Prosessen flytter seg altså fra et mentalt og metaforisk plan til et materielt plan. Slik blir minnene også tilgjengelig som et arkiv i følge den svenske professoren Jesper Olsson. Vi kan se for oss at rommet Krapp jobber i er et arkiv, der han lagrer og benytter seg av minnene. Han forsøker å holde orden på minnene og gjør fortiden søkbar og tilgjengelig.
Teksten er skrevet av Ida Mari Fredriksen Larsen