Kategorier
Arkiv Studentblogg

Det er for Pøbelen «Redaktør Lynge» er skrevet!

14424230_10153859826356759_885364401_o
Et demonstrerende før-og etterbilde av mikrofilmlivet. Nå slipper vi (heldigvis) å drive og skru på den dingsen for å lese avisen. Juhu!

Da jeg, Solveig og Ida Marie dukket opp på mikrofilmrommet tirsdag den 25. oktober for å gjenopplive minner om en heller kritisk anmeldelse av Redaktør Lynge skrevet av ingen mindre enn Arne Garborg, var det litt av et syn som møtte oss. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet har investert PENGER i en flunkende ny mikrofilmscanner!!!! Denne maskinen kan alt! Den kan gi oss HD-scanninger av eldgammelt materiale, å justere lysstyrke og kontrast har aldri før vært enklere! Den kan til og med speilvende avbildningen som dukker opp på PC-skjermen. Den kan sende scanninger DIREKTE inn på e-posten. Vel, nesten. I følge læremesteren vår kan den til og med søke i mikrofilmteksten, men det er for viderekommende altså. Dette betyr at Jørgen er avskjediget i sin post som mikrofilm-sjef, og er nå erstattet av Nora, Solveig og Ida. Det handler om å være på riktig sted på riktig tid i livet, folkens. PS! Vi var de første studentene som fikk prøvekjørt den nye skjønnheten på rom 8507 på Dragvoll. Ikke for å skryte, altså.

Så til anmeldelsen! Det er selvfølgelig ganske ironisk at Verdens Gang tok på seg den hellige oppgave å anmelde Redaktør Lynge for første gang, når vi alle til nå burde ha forstått at Alexander (den store) (s)Lyng(plant)e faktisk er en karikatur av Ola Thommesen, og alt dette på forsiden den 22. april 1893. Hamsun sparer jo ikke på kruttet i sin skildring av redaktøren.  Nå burde det jo heller ikke overraske noen at anmelderen stiller seg gjennomtrengende negativ til Hamsuns nye bok. Garborg beskriver den som sint. En forfatter som vil noe. Hamsun er ikke lenger «bare» merkverdig. Hamsun viser seg som en forfatter som er menneskelig grepet, og Hamsun holder «moralsk dommedag» med romanen sin. Så langt alt vel, men…

Hamsun som en virkelighetsfjærn, rasende pøbel
Garborg sammenligner Redaktør Lynge med Alexander Kiellands Sankt Hans Fest og Jakob, men i så tilfelle skulle Garborg ha ønsket at Hamsun hadde lært noe mer av Kielland, for det er visse ting ved boken som ikke er bra, eller Kiellandsk, som Garborg kaller det. Blant annet gjør Garborg poeng ut av at det som kan virke virkelighetsnært i Hamsuns skildringer ikke er det, fordi en forfatter kjenner kun sitt eget indre, og dermed går det galt når han gjør et forsøk i å utforske andre menneskers sinn.

«Tingen er: vi kjender ikke hinanden tilstrækkelig. Til syvende og sist kjender vi kun os selv – og daarlig nok det. Naar vi siger at Digteren kan «skildre Mennesker,» saa er ikke det saa at forstaa, at han kan tage et hvilketsomhelst Individ, han træffer på Gaden, og trænge det ud ind; med hin talemaade mener vi bare følgende: Da han har en højst udviklet Evne til Selviagttagelse; da hans indre Liv er i høj grad magfoldigt og sammensat, og da han tidlige* er udrustet med en særdeles kraftig formende Fantasi, – saa er han istand til ud af sit eget Indres Rigdom og Mangfoldighed og med støtte i ytre Indtryk og Iagttalser at forme Stiftelser*, her virker illustrerende paa os, og som vi «gjenkjender» som os selv eller vor Næste, fordi – og forsaavidt – Digterens indre Liv med al sin Rigdom alligevel er af samme Art som vort. Vover han sig udenfor sig selv, vil han udtrykkelig vende ind du på Medborgeren Hansen, gaar det som oftest galt, fordi han ovenfor Medborgeren Hansen mangler det fornødne indre Kjendskab. Tilbunds kjender han kun det han selv har skabt […]

Men i det øjeblik man ønsker at skrive en Pamplet, plejer det netop at være Sympatien, som mangler. Man er vred; man er krænket, forarget. Og Vreden gjør moralsk blind, heder det jo; gjør os ganske særdeles oplagte til at mistyde, misforstaa, underskyde falske Motiver […] at hvad der under slige Omstændigheder fremkommer, er ikke Hr. Hansens Billede, men hans Karrikatur; og da denne Karrikatur tillige vil mangle Humor, saa kalder vi den «Vrænge-Billede» og føler bare Ærgelse ved den (Bortset fra mulig Skadefryd ved at se Naboen sat i Gabestokken)»(Arne Garborg, Verdens Gang, 22. april 1893)
*ord jeg er litt usikker på i min tolkning av avisen.

garborg
Utklipp fra «Verdens Gang», 22. april 1893. En kvass Garborg anmelder «Redaktør Lynge».

Garborg mener altså at Hamsun er blindet av sitt eget hat og er dermed ikke skikket til å se flere sider, i dette tilfellet Thommesens side, av en sak. Med alt dette i bakgrunnen anklages Hamsun videre for å være feig, for å bruke våpen der en hederlig forfatter vet at motstanderen ikke kan forsvare seg, nemlig i kunsten. En mann som angripes i avisen kan i det minste forsøke å få angriperen straffet, dette er umulig når en person blir angrepet av en forteller. Som Garborg poengterer er det bare å slenge sammen en miks av virkelighetsnære tendenser, litt mangler, samt noen påfallenheter, alt motivert av hat, så kan fortelleren utlevere helten sin så svart som han selv ønsker – direkte til mobben som sluker offeret. Garborg synes det er leit at Hamsun bor i et land der han slipper å stå til ansvar for egen bedrift, og mener om Hamsun bare hadde holdt seg til en enkel satire hadde kanskje Redaktør Lynge hatt litterær verdi. I stedet, hevder Garborg, at det kan virke som at Hamsun driver dommedag over seg selv.

Og det var ikke bare Arne Garborg og Ola Thommesen som mislikte Redaktør Lynge. I Hamsuns egne brev skriver Hamsun at Bjørnstjerne Bjørnson har kalt boken «det uærligste i norsk Litteratur» (Næss, 1994, s.308) mens Dagbladets anmelder kaller Hamsun for uansvarlig og feig (ibid.)

Det jeg er overrasket over å lese i Arne Garborgs anmeldelse av Redaktør Lynge er ikke hvor utrolig negativ han stiller seg til Hamsuns arbeid. Dette var forventet fra vår side, men jeg finner det interessant å lese Garborgs tanker om den uklare linjen som trekkes mellom det offentlige og det private i kunsten. Det er interessant å se hvordan dette spørsmålet, som er meget aktuelt i dag, ble trukket fram allerede i 1893, og vi faktisk talt enda ikke er kommet til en klar enighet om. Som Garborg påpekte kan en person som får sitt gode navn og rykte ødelagt i avisens offentlighet forsøke å få uthengeren straffet.

«Det havde været bedre om Hamsun havde respekteret Grænserne og bare leveret en Satire. Som Bogen nu er blit, maa jeg – med al Anerkjendelse af de Fremskridt, den muligens røber – deltage i den Beklagelse, der er kommet tillorde over den; jeg tror ikke, den vil bidrage til at styrte Agtelsen for Litteraturen. Det er for Pøbelen “Redaktør Lynge” er skrevet» avslutter en oppgitt Arne Garborg som forsvarer sin venn Ola Thommesen.

Litteratur:
Næss, Harald S. (1994), Knut Hamsuns brev 1879 – 1895, Gyldendal Norsk Forlag: Oslo/Gjøvik

Kategorier
Arkiv Studentblogg

En forskræmt professor og en skeptisk Hamsun

Utgave nr. 2 fra 1893, er en spesielt interessant utgave av Verdens Gang. Som vi vet, i alle fall innad i bloggruppen, er unionsspørsmålet sentralt i romanen Redaktør Lynge. Vi vet at Knut Hamsun var svært skeptisk til Ola Thommesen, og ønsket spesielt å advare folk mot hans vingling i unionsspørsmålet. Redaktør Lynge skulle være «en Roman hed som Helvede, et politisk Ord til Venstre foran Valgene 94» (Larsen, Tilværelsens Utlænding, 2002). Vi har tidligere også nevnt at vi ønsker å se om vi finner direkte koblinger til avisene, og her har vi noe som er nære: En avis som i stor grad omhandler nettopp unionen. Ingen av sakene vi har funnet i denne tilsvarer romanen i direkte forstand, men temaet treffer tålelig.

Ellers av interesse kan man se at avisen nå har ordnet seg med telefon, og tar nå imot både innringertips og abonnementsbestillinger.

En forskræmt professor.

Den første saken vi kan lese i denne avisen er antakeligvis skrevet av Thommesen selv, da den ikke bærer noen signatur. «En forskræmt professor» heter artikkelen, og omhandler en egyptologs spådommer for det nye året. «Professor Lieblein, har sat sig fore at tyde ogsaa Fremtidens, navnlig det nye Aars politiske hieroglyfer». Thommesen skriver at det bare er triste ting å lese i professorens papyrusruller – unionsoppløsning, krig med svenskene og mere til. «Quel horreur!» (så forferdelig!). Sånn skal det altså gå om vi frir oss fra Sverige, mener professoren, og Thommesen ironiserer over dette. Han spør blant annet om det er verre å være i krig med Sverige, enn en annen stormakt som Sverige vil krige mot. Er det bedre at våre sønner dør i krig mot en ukjent stormakt?

En omvendt redaktør?

Sammen med sin knusende artikkel om den forskremte professoren, trykker Verdens Gang et telegram fra Times. Dette telegrammet, eller utklippet fra timessaken er positivt til en unionsoppløsing.

 

14725308_10154390200911858_796930808_o
«Verdens gang» rykker inn i fremtiden.

«”I Times løses idag et længre brev fra Dr. Fridthjof Nansen om Unionsspørsmaalet. Nansen kritiserer og berigtiger i sit brev blandt andet flere af de paastande, som Times Berlinerkorrespondent har fremsat i sine breve om den unionelle Stilling paa den skandinaviske halve. Naar konsulatsagen engang er taget op vil, heder det i Brevet, det norske Folk aldrig hvile, før Spørsmaalet engang er endelig løst i overensstemmelse med Norges Ret. ”Vi vil aldrig opgive den minste tøbbel af vor Ret for et frit og uafhengigt Rige.”»

 

Nansen skriver om Unionsspørsmålet i Times, og skaper kanskje internasjonalt engasjement for saken. Om dette er noe engelskmenn generelt interesserte seg for vites ikke, men Nansen var en betydelig person i sin tid og man kan anta hans stemme var betydelig i samtiden. Hansen tar standpunkt for et fritt og uavhengig rike, og skriver i Times at det norske folk aldri vil oppgi sin frihet.

For å forsterke sine synspunkter trykker altså Thommesen en artikkel ført av pennen til en annen stor person i sin samtid.

 

Historisk perspektiv

Siste unionsoppslag i denne avisen, er en sak med historisk perspektiv – Striden 1821. Denne utgaven av Verdens Gang inneholder også en eldre sak som kan sees som relevant i forhold til samtidens unionsdebatt. Denne tar for seg stillingen innad i Danmark-Norge og omhandler striden mellom den unionelle konge (Karl Johan) og det nasjonale Stortinget.

”Om national politik kunde man efterhaanden magtet til uforstyrret ordning af sit eget og minst skulde da den nu omstridte Adelssag voldt nogen vanskelighet med den smile afgjørelse, som efter 1814 stod igjen.”  (Striden 1821)

Dette er nok en sak vi må anta Thommesen står bak. Saken stiller spørsmål til danskenes intensjoner med Norge. Hadde danskene egentlig Norges interesser for øye?

 

”Karl Johan truet ikke alene inden sine Riger med magtsprog mod Norges forfatning, men underhandlede ogsaa udenlands om det gjennem Diplomatiet. Og allerede var av svenske tropper det i Fred tilladte antal rykket herind.”

 

Så hvor står egentlig Thommesen?

Hele denne utgaven av Verdens Gang virker rett og slett som en vag måte å ta stilling på i unionsspørsmålet. Avisutgaven er i helhet negativ til unionen, men spesielt saken om professoren belyser mange av de negative konsekvensene av å gå ut av unionen. Kanskje er det er forsøk på å tilfredsstille alle parter, slik at det er lettere å holde på flere abonnementer, eller så er det kanskje for å vise at unionsspørsmålet er komplisert og nyansert.

Vi vet at Redaktør Lynge ble skrevet over cirka et halvt år, i 1893. Denne avisen er utgitt på nyåret, i nettopp 1893. Vi stiller derfor spørsmålstegn ved Hamsuns kritikk av Thommesen når det kommer til nettopp unionsspørsmålet.

 

Nå skal det sies at Hamsuns roman stort sett dreier seg om hendelser og avisoppslag fra 1889, men boken ble påbegynt i 1893, og Hamsun skulle således hatt tid til å få med seg utgivelsene som ble utgitt da.

Beste helsing,
Jørgen, Ida-Marie, Solveig og Nora.

Kategorier
Arkiv Studentblogg

Et turbulent trekantdrama– Thommesen, Hamsun og Lynge

Redaktør Lynge (1893) er en roman ”hed som Had” (Næss, 1994, s. 294) ifølge forfatteren selv. Boken var en politisk nøkkelroman, skrevet som ”et ord foran valgene” (Ibid.) i den hensikt å diskreditere Ola Thommesen, redaktøren av Verdens Gang på slutten av 1800-tallet.

ola_thommessen
Ola Thommesen.

Frem til 1889 hadde Thommessen og Hamsun god kontakt, og Hamsun hadde selv prøvd seg som journalist i sine tidligere år. Han hadde skrevet for Verdens Gang, og telegraferte ofte med avisens redaktør. Hamsun skriver også i et av sine brev: ”Holst og Thommessen var gode mod mig, og naar jeg kommer tilbage, saa skal jeg skrive godt for dem.” Også senere i et brev til Thommesen selv:

”Undskyld, kære Thommessen, dette Brev. Heft Dem ikke ved, at det bare er mig, som takker Dem. Blir jeg saasandt til noget i Verden, skal jeg huske Dem det bedre. Deres inderlig forbundne, Knut Hamsun.” (Næss, 1994, s. 141.) Så hvorfor surnet forholdet mellom de to skribentene?

Det var flere grunner til disputten – Hamsun hadde holdt flere litteraturforedrag hvor han blant annet anklaget Ibsens tradisjonelle litteratur, og da hadde Thommesen kalt ham en Humbugmaker i Verdens Gang og betegnet foredragene som ”et kursus i uvitenhet, overfladiskhet og frekkhet på hele tre timer.” (Arntzen, 2002, s. 132.) I tillegg ble Hamsun også ”sveket” av sin gode venn. Han skrev nemlig en novelle med navn Hasard som lignet mye på en roman av Dostojevskij, kalt Spilleren, men både Hamsun og Thommessen visste at han hadde skrev sin tekst lenge før Dostojevskij. Som Hamsun fryktet ble han senere beskyldt for plagiat, og den ene personen som hadde makten til å redde ham sa ikke et ord. Kort tid etter kom romanen Redaktør Lynge.

800px-hamsun_bldsa_ha0269
Knut Hamsun. Bildet er hentet fra Nasjonalbiblioteket.

En kvass karikatur
Verdens Gang hadde lenge vært et kamporgan for det ”rene venstre.” Etter valgene i 1888, der Thommessen støttet Johan Sverdrup, begynte vittighetsblader å karikere ham som ”Veirhanen” – et kallenavn som fulgte ham under Steens venstreregjering. (Næss, 1994, s. 294.) Dette videreførte Hamsun i Lynge, hvor redaktøren fremstår som politisk vaklende og som en som rettet holdningene sine etter det lesende publikum.

Navnet Alexander Lynge er interessant av flere grunner. ”Alexander” var mest sannsynlig en referanse til Alexander den store, nok en stikk til Thommesens ego. ”Lynge” derimot, henviser til slyngplanten, og skal illustrere måten redaktøren klenget seg innpå folk og deres meninger. (Arntzen, 2002, s. 133.)

Hamsun diskuterer navnevalget med sin agent Gustav Philipsen tidlig i prosessen, før det blir endret til Lynge:
”Posten er endnu ikke gaaet fra Havnen, hører jeg, to Dage efter Indleveringen! Vi kan selvfølgelig finde et andet ”simpelt” navn til Olafsen, hvis dette O. Betegner formeget. ”(Næss, 1994, s. 293.)

Mottagelse i mediene
Arne Garborg fikk i 1893 publisert en anmeldelse av Hamsuns nyeste bok. Garborgs innlegg endte med ordene ”det er for pøbelen Redaktør Lynge er skrevet.” (Næss, 1994, s. 348.) Avisene ymtet også om at den foraktelige redaktøren var Hamsun selv. (Ibid.)
Hamsun kommer med dette innspillet til Dagbladet i april 1893, hvor han oppfordrer Lynge til å gjengjelde slaget:

Paris, 28 April 1893.
I anledning af gentagne Skriverier om min Bog ”Redaktør Lynge” erklærer jeg herved, at jeg selvfølgelig overtager Ansvaret for alt, hva jeg deri har sagt. Min Model opfordres herved til at træffe de Forføjninger, han ønsker mod mig, jeg skal intet fragaa, intet fordølge. Han bør ikke af Hensyn til, at han ikke er nævt ved Navn i min Bog unlade at træde frem, det vilde være Affektation af ham at lade ukyndig om, at det er netop ham og ingen anden, jeg har ment. (Næss, 1994, s. 309)

Hamsun innrømmer pøbelen, han nevner videre i brevet til Gustav Philipsen ”Jeg blir naturligvis dømt; ti jeg vil ingen Beviser føre, ikke et eneste et; men jeg har alligevel rammet den Humbug, han repræsenterer, og det var min Mission.” (Ibid)

På forsoningens sti?
Endog – Etter angrepet på Thommessen i Redaktør Lynge skrev Verdens Gang særdeles positivt om Ny Jord. (Næss, 1994, s. 345) Hevet redaktøren seg over det, eller var hadde det skjedd en endring i forholdet deres? Også i senere brev virker det som om en forsoning har funnet sted. Kanskje mediene og forfatterne var mer avhengig av hverandre enn vi vet om?

I neste uke skal vi gå dypere inn i politikkens mulm og mørke. Finner vi spor av striden mellom Nordmanden og Gazetten (Dagbladet og Verdens Gang) i avisutgavene fra høsten 1889?

Ærbødigst,
Ida Marie, Jørgen, Nora og Solveig

Kilder:

Arntzen, Even (red.) 2002: Knut Hamsun og 1890-tallet. Øystein Rottem: Den helstøpte personlighet vs. Det disharmoniske nutidsmennesket. Et paradigmatisk spenningsmønster i Hamsuns forfatterskap belyst gjennom en lesning av Redaktør Lynge. Gjøvik: Hamsun-selskapet.

Næss, Harald S. 1994. Knut Hamsuns brev. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Kategorier
Arkiv Studentblogg

Hvorfor ikke flytte Trondhjems Domkirke til Kristiania?

krone-seg
Ja, kan vi ikke flytte T.hjems Domkirke til Kristiania slik at den kan krone våre konger som befinner seg ved Oslofjorden? Bildet er hentet fra nb.no.

En ny uke har passert siden forrige bloggpost, og i løpet av denne har vi sett på en utgave av Verdens Gang fra 1878. Nærmere bestemt den fra torsdag den tiende januar. Dette er ingen tilfeldighet, denne utgaven ligger nemlig ute for folk flest på nasjonalbibliotekets sider – her kan også du lese den! Målet med lesningen var å undersøke om det kunne spores eller anes noen politisk profil i avisen. Vi ønsket å finne ut hvilke saker som er skrevet av selveste redaktøren Ola Thommesen, og bare lese avisen generelt. Hva interesserer avisen seg om? Hva står det? I tillegg har vi tatt mikrofilm-ekspertisen vår til et høyere nivå: nå kan vi scanne inn mikrofilm og overføre det til minnepenn! Det blir nyttig når vi beveger oss dypere ned i det spesifikke.

Å lese i disse gamle avisene må kunne sies å ha sine utfordringer. Frakturisk (gotisk) skrift er pen å se på, men ikke fult så enkel for oss moderne mennesker å lese. Dette er en kunst som ingen av oss på gruppa mestrer helt enda, men etter ei uke med intensiv øving trenger ikke hjernen lengre å vri seg i smerte for å forstå forskjellene mellom «f» og «s». Likevel, avisen måtte leses og saken som vekket størst interesse hos oss var en sak som omhandler sentralisering. Sakens overskrift lyder: «Norges Bank ikke til Kristiania», og artikkelen, som er skrevet av en navnløs forfatter, stiller seg kritisk til sentraliseringen som foregår i vårt langstrakte land på den tida. Forfatteren skriver at «Kristiania Handels- og Bengemænd» har fått det travelt med å flytte Norges Banks hovedkvarter fra Trondhjem og ned til Kristiania i forbindelse med åpningen av jernbanen. «Det er som en Feber har bemæktiget sig Kristiania-Folket i de allersidste Aar. Did skal alt; Kristiania skal opsluge Landets øvrige Byer, eller i det mindste gjøre dem til Forstæder for Hovedstaden og Landets Bygdelag til intet mere end Kristianias Havnegange og Sæterbrug […] for at Kr.a. skal faa straale i fin Overlegenhed.» skriver forfatteren ironisk. Han mener Norges Bank har gjort en utmerket jobb i Trondhjem, derfor er en slik overføring meningsløs. Dette understreker han ved at det kan være lurt å flytte Aasmund Olavsson Vinjes levinger fra Hadeland til Kristiania sammen med Trondhjems Domkirke, når vi først er i gang.

islaending
hentet fra nb.no

Ellers kan vi lese at vulkanutbrudd på Island ikke er noe nytt fenomen. Dette kommer til uttrykk ved en innsamling som skal gå til de «skadelidte Islændinger» etter et vulkanutbrudd i 1875. Vi finner også en god del telegrammer som er postet i avisen, samt en god definisjon på hvilke dyr som går under definisjonen «husdyr».

Vi vet at Verdens Gang, sammen med Dagbladet, er venstreaviser. Vi vet at veien fra politikk til avis var kort, og vi vet at Thommesen på et senere tidspunkt enn 1878 støttet seg mer mot Høyre. I utgaven vår fra 1878 er det venstrepolitikken til Thommesen som skinner gjennom i spørsmålet om sentraliseringen av Norges Bank. De aller fleste artiklene i avisen på denne tida var usignerte, men vi må anta at en stor del av sakene er skrevet av Ola Thommesen. Vi kan likevel argumentere for Thommesens støtte til sakene som tas opp fordi artiklene ikke blir utgitt i avisen uten å gå gjennom redaktøren først.

husdyr
Det var en heller nyttig sak om begrepet «husdyr». Greit å vite at f.eks. Kanarifuglen ikke går under betegnelsen «husdyr». Bildet er screenshot tatt fra nb.no.

Til neste gang og for framtiden:
Vi fortsetter å jobbe med året 1878 og ser på flere utgivelser fra samme år. Klarer vi å spore en klarere politisk profil enn hva vi fikk ut av utgaven vi har sett på nå?

Vårt langsiktige mål består, vi ønsker veldig gjerne å finne saker som minner om de som står beskrevet i Hamsuns Redaktør Lynge! Hvordan endrer avisen seg i årene Thommesen er redaktør, er det enkelte ting som blir tydelig i avisen?

Ha en fin uke!
Hilsen Ida Marie, Solveig, Jørgen og Nora.

 

Kategorier
Arkiv Studentblogg

En ny vending med spisset penn

Denne uken var vi igjen klar for å møtes på mikrofilmrommet. Planen fra sist stod ved lag, og vi så på avisenes layout og profil. For å gjøre oss opp en formening om utviklingen valgte vi oss ut tre tilfeldige utgaver, fra henholdsvis 1878, – 82 og 1902. Men, vi varsler nå et lite omslag i prosjektet vårt, som man kan lese mer om i slutten av blogginnlegget.

10. januar 1878 (nr. 4, årg. 1)

I denne, svært tidlige, utgaven av avisen er det nesten utelukkende redaksjonelt stoff. Stilen er enkel, med rette linjer og fast inndeling. Det lille av reklame som finnes er plassert i slutten av bladet. Fonten er i fraktur (bedre kjent som gotisk), mens noen av de reklamene som er trykt er antikva. Logoen er pent utformet, tar stor plass og er noe prangende, med blomster som dekorasjon. Mindre notiser er uthevet med fet skrift. Det er ingen bilder eller annet av grafisk karakter i avisen.

14303821_10153750535366759_6764184_o
Har du noen gang lurt på hvordan boksen til en mikrofilm ser ut? Nå slipper du å lure!

1.juli 1882 (nr. 156, årg. 4)

Det første som slår oss er at det i denne utgaven, bare fire år etter første, inneholder veldig mye reklame. En tydelig endring, som er lett å se. I all hovedsak er reklamen nå trykt i antikva, mens den løpende teksten er fortsatt trykket i fraktur. Noen av sakene har også fått grafiske tillegg, blant annet noen dyretegninger.

Avisen har blitt langt mer moderne på kun fire år. Logoen er større, men har et enklere preg. Blomstene er erstattet med reklamer, som nå flankerer logoen. Vi noterer oss at avisen har fått sin egen kjøps- og salgsseksjon. Her kan man både leie rom og annonsere arbeidskraft.

 

29.nov 1902 (43, årg. 35)

Verdens Gang blir nå trykket i rotasjonspresse, noe som synes godt. Avisen er mer ryddig og trykket er bedre. Fontene er blitt større og tydeligere, noe som også innvirker på et nytt element – saksoverskrifter. En annen nyvinning her, i forhold til 1882-årgangen, er at det på forsiden er henvisninger til saker inne i avisen.

På forsiden er det nå langt mindre reklamer enn avisen 20 år før, de er plassert lengre bak i avisen. Det er en overvekt av tobakks- og alkoholreklamer, og generelt ser reklamene «proffere» ut. Vi registrerer at mer og mer av avisens innhold nå trykkes i antikva, men at frakturskrift fremdeles er dominerende i lengre saker.

 

Omslaget

Tidligere i blogginnlegget har vi lovet et omslag, og det presenteres her: I første blogginnlegg skrev vi at vi: «I denne bloggserien skal vi ta en nærmere titt på Verdens Gang (idag kjent som VG), i årgangene 1878, -92 og 1902. I tillegg skal vi se på hvordan Knut Hamsun skildrer redaktøren Ola Thommessen i sin roman Redaktør Lynge (1893) og avisen Gazetten. Vi skal sammenligne disse dagsavisene og se på hva som er inspirert av virkelighet og hva som er fiksjon». Vi skal ikke vike radikalt fra dette, men har blitt enige om å presisere arbeidsmålene noe.

Denne høsten skal vi fortsette å se nærmere på Verdens Gang, men skal spisse oss nærmere inn på hvilken type saker det blir skrevet om, og hvilke saker man kan anta redaktøren selv står bak. Klarer vi å spore en utvikling eller en forandring her? Vi ønsker spesielt å se på hvilke saker som har en politisk karakter og hvilke spørsmål det debatteres rundt. En av de endringene vi vet finner sted, er overgangen fra meningsavis til nyhetsavis, og dette vil være spennende å spore i avisene. Vi ønsker å se på flere forskjellige utgaver av avisen.

De funnene vi gjør ønsker vi å diskutere opp mot teoritekster på pensum, spesielt opp mot Knut Hamsuns roman Redaktør Lynge. Ifølge ryktene tematiserer romanen Ola Thommesen, redaktøren i Verdens Gang (Gazetten i romanen) i perioden 1878 til 1910.  Boken fikk i tiden rundt utgivelsen voldsom kritikk for å være et personangrep på Thommesen – selveste Bjørnstjerne Bjørnson mente det var den mest uærlige bok noen gang utgitt i norsk litteratur. Det blir spennende å se om vi finner likheter i avisen og romanen. Er vi heldige finner vi kanskje saker som er nærmest identiske!

14315903_10153750534741759_834948365_o
Vår ferske mikrofilm-sjef Jørgen!

 

Sentrale spørsmål i fortsettelsen blir:

  • Hvilke saker skrives det om i Verdens Gang?
  • Hvilke saker står Ola Thommesen bak?
  • Er det en utvikling i avisens profil og type saker?
  • Hvilke politiske saker skrives det om, og er mengden politisk stoff økende?
  • Finner vi saker som kan minne om hendelser fra romanen Redaktør Lynge?

 

Til neste gang:

  • Skal vi lese et av de tidligste eksemplarene av Verdens Gang, antakeligvis et fra 1878. Hvilke saker står det om her?
  • Hvilke saker står redaktøren bak, og hvilke saker er forfattet av andre?
  • Klarer vi å observere en politisk profil?

 

Oppsummering

I denne bloggposten har vi sett at det var utvikling i Verdens Gang mellom 1878 og 1902. Denne utviklingen så vi denne uken spesielt godt i mengden reklame og hvordan avisen så ut. Vi har også spisset høstens prosjekt, og gjort oss opp en klarere mening om hva vi ønsker å se på.

Med ny giv og spissere spiss blir veien videre veldig spennende!

Hilsen,
Jørgen, Ida Marie, Solveig og Nora.

Kategorier
Arkiv

Kroppspress!

I denne bloggserien skal vi ta en nærmere titt på Verdens Gang (idag kjent som VG), i årgangene 1878, -92 og 1902. I tillegg skal vi se på hvordan Knut Hamsun skildrer redaktøren Ola Thommessen i sin roman Redaktør Lynge (1893) og avisen Gazetten. Vi skal sammenligne disse dagsavisene og se på hva som er inspirert av virkelighet og hva som er fiksjon.

«CP-Frakke Corsettet CP er det eneste Corset, som med nuværende Mode giver Garanti for at Kjolen kan sidde godt.»

Dette gjorde vi denne uka: Lærte oss kunsten med mikrofilm og avdekket gamle avissider. Vi fikk litt hjelp av en tvilsom type som lusket rundt i bibliotekets mørkeste kroker, men etterhvert fikk vår nyutvalgte mikrofilm-sjef Jørgen dreisen på det. (Quote Jørgen: «Mikrofilm, ææh, dritt!»). Vi fikk også laget en super fremdriftsplan og tatt noen kule selfies.

Dette skal vi gjøre neste gang: Ta på oss kritikerhatten og studere den grafiske profilen og layouten til Verdens Gang. Hva skjer med reklamebruk og sakshenvisninger? Hvor mye sladder finner vi om alskens pene damer og herrer?

Høydepunkt fra denne gang: En reklame for korsetter fra 1902, som vitner om kroppspress for kvinner allerede i gamle dager. Vi gleder oss til å se hvilke andre skatter som skjuler seg.

Sjallabais,
Jørgen, Ida Marie, Nora og Solveig

14233473_10154258364726858_179758376_o
Her poserer vi stolt med våre nye venner. Jørgen får dere se neste uke.