Da jeg, Solveig og Ida Marie dukket opp på mikrofilmrommet tirsdag den 25. oktober for å gjenopplive minner om en heller kritisk anmeldelse av Redaktør Lynge skrevet av ingen mindre enn Arne Garborg, var det litt av et syn som møtte oss. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet har investert PENGER i en flunkende ny mikrofilmscanner!!!! Denne maskinen kan alt! Den kan gi oss HD-scanninger av eldgammelt materiale, å justere lysstyrke og kontrast har aldri før vært enklere! Den kan til og med speilvende avbildningen som dukker opp på PC-skjermen. Den kan sende scanninger DIREKTE inn på e-posten. Vel, nesten. I følge læremesteren vår kan den til og med søke i mikrofilmteksten, men det er for viderekommende altså. Dette betyr at Jørgen er avskjediget i sin post som mikrofilm-sjef, og er nå erstattet av Nora, Solveig og Ida. Det handler om å være på riktig sted på riktig tid i livet, folkens. PS! Vi var de første studentene som fikk prøvekjørt den nye skjønnheten på rom 8507 på Dragvoll. Ikke for å skryte, altså.
Så til anmeldelsen! Det er selvfølgelig ganske ironisk at Verdens Gang tok på seg den hellige oppgave å anmelde Redaktør Lynge for første gang, når vi alle til nå burde ha forstått at Alexander (den store) (s)Lyng(plant)e faktisk er en karikatur av Ola Thommesen, og alt dette på forsiden den 22. april 1893. Hamsun sparer jo ikke på kruttet i sin skildring av redaktøren. Nå burde det jo heller ikke overraske noen at anmelderen stiller seg gjennomtrengende negativ til Hamsuns nye bok. Garborg beskriver den som sint. En forfatter som vil noe. Hamsun er ikke lenger «bare» merkverdig. Hamsun viser seg som en forfatter som er menneskelig grepet, og Hamsun holder «moralsk dommedag» med romanen sin. Så langt alt vel, men…
Hamsun som en virkelighetsfjærn, rasende pøbel
Garborg sammenligner Redaktør Lynge med Alexander Kiellands Sankt Hans Fest og Jakob, men i så tilfelle skulle Garborg ha ønsket at Hamsun hadde lært noe mer av Kielland, for det er visse ting ved boken som ikke er bra, eller Kiellandsk, som Garborg kaller det. Blant annet gjør Garborg poeng ut av at det som kan virke virkelighetsnært i Hamsuns skildringer ikke er det, fordi en forfatter kjenner kun sitt eget indre, og dermed går det galt når han gjør et forsøk i å utforske andre menneskers sinn.
«Tingen er: vi kjender ikke hinanden tilstrækkelig. Til syvende og sist kjender vi kun os selv – og daarlig nok det. Naar vi siger at Digteren kan «skildre Mennesker,» saa er ikke det saa at forstaa, at han kan tage et hvilketsomhelst Individ, han træffer på Gaden, og trænge det ud ind; med hin talemaade mener vi bare følgende: Da han har en højst udviklet Evne til Selviagttagelse; da hans indre Liv er i høj grad magfoldigt og sammensat, og da han tidlige* er udrustet med en særdeles kraftig formende Fantasi, – saa er han istand til ud af sit eget Indres Rigdom og Mangfoldighed og med støtte i ytre Indtryk og Iagttalser at forme Stiftelser*, her virker illustrerende paa os, og som vi «gjenkjender» som os selv eller vor Næste, fordi – og forsaavidt – Digterens indre Liv med al sin Rigdom alligevel er af samme Art som vort. Vover han sig udenfor sig selv, vil han udtrykkelig vende ind du på Medborgeren Hansen, gaar det som oftest galt, fordi han ovenfor Medborgeren Hansen mangler det fornødne indre Kjendskab. Tilbunds kjender han kun det han selv har skabt […]
Men i det øjeblik man ønsker at skrive en Pamplet, plejer det netop at være Sympatien, som mangler. Man er vred; man er krænket, forarget. Og Vreden gjør moralsk blind, heder det jo; gjør os ganske særdeles oplagte til at mistyde, misforstaa, underskyde falske Motiver […] at hvad der under slige Omstændigheder fremkommer, er ikke Hr. Hansens Billede, men hans Karrikatur; og da denne Karrikatur tillige vil mangle Humor, saa kalder vi den «Vrænge-Billede» og føler bare Ærgelse ved den (Bortset fra mulig Skadefryd ved at se Naboen sat i Gabestokken)»(Arne Garborg, Verdens Gang, 22. april 1893)
*ord jeg er litt usikker på i min tolkning av avisen.
Garborg mener altså at Hamsun er blindet av sitt eget hat og er dermed ikke skikket til å se flere sider, i dette tilfellet Thommesens side, av en sak. Med alt dette i bakgrunnen anklages Hamsun videre for å være feig, for å bruke våpen der en hederlig forfatter vet at motstanderen ikke kan forsvare seg, nemlig i kunsten. En mann som angripes i avisen kan i det minste forsøke å få angriperen straffet, dette er umulig når en person blir angrepet av en forteller. Som Garborg poengterer er det bare å slenge sammen en miks av virkelighetsnære tendenser, litt mangler, samt noen påfallenheter, alt motivert av hat, så kan fortelleren utlevere helten sin så svart som han selv ønsker – direkte til mobben som sluker offeret. Garborg synes det er leit at Hamsun bor i et land der han slipper å stå til ansvar for egen bedrift, og mener om Hamsun bare hadde holdt seg til en enkel satire hadde kanskje Redaktør Lynge hatt litterær verdi. I stedet, hevder Garborg, at det kan virke som at Hamsun driver dommedag over seg selv.
Og det var ikke bare Arne Garborg og Ola Thommesen som mislikte Redaktør Lynge. I Hamsuns egne brev skriver Hamsun at Bjørnstjerne Bjørnson har kalt boken «det uærligste i norsk Litteratur» (Næss, 1994, s.308) mens Dagbladets anmelder kaller Hamsun for uansvarlig og feig (ibid.)
Det jeg er overrasket over å lese i Arne Garborgs anmeldelse av Redaktør Lynge er ikke hvor utrolig negativ han stiller seg til Hamsuns arbeid. Dette var forventet fra vår side, men jeg finner det interessant å lese Garborgs tanker om den uklare linjen som trekkes mellom det offentlige og det private i kunsten. Det er interessant å se hvordan dette spørsmålet, som er meget aktuelt i dag, ble trukket fram allerede i 1893, og vi faktisk talt enda ikke er kommet til en klar enighet om. Som Garborg påpekte kan en person som får sitt gode navn og rykte ødelagt i avisens offentlighet forsøke å få uthengeren straffet.
«Det havde været bedre om Hamsun havde respekteret Grænserne og bare leveret en Satire. Som Bogen nu er blit, maa jeg – med al Anerkjendelse af de Fremskridt, den muligens røber – deltage i den Beklagelse, der er kommet tillorde over den; jeg tror ikke, den vil bidrage til at styrte Agtelsen for Litteraturen. Det er for Pøbelen “Redaktør Lynge” er skrevet» avslutter en oppgitt Arne Garborg som forsvarer sin venn Ola Thommesen.
Litteratur:
Næss, Harald S. (1994), Knut Hamsuns brev 1879 – 1895, Gyldendal Norsk Forlag: Oslo/Gjøvik