89 / 508
GUNNERIA 80, 2016
87
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
anvendes røttene til menneskeføde på Sunnmøre ifølge Strøm (i brev). Det bør
merkes at de også spises i Jakutia i Sibir og til og med i England ifølge Gmelin og
Raj. Ikke sjelden ser vi om våren at kveget på åkrene samler seg ved strendene
på grunn av disse røttene. Den ærverdige Herr Strøm på Sunnmøre har også sett
dette, slik han har meddelt det til meg i brev.
Plantens føtter [utløpere] malt med salt og eddik lindrer dysenteri og andre
innvortes unaturlige flytninger.
XXXIX [39].
Pinus abies
[
Picea abies
, gran], med broddspisse, glatte, vridde
nåler som sitter i to rader.
På norsk, så vel som på dansk og svensk
Gran
.
Vokser overalt i våre skoger med furu, nå for tiden vanligere enn denne. Derimot i
Nordlandene, som vender mer mot nord og i Vest-Finnmark mangler granskogen,
men der kan man dog glede seg med furuskog.
Våre landsmenn snakker om flere varianter av gran. Av disse mange dog kan
spore sin opprinnelse fra forskjellige voksesteder [vokseformer]. De kalles som i
det følgende:
1) Frougran, det er
Abies procera
[den høye, slanke granen]. Denne er meget
høy, full av harpiks med ytterst hvit og myk ved, med brede, grønne blad [nåler]
og bekledde stammer. Fra denne lages bjelker som er dårlig egnet for skip, men
som er utmerkete bjelker og tømmer til konstruksjon av bygninger, og man kan
også tilføye, til så vel forskjellige deler av huset som til husgeråd [innredning og
redskap].
2) Stuur- (eller Studur-, likeså Stuar-) gran; det er
Abies pygmaea
[den lille
granen]. Denne er mindre enn førstnevnte, mindre fruktsommelig [har færre
kongler], mer forgrenet nedentil, med mindre, blekt grønne blad [nåler] som ofte
gulner og har sjeldnere en hvitaktig bark. Den kalles:
A) på grunn av bladene
a)
Myrgran
eller
Myrstuur
, det er
abies (pygmaea) palustris
[myrdverggran];
b)
Fjeldgran,
det er
abies alpina
[fjellgran], vanligvis mindre enn foregående.
B) på grunn av vokseformen; uten tvil hvis greinknippene utbreder seg i alle
retninger;
flurgran
, det vil si
abies diffusa
, den utbredde gran.
C) på grunn av konsistensen og varigheten til veden, hvis denne naturligvis
(utover det vanlige) har den særegne hardhet;
tonnorgran
, i Sør-Norge også kalt
tenor
, det er
abies buxea
[gran med buksbomved].
Abies pygmaea
, både den som vokser på myrete steder og den i fjellet er vanligvis
lik «buxea», om ikke i alle, så iallfall noen deler. Faktisk utvikler av og til en
noe værbitt
abies procera
seg til «buxea». For dens grener blir nedpresset enten
av vind eller mennesker, men utsettes i sine indre deler ikke for vind, og slik
utvikles de til «buxea». I dette tilfellet tjener de til rep for tønner [tønnebånd].
Fra «pygmaea», både den som vokser på fjellet og, enda mer fra den som
vokser på myren, siden den er større og mer «buxea»-liknende [har den hardeste
veden], lager bøndene plater [meier] som de setter under sine sleder i stedet for