181 / 508
GUNNERIA 80, 2016
179
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
tilhørere svært mange lovende unge menn som på grunn av sin lærdom og
merittliste senere ble berømte menn i vår stat. Det gjelder også dem som er innsatt
i de høyeste sivile embeter i fedrelandet, kirkelige og akademiske, og som er
en pryd for hver sin provins. Av mange som befant seg under hans kateter [litt
fritt oversatt], vil jeg hedrende nevne to, de berømte Herrer Jacobi og Riisbrigh,
som etter å ha hatt ham som lærer og familiær venn, ennå huskes som strålende
personer, sammen med mange andre, la det være sagt. Hans ry som lærer og
foreleser var enormt. Dette bevises egentlig best ved at den store musiske litterat
og litteraturkritiker, hans eksellense grev Moltke [overhoffmarskalk Adam
Gottlob], ikke nølte med å overlate sine to svært evnerike sønner til hans ledelse
[Gunnerus var deres privatlærer], som også under hans veiledning på fremragende
vis gjorde fremskritt i vitenskapene. Dette gjelder spesielt grev Ludvig som
i sannhet var født hengiven til litteraturen. Etter at mange eksempler på hans
lærdom var publisert så vel offentlig som privat, ble han offentlig eksaminert
i kongens aula med den guddommelige Fredrik V selv nærværende. Disse
fremskrittene oppnådde tilbørlig ros både for elevens eget intellekt og iherdighet,
så vel som for lærerens dyktighet.
Den nå salige Kongen hadde alltid vist stor interesse og gunst for Gunnerus. Som
et talende bevis på dette innsatte han i mellomtiden, i juli måned 1758, Gunnerus
som biskop i Nidaros bispedømme. For denne klokeste konge
7)
anså nemlig at
han hadde vist seg verdig til kirkens høyeste embeter og velegnet til å utføre de
tyngende verv i toppen av det hellige ministerium, han som i det akademiske
embetet som han til da hadde hatt, hadde høstet stor ros for. Den nye biskopen
publiserte, etter at han samme år var flyttet til Nidaros [Trondheim], Epistola
Pastoralis til alle prestene sine på dansk (neste år ble det oversatt til tysk) hvor
han presenterte alle skribenter i hele bispedømmet. I tillegg til de tunge plikter
som embetet medførte, bl.a. mange brysomme og farlige, årlige visitasreiser,
var det litteraturen og vitenskapen som opptok vår manns interesser. For det var
den hengivne kjærligheten til disse tingene som var hans følgesvenn. Det var
de mange mysteriene, som i de nordlige strøk som åpenbarte seg over alt, som
ga ham anledning til å legge planer for en Naturhistorie. Der kunne han fjerne
disse mysterier fra grunnen av ved å utforske sine embetsområder. Under den
første reisen han gjorde i Finnmark i året 1759, begynte han å lære å kjenne
naturens animalske rike ved å utforske den, kun hjulpet av Linnés aller beste og
nyttige skrifter. Etter å ha utført sine embetsplikter brukte han all sin fritid til å
lese disse og å anvende dem uten noen lærer. Han lyktes å lage en indeks over
de fenomener i naturen som han kom over ettersom han videreførte den vanen
fra sine tidligere studier med en fjærpenn å skrive ned utdrag som han hadde lest
eller hørt om det som var spesielt viktig, eller som angikk hans sak. Han kunne
faktisk også kaste lys over fedrelandets fortid og dets økonomiske anliggender.
For ikke å gi inntrykk av at han hadde utsatt disse studiene for en tid, avbrøt
han dem ikke selv da han under festjubiléet i 1760 ble tilbudt og mottok et