184 / 508
182
Flora Norvegica
av J.E. Gunnerus
GUNNERIA 80, 2016
Siden han dermed hadde ferdigstilt mandatet, lengtet han etter å dra tilbake
til fedrelandet og de vanlige, kjære embetsplikter og studier, og han ankom
til Nidaros [Trondheim] i juni 1772
11)
. Etter ankomsten gledet det hans sjel at
selskapets glans dag for dag spredte sine stråler videre utover. Det behaget nemlig
den opphøyde arveprins Frederik, nådigst å påta seg rollen som selskapets høye
beskytter, for å kaste glans over det. Denne meget ønskverdige tiltreden som
beskytter, brakte selskapet til et strålende høydepunkt hva angår både verdighet
og nytte. Den samme fremragende prinsens velvillighet gjorde selskapet i stand
til å inspirere og trekke frem i lyset landets ukjente talenter, med all sin nyttige
og nyskapende energi. Derfor var vår mann så gjennomstrømmet av glede at
han knapt kunne styre seg. Denne sin glede og selskapets takknemlighet mot
den store velgjører, bevitnet han i en offentlig tale som han holdt til dennes
velsignede fødselsdag den 5. oktober 1772. For øvrig bestemte han at den
opphøyde beskytters velgjerninger mot selskapet skulle hylles med en takketale
ikke bare ved den kongelige fødselsdag, men også på hans egen [arveprinsens]
fødselsdag. Endelig ble den siste plikt den lykksalige [Gunnerus] fikk fullføre,
en oppgave for en sjel som var kongehuset hengiven. Den påfølgende sommeren
var den edle prins Karl av den gamle staten Hessen [Karl I av Hessen], den høyst
verdige gemal for vår elskede prinsesse Louise, på gjennomreise i Norge med
tanke på landets beskyttelse. [Han var stattholder i Slesvik, Holstein og Norge].
Da han ankom Nidaros [Trondheim] holdt Gunnerus en tale i dennes nærvær på
et offentlig møte i Selskapet. Således skaffet han seg og selskapet æren av å motta
og hilse prinsen.
Få dager etter dette påtok han seg en meget besværlig visitasreise til sjøs full
av anstrengelser, og det selv om han ikke var helt frisk. Under denne reisen
som ble hans siste menneskelige gjerning, hendte det som han selv hadde
forutsett at han under returen til Kristiansund fikk smerter som var oppstått fra
en undertrykt hemoroideutflod. Etter å ha ligget til sengs i åtte dager med denne
sykdommen
12)
, og uten noen form for medisinsk hjelp, vant ondet over naturen.
Den 25. september 1773 gikk han endelig sin siste dag i møte. Han byttet således
et virksomt og betydningsfullt liv med den salige død.
Her er ikke stedet for å omtale hvor trist og hardt hans død var for fedrelandet
som følte tapet ikke bare av en svært årvåken biskop, men også av en lærd, nyttig
og arbeidsom borger. Vitenskapsselskapet følte sorg da de ble fratatt sin preses
og grunnlegger som det skyldte både sin eksistens og vekst. Han etterlot seg også
slektninger og venner i hopetall, som var fratatt sin velgjørers støtte og oppsyn.
Alle kan forstå at en mann som hadde vært så nyttig da han levde, fremkalte
manges tårer i døden.
Gravferden til den avdøde ble tatt hånd om med høytidelig rituale. Den livløse
kroppen ble ført til Trondheim og overlatt til graven med strålende prakt i henhold