177 / 508
GUNNERIA 80, 2016
175
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
og naturlige gaver seg i sin fulle glans. Spesielt virket naturen stimulerende til å
ivrig undersøke alle Skaperens verk, og til å betrakte farens fysiske og anatomiske
observasjoner. Faren merket seg disse egenskapene med stor anerkjennelse og
glede, og det vekket et stort håp i hans sjel på sønnens vegne. Derfor opphørte han
aldri å oppfordre sønnen til å vise de apollinske kunster sin oppmerksomhet. Og
den unge mannen tilegnet seg betydelige kunnskaper i legekunsten under farens
veiledning, for han ledsaget ham ofte og ivrig i hans praksis. Likevel tok ikke
faren det mindre alvorlig at sønnen skulle få en solid utdannelse i gresk og latin,
ettersom han svært godt visste at disse er alle vitenskapers fundament. Men mens
faren tenkte på og bekymret seg for hvordan sønnens utdannelse klokest skulle
ordnes, kom en for tidlig død og rev ham bort mens han enda var i en blomstrende
alder. Slik ble hustruen forlatt med denne sønnen blant fjorten barn
4)
og det i
trange økonomiske kår som med letthet kunne fremkalle alles medlidenhet. Dette
knekket ikke vår manns sjel, men gav ham snarere kraft og mot. Den lengsel som
hadde ført ham mot å dyrke de frie studier og kunster kjente han tilta fra dag til
dag mens han overlot sin bekymring til Gud, de ulykkeliges beskytter.
Etter at han ble foreldreløs, uten oppdrager og veileder, ble han nødt for å oppgi
tanken på medisinstudiet. Men straks falt det i hans lodd å bli tatt opp blant
Christianias [Oslos] lærde miljøs disipler [han kom inn på Katedralskolen]. Den
som tok ansvar for dette og på det velvilligste understøttet ham var den svært
berømte norske kansleren, Hans Eksellense D. Wibe, en meget viktig støttespiller
både for faren og sønnen. Der vant han på kort tid alle sine læreres kjærlighet
og aktelse. Det gikk så langt at han som elev i øverste klasse ble overlatt
undervisningen av konrektors egne private elever. Med denne sin utrettelige flid,
skaffet han seg de nødvendige erfaringer idet han skulle ta fatt på den akademiske
bane. Da han endelig hadde fått sitt avgangsbevis fra rektoren den berømte og
høyst lærde mann, Herr Rasch, søkte han i året 1737 til universitetet i København
prydet med sitt berømmende skussmål.
Etter at han der under den såkalte offentlige artium hadde demonstrert sin flid
og forbilledlige lysende kjennskap til språkene, beviste han sine fortrinn for
professorene på en slik måte at de fleste av disse offentlig roste hans dyktighet.
Men da han likevel, da han selvsagt var den mest rettskafne, ble rammet av en
truende fattigdom, kunne han i denne omgang ikke formå å skaffe penger til å
videreføre sine studier. Han ble så tvunget til å prøve den samme skjebne som
andre studenter med trang økonomi: å forlate det akademiske liv, og søke tilbake
til fedrelandet for å tjene i et lærerembete. For ham var der nå intet håp om på
vanlig måte å gjennomgå studienes grader. Spesielt gjaldt dette de filosofiske
vitenskaper som han av naturen var best utrustet for. Mot disse studier var han
drevet av den mest brennende lidenskap. Derfor kjempet han med egen kraft
for etter beste evne både å gjøre fremskritt innen den dogmatiske teologi og
å øve strengt innen prekenlæren. I mellomtiden ble tjenesten som kateket ved