187 / 508
GUNNERIA 80, 2016
185
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
konkurrerte om å få ham som medlem. Således utover vårt norske selskap hvis
grunnlegger, preses og evige direktør han selv var, oppnådde han æren av å være
medlem ved de vitenskapelige selskaper i København og Uppsala. Dessuten ved
Akademie der Freien Kunsten Augustana, Det latinske selskap i Jena. Han var
assessor ved selskapet i Frankfurt an der Oder; ved Akademiet i Paris ble han
korresponderende medlem, en ære som sjelden pleier å tilfalle utlendinger, denne
oppnådde han først få dager etter sin død.
Slik levde han sitt liv, slik døde han, den gode biskop Gunnerus. Så langt som
det er sagt om ham, så levde han i sin helhet for Gud, fedrelandet og litteraturen.
Dette viste han i overflod. Det ville være uriktig her å minnes hans private liv,
hans sedvaner og hjemlige dyder, for det sømmer seg ikke for meg verken å
skryte av min onkels dyder eller å felle dom over hans sedvaner, bundet som jeg
er til ham ved blodsbånd. Likevel vil ingen kunne forby meg at dette blir sagt om
ham: Det glødet alltid i ham en oppriktig fromhet overfor Gud og hans sjel var
hengitt religionen, og selv fremviste han en utrettelig årvåkenhet og glødende
iver i sine plikter. Når det gjaldt å dyrke vennskap var han trofast og pålitelig, og
han viste en enestående menneskelighet mot dem han levde sammen med. Han
var alltid rede til å utøve velgjørenhet mot hvilke trengende som helst, da spesielt
slekt og venner. Da han selv var ungkar viste han en særlig faderlig kjærlighet når
han hjalp dem med råd og midler, understøttet og beskyttet dem. Blant disse var
jeg, hans nevø gjennom min far. De bemerkelsesverdige velgjerninger han viste
meg, vil jeg aldri bli i stand til å rose tilstrekkelig, spesielt fordi han da jeg som
12-åring stod uten foreldre, mottok meg i sitt hus og elsket meg i en sønns sted.
Han oppfordret meg til dyd ved formaninger og sunne leveregler. Han sørget for
å utdanne meg i litteratur så vel hjemme som ved en offentlig institusjon. Da jeg
var moden for akademiske studier, betalte han de nødvendige utgifter for at jeg
skulle kunne dra til universitetet i København og dyrke disse som seg hør og bør.
Kort sagt: han fremstod for meg som en far i kjærlighet som ikke kunne ha vært
annerledes enn om den hadde vært fra naturen [dvs. om biskopen hadde vært
hans biologiske far]. Dermed er det passende at jeg, som ikke kan være i stand til
å bringe hans ånd den tilbørlige takknemlighet, så lenge jeg lever kommer til å
hedre hans mange gjerninger gjort mot meg med et fromt og takknemlig minne.
Jeg vil dyrke det kjære støv og minnet om den lykksalige, i henhold til hva som
seg hør og bør, med en evig ærbødighet.
Noter
1) Dette er en sannhet med noen modifikasjoner da han også merkelig nok
inkluderer noen få planter som bare var kjent fra Island.
2) Struensee opphevde forhåndssensuren i 1770.
3) Der kom innstramninger av forordningen i 1773.
4) Vi tror det her må være en feilskrift eller feilerindring da vi bare har kunnet
spore to brødre og to søstre.