173 / 508
GUNNERIA 80, 2016
171
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
Forord
Endelig kommer det andre bindet av min flora som fremstiller 798 indigene
norske planter
1
), som med plantene i det forrige bindet til sammen utgjør 1112
arter. Det skyldes neppe meg at det ser dagens lys så sent, for det er omtrent to år
siden [altså i 1770] det ble sendt til København for å gå i trykken. Jeg fremlegger
her særdeles mange planter som er mer sjeldne og særegne for Norge, og blant
disse adskillige som jeg mener er nye, som jeg ikke vil oppregne da de lett
kjennes av botaniske lesere.
Jeg har sørget for å få tegnet ganske mange av disse på ni tavler, elegant og
nøyaktig, så langt som mulig gjengitt i naturlig størrelse. Blant de særskilt
nummererte finnes visselig slike som kan oppfattes som varieteter, men disse
er få. Jeg har også mer omhyggelig, så langt som mulig, notert i hvert tilfelle til
hvilke arter variantene bør henføres.
Av de mange sjeldne, er det tilstrekkelig å nevne:
Veratrum album, Valisneria
spiralis, Axyris prostrata, Arenaria norvegica, Stellaria cerastoides, Gentiana
serrata, Saxifraga cernua & caespitosa
(disse forgrenete og mangeblomstrende),
Polypodium aculeatum, Fucus pectinatus, hirsutus
etc.
, Ulva maxima
og dessuten
delicata, Agaricus citrinus
&
echinatus.
Jeg nevner ikke det som ville kunne kaste lys over planter som før i tiden var
ansett som uklare og forvirrende. Derfor referer jeg blant annet det som er
frembrakt om
Saxifraga grönlandica
, hvorav det er mer enn nok klart at denne
ikke er forskjellig fra
S. caespitosa
. Denne min observasjon gjorde von Linné, den
største, allerede i ’Mantissa plantarum altera’ s. 383.
Jeg nevner heller ikke de svært mange funn i denne floraen som andre av våre
fremragende botanikere har bidratt med.
Jeg har lagt til utvalgte synonymer. Folkelige navn og dessuten samiske, kvenske
og fremmedartede [navn] har jeg gjennomgått med stor omhu. Som i det
foregående bindet har jeg beskrevet plantenes økonomiske og medisinske bruk
i Norge. Den som ønsker geografiske opplysninger, kan konsultere Büschings
geografi sammen med Wangensteins kart. Men den som ønsker nøyaktig å kjenne
polens lengdegrader og de nordlige breddegrader fra forskjellige steder i Norge
bør se nærmere på observasjonene til den berømte keiserlige astronom i Wien,
Hell [i.e. Maximillian Hell, 1720–92]. Disse finnes i hans enestående verk om
Venus bane over solens skive, og dessuten i Det kongelige vitenskapsselskapet i
Københavns Acta b. X.
Men likevel til de leseres gunst som ikke har disse skrifter for hånden, vil jeg her
beskrive visse breddegrader hentet derfra med tillegg av noen få andre.
Naturligvis ligger det nordligste fremspring, lengst mot nord, nemlig Nordkapp
på 71
o
11’ 40". Videre Vardøhus 70
o
22’ 36", Loppa i Vest-Finnmark 70
o
22’ 9",
Dynøy på Helgeland 66
o
12’ 8", Nidaros [Trondheim] 63
o
26’ 12", Bergen 60
o