Gunneria 80

GUNNERIA 80, 2016

135

Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad

seg, etter mønster fra Nidaros, noe den velbårne Doktor Strøm har bekreftet i brev

til meg.

CXCIX [199].

Elymus arenarius

[

Leymus arenarius

, strandrug], med blad som

ender i en spiss.

På norsk

Strand-rug

; i Nordlandene

Søerug

; på Sundmøre

Rug-græs, Vippe-græs

ifølge Strøm. Her og der

Strand-hvede

Vokser på havstrender, for eksempel Byneset, i Nordlandene og på andre steder

i store mengder. Blomstrer i august måned. Berskrivelsen i Linnés itin. scanico

finnes også i Paulli fl. oec. på det siterte sted.

Summmøringene lager koster av den, som de sprer vann over, eller rettere sagt

stryker hurtigbrød [flatbrød] med. Denne plantens gress brukes for å hindre

sanden fra å blåse bort.

CC [200].

Poa aquatica

[

Glyceria maxima

, kjempesøtgras] med

løse topper som

har seksblomstrete, linjeformete småaks.

På norsk

Elvekonge

Vokser oftest spredt ved elvebredder. Jeg observerte den sist blomstrende den 28.

juli 1764 ved bredden av Gaula i området nær prestegården i Holtålen. Den er et

meget ettertraktet fôr for hester, kveg og får som beiter i vannrike områder. Derfor

råder Linnè i itin. W. G. s. 44 til å plante den i slike områder.

Note: Gunnerus følger Linnés navnebruk i

Flora Svecica

, og der er

Poa

aquatica

et navn for kjempesøtgras

Glyceria maxima

, se Svensk flora (1986)

nr. 78. Nummer 200.1 i herbariet er strandrør

Phalaris arundinacea

, men

200.2 er

Glyceria maxima

og skal være samlet av Tonning, uvisst hvor og når.

Kjempesøtgras er ikke en hjemlig art i Midt-Norge.

Litteratur

Danielsen, A. 1996.

Glyceria maxima

. – S. 58–59 i Fægri, K. & Danielsen, A. (red.) Maps of

distribution of Norwegian vascular plants. III. The southeastern element. Fagbokforlaget, Bergen.

Jørgensen, P.M. & Fremstad, E. 2012. Angivelser av karplanter som det er verdt å merke seg i J.E.

Gunnerus’ “

Flora Norvegica

» (1766–76). – Blyttia 70: 90–98.

CCI [201].

Triticum repens

[

Elytrigia repens

, kveke], med spisse, sylformete

begerblad [Gunnerus mener agner].

På norsk

Tæggras, Taggras.

Æxroot, Æxing, Skin-gras, på Sunnmøre

Qvikke-taa

ifølge Strøm. I det sørligste

Qvikku, Root-qvikke

Finnes særlig i gamle åkre, hvilke den forpester mange steder. Hester og kveg,

som har vendt seg til dette fôret, sluker begjærlig [dens] ferske røtter, noe jeg selv

har sett flere ganger. Og ikke sjelden har jeg sett svin, som er samlet på åkrene

om våren, [sluke dem] når disse røttene er blitt gravet ut med plogen. Konferer

fremfor alt coll. vrat. fra år 1720, s. 466 og J. Paulli i ovenfor siterte verk,

Kjempesøtgras

Glyceria maxima

, uten

lokalitet, men samlet av H. Tonning,

trolig i Sverige. TRH V-186534

(200.2). Nederst en forstørret del av

blomsterstanden.