109 / 508
GUNNERIA 80, 2016
107
Per Magnus Jørgensen, Einar Weidemann og Eli Fremstad
XCVI [96].
Gentiana campestris
[
Gentianella campestris
, bakkesøte, men se
note], med firedelt krone og skjegget i svelget.
På norsk
Sting-græs, Hol-græs
.
Vokser oftest i enger, og på beitemark i fjellet der den er hyppig, blomstrende om
sommeren. I Åfjord og andre steder varierer blomsterfargen med hvitt.
I Kristiansand og andre steder anvendes et avkok mot brystlidelser
[hinnebetennelse].
Fattigfolk anvender den istedet for humle ifølge Linné.
Note: Det finnes fem belegg i herbariet under dette navnet. Ett (96.3) er
klokkesøte
Gentiana pneumonanthe
, en art som Fægri (1960) og mange andre
har ansett som en sørvestlig art (kystart) i Norge. I sine notater fra reisen i
1771 fra Trondheim til København skriver Gunnerus at han fant klokkesøte i
Gudbrandsdalen (Dahl 1894: 57). Han har ført den opp særskilt som nr. 1108.
Det er sannsynlig at klokkesøte en gang vokste i Gudbrandsdalen (Fremstad &
Jørgensen 2011).
Litteratur
Dahl, O. 1894. Biskop Gunnerus’ virksomhed fornemmelig som botaniker … G. Botaniseren
1771–1772. – K. Norske Vidensk. Selsk. Skr. 1893: 57–67.
Fremstad, E. & Jørgensen, P.M. 2011. Fantes klokkesøte
Gentiana pneumonanthe
engang i
Gudbrandsdalen? – Blyttia 69: 130–132.
Fægri, K. 1960. Maps of distribution of Norwegian vascular plants. I. The coast plants. Univ. Bergen
Skr. 26.
XCVII [97].
Gentiana purpurea
[
Gentiana purpurea
, søterot], med femdelt,
klokkeformet krone, blomster i kranser med spatelliknende begre.
På norsk, som motfrase,
Søte, Søt-root, Skar-søte
, og mer voksne, blomstrende
planter
Søt-Konge
. På dansk, og likeledes på norsk
Entzian
.
Vokser ikke bare i Sør-Norge, men også i dette bispedømmet [Nidaros], nemlig
i fjellet i Budal; og dessuten i Grytten i Romsdal. Blomstrer i månedene juli og
august.
Den medisinske bruken av denne er som for
Gentiana
lutea
, og om dette se hos S.
Paulli fl. dan. s. 242 og følgende sider, samt quadrip. s. 321 ifølge Jo. de Buchw.
specim. s. 234.
Note: Med «motfrase» menes et ord som sier det motsatte av det som er tilfellet.
Roten av søterot er svært bitter/besk, men en «smigrer» planten ved å omtale
den som søt. Derav det folkelige ordtaket: «kallar du meg søte, så skal eg skaden
bøte, men vil du kalle meg beiskerot, så gjer eg inga bot.» Søterot ble første gang
omtalt fra «Gulddalen» av Christian Gartner i hageboken Horticultura, 1694.
Dernest skrev presten Ole Lie om den i 1765. Søterot finnes ikke i Gunnerus’
herbarium.