16 / 114
Kommunikasjon med barn via tolk
16
Vårt forsøk på å få oversikt over registrerte tolkede
samtaler med barn, gir klare antydninger om at det er
et stort underforbruk og liten etterspørsel, i forhold
til mengden minoritetsspråklige barn, og barns som
er bosatte flyktninger eller asylsøkere i vår region.
Fylkesmennenes oversikter viser at det ved utgangen av
2015 var minoritetsspråklige barn i barnehagealder (der
begge foreldre hadde et annet morsmål enn norsk) i alle
kommuner i vår region.
De registeringer av samtaler med barn vi har hatt tilgang
til fra tolketjenester har vært i urbane strøk. I mer rurale
strøk, hvor tilgang på tolker er vanskeligere, og telefontolk
i stor utstrekning må benyttes, kan en tenke seg at
kommunikasjon med barn via tolk er svært lavfrekvent.
Det er nærliggende å tenke at den svært lavfrekvente
bruken av kommunikasjon med barn via tolk ligger
i økonomi, og at det kan oppleves urealistisk å ha
nok midler til å dekke barns behov for tolk. Man kan
imidlertid argumentere for at dette burde være noe
som prioriteres høyt i anvendelsen av de statlige tilførte
integreringstilskudd og ekstratilskudd i kommunene.
Kunnskap i feltet
Vi har funnet få studier som omhandler kommunikasjon
med barn via tolk. Også innenfor fagfeltet om
hørselshemmede barn viser det seg at det er sjelden
man bruker tegnspråktolk, men det er mer vanlig å
bruke tospråklige lærere/ barnehagelærere. Innenfor
barnevern, sykehus og politi brukes tolk til barn, men
det er lite faglitteratur å finne på dette temaet. Våre
funn fra litteraturen og forskingsfeltet oppsummeres i et
senere kapittel i rapporten om teoretiske referanser og
tidligere studier. Ut fra det vi har funnet kan det se ut
som det foreligger lite kunnskap om hva som er særegent
og hvilke tilpasninger som kreves for denne måten å
kommunisere med barn på.
Barns rettigheter
Barnekonvensjonen er tydelig på at alle barn har rett
til å ytre seg og bli hørt. I Norge er Barnekonvensjonen
inkorporert som en del av norsk lov i Menneskerettsloven
(1999). Denne loven er overordnet alt annet norsk
lovverk, slik at barns rettigheter i denne konvensjonen
står juridisk sterkt i vårt land. Ut fra dette lovverket går
det klart frem at barn har rett til å gi uttrykk for sine
synspunkter. Barn som tilhører en minoritet, skal ikke bli
nektet å bruke sitt eget språk. Barn skal ikke bli utsatt for
diskriminering, men har rett på likeverd og likeverdige
tjenester. Det er imidlertid som før nevnt en erfaring
at det nesten aldri blir benyttet tolk overfor små barn.
Det er også en erfaring at det i barnehager kan være
en utfordring for barn å forstå og å bli forstått. Dette
stiller barnehagepersonalet overfor særlige utfordringer i
forhold til å ivareta og oppfylle barns rettigheter. Vi har
vært opptatt av om hvordan barn som ikke deler norsk
språk kan oppnå likeverdige tjenester som de etter lov og
konvensjoner har krav på, og vi har stilt oss spørsmål om
det ikke på dette området, slik ting fungerer i dag, er store
risikoer for rettighetsbrudd? I dette prosjektet ønsket vi
å utforske disse forholdene nærmere og finne ut om en
kunne tenke seg tolk som et kompenserende tiltak?
Triadisk kommunikasjon
En problemstilling vi har vært opptatt av i forkant av
utviklingen av dette prosjektet har vært triaden som
oppstår når man kommuniserer via tolk, og særskilt når
det er barn en kommuniserer med. Er denne triadiske
kommunikasjonssituasjonen ett større problem når en
kommuniserer med barn i forhold til kommunikasjon
med voksne? Har barn forutsetninger for å forstå og
mestre en slik kompleks kommunikasjonssituasjon?
Erfaringer fra klinisk arbeid har reist spørsmål om det
er mulig å få til den samme relasjonen til barnet, som er
nødvendig f.eks. for å drive terapeutisk arbeid, når mye av
kommunikasjon og samspill går via en tredjeperson; en
tolk?
I prosjektgruppen har vi før dette prosjektet hatt ulike
erfaringer med dette. I noen situasjoner er det som om
tolken har «kommet i veien», eller at «tolken tar for stor
plass». Vi har erfart at barnet knytter nære relasjoner til
tolken og at fagpersonen kanskje mer blir en bifigur, et
«femte hjul på vognen». Noen ganger har vi sett at tolken
blir viktig trygghetsperson og på en måte «tvunget» inn
i fagpersonens rolle som for eksempel terapeut eller
pedagog. Noen ganger har vi erfart at tolker blir «forført»
av det sjarmerende og kontaktsøkende lille barnet og lett
faller ut av rollen sin som tolk.