Kommunikasjon med barn via tolk

Kommunikasjon med barn via tolk

Rammeplanen for barnehagen

Barns rett til medvirkning, og at det er viktig for dem å

bli forstått og til å uttrykke seg er meget sentrale krav

Rammeplan for barnehagen stiller til institusjonens

pedagogiske arbeid (KD 2011). Dette prosjektet tok

utgangspunkt i barns rettigheter. Det er et sentralt mål at

barn skal lære norsk i barnehagen (KD 2011, KD 2008

– 2009, NOU 2010:7, Meld. St. 41 2008-2009, Meld. St.

19 2015-2016), men norskopplæring tar tid. Barn har ut

fra sitatene over rett på å bli hørt, forstått, til å gi uttrykk

for sine synspunkter og rett til å bruke sitt eget språk.

Når barn er i en offentlig institusjon som barnehagen, i

et (verbal-) språkmiljø de ikke deler med andre, kan det

argumenteres for at disse rettighetene må gjelde. I alle

fall kan det argumenteres for at barn vil kunne ha behov

for ekstra språklig hjelp og støtte i en del situasjoner og

sammenhenger i barnehagen, mens de ennå ikke snakker

godt nok norsk.

Rammeplan for barnehagen (2011) er forpliktende for

barnehagene og det sies følgende; «FNs barnekonvensjon

vektlegger at barn har rett til å si sin mening i alt som

vedrører det, og barns meninger skal tillegges vekt»

(KD 2011, s.17). Barn har rett til å uttrykke seg og få

innflytelse på alle sider ved sitt liv i barnehagen. Hvor

omfattende medvirkningen vil være, og hvordan retten

til medvirkning praktiseres, vil være avhengig av barns

alder og funksjonsnivå. «Barn må både få oppleve

tilknytning og fellesskap og kjenne at de kan utøve

sin selvbestemmelse og uttrykke egne intensjoner»

(KD 2011, s.18). Disse sitatene fra Rammeplanen for

barnehagen kan brukes som argument for bruk av tolk.

For at barnet skal kunne si sin mening, og få innflytelse

på alle sider ved sitt liv i barnehagen, for at barnet skal

få oppleve tilknytning og fellesskap, trenger barnet å

dele språk med de andre menneskene i barnehagen, både

barn og voksne. Bruk av tolk vil kunne hjelpe barnet med

dette.

Et barns språkferdigheter på både morsmål/ førstespråk

og på andrespråk kan være på mange ulike nivå. Barn

forstår og kan gjøre seg forstått på ulike måter ut fra

både egne forutsetninger og ut fra sammenhengen de er

i. Forutsetninger henger ofte, men ikke alltid sammen

med alder. Kroppsspråk; nonverbalt språk og uttrykk med

lek, er sentralt for de yngste. Men kroppsspråket følges,

som også verbalspråk av kjente gester og rutiner knyttet

til både en større kulturell sammenheng og den enkelte

familiekultur. Slik sett er det ikke nødvendigvis lettere for

et lite barn/ spedbarn å forstå ukjente omgivelser, enn det

vil kunne være for et eldre barn på 3-5-år.

Barnet lærer norsk i barnehagen, men norskopplæring

tar tid, og i denne tiden gjelder rettighetene, barnets rett

til ytringsfrihet gjelder

mens

det holder på å lære seg

norsk. Tolking vil derfor være nødvendig mens barnet er

i denne fasen; altså i oppstartsfasen og i noen situasjoner

hvor barnet trenger å bli forklart sammenhenger, regler

og rutiner. Ikke minst vil dette kunne virke forebyggende

med tanke på å hindre unødvendige konflikter, men også

med tanke på å gjøre noen barn mer synlige i barnehagen

jf. innledningen. Det kan også være behov for tolk ved

senere anledninger når barnets norskspråk er ganske

utviklet, for å kunne gi forklaringer på abstrakte begreper

på morsmålet. Jf. teori om base og utbygging (Viberg

1993, Egeberg 2007).

Hørselshemmede og samiske

barns rettigheter

Det kan i denne sammenhengen være relevant å

se til rettigheter som foreligger for andre gruppe

barn som ofte ikke deler språk med sine omgivelser.

Hørselshemmede barn har en del rettigheter hjemlet

i barnehageloven, opplæringsloven, folketrygdloven,

kommunehelsetjenesteloven og diskriminerings- og

tilgjengelighetsloven (Hjelmervik 2014, s. 175).

Hørselshemmede barn har

rett

til å få sin opplæring

på tegnspråk (§ 2-6 i opplæringsloven). I skoler med

døve eller hørselshemmede barn som har tegnspråk

som sitt primærspråk er det som regel ansatt

tospråklige pedagoger (Hjelmervik 2010). De fleste

hørselshemmede barn går i dag i barnehager (Hjelmervik

2014). For disse barna gjelder opplæringsloven også

i barnehagen, fordi hørselshemmede barn skal være

like godt forberedt til å begynne på skolen som

andre barn, tilbudet om tegnspråkopplæring har

ingen nedre aldergrense (Mørland, red., 2006). Ifølge