I dette blogginnlegget svarer tre forskere fra Institutt for filosofi og religionsvitenskap og Institutt for biologi på et spørsmål sendt til bloggen NTNU teknologi og naturvitenskap. Innlegget publiseres både på NTNU teknologi og naturvitenskap og på NTNU samfunn, språk og kultur.

Spørsmål:

Hei, jeg lurte på om det er FEIL å si at mennesker er lagd av Jord? Mange sier det er feil og mange mener det er sant.

Religionsforskeren: – En historisk sannhet om det israelittiske folk, samfunn og religion

Profilbilde av Ulrika Mårtensson

Ulrika Mårtensson, Professor i religionshistorie, Institutt for filosofi og religionsvitenskap

Mange vil nok assosiere idéen om at mennesket er skapt av jord med den Hebraiske Bibelens skapelsesmyte i Første Mosebok. ‘Myte’ er et religionsvitenskapelig begrep, som kan defineres ulikt med forskjellige betydninger. Ifølge en av de klassiske definisjonene er myte en fortelling om ‘begynnelsen’ av samfunnsinstitusjoner, deriblant ‘riter’. Derfor heter Første Mosebok på hebraisk be-reshit, ‘i begynnelsen’, og myten om skapelsen forteller at Gud skapte kosmos, jorden, alle levende vesener og mennesket på seks dager og hvilte på den syvende dag. Derfor feirer menneskene shabbath og hviler på ukens syvende dag. De som produserte den Hebraiske Bibelen og som feirer shabbath er det israelittiske folk og deres religion, som vi nå kaller jødedommen.

Hvis vi går nærmere inn på myten ser vi at Første Mosebok forteller to versjoner av skapelsen. I den første (1 Mos. 1) skaper Gud kosmos, alle levende vesener og mennesket gjennom sitt ‘ord’: «Gud sa («amar»): Må det bli sånn og slik, og det ble sånn, og Gud så at det var godt». 1 Mos. 2 går nærmere inn på menneskets skapelse og begynnelsen til institusjonene. Versene 1 Mos. 2: 1-2 sier at Gud på den syvende dagen avsluttet sitt skaperarbeid og derfor velsignet denne dagen gjennom å hvile på den. Dette er opprinnelsen til hviledagen shabbath. Videre beskriver versene 1 Mos. 2: 6-8 hvordan Gud gjør jorden levende og fruktbar gjennom å vanne den, og siden skaper mennesket (hebraisk: «adam») av jordens yte (hebraisk: «adama») og bringer henne til liv gjennom å blåse sin livgivende ånd i henne. Gud setter så mennesket i Edens hage, der hun kan leve av hva jorden frembringer. Ordene «adam» (menneske) og «adama» (jordens yte) understreker det ‘organiske’ forholdet mellom mennesket og jorden. Senere, i Første Mosebok fortelles det hvordan Gud gir patriarken Abraham og hans etterkommere landet Kanaan med dets fruktbare jord, og Andre Mosebok forklarer hvordan Moses får loven som folket skal leve etter i landet. Man kan si at jord og land da blir folkets grunnlag.

I Johannesevangeliet i Det nye testamentet finnes enda en versjon av skapelsen (Joh. 1:1-18). Denne skapelsesmyten ligner på 1 Mos. 1, da den fokuserer på Guds skapelse gjennom ord (gresk: «logos»). Her sies det imidlertid at alt liv er Guds talte ord, som også har tatt menneskelig form som Jesus Kristus. Noen jord nevnes ikke (og ikke heller andre levende vesener). Den kristne identiteten i denne myten gjøres eksplisitt i versene Joh. 1: 17-18, der det sies at «For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.». Her er det den kristne institusjonaliserte riten ‘forkynnelse’ som forklares og forankres i skapelsen: det livgivende ‘ordet’.

Til sammenligning kan vi ta indiske skapelsesmyter, fortalt i de vediske skriftene. Disse inneholder flere stadier av skapelse, deriblant den i Rg Veda der jorden skapes av et kosmisk menneske (purusa), som gudene ofrer. Fra dette ‘begynnelsesofferet’ kom det kondenserte smøret som dyr og fugler og andre vesener senere ble skapt av. Samme smør har også gitt opphav til vers, sanger, poesi og formler som utgjør den vediske skriftsamlingen. Det kosmiske menneskets deler er derfor tilsvarende de fire indiske kastene: «Varna» (munnen) er prestene (brahmin, de som uttaler vers, formler, etc.), «ksatriya» (armene) er krigeradelen, «vaisya» (lårene) er allmuen, og «sudra» (føttene) er tjenerne. Smøret og skriftene er elementer i, og grunnlag for, de indiske offerritene, og kastesystemet former selve samfunnet.

Disse tre eksemplene viser altså hvordan skapelsesmyter forteller ‘begynnelsen’ til institusjoner i et samfunn, deriblant ‘religionen’ og dens riter. Hva som fremstår som de viktigste tingen i en skapelsesmyte varierer derfor, avhengig av samfunnet og religionen.

Er det da ‘feil’ å si at mennesket er skapt av jord? Fra et religionsvitenskapelig ståsted vil jeg si at denne skapelsesmyten formidler en historisk sannhet om det israelittiske folk, samfunn og religion. Sånn sett dreier ikke myten seg om å forklare menneskets opphav på en vitenskapelig objektiv og empirisk måte, den forklarer heller hva som er grunnlaget for et bestemt samfunns institusjoner. Myten er da ‘rett’, fordi den gir oss kunnskap om dette samfunnets betingelser.

Mange jøder, kristne og andre bruker mytene sine til å forklare universet og alt eksisterende, og noen hevder også at de er mer sanne forklaringer på menneskets opphav enn for eksempel evolusjonslæren. For meg som religionsviter blir spørsmålet da om det igjen, ifølge mytenes logikk, dreier seg om ulike syn på samfunnet og hva som er dets vesentlige grunnlag?

Kilder og videre lesning:

Bibeln: De Kanoniska Böckerna. Svenska Bibelsällskapet 1981, 1982. (Her oversatt til bokmål, av meg.)

Doniger O’Flaherty, Wendy. Hindu Myths: A Sourcebook Translated from the Sanskrit. Penguin Books 1975.

Olof Sundqvist och Anna Lydia Svalastog. Myter och Mytteorier: Religionshistoriska diskussioner och teoretiska ansatser. Teologiska Institutionen, Uppsala Universitet, 1997.

Filosofen: – Som metafor på organismers beskaffenhet passer kanskje «ild» bedre enn «jord»

Portrettbilde av Ronny Myhre

Ronny Selbæk Myhre, Forsker på sammenhengen mellom liv, bevissthet, og planetsystemer, Institutt for filosofi og religionsvitenskap

Dette spørsmålet kan tolkes på ulike måter. Jeg har sett bort fra eventuelle religiøse eller symbolske tolkninger, og legger til grunn følgende to tolkninger av spørsmålet.

Den første tolkningen er hvorvidt mennesket er sammensatt eller bestående av «jord»?

I antikken og middelalderen var mange tenkere av den oppfatning at «jord» og «ild» samt «luft» og «vann» inngikk som grunnstoffer i sammensatte størrelser, som for eksempel mennesker. I dag vet vi at ingen av disse er å betrakte som grunnstoffer. Cellene som danner et menneske består i all hovedsak av grunnstoffene hydrogen, karbon, nitrogen, oksygen, svovel, og fosfor. Ingen av disse kan betraktes som «jord». Som metafor på organismers beskaffenhet passer kanskje «ild» bedre enn «jord», siden alle levende systemer avhenger av å «brenne» energi for å opprettholde seg selv som levende.

Den andre tolkningen er om planeten jorden er en vesentlig del i forklaringen av menneskets dannelse, utvikling og evolusjon?

Mange astrobiologer hevder at livets historie er uløselig knyttet til planetariske forhold – livet opprinnelse og evolusjon må betraktes som et planetarisk fenomen. Mange geofysikere og biologer hevder dessuten at livets utvikling i vesentlig grad har påvirket egenskapene til jordoverflaten og atmosfæren, slik at jorden og dens liv gjensidig har påvirket hverandres utvikling. Vesentlige trekk hos jorden som har påvirket livets utvikling er bl.a. platetektonikk, jord-måne systemet, atmosfæren, jordens magnetfelt, samt dannelsen av kontinenter og havformasjoner. Menneskets dannelse og utvikling, i likhet med alt annet liv på jorden, er derfor i vesentlig grad påvirket av jordens egenskaper og utvikling.

Kilder og videre lesning:

Jeremy England, Every Life is on Fire: How Thermodynamics Explains the Origins of Living Things (Basic Books, 2020).

Nick Lane, The Vital Question: Why is Life the Way It Is? (Profile Books, 2015).

Lynn Margulis, Symbiotic Planet: A New Look at Evolution (Basic Books, 1998).

Robert M. Hazen, Earth: The First 4.5 Billion Years, from Stardust to Living Planet (Viking, 2012).

Robert M. Hazen, Symphony in C: Carbon and the Evolution of (Almost) Everything (William Collins, 2019).

Biologen: – Ja, det er feil

Profilbilde av Bente Graae

Bente Jessen Graae, Professor, Institutt for biologi

Ja, jeg vil si at det er feil å si at mennesker er laget av jord. Jord er en blanding av stein, grus, og sand i forskjellige størrelser, samt av dødt plante-, dyre- og mikrobielt materiale som er under nedbrytning. Mennesket består ikke av dette. Vi består av organisk materiale som er oppbygget ved hjelp av å innta andre organismer.

Profilbilde av Ulrika Mårtensson
Ulrika Mårtensson
Professor ved NTNU | Nettside

Ulrika Mårtensson er professor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap.

Portrettbilde av Ronny Myhre
Ronny Selbæk Myhre
Universitetslektor ved NTNU | Nettside

Ronny Selbæk Myhre er universitetslektor ved Institutt for filosofi og religionsvitenskap. Forsker på sammenhengen mellom liv, bevissthet, og planetsystemer.

Profilbilde av Bente Graae
Bente Jessen Graae
Professor ved NTNU | Nettside

Bente Jessen Graae er professor ved Institutt for biologi.