16 / 58
14
del 1 | bakgrunn for studien
internasjonale studier som tar utgangspunkt i barn
og unge som er plassert i barneverninstitusjon, og
utelater i denne sammenheng barn som har fått andre
typer tiltak fra barnevernet.
Det finnes få internasjonale studier som har brukt
kliniske intervju for å kartlegge psykisk helse hos
barn og unge i barneverninstitusjoner. Vi har kun
funnet fem studier som er gjennomført ved bruk av
standardiserte strukturerte diagnostiske intervjuer av
barn og unge i barneverninstitusjoner for å sette en
DSM-IV (Diagnostic and Statistical Manual of Mental
Disorders) eller ICD-10 (International Statistical
Classification of Diseases) diagnose (Blower, Addo,
Hodgson, Lamington, & Towlson, 2004; Bronsard et
al., 2011; Keller, Salazar, & Courtney, 2010; McCann,
James, Wilson, & Dunn, 1996; Schmid, Goldbeck,
Nuetzel, & Fegert, 2008). I tillegg finnes det to
studier som har brukt indirekte metoder; Stahlberg,
Anckarsater, og Nilsson (2010) utførte en studie
der ansatte på institusjonen gjorde en systematisk
vurdering for å sette DSM-IV diagnoser på bakgrunn
av den ordinære kartlegging som ble gjort ved inntak
på institusjonen, og en studie av Ford et al. (2007) som
brukte “Development and Well-Being Assessment
(DAWBA)” (Goodman et al., 2000) og rapporterte ICD-
10 diagnoser (WHO, 1993).
1.
Den første kartleggingen som ble gjort av
ungdommer i barneverninstitusjoner ved hjelp
av diagnostiske intervju ble gjennomført av
McCann et al. (1996). Denne studien har en
såkalt to-fase design. Det betyr at man i fase 1
foretar en generell kartlegging av en gruppe,
og deretter i fase 2 foretar en oppfølging av kun
en liten del av den opprinnelige gruppen på
bakgrunn av bestemte kriterier. Et slikt to-fase
design kan være problematisk fordi man i fase
2 vil finne kunstig høye prevalenser som ikke
er representative for hele utvalget (Blower et
al., 2004). McCann et al. (1996) utførte altså en
to-fase studie i Storbritannia der de rapporterte
fra 88 ungdommer i alderen 13-17 år som var
blitt tatt hånd om av barnevernet. Minoriteten
var i barneverninstitusjoner, mens majoriteten
var i fosterhjem. I den første screeningen
skåret 47 av ungdommene i klinisk område
på et spørreskjema (Child Behavior Checklist
- CBCL) (Achenbach & Rescorla, 2001). 37 av
disse 47 ungdommer ble deretter intervjuet
med et standardisert psykiatrisk intervju
(Kiddie Schedule for Affective Disorders and
Schizophrenia K-SADS-PL) (Kaufman et al.,
1997). McCann et al. (1996) fant en overordnet
forekomst av psykiatriske diagnoser på 96 %
blant ungdommene som skåret høyt på CBCL
og som bodde i barneverninstitusjon. Det er
en svakhet ved studien at andelen ungdommer
som bodde i barneverninstitusjon var liten og
at kun høy-skårere på CBCL gjennomførte det
diagnostiske intervjuet.
2.
Den andre studien (Blower et al., 2004) er også
britisk og gjorde bruk at det samme to-fase
designet som studien over. Resultatene viste
at 21 barn (44 % av det totale utvalget) hadde
en definitiv, mulig eller forbigående DSM-IV
diagnose. På bakgrunn av de metodologiske
utfordringene og det lille utvalget er det
vanskelig å bruke denne studien som
sammenlignende for våre resultater.
3.
Bronsard og kollegaer (2011) vurderte psykisk
helse hos 183 ungdommer mellom 13-17 år
som bodde i barneverninstitusjoner i Frankrike
ved hjelp av «Diagnostic Interview Schedule for
Children» (DISC 2.25) (Breton, Bergeron, Valla,
Berthiaume, & St-Georges, 1998). Resultatene
viste at 48.6 % oppfylte diagnose kriteriene for en
DSM-IV diagnose i løpet av de 6 siste månedene.
Generaliserbarheten fra disse resultatene er lav
ettersom studien hadde en svært lav respons
rate på 28 % (Bronsard et al., 2011).
4.
I Sverige ble det kartlagt psykisk helse
som en del av inntaksprosessen på fire
barneverninstitusjoner hos til sammen 100
ungdommer. Metoden var bruk av systematisk
protokoll, dvs. at standardiserte, strukturerte
psykiatriske intervjuer ikke ble brukt (Stahlberg
et al., 2010). I tillegg var 92 % i utvalget gutter
som hadde blitt plassert i institusjonen på
bakgrunn av lovbrudd som var begått, noe som
begrenser overføringsverdien av resultatene til
norske forhold.
5.
Schmid og kolleger (Schmid et al., 2008) studerte
psykisk helse hos barn og unge mellom 4 og 19
år fra 20 av 27 mulige barneverninstitusjoner i en
kommune i Tyskland. Også i denne studien ble
det brukt en to-fase design. Etter en kartlegging
med CBCL/Youth Self Report (Achenbach &
Rescorla, 2001), ble 359 høye skårere fulgt opp
med “Diagnostic System for Mental Disorders
for Children and Adolescents» (Doepfner &
Lehmkuhl, 2000). Resultatene viste at 60 % av
barn og unge i institusjonene oppfylte kriteriene
på en psykiatrisk diagnose. Som nevnt ovenfor
fører den innledende seleksjonen til at det er
usikkerhet rundt at dette er et reliabelt estimat
som egner seg for sammenligning.
Så vidt vi vet er det bare to studier som er direkte
sammenlignbare med vår studie.
6.
Keller og kolleger (2010) brukte “Composite
International Diagnostic Interview (CIDI)” (WHO,