21 / 58
del 1 | bakgrunn for studien
19
1.3. INSTITUSJONENES SOSIALE MILJØ
Torill Tjelflaat
Historisk sett har det vært mye kritikk av
barneverninstitusjonen, og dens miljømessige
betingelser som oppvekstarena for barn. Rundt 1950
viste flere studier at institusjonsplassering hadde
en negativ effekt på barns utvikling (Bowlby, 1958;
Pringle & Bossio, 1958; Spitz, 1945). Goffmans (1961)
forskning på 1950-tallet som resulterte i teorier
om «den totale institusjon», bedret heller ikke på
tilliten til institusjonene. Institusjonalisering vokste
fram som et negativt begrep, og refererte seg blant
annet til institusjonens kunstige karakter. Colton et
al. (1997) sier at ungdom har en felles «merkelapp»
når de plasseres i institusjon; en merkelapp som
både er diskvalifiserende og stigmatiserende.
På mange måter opplevde institusjonene en stor
tillitskrise på 1950- og 1960-tallet, både på grunn
av de negative forskningsresultatene, men også
knyttet til opplysninger om uverdige og ødeleggende
interne forhold (Colton & Hellinckx, 1993); jevnfør
også rapporter fra granskinger av barnehjem
(Tjelflaat & Bolstad, 2008). Det ble stilt spørsmål om
institusjonene i hele tatt var i stand til å ivareta barn
og unges oppvekst og oppdragelse.
Dagens institusjonsbarnevern er nok fortsatt preget
av et historisk negativt rykte, selv om nåtidens
institusjoner fremviser et annet og betydelig
mer positivt bilde enn det vi finner fra historien.
Barneverninstitusjonene framstår innenfor trygge,
juridiske rammer, både med hensyn til barns
rettigheter under opphold, og de kontrollrutinene
som er etablerte. De materielle forholdene er gode,
og det er en høy andel av ansatte som har relevant
faglig bakgrunn. Institusjonen er ikke lenger «lukket»;
barna går på skole, de er med på fritidsaktiviteter,
besøker venner og biologisk familie. Likevel framstår
også dagens institusjoner innenfor til dels tvetydige
rammer; de er «siste utvei» samtidig som de skal
være et godt omsorgstilbud (Backe-Hansen et al.,
2011; Tjelflaat, Hyrve, & Solhaug, 2003; Ulset &
Tjelflaat, 2013). Det settes også i dag spørsmål
ved institusjonenes egnethet som oppvekstarena
for barn. Dette har medført økt fokus på kvalitet i
barneverninstitusjoner (se blant annet rapport fra
Bufdir (2010)), og hvordan erstatte mest mulig av
det kunstige institusjonslivet med hva vi forstår
med et hjem og god omsorg. Med stadig større vekt
på barns rettigheter og medvirkning, er det også
ønskelig at barna blir trukket mest mulig inn både
med hensyn til utforming av institusjonens sosiale
miljø, og egne individuelle preferanser. Dette er også
nedfelt i Forskrift om rettigheter og bruk av tvang i
barneverninstitusjoner (2012).
I tillegg til barns rett til medvirkning i egen hverdag,
er det også økt fokus på forskning hvor barn trekkes
inn som informanter, og det gjennomføres flere
brukerundersøkelser og forskningsprosjekter knyttet
til barn i dagens institusjoner (Gautun, 2010; Gautun,
Sasaoka, & Gjerustad, 2006; Rambøll, 2011, 2014;
Tjelflaat et al., 2003; Tjelflaat & Ulset, 2007; Ulset &
Tjelflaat, 2012).
I vår undersøkelse ønsket vi også å inkludere barnas
oppfatninger av det sosiale miljøet i institusjonene.
Tidlig i prosjektutarbeidelsen så vi derfor etter egnede
spørreskjema som kunne ivareta dette, og valgte
The Community Oriented Programs Environment
Scales - COPES (Moose, 2009) som vi vurderte å være
et godt verktøy til vårt formål; jevnfør kapittel 2.3;
Instrumenter/tester, COPES.