15 / 58
del 1 | bakgrunn for studien
13
1.1. FOREKOMST AV PSYKISKE LIDELSER OG
HJELPEBEHOV HOS UNGE I BARNEVERNINSTITUSJONER
Nanna Sønnichsen Kayed, Thomas Jozefiak
& Lars Wichstrøm
Forskning i Norge og andre land viser at barn
som får hjelp fra barneverntjenesten har høyere
forekomst av psykiske vansker enn barn og unge
ellers i befolkningen. Dette gjelder ikke bare
plasserte barn, men også barn i hjemmebaserte
tiltak (Egelund & Lausten, 2009; Ford, Vostanis,
Meltzer, & Goodman, 2007; Iversen, Havik, Jakobsen,
& Stormark, 2008; Kjelsberg & Nygren, 2004). Det
er godt dokumentert at en stor andel barn som har
mottatt barnevernstiltak avbryter skolegang, har
lavere utdanning, lavere inntekt og er oftere trygdet
enn andre sammenlignbare grupper (Clausen &
Kristofersen, 2008). De som kommer dårligst ut
er gjennomgående de som har atferds avvik og
rusmisbruk, og de som har vært plassert i barnehjem
og barneverninstitusjoner (Bufdir, 2010).
Det finnes ingen systematisk dokumentasjon på
at det er en forskjell i fungering mellom barn
som bor i fosterhjem og barn som er plassert i
barneverninstitusjon (Bufdir, 2010). Likevel er
det indikasjoner på at dette er tilfelle. I Norge er
det klare statlige føringer på at fosterhjem er å
foretrekke fremfor plassering i barneverninstitusjon.
Barneverninstitusjoner er sett på som siste
utvei (Backe-Hansen, Bakketeigen, Gautun, &
Grønningsæter, 2011). Barneverntjenesten bruker
distinkte kategorier for rapportering av årsak til
plassering der barnas egne problemer er skilt
fra foreldrenes problemer. En analyse av denne
rapporteringen utført av Backe-Hansen et al. (2011)
viste at i den relative fordelingen mellom plassering
i fosterhjem og institusjon er det en tendens til
at plasseringer i barneverninstitusjoner skjer på
bakgrunn av «barnas egne atferdsvansker» eller
«rusrelaterte problemer». Dersom årsaken til
plassering er knyttet til familien (som ved rus eller
psykisk sykdom hos foreldre) har barna en større
sjanse for å bli plassert i fosterhjem (Backe-Hansen et
al., 2011; Kjelsberg & Nygren, 2004). Man kan derfor
anta at barn som er plassert i barneverninstitusjoner
er en høy-risiko gruppe for atferdsvansker og
rusproblematikk, og dermed utgjør noen av de mest
sårbare barna i vårt samfunn.
Innledningsvis er det viktig å presisere forskjellen
mellom psykiske vansker/symptomer på den ene
siden og psykiske lidelser på den andre. Psykiske
vansker/symptomer kan enten kartlegges subjektivt
ved å la ungdommen fylle ut et spørreskjema eller
kartlegges «utenfra» for eksempel ved å la foresatte/
ansatte svare på spørreskjemaer. Det er imidlertid
stor forskjell på å ha psykiske vansker/symptomer og
å oppfylle diagnosekriteriene for en psykisk lidelse.
I kartlegging av psykiske lidelser er standardiserte,
kliniske intervjuer som inkluderer symptomenes start,
lengde, frekvens og grad av funksjonsnedsettelse,
sett på «gullstandarden», det vil si det optimale
verktøyet for å kartlegge om man oppfyller kriteriene
for en diagnose eller ikke. Videre skal diagnosen
settes av trente fagfolk som har muligheten til å stille
på forhånd strukturerte spørsmål inntil de er sikre
på at diagnosekriteriene enten er oppfylt eller ikke
oppfylt. Dersom man definerer psykiske lidelser kun
på bakgrunn av tilstedeværelse av psykiske vansker/
symptomer vil man kunne få kunstig høye forekomst
tall (Goodman, Ford, Richards, Gatward, & Meltzer,
2000). Bruk av spørreskjema som metode for å
estimere diagnostisk prevalens kan føre til en kunstig
høy forekomst av falske positive resultater, det vil si
at man får tildelt en diagnose uten at grunnlaget for
at denne egentlig er tilstede (Sveen, Berg-Nielsen,
Lydersen, & Wichstrom, 2013). Årsaken til at dette
kan oppstå er at avgjørelsen om et symptom er
tilstede eller ikke er overlatt til ungdommen selv,
og at tolkningen av en svarkategori, som f.eks.
«ofte», er subjektiv og derfor vil kunne variere fra en
ungdom til en annen. Norsk forskning, og det meste
av internasjonal forskning, har så langt undersøkt
psykiske vansker ved hjelp av spørreskjema.
Som et sammenligningsgrunnlag for vår egen studie
har vi valgt å fokusere på internasjonal litteratur som
benytter seg av standardiserte diagnostiske intervju
som metode. I tillegg har vi valgt kun å fokusere på
BAKGRUNN FOR STUDIEN
DEL 1