Kategorier
Privatarkiv UBrss vitenskapshistorie

Fra kaier i betong til Condeep i Nordsjøen – Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann (NUFBIS) et forskningsarkiv i Norges Dokumentarv

Dette er historien om prosjektet fra 1960-årene hvor tilstanden til mer enn 200 marine betongkonstruksjoner langs hele norskekysten ble undersøkt i løpet av årene 1962 til 1968. De marine betongkonstruksjonene ble undersøkt over og under vann, prøver ble tatt og de ble fotografert. All denne dokumentasjonen ligger nå bevart i arkivet «Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann».

Prosjektleder Odd E. Gjørv og kollega kledd i dykkerutstyr. De omfattende undersøkelsene av betongkaiene langs Norskekysten omfattet også undersøkelser av kaiene fra undersiden. Dette medførte at dykkerutstyr måtte tas i bruk. (se side 18 i boken: «Durability Design of Concrete Structures in Severe Environments, second edition 2014).

Prosjektet førte frem til en sluttrapport som ble skrevet på engelsk. Dette fikk avgjørende betydning for at resultatene fra prosjektet ble lest og forstått også i utlandet.

 

 

 

 

 

Til venstre: Forsiden til rapporten («Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours») som ble utgitt på engelsk I 1968 og som fikk så stor betydning i valg av betong offshore, og slik også for Norges oljealder.

Konklusjonene fra prosjektet førte frem til beslutning om å benytte betong som byggemateriale nasjonalt og internasjonalt i oljeplattformer offshore.

Konklusjonene og anbefalingene fra de norske feltundersøkelsene var også med på å danne det tekniske grunnlaget for det nye internasjonale regelverket for offshore betongkonstruksjoner som ble utarbeidet av FIP i 1973 og som senere ble adoptert både av Det Norske Oljedirektorat og Det norske Veritas i 1976.

 

 

Den første betongplattformen («Ekofisktanken») på norsk sokkel sto ferdig i 1973. Dette var et pionerarbeid som ledet frem til at et konsortium av norske selskaper umiddelbart etterpå fikk den første bestilling på en «Condeep» fra Mobil. Senere er det bygget 27 betongplattformer som alle har bidratt til en teknisk-økonomisk utvinning av gass og olje på norsk sokkel. Dette var ifølge Norsk oljemuseum tidenes største eksportkontrakt for norske selskap.

Den første offshore betongplattformen, Ekofisktanken, på vei ut fra Stavanger i 1973. Dette representerte et vendepunkt i bruken av betong offshore under røffe forhold.

Erfaringene fra bruk av betong i utsatte miljø har senere har også vært med på gi Norge en særstilling når det gjelder kompetanse på bruk av betong i utsatte miljø.

 

Den norske Unesco-kommisjonen for opptak til Norges dokumentarv la til grunn at dette arkivet har høy samfunnsrelevans som teknisk-vitenskapelig forskningsarkiv, er en unik kilde for å studere tidlig norsk offshore- og betongindustri, og med det starten på det norske oljeeventyret. Videre er det et viktig bidrag når norsk oljehistorie skal skrives.

Diplomet som ble delt ut i Oslo 2. desember 2014 i anledning lanseringen av nye opptatte dokumenter til Norges dokumentarv.

 

Slik prosjektleder fra den gang professor Odd E. Gjørv sa: «Resultatene av dette forskningsprosjektet skulle senere vise seg å få langt større betydning enn det som den gang var mulig å forestille seg»

 

 

Portrett av prosjektleder professor em. Odd E. Gjørv. Født 5. februar 1935 død 16. februar 2016, Trondheim.

Utviklingen med bruk av betong i sjøvann går videre.

Odd E. Gjørv var involvert i mange internasjonale prosjekter, fikk en rekke internasjonale priser og var komitemedlem i de mest anerkjente faglie foreninger.

Noe av det siste han var involvert i som kan nevnes er utvidelse av byen Singapore på påler av betong.

 

 

 

Kilder:

Odd E. Gjørv pers. med.

Arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/Tek-0060

Arkivet: Odd E. Gjørv – Tek-0059 Odd E. Gjørv

Gjørv, Odd E.: «Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours (1968) Ingeniørforlaget A/S Oslo 1968.

Kulturrådet: Arkivet etter Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann, http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/mow-norsk-utvalg-for-betong-i-sjovann-1962-2001

 

 

Kategorier
arkitekturhistorie Privatarkiv UBrss

Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften..

“Arkitektur er menneskets kamp med tyngdekraften for forming av omgivelsene til stimulans av menneskets aktiviteter – fysiske som åndelige – alene og i samfunn.” sitat hentet fra oppgaven “Et sted for stillhet gitt av Bente Moe 12.05.1988, privatarkiv A-0383

 

Berent Andreas Moe, (30.07.1923 Kristiansand – 23.12.2008 Trondheim) brukte gjerne kallenavnet Bente, som han fikk i 3-årsalderen, i sitt arkitektyrke, som visesanger, viseforfatter, akvarellmaler, TV-skuespiller og kostymetegner. Bente Moe var sønn av tobakksfabrikant Peter Johan Moe fra den kunstneriske militærslekten Brun, og Lilly Samuelsen som kom fra Bergen og slekten Friele. Lilly var også kunstnerisk anlagt og en bror av henne hadde utdannet seg til arkitekt. Bentes far var offiser og idrettsmann og en fetter av Bente, Ferdinand Bie, tok olympisk gull i 10-kamp i 1912.

Bente startet på folkeskolen fjorten dager etter at han fylte seks år. Her gikk han bla i klasse med Halvard Rieber Mohn. Etter middelskolen, latinskolen i Kristiansand og artium i 1942 ble det ingen russetid for vennene satt i konsentrasjonsleir. Bente var i denne perioden formann i gymnasiesamfunnet Idun og teatersjef og hovedrolleinnehaver i Idun Teater. I “krigssemesteret” 1942/43, da NTH og Akademiet i Kbh var stengt, ble det et venteår med handelsgym. Bente fikk konstatert Narkolepsi i løpet av dette året, noe som gjorde det vanskelig å lese mer enn noen sider av gangen og som er uhelbredelig, men fullførte handelsgym, og fra 1944 til 1946 ble det bygglinjen ved Statens Håndtverks- og kunstindustriskole i Oslo, med et avbrudd våren 1945 da Bente satt på Grini. Fredsvåren deltok Bente som hjemmefrontsoldat i vaktstyrkene for Ilebu og på Fornebu og fikk senere krigsmedalje.

Etter først å ha tatt 1-avdeling, “10-kampen”, på ett år kunne Bente starte i 2. klasse  ved NTH, i samme kull som sin venn Helge Abrahamsen, Per Andersen og Thor Skjånes, senere Asplan. Da flere viktige lærerstillinger var ubesatt, Sverre Pedersen hadde permisjon bla ble faget til Erling Gjone “Eldre Norsk Byggekunst og hans ekskusjoner viktige.Gjennom Steener-Lenschows legat ble det seminar i Helsingør hvor Sten Eiler Rasmussen betydde mye for studiet videre. I sitt 4. studieår ble Bente vit. ass hos prof. Odd Brochmann i faget Byggekunst II sammen med Herman Krag. Bente Moe deltok på UKA tre ganger som skuespiller på revyene Fandango, Domino og Akk-a-mei, hvor han også var instruktør.

Etter endt utdannelse ble Bente ansatt hos arkitekt Nils Holter og, etter et halvt år, som overlærer for første arkitektstudieår ved SHKS i 1953. Målet var opprettelsen av AHO (1966) som arkitektskole i Oslo med høyskolestatus. Bente fikk her professorkompetanse ved søknad Forskningsrådet med tema: “Den særegne arkitektur som preger Agderfylkene,- hvordan bevare denne egenart.”

Solsiden med «Buene» i Risør, oppmålt i 1978

Fra 1968 underviste Bente Moe ved Ås i frihåndstegning, teknisk tegning, byggekunst på landsbygda og totalprosjektering av gårdsanlegg. Han hadde også veiledning for diplomkandidater. Bente praktiserte gjennom alle år som arkitekt, parallelt med å undervise ved NTH, SHKS, NLH og tilbake til NTH. Han ville tegne og prosjektere selv og ikke bare administrere. Av større prosjekt er svømmehall/folkebad i Kristiansand i 1971, forsøksgård i Fana for Sildeolje- og sildemelindustriens Forskningsinstitutt i 1970/73 og samfunnshus i Melbu 1978/80.

Som sine viktigste inspirasjonskilder har Bente nevnt alle stipend han fikk som ga mange internasjonale kontakter slik som  British Council Legat 1952-1953, Finsk Statsstipendium 1958, Blom Kunstnerstipendium 1964, Oslo By’s Stipendium 1965, CIAM 1951, NAVF 1967 og Blom 2. gang i 1979, Kunstnerforeningen, reisestipend 1994 og CIGR til Ungarn, USA og Mexico. I tillegg foredrag i norden i Åbo ved Porthaninstituttet om byers egenart, på Fyn om regulering og overalt i Norge om arkitektur i landbruksmiljø. Som reiseleder for mange ekskusjoner til Italia, USA, Canada og Østerrike og som deltager til Sibir og Moskva, Kina, Egypt og Malta. Bente var og innom institutt for form og farge på NTH, som lærer for 1. studieårs arkitektstudenter.

Arkitektur i landbruksmiljø ble tema da Bente i 1983 (-1993) begynte som professor ved Byggekunstinstituttet på arkitekturfakultetet ved NTH.  Dette skulle omfatte “komplekse bygg” som gårdsanlegg, hytter, grendehus og reguleringsplaner og bygge på tverrfaglige erfaringer. Bente publiserte utallige artikler bla i “Byggekunst, “Bonytt, “Hytteliv, “Fortidsvern og “Arkitektnytt og hadde mange innlegg i og omtaler i pressen og i bøker.  Hans egne publikasjoner: “Stolpe, stav og laft NLH 1968, “Landskap og menneskeverk”, “Kosmos eller kaos, Bergen som bymedium” 1970, “Vern og Vøling av gamle hus” A-vernåret 1975, “Arkitekturvern på bygdene” 1975, “Byggeskikk” 1984, “Bevaringsplan for Drøbak” 1976 og “MOLT” 1997, et miljøundervisningsopplegg om landbruket i Trondheim har alle blitt mye brukt i undervisning.

Bente mottok alene og i team minst tolv arkitekturpriser og venstres upolitiske miljøvernpris i 1980, for 25-års arbeid for å bevare gamle og tradisjonsrike bygninger og byggeskikker i by- og bygdemiljøer. Det omfattet bla den gamle bebyggelsen på sørlandet. Han var formann i foreningen Visens venner hvor han både skrev og illustrerte sanger i nært samarbeid med Otto Nielsen. I TV-serien “På tokt med Mathilde”  fra 1962, var han sjørøver, tegner, forfatter og kaptein.

 

Kilder:

 

NTNU Universitetsbiblioteket, A-0383 Berent Andreas (Bente) Moe

Studentersamfundets Interne Teater: http://skrift.no/sit/index.asp?medlem=moe_berent_andreas

Wikipedia: https://no.wikipedia.org/wiki/Berent_Andreas_Moe

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Hallers medisinske illustrasjoner

Albrecht von Haller, portrett
Professor Albrecht von Haller (1708-1777). Wikipedia – Public Domain

Albrecht von Haller (1708-1777) regnes av mange som den moderne fysiologiens far. Han ble født i Bern i Sveits. Etter at faren hans døde, ble han boende noen år hos en legefamilie og Albrecht begynte å interessere seg for medisin mens han bodde der.  Han fikk etterhvert studere ved universitetet i Leiden. Der fulgte han undervisningen til Herman Boerhaave (1668-1738); datidas største kjendis innen medisin.

Haller sjøl opparbeidet seg et stort navn i medisinsk forskning, og foretok mange disseksjoner og eksperimenter med studenter til stede. I oppslagverk kalles han for anatomist; en tittel som ikke lenger er relevant i medisin, men den antyder hvilken del av 1700-tallets medisinske forskning han jobbet med. Hans viktigste bidrag var forståelsen av nerve- og muskelaktivitet. Han var også den første som kartla respirasjonsmekanismene og hjertets autonome funksjoner. Han oppdaget at galle hjelper til å fordøye fett, og han beskrev fosterets utvikling. Han gjorde systematiske anatomiske studier av kjønnsorganer, hjernen, og det kardiovaskulære systemet. Haller-celler er et medisinsk begrep som ennå brukes. I årene 1757-1766 utga Albrecht von Haller det verket han er mest kjent for i ettertiden; «Elementa Physiologiae Corporis Humani» i 8 bind. Gunnerusbiblioteket har dette verket.

Haller var, som mange vitenskapsmenn på 1700-tallet, aktiv på flere fagfelt. Han leverte viktige bidrag både i anatomi, embryologi og botanikk, men gikk også grundig inn for vitenskapelig bibliografi, og var en betydelig poet. Diktet hans «Die Alpen», utgitt i 1732, brakte naturens skjønnhet inn i tysk poesi, og dette var nytt i samtiden. Universitetsbiblioteket har et opptrykk av diktsamlingen «Die Alpen und andere gedichte».

Et annet verk av Albrecht von Haller som også finnes ved Gunnerusbiblioteket, er verket med den lange tittelen «Iconum anatomicarum, quibus pracipuae corporis humani exquisita cura delineatae continentur».  Det er utgitt i samme tidsrom som «Elementa physiologiae…», men er først og fremst et plansjeverk. Det inneholder 43 plansjer, og så langt som vi kan tyde den latinske teksten, ser det ut til at Haller sjøl står for tegningene. Han skriver at arbeidet med tegningene i dette verket har vært svært ressurskrevende, og at han har brukt over én måned på å ferdigstille hver tegning. Teksten i verket er for det meste kommentarer til plansjene, og noen opplysninger vil virke litt aparte for nåtidas mennesker. For eksempel kan Haller opplyse at noen av kroppene han har dissekert er av hengte kvinner! Noe av teksten er en blanding av kommentarer og medisinske diskusjoner – andre deler er dedikasjoner til konger, deres hoffleger, eller andre av samtidas kjente medisinere.

I 1768 ble Albrecht von Haller medlem av Det Kongelige norske Videnskabers Selskab, og ble en av Selskabets faste utenlandske kontakter. En av Hallers studenter var Robert Stephan Henrici (1715-1781), som kom til Trondheim som stadsfysikus i 1749. Han var den første stadsfysikus i byen som hadde vitenskapelig bakgrunn, og etter en forespørsel fra biskop Gunnerus, begynte han også å undervise i botanikk ved Katedralskolen.

tre tegninger; hodeskalle, barnetorso, bekken med arterier
Fra venstre: arterier i hode, arterier i barnetorso og i bekken. Fra: Iconum anatomicarum….., Bd. 8, Gøttingen, 1743-1756.

 

Kilde:
  • Andersen, Eystein. Paradishaven. Trondheim, 2014
  • Encyclopedia Britannica: Albrecht von Haller
  • Haller, Albrecht von. Elementa physiologiae corporis humani. 8 b.  Lausanne, 1757-1756. (Kleist C 11)
  • Haller, Albrecht von. Iconum anatomicarum, quibus praecipuae partes corporis humani exquisita cura delineatae continentur. Gottingae, 1743-1756. Bd. 8. (fGO 611(08) H14 Hal)
  • Margotta, Paul. Medisinens historie. Oslo, 1996
  • Thaulow, Chr. Personalhistorie for Trondhjems by og omegn. Trondhjem, 1919
  • Wikipedia: Albrecht von Haller
Takk til Alexander F. Lyngsnes for hjelp med oversettelse fra latin til norsk.

 

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss vitenskapshistorie

Kalkalger, nå på nett

Mikael Heggelund Foslie sin botaniske brevsamling fra årene 1884 til 1909 innen kalkalgeforskning er digitalisert og tilgjengelig i sin helhet på nettet via Gunnerus.no. Dette er en samling som består av nesten 2000 brev. Mikael Heggelund Foslie var en av de viktigste internasjonale forskere på systematikk til ikke-geniculate rødalger på begynnelsen av det 19. århundre (Woelkerling & Lamy 1998). I løpet av sin karriere som algolog, førte Foslie en omfattende internasjonal korrespondanses med forskere fra Australia, Japan, USA og Europa.

Fra før, i 2005, er de nesten 2000 brevene analysert og informasjonen i dem kategorisert og publisert i en katalog: «The collection of botanical letters to Mikael H. Foslie in the Gunnerus Library: a catalouge», Gunneria 78. Denne trykte katalogen er også tilgjengelig i en webbasert versjon fra NTNU UB. Katalogen gir en presentasjon av alle botaniske brev som Foslie mottok i tiden 1884-1909 og antas å være tilnærmet komplett for Foslie’s tid som kalkalgeforsker ved DKNVS Museet. Brevene er håndskrevne brev på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk og italiensk. Foslie fikk tilsendt kalkalger for identifikasjon fra alle deler av verden, inkludert kalkalger fra flere store ekspedisjoner, for eksempel Albatross ekspedisjonen til Stillehavet, Siboga Expedition til den Indio-Pacific-regionen og The German Deep-Sea Expedition Valdivia til det sørlige Atlanterhavet.

Kalkalger ble opprinnelig plassert i dyreriket sammen med stalakitt-lignende former. I 1837 viste Philippi at kalkalger uten porer virkelig var planter. Kalk utfelles i eller mellom cellene. Kalkalger finnes hyppigst blant rødalger, og teller ca. 1600 arter innen familien Corallinaceae.

Mikael Heggelund Foslie, ble født 1855 i Borge, Lofoten, og døde 1909 i Trondheim. Han var utdannet og arbeidet først som telegrafist i Lofoten 1874-1879. Ble ansatt som konservator ved Tromsø Museum i årene 1886-1891, med ansvar for botanisk samling og pattedyrsamlingen. 1892 ble han ansatt som annenkonservator for den botaniske og zoologiske samlingen ved DKNVS Museet i Trondheim, og jobbet der frem til han døde i 1909.

 

Kategorier
Bokhistorie UBrss

Aristoteles – og hva er lykken? UNESCOs jubileumsår 2016

Artikkelen er skrevet av Alexandra Angeletaki:

I år har Unesco feiret at det 2400 år siden Aristoteles sin fødsel, og i forbindelse med dette har mange store konferanser og kongresser blitt organisert med Aristoteles’ arv som tema. Den opprinnelige ideen for feiringen av dette store jubileet går tilbake til 2013, da «Tverrfaglig Senter for Aristoteliske studier» ved Aristoteles-universitetet i Thessaloniki i Hellas, tok initiativ til å arrangere en kongress om Aristoteles. I januar 2015 ble initiativet varmt mottatt av den hellenske UNESCO-kommisjonen, og UNESCO erklærte 2016 som jubileumsåret for Aristoteles.

aristoteles-kvadratiskI UNESCO’s erklæring hedres både Aristoteles’ personlighet og den store betydningen av Aristoteles’ verker. I mai 2016 arrangerte universitetet i Thessaloniki verdenskongress for Aristoteles, og initiativet har inspirert flere vitenskapelige fora rundt i verden til å organisere store konferanser om Aristoteles for å diskutere hans verker og fordype seg i hans filosofi.

Aristoteles var født i Stageira i Nord-Hellas i 384 f.Kr. Han var sønn av Nicomachus, som var livlege for kongen av Makedonia i Nord-Hellas, Amyntas II. Hans mor var Faistis, og hennes familie kom fra Halkida i Hellas. Aristoteles kan ha arvet sin interesse for biologi fra sin far; vi vet at han i unge år hjalp faren sin mye. I 367 f.Kr., i en alder av sytten, flyttet han til Athen for å studere ved Platons Akademi, hvor han ble i 20 år inntil læreren døde i 347 f.Kr.  Aristoteles forlot Aten da og kom til Lilleasia byen motsatt Lesbos, nær Atarneas. Noen år seinere, dro Aristoteles, etter invitasjon fra kong Filip av Makedonia, til Pella og ble lærer for Filips 13-årige sønn, Alexander – seinere kjent som Aleksander den Store. I opplæringen av Alexander inngikk homeriske epos og andre verk av gresk litteratur. I 336 f.Kr. ble kong Filip myrdet, og Alexander besteg tronen.  I 335 f.Kr. grunnla Aristoteles sin egen skole, Lykeum i Athen. I hans «peripatetiske» skole vandret studentene rundt og diskuterte filosofi, etikk og andre spørsmål som angikk dem. Der fortsatte han med sin vitenskapelige forskning og undervisning. I 323 f.Kr. døde Alexander den store, og det ble vanskelig for Aristoteles å bo i Athen, så han flyktet til Halkida. Aristoteles ble syk og døde i Halkida i 322 f. Kr., i en alder av 62 år.

Aristoteles viet livet sitt til å arbeide med filosofi, retorikk, poesi og vitenskap, han hadde sterk moralsk samvittighet og understreket viktigheten av vitenskapelig integritet. Han regnes i dag som en av de største filosofene i vår etiske tenkningshistorie (Rabbås 1998).  Av hans arbeider er rundt 30 bevart i dag. Ifølge Aristoteles kan den teoretisk kunnskap deles inn i tre typer; matematisk, naturvitenskapelig og teologisk. Hans bok om politikk regnes som hans  viktigste verk. Aristoteles var ikke bare filosof, han var også sterkt interessert i naturvitenskap. Han brukte mange år til å observere, og var overbevist om all kunnskap begynner med det.

Det store problemet med bøkene til Aristoteles, er at originaler ikke har overlevd. Det finnes en del ruller som er avskrifter av undervisningsnotater eller verk av andre forfattere på gresk og latin som refererer til hans ideer og filosofi, men ikke noe som kan regnes som originale, og dette diskuteres av alle som beskjeftiger seg med hans verk. Allerede i seinantikken var denne diskusjonen i gang;  Strabon ( 64 f.Kr. -24 e.Kr.) for eksempel, refererer til noen ruller som kommer fra Apellikons sin bibliotek fra Athen. Apellikon var boksamler som levde i det 1. århundre f. Kr.  Han hadde restaurert og skrevet av noen ruller som ble med til Roma da generalen Sulla erobret Athen i 84 f. Kr. I Roma bodde og virket to greske filosofer, Tyrranio og Adronikus fra Rhodos, som i ca. 60 f.Kr. ga ut de verkene av Aristoteles vi kjenner til i dag, og som er overlevert til oss av Plutark (46-120 e. Kr.).

aristoteles-bildeDet et er en slik utgave av den nikomakiske etikken som Gunnerusbiblioteket eier i dag, og som ble presentert for Dr. Karen Margrethe Nielsen, professor ved universitetet i Oxford. Hun besøkte nylig Gunnerusbiblioteket sammen med  førsteamanuensis ved NTNU, Thea Selliaas  Thorsen. Denne boka ble gitt ut i Leyden av Daniel Heinsius (1580-1655), en nederlandsk professor i statsvitenskap, gresk og historie ved Leyden Universitet i 1605. Dr. Karen Margrethe Nielsen, forteller om en gresk parafrase som har blitt tilskrevet Adronicus av Rhodos, som var peripatetisk filosof og underviste i Roma rundt 60 f. Kr. i latinske oversettelser og utlegning. Det samme sier J. S. Brewer i sin bok om den nikomakiske etikk. -Og da er det en gåte som vedkommende gjerne vil undersøke videre: hvilken gresk tekst er dette basert på? Det blir spennende å se på resultatene og få høre mer om dette.

Selv om jubileumsåret snart er forbi, fortsetter Aristoteles og hans kunnskapsunivers å inspirere til videre diskusjoner om etikk, politikk og andre begreper, for fortsatt er de spørsmålene som han stilte veldig tidsaktuelle og diakroniske. «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit.

Hva er lykken? Hvordan kan man oppnå det gode liv? «Aristoteles tenker seg både mennesket, byen og verden som organismer – kropper som finner sin sunnhet i balanse og harmoni. Statens og borgerens lykke er som helse og sunnhet i en kropp hvor alt fungerer bra» ( Eriksen, 1999, s 22). En slik harmoni mellom borgere og byen, politikk og etikk hadde sikkert gjort seg i dag hvor mye tyder på at verdigrunnlaget til folk og deres forhold til maktstrukturer er fylt av mistillit. Kanskje vi må ta oss tid og gå tilbake til antikkens store forfattere og fundere på etiske og filosofiske spørsmål for å kjenne at det er viktig med riktig innsikt i menneskets idehistorie. Det kan hjelpe oss til å få et større perspektiv i dag også.

Kilder:
Bilder:
  1. Platon (til venstre) og Aristoteles (høyre). Utsnitt av fresken Skolen i Athen av Rafael, 1509. Falt i det fri (Public domain)
  2. fra http://www.e-rara.ch/zuz/periodical/pageview/11969856 visited 18112016
  3. By Daniel Heinsius (1580–1655) – Google books, Public Domain, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=32331823

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss

Professorarkivene ved NTNU har faglig nytteverdi og historisk interesse

Teknisk tegning av et kraftverk
Utsnitt av tegning i Haakon Faanes’ arkiv. Foto: Nils Kristian Eikeland/NTNU UB

Fire «professorarkiv», som nå er ordnet og katalogisert, viser «Den elektrotekniske avdeling» i oppstart og videre utvikling.

ole_sivert_bragstad
Foto: Hilfling-Rasmussen/NTNU UB

Elektroteknisk avdeling var en av NTHs første syv avdelinger ved oppstarten i 1910. Studiet ble bygget opp av Ole Sivert Bragstad (1868-1927) og bestod først bare av en linje uten spesialisering. «Man setter sig derfor som mål at den ferdig utdannede ingeniør skal besitte den almentekniske viden og den spesielle faginsikt som må ansees for nødvendig under de forhold som en elektroingeniør spesielt i vårt land kan tenkes å komme til å arbeide under.» Oppdraget var elektrisitetsutbygging og industrireising. Bragstad hadde diplomeksamen fra Dresden og professorutnevnelse fra Karlsruhe med hovedfag i elektrisk jernbanedrift. Han foreleste også i vekselstrømteori. Bragstad ble som en av de fire første utnevnt til professor ved høyskolen i 1909 og satt som formann i professorrådet ved NTHs åpning i 1910, i realiteten som rektor. Bragstad var medlem av DKNVS fra 1926. Arkivet etter Bragstad inneholder forelesninger, korrespondanse, forskningsprosjekt og forarbeider til manuskripter.

 

alf_olsen_hals
Foto: Peder O. Aune/NTNU UB

 

Alf Olsen Hals (1894-1983) arbeidet privat for professor Bragstad i årene 1920-1922 med flere felles publikasjoner som resultat. Hals var utdannet fra NTH i 1915. Han fikk stilling som assistent der i elektriske anlegg ved elektroteknisk laboratorium i 1918, og fra 1926 som laboratorieingeniør. Hals var medlem av NIFs jernbanekomite og NEFs varmekomite, noe som arkivet bærer preg av i form av korrespondanse og store mengder innsamlede data rundt elektrisk oppvarming av boliger og offentlige bygg. Arkivet inneholder også forelesninger, manuskript og foredragsutkast.

 

ragnar_sigvald_skancke
Foto: Ukjent/NTNU UB

Linjedeling og spesialisering av elektronikkstudiet kom med bevilgning til et professorat i svakstrømsteknikk. Ragnar Sigvald Skancke (1890-1948) ble utnevnt i 1923. Han hadde som Bragstad også bakgrunn fra Karlsruhe og hadde vært assistent ved NTH i 1913 og lærer samme sted i elektroteknikk i 1914. Han var regnet som en dyktig foreleser og utga flere lærebøker. Han var også innehaver av flere patenter og medlem av DKNVS fra 1927. Skancke meldte seg inn i NS i 1933 og ble Kirke- og undervisningsminister i Quislings regjering. Skancke ble henrettet for landsforræderi i 1948, og er den siste som er blitt henrettet ved dom i Norge. Noen av hans tidligere studenter støttet hans søknad om benådning. Arkivet etter Skancke inneholder forelesninger, øvinger og utkast til manuskripter.

 

haakon_faanes
Foto: Schrøder/NTNU UB

Haakon Faanes (1884-1966) ble Bragstads etterfølger i 1929 som avdelingens første NTH-utdannede professor. Han tok eksamen i 1914 og var deretter assistent i elektronikk fram til 1916. Faanes satt som professor med fagområde vekselstrømteknikk fram til 1959, til etter fylte 75 år. Som konsulent og rådgiver bidro han over hele landet ved elektrifiseringen før og etter andre verdenskrig. I arkivet er dette beskrevet gjennom korrespondanse, kart og tekniske beskrivelser over svært mange kraftanlegg. Faanes var medlem av DKNVS fra 1932.

 

Kilder