Kategorier
Lokalhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Nordens lys er slukt». Biskop Gunnerus siste reise

2018 er det store 300 års-jubileet for biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773) fødsel, og Gunnerusbiblioteket er blant byens institusjoner som har markert jubileet. Biskopen døde den 25. september 1773. Det er kjent for mange at biskopen døde på en visitasreise til Møre og Romsdal, men under hvilke omstendigheter? Vi har førstehånds kunnskap om denne reisen takket være hans gode venn gjennom mange år, historikeren og medstifteren av DKNVS, Gerhard Schøning (1722-1780). – Og hvem bodde i Gunnerus hus i Dronningens gate, og hvordan gikk det med dem?

Biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)

 

Lungebetennelse og avbrutt reise

Gerhard Schøning hadde forlatt Trondhjem i 1765 for å tiltre en professorstilling ved Sorø Akademi. I begynnelsen av 1773 fikk han en bevilgning på 500 riksdaler av kongen i København for å foreta en studiereise til Norge og lete opp fortidsminner og oldsaker. I juni 1773 ankom Schøning sammen med sin kone til Trondhjem. Samtidig forberedte biskopen seg til en visitas-reise. Reisen ble forsinket på grunn av et selebert besøk i Trondhjem av prinsesse Lovise og prins Carl av Hessen, stattholder i Norge fra 1772.

Biskopen var i 1773 en nedslått mann, som tenkte på å flytte tilbake til Christiania. Han hadde mistet sine støttespillere i København og fikk verken iverksette reformasjonsarbeidet ved Københavns universitet eller utvikle planene om et norsk universitet.

Den 11.august 1773, tidlig om morgenen, seilte selskapet ut fra Nidelvens munning med Gunnerus i spissen. Schøning skriver at han gledet seg over å kunne «nyde så brave og ypperlige Mands Selskab». En tredje vi kjenner i reisegruppen var biskopens unge famulus (kontorist), student Esten Steen, som bodde i biskopens hus.

Reisen foregikk for det meste til sjøs og i dårlig vær. Biskopens plikter styrte til enhver tid hvor og når reisen gikk, og Schøning skriver at hans undersøkelser ofte kom i annen rekke. Før ankomst til Kvernes ble biskopen syk med forkjølelse og mageonde. Han ble litt bedre, og reiste videre til Kristiansund. Schøning skriver i brev til Suhm at Gunnerus måtte holde sengen fra lørdag til onsdag, og sykdommen fortsatte fra onsdag til lørdag. Til Schønings og «det øvrige Selskabs største Bedrøvelse» avgikk biskopen ved døden, antagelig av lungebetennelse, natt til lørdag 25.september, kl.03.00.

Etterspill

Gerhard Schønings kart over Kristiansunds-området 1773. «Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning.» 1968.

Biskopen ville sørge for sin søster og hennes barn på beste måte og ga Schøning og Steen instrukser i tilfelle han skulle dø. Søsteren drev husholdningen til Gunnerus i Dronningens gate. Senere viste det seg at gjelden var på hele 9000 riksdaler, og det var lite eller ingenting igjen. Gunnerus boksamling og andre gjenstander ble solgt på auksjon.

Schøning måtte avbryte både reisen og forskningen, og dro fra Kristiansund samme dag som Gunnerus døde. Han var tilbake i Trondhjem den 27.september, der han måtte fortelle den triste nyheten og ordne opp for biskopens husholdning på beste måte.

Hvordan gikk det med de som bodde hos Gunnerus i Dronningens gate?

Samtidig noterte domsognets klokker og biskopens famulus, Daniel Hveding, i sitt manntall og sjeleregister, at biskopen døde 25.september 1773 i Kristiansund, og ble begravet i Trondhjem 19.oktober. I manntallet, som ble ført i perioden 1768-1775, kan vi få overblikk over Gunnerus husholdning i Dronningens gate gjennom de siste 5 årene av hans liv.

Søsteren, enkefrue Christina Gunnerus etter skipper Brohier, og hennes to døtre, Anne Agatha og Elisabeth Benedicta  flytter til Apotekerveita. Her er de oppført uten tjenerskap. Schøning forsøkte å skaffe henne samme vilkår som et reskript fastsatte for biskopers enker.

Listen over biskopens husholdning i Dronningens gate 1773 omfatter 16 personer, deriblant tjenere, en kusk og en budeie. Flere av biskopens medhjelpere bodde hjemme hos ham, i 1773 Jacob von der Lippe Parelius og student Esten Steen. Gunnerus underholdt andre unge studenter, blant andre en brorsønn, Niels Dorph Gunnerus, som fra han var 12 år bodde i huset (fra 1763). Han skrev senere en biografi over Gunnerus på latin. Personene ble spredt for alle vinder etter Gunnerus død, og Hveding noterer nye arbeidsgiver og boligadresser. Gjertru Hansdatter «Budeye» er tjener hos kjøpmann Oluf Tangen og kone Anna Karre i Dronningens gate. Henrich Joensen Kusk var tjener i Munke-Gaden hos stiftsamtmann Johan Wiibe von der Osten og Frue Wilhelmina Carolina. Enkemann Hans Olsen Skow tjente før hos Cammerråd R. Waager, flyttet til Baklandet og er nå hos Commandant Lerche.

I et gammelt manuskript ser vi hvem det var som bodde i Dronningens gate og hvordan det gikk med dem. Hvedings «Registratur over Domsognets Mandtal 1773-1775.» Se gunnerus.no.

Til slutt

Biskopen ble bare 55 år gammel, og hans for tidlige død skapte sorg i Trondhjem. Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab gikk inn i en lengre periode med lavere aktivitet, og biskopens humør, kraft og arbeidskapasitet må ha blitt sterkt savnet. Mye av boksamlingen og annet materiale ble senere donert til Selskabet av de som hadde kjøpt det på auksjonen, og finnes i henholdsvis Gunnerusbiblioteket og Vitenskapsmuseet.

Som senere biskop Nordahl Brun sa i sin sang: «Vort Nordens Lys er slukt; Jeg vil ei synge meer.»

Biskop Gunnerus hus i Dronningens gate. Foto: NTNU UB

 

Referanser:

Hveding, Daniel. Registratur over Domsognets Mandtal 1768-1770, 1771-1773, 1773-1775. Manuskript i Gunnerusbiblioteket. Lest 2018-09-07. https://ntnu.tind.io/search?ln=no&p=mandtal&action_search=

Nordhagen, Rolf. Biskop Johan Ernst Gunnerus som naturforsker og hans forbindelse med Linné. S. 63-93. I: DKNVS Forhandlinger. (1960) b.33.

Schøning skrev brev til Suhm allerede 2.oktober 1773, der han forteller om omstendighetene rundt Gunnerus død. Nyerup. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter 1798.

Nyerup, Rasmus. Udsigt over Peter Friderich Suhms Levnet og Skrifter. Kjøb. 1798.

Schøning, Gerhard: Reise som giennem en deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans majestæt Kongens bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning. Utg. av DKNVS. Første Bind. Trondhjem Adresseavisens bogtrykkeri, 1910.

Wille, Hans Jacob : Samling af Minde-Taler. Kjøb. 1805.

Schøning holdt minnetale over biskop Gunnerus 1774. Wille: Samling af Minde-Taler 1805.
Kategorier
Betongteknologi Materialteknologi Privatarkiv UBrss Ukategorisert vitenskapshistorie

Odd E. Gjørv – et forskningsarkiv innen fagfeltet betongteknologi

Portrett av Odd E. Gjørv

Odd Even Gjørv, ble født 5 februar 1935 og døde 16 februar i 2016.

Utdannelse

Odd E. Gjørv ble i 1958 uteksaminert som sivilingeniør ved Bygningsingeniøravdelingen NTH og fullførte sin lisensiatgrad samme sted tre år etter og ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU. I sine første akademiske år som forsker var han knyttet til prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) og sto dermed i spissen for undersøkelser av levetid og nedbrytning av betong i kaier langs hele norskekysten. Disse undersøkelsene ble publisert i en rapport som ble utgitt i 1968 og skrevet på engelsk.  Dette arbeidet dannet også grunnlaget og resulterte i en dr.techn.-avhandling i 1971. Arkivet etter NUFBIS ble i 2014 opptatt i Den norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the World-register. I begrunnelsen heter det: «Arkivet har høg samfunnsrelevans som teknisk-vitskapleg forskingsarkiv og er ei unik kjelde til forståing av kvifor Noreg har fått ein framståande internasjonal posisjon innan olje- og gassutvinning. Feltundersøkingane frå 1960-åra var også med på å danne det tekniske grunnlaget for eit nytt internasjonalt regelverk for offshore betongkonstruksjonar i 1973».

Odd E. Gjørv har skrevet mer enn 400 vitenskapelige artikler/publikasjoner og bøker innen fagfeltet betongteknologi. Hans siste bok. «Durability design of concrete structures in severe environments» ble oversatt til kinesisk i 2010 og til portugisisk i 2015. Han var engasjert i mange internasjonale vitenskapelige organisasjoner innen betongteknologi og han har undervist og inspirert studenter fra mange land innen dette fagfeltet.

Odd E. Gjørvs privatarkiv Tek-0059 er ordnet og ligger tilgjengelig fra Arkivportalen.no

Arkivmaterialet er ordnet hierarkisk  i seriene personlig, prosjekter, undervisning, konferanser og manuskripter slik listen under viser:

Noen av Odd E. Gjørvs arkivbokser slik de står på hylla og noe av det arkivmateriale som finnes i dem.

Serie F-Personlig

Denne serien inneholder to bokser med materiale som omfatter årene fra 1971 til 2005. Her er diverse personlige dokumenter, blant annet Odd E. Gjørv sin prøveforelesning som han holdt ved doktordisputasen ved NTH i 1971, flere medlemskap, og noe forelesningsmateriale fra oppholdet ved University of California, Berkley i 1983.

Serie G-Prosjekter

Serie G inneholder prosjekter som Odd E. Gjørv var involvert i på en eller annen måte. Prosjektene er ordnet kronologisk i hver sin mappe og starter i 1971 da Odd E. Gjørv ble professor ved Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU og frem til 2013. Prosjektene fyller i alt 26 arkivbokser med et varierende antall mapper i hver boks. Det er nasjonale og internasjonale prosjekter innen betongteknologi, alt fra bruer, kaier, oljeplattformer og rørledninger. Det siste prosjektet som er med i arkivet er prosjektet: Underwater city/DCI, et utviklingsproskelt for Singapore City.

Ekofisktanken på vei ut.

Første boks og første mappe starter med prosjektet Ekofisk i 1971. Da det ble det funnet olje i Norge i 1969 startet det norske oljeeventyret for alvor. På bakgrunn av prosjektrapporten som ble skrevet på engelsk fra prosjektet Norsk Utvalg For Betong i Sjøvann (NUFBIS) som Odd E. Gjørv var prosjektleder for ble det besluttet å satse på oljeplattformer i betong. Det var på denne bakgrunn at dette arkivet også ble opptatt i Den Norske dokumentarven Noregs dokumentarv som er den norske delen av UNESCOs Memory of the world-register i 2014. Noe dokumentasjon om dette prosjektet ligger i serie manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag i boks 8 i mappe 10. Dette arkivmaterialet hadde Odd E. Gjørv ordnet og avlevert til NTNU Universitetsbiblioteket tidligere og finnes som et eget arkiv. Les mer om NUFBiS her på blogg for spesialsamlinger.

Mange prosjekter som Odd E. Gjørv arbeidet med gjennom sin akademiske karriere er relatert til norsk oljevirksomhet i Norge, Nordsjøen og andre deler av verden.  En FIP konferanse i 1972 i Tbilisi, USSR ble også avgjørende i beslutningen om å bruke betong i oljeplattformer til havs. Her presenterte Odd E. Gjørv sin rapport på en internasjonal arena og dermed ble dette avgjørende for utforming av internasjonale standarder for oljeplattformer, se Odd E. Gjørv konferanser, boks 2 mappe 3 og Odd E. Gjørvs egne notater om dette i konferansematerialet.

Odd E. Gjørv var en betongens mann gjennom hele sin akademiske karriere og alle prosjekter som er med i dette arkivet understøtter dette. Betongteknologi som var Odd E. Gjørv sitt fagfelt er et internasjonalt fagfelt. Prosjektene viser ar Odd E. Gjørv ble involvert i mange ulike prosjekter i Nordsjøen og andre offshoreprosjekt, broer og kaier både nasjonalt og internasjonalt fra Canada i nord til Kreta og Singapore lengre sør. Odd E. Gjørv var også engasjert i utbyggingen av Tjuvholmen i Oslo. Det siste prosjektet som er med i dette arkivet er prosjektet: Underwater City i Singapore.

Odd E. Gjørvs sin fagkunnskap rakk langt utover landets grenser, noe som hans deltagelse i de ulike prosjekter viser.

H-Undervisning, forelesninger og veiledning

Odd E. Gjørv delte sin kunnskap med mange. Han underviste ved NTH/NTNU i ulike fagemner innenfor materialteknologistudiet. Denne serien i arkivet inneholder undervisningsmateriale fra hans undervisning for årene 1969 og frem til 2005. Undervisningsmaterialet omfatter ulike emner innen betongteknologi, noe materiale som faglærer på prosjektoppgaver, og som faglærer og veileder til flere masteroppgaver og doktorgrader.

I-Konferanser, seminarer, møter og workshops

Denne serien omfatter materiale fra Odd E. Gjørv sin deltagelse på konferanser, seminarer ulike møter og workshops i Norge og rundt omkring i hele verden for årene fra 1962 til 2012. Materialet er ordnet kronologisk med en mappe for hvert arrangement og inneholder alt av materiale tilhørende dette arrangementet. Hver mappe kan inneholde program, foredrag og artikler som er blitt presentert på eller annen måte tilhørende til denne arrangementdeltagelsen. Nesten uten unntak er all deltagelse kombinert med presentasjon av artikler, fordrag eller publikasjoner. Disse er tatt med i arkivet og plassert under den konferansen de ble presentert i. Manuskripter og andre arbeider som ikke lå ved konferansen er ellers samlet i serie J-manuskripter, publikasjoner, artikler, foredrag.

Serie I omfatter i alt 18 arkivbokser med materiale. Det er et stort spenn i dette materialet som viser Odd E. Gjørv sin fra deltagelse på nasjonale mindre lokale arrangement i Norge til store internasjonale konferanser verden rundt. Nevnes kan Nordisk betong forskningskongresser, Norske Betongdager, FIP symposium og FIP konferanser, NIF-kurs, Nordiske betongkongresser, CONSEC workshops, PIANC seminarer og RILEM workshops. Det er et verdensomspennende materialet som viser hvor sterk Odd E. Gjørv sin faglige deltagelse internasjonalt var.

J-Manuskripter, publikasjoner, artikler og foredrag

Denne serien omfatter særtrykk, løse publikasjoner og artikler som ikke lå sammen med noen deltagelse i det som er ordnet i serie I under konferanser, seminarer, møter og workshops. Materialet omfatter årene 1960 til 2012, totalt 112 ulike publikasjoner fordelt på 11 arkivbokser.

Tittelblad på boken: «Durability design of concrete structures in severe environments» på engelsk, kinesisk og portugisisk.

U-Video

Tittel på Odd E. Gjørvs videoforedrag om prosjektet: «Forskning på norske betongkaier»

Her finner vi et video-opptak av et foredrag Odd E. Gjørv holdt om prosjektet Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann NUFBIS for NTNU. Her forteller han om prosjektets betydning for Norges valg av betong i oljeplattformer i Nordsjøen og dets betydning for norsk oljealder, som han selv sier i presentasjonen så fikk dette prosjektet om undersøkelser av betongkaier langs norskekysten en mye større betydning enn man kunne tenkt seg. Video-opptaket varer i 45 minutter. Les mer om arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/TEK-0060 på Arkivportalen.

 

 

Kilder:

Arkiv TEK: 0059 Odd E. Gjørv

Arkiv TEK: 0060 Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann

Kulturrådet. no: om Arkivet etter Norsk utvalg for betong i sjøvann 1962-2001

 

 

 

Kategorier
Bokhistorie Boksamling Litteraturhistorie Manuskript UBrss vitenskapshistorie

Gerhard Schønings boksamling

Gunnerusbiblioteket feirer i år 250 år. Bakgrunnen for jubileet er at «Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab» (DKNVS) ansatte den første bibliotekaren i 1768, noe som medførte at selskapets samling av bøker også ble tilgjengelig for publikum. På denne tiden var ikke boksamlingen spesielt stor og besto i 1770 av rundt 600 bind. I 1780, bare ti år senere, fikk biblioteket inn over 11 000 bind som en del av testamentet til avdøde Gerhard Schøning (1722–1780), en av selskapets grunnleggere. Schønings boksamling gjorde det mulig for selskapets bibliotek å tilby et bredt spekter av bøker tilbake til 1500-tallet.

Utsnitt av Gunnerusbibliotekets eldste samling. Blant disse bøkene finner vi Schønings boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

Gerhard Schøning ble født i Buksnes i Lofoten i 1722 til foreldrene Anders Schøning og Maren Ursin. Hans farbror Elias Schøning var residerende kapellan til Buksnes og senere sokneprest til Vågan i Lofoten. Schøning fikk som tiåring utdanning og opphold hos Elias mens han var sokneprest i Vågan. Ved onkelens død i 1739 flyttet han og moren til Trondheim hvor Schøning begynte på katedralskolen. Rektor ved katedralskolen, Benjamin Dass (1706–1775), fikk et godt og nært forhold til Schøning. Han var brorsønn av presten og dikteren Petter Dass fra Alstahaug på Helgeland og hadde en av Trondheims største boksamlinger. Schøning overtok i 1751 som rektor ved katedralskolen etter Benjamin Dass og drev en svært aktiv tilstedeværelse i byen.

Benjamin Dass (1706-1775). Foto: Ukjent/NTNU UB
Gerhard Schøning (1722-1780). Foto: Karl Erik Refsnæs/NTNU UB

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Schøning hadde mange jern i ilden ved siden av arbeidet ved katedralskolen. Han begynte å skrive på en samlet norgeshistorie, ga jevnlig ut skrifter gjennom selskapet og fikk publisert en beskrivelse over Nidarosdomen. Utgivelsen om Nidarosdomen er i dag ansett som vår viktigste kilde til kunnskap før restaureringen av katedralen tok til på slutten av 1800-tallet. Schøning må ha hatt tilgang til en stor mengde litteratur og hadde nok skaffet seg en betydelig privat boksamling i forbindelse med disse arbeidene. Han regnes ofte som Norges første profesjonelle historiker og som en pioner innen historiefaget. Flere av verkene Schøning ga ut anses i dag som unike og banebrytende. I 1765 ble Schøning utnevnt til professor i historie og veltalenhet ved Sorø akademi i Danmark, og forlot dermed Trondheim og selskapet han hadde vært med på å stifte. Han beholdt imidlertid kontakten med de andre grunnleggerne av selskapet, Peter Frederik Suhm og Johan Ernst Gunnerus, og var ved flere anledninger på besøk i byen.

 

«Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majesteets Kongens Bekostning er giort og beskreven af Gerhard Schøning». Utgivelsen er en unik samling av tekst og tegninger fra Schønings norgesreise i årene 1773-75. Boken ble utgitt i 1778 i København og et originaleksemplar oppbevares i dag på Gunnerusbiblioteket i Trondheim. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

 

I Danmark kom Schøning nærmere sin tidligere lærer Benjamin Dass, som hadde flyttet til København da Schøning overtok som rektor. Ved Dass sin død i 1775 ble det meste av boksamlingen testamentert til Schøning. Få år senere døde Schøning, som i mellomtiden var blitt utnevnt til riksarkivar i Danmark, og da utgjorde boksamlingen hans i overkant av 11 000 bind. Året etter ankom boksamlingen Trondheim i 28 store kasser og finnes i dag som en del av Gunnerusbibliotekets eldste boksamling. Her finner vi mange sjeldne bøker innenfor teologi, naturhistorie, mekanikk, estetikk og historie tilbake til 1500-tallet. Dessverre har vi ikke en komplett oversikt over hele boksamlingen, men mange av bøkene til Dass og Schøning lar seg identifisere gjennom deres signatur på tittelbladet.

Gerhard Schønings signatur er i mange av bøkene som stammer fra hans boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB
Benjamin Dass sin signatur finnes også i flere av bøkene i Schønings boksamling. Foto: Per-Olav Broback Rasch/NTNU UB

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Schønings boksamling markerer på mange måter starten på bibliotekets store samling av bøker og har bidratt til videre vekst og anerkjennelse. Ser en tilbake på Gunnerusbibliotekets 250 år lange historie er det bare ved en anledning det er mottatt en større samling enn den Schøning ga ved sin død i 1780. I dag lever Schøning og de andre grunnleggernes navn videre på Kalvskinnet i Trondheim. Biskop Gunnerus gjennom både Gunnerusbiblioteket og Gunnerushuset, mens Suhm og Schøning har fått henholdsvis Suhmhuset og Schøninghuset oppkalt etter seg.

 

Kilder:

«Til Opplysning: Universitetsbiblioteket i Trondheim 1768-1993», Tapir Forlag, Trondheim 1993.

«Gerhard Schøning», Norsk Biografisk Leksikon, sist aksessert 31. mai 2018: https://nbl.snl.no/Gerhard_Sch%C3%B8ning

«Tegninger samlet eller utført av Gerhard Schøning», Foreningen til Norske Fortidsminnesmerkers bevaring, Oslo 1968

«Gunnerusbibliotekets historie», sist aksessert 31. mai 2018: https://www.ntnu.no/ub/bibliotek/gunnerus/historie

 

Kategorier
Bokhistorie Litteraturhistorie UBrss vitenskapshistorie

Magi og demoner på Gunnerusbiblioteket

Det er riktignok enda en stund til oktober, småtroll, hekser og utkledde superhelter inntar gatene våre på jakt etter smågodt, men i våre samlinger er det ikke langt å gå for å finne tekster som omtaler både hekser, magi og demoner. Førstebibliotekar Ellen Alm ved våre spesialsamlinger har tidligere laget utstilling om demonologi og hekseprosesser, og har publisert artikler og bøker som omhandler disse temaene, spesielt rettet mot norsk kultur og historie. Denne ukens blogg vil se litt på hva fremstående tenkere i på 1500-tallet tenkte og skrev om disse temaene.

 

I vår tid er det lett å fnyse av tekster fra tidligere århundre som omhandler djeveldyrkelse og trolldom, men på 1500- og 1600-tallet var dette seriøse tema som ble diskutert av viktige vitenskapsmenn. For dem gikk debatter om medisin, biologi, fysikk og kjemi hånd i hånd med debatten om eksistensen av både demoner og engler i en tid hvor reformasjonens dype spor fremdeles var godt synlig. Denne debatten hadde også skjebnesvangre konsekvenser, da den i noen tilfeller hadde direkte innflytelse på hvordan rettsvesenet behandlet de som var tiltalt for trolldom. En del bøker fra våre samlinger har vært tatt frem ved tidligere anledninger for å presentere hekser og trolldom; Martin Del Rios Disquisitionum Magicarum, og Trondheims Lagtingprotokoll fra 1671-1676.

Portrett av den franske juristen Jean Bodin.

Jean Bodin (1530-1596) var en fransk jurist og innflytelsesrik professor i jus. Han hadde et meget strengt syn på trolldom og hekser, og argumenterte sterkt for at de som ble dømt for slike anklager måtte få lovens strengeste straff. Det er lett, gjennom moderne fremstillinger av inkvisisjonen, å tro at alle som ble anklaget for trolldom eller hekseri ble dømt nærmest uten rettsak, men mange steder var man nødt til å følge lovens prosedyrer for å unngå å straffe uskyldige. Den anklagende part måtte kunne presentere fysiske bevis, troverdige vitner, eller en tilståelse. Det er viktig å merke seg at en slik tilståelse ofte ble regnet som ugyldig dersom den hadde blitt frembrakt gjennom tortur, hvilket Bodin var uenig i. I hans verk De Magorum Demonomania (Om Trollmenns Demon-mani) fra 1581 presenterte han argumenter for hvordan han mente mennesker kontaktet djevelske makter, hvordan man kunne gjenkjenne dem, og hvorfor en var nødt til å dømme mulige trollmen og hekser så snart som mulig. Han var redd for at trollmenn hadde makten til å påvirke dommere, og på den måten bli frikjent. Noen rettslige prosedyrer måtte man følge, men spesielt bruken av tortur for å få en tilståelse måtte retten tillate, mente Bodin. Hans verk ble meget populært og gjentrykket i flere opplag.

Første side av Bodins verk som gir hans definisjon av en trollmann. «Magus est, qui sciens prudens diabolicis modis ad aliquid conat per venire» (En trollmann er en som vitende og erfaren forsøker å oppnå noe med djevelske måter).
Portrett av Johann Weyer i hans verk «De Praestigiis Daemonum»

Der Bodin fremstår som en meget kompromissløs skikkelse i debatten, går vi over til den mer moderat personlighet. Johann Weyer (1515-1588), en lege fra Nederland som hadde gått i lære hos Heinrich Cornelius Agrippa (1486-1535), en annen kjent skikkelse innen okkultisme og teologi. Weyer var overbevist om at menn som Bodin tok feil når det angikk demoners påvirkning av mennesker. Han argumenterte ikke mot eksistensen av demoner, hvilket fort kunne vendt mistanke mot ham, men mente at demoner ikke hadde noen reel makt over mennesker i lys av guds beskyttelse. I hans verk De Praestigiis Daemonum, & incantantibus ac venificiis (Om demoners illusjoner, samt besvergelser og gifter) redegjør han for hvordan et menneske som tilstår hekseri måtte være mentalt syk, da den påståtte magien ofte var umulig å bevise eller gjenskape. Derfor var han en forkjemper for at juridiske prosedyrer måtte opprettholdes, da dette ville hjelpe å finne de som virkelig var skyldige.

Tittelside til Weyers verk «De Praestigiis Daemonum» fra 1577, opprinnelig trykket i 1563.

Weyer og Bodin representerer her to sider av en debatt som varte gjennom store deler av 1500- og 1600-tallet, og som i noen tilfeller kunne ha alvorlige konsekvenser for de som sto anklaget for å trolldom eller hekseri. Det var dog ikke bare jurister og leger som hadde en mening om dette. I overraskende mange akademiske fag (deriblant medisin, biologi, fysikk og kjemi) mente man å kunne spore et element av guds kraft, hvilket åpnet muligheten for at også djevelen kunne ha påvirkning. Demonologi ble dermed et slags akademisk fagfelt i sin egen rett, en kamparena hvor lærde kunne argumentere for og imot eksistensen av demoniske krefter.

En av Hector Gotfried Masius doktoravhandlinger, kalt «Om Eksistensen av Demoner», ved universitetet i Kjøbenhavn, trykket i 1699.

*Alle oversettelser er forfatterens egne*

Kilder:

Bodin, Jean. De Magorum Demonomania. 1581.

Summers, Montague. The History of Witchcraft and Demonology. Routledge, 1996.

Masius, Hector Gottfried. De Existentia Dæmonis. 1682.

Weyer, Johann. De Praestigiis Daemonorum. 1577.

Portrettr av Jean Bodin og Johann Weyer. Hentet fra wikimedia commons.

Kategorier
Manuskript UBrss vitenskapshistorie

«Bøndene holder meget av slike brev siden de mener de betyr lykke.» Om DKNVS samling av gamle håndskrifter – hvem samlet dem og hvorfor?

Hvordan skapes en samling? Gamle håndskrifter regnes som viktige kilder for forskerne. Det var derfor et hell at bøndene tok så godt vare på dem og anså dem som lykkebringende. Da Aagot Daae gikk i gang med å lage katalog over diplomsamlingen med sammendrag i 1916, noterte hun også proveniens for hvert brev. I det første hundreåret av DKNVS historie ga en rekke prester, historikere og andre lærde diplomer og gamle brev som gave. Hvem var disse, og hvorfor ga de brevene til DKNVS?

 

Et lærd miljø i Trondheim

I opplysningstiden på 1700-tallet var det et mål å samle inn og skrive ned kunnskap for forskning og opplysning for allmennheten. Trondheim hadde fra 1760 et aktivt, lærd miljø i Det

Diplom om to gamle gårder i Romsdalen, Roald og Synes

Kongelige Norske Videnskabers Selskab. Medlemmene var aktive samlere av gamle håndskrifter, for slik å finne historisk kontekst for egen forskning. Mens biskop Johan Ernst Gunnerus (1718-1773)  fokuserte på naturhistorien, var Gerhard Schøning (1722-1780) mest opptatt av Norges historiske beskrivelse. Hans Jacob Wille (1756-1808) ga ut en topografisk beskrivelse av et sogn i Telemark og var en foregangsmann for lokalhistoriefaget. I DKNVS arkiv finnes brev fra giverne som fulgte samlingene. Allerede i 1808 hadde Selskabet 131 håndskrifter i folio, 278 i qvart og 37 i oktav. De gjenspeiler interessen for kirkelige temaer, natur- og topografiske beskrivelser, og vi finner allerede her eksempler på gamle skjøter og dommer (diplomer) helt tilbake til 1400-tallet. Manuskriptsamlingene er registrert i oria.no, og diplomsamlingen på ca 450 gamle brev blir i løpet av året skannet og tilgjengelige i gunnerus.no.

 

 

 

 

Gerhard Schøning (1722-1780)

I Nyerups Catalog (1808) er det ført inn under «Manuscripter i Octav»:

Gerhard Schøning (1722-1780)
  • 39 Pergaments-Breve og Papirer; forærede det norske Videnskabers Selskab af G. Schøning; det ældste af Aaret 1429, det yngste af 1658.

I biblioteket finnes Schønings egne håndskrevne oversikter over brevene. Han noterte seg også hvem han fikk brevene fra. Gerhard Schøning var medstifter av DKNVS og regnes som Norges første moderne historieskriver. Han ga ut sitt 3-bindsverk «Norges Riiges Historie» 1771-81 og oversatte Snorre til dansk og latin. For å komme til bunns i historiske spørsmål reiste han ut og samle dokumenter om lokale forhold. Schøning foretok flere studiereiser og fikk overlevert dokumenter fra embetsmenn, prester og gårdeiere.

 

 

 

 

 

 

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Selve grunnstammen i diplomsamlingen fikk biblioteket etter stiftsprost i Vår Frue kirke i Trondheim, Hans Jacob Willes død. Han var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab, og fungerte dessuten som Selskabets bibliotekar og sekretær 1793-97.

Hans Jacob Wille (1756-1808)

Hans Jacob Wille døde for 210 år siden. Han var en typisk representant for opplysningstiden, og er spesielt kjent for «Beskrivelse over Sillejords Præstegield i Øvre-Tellemarken i Norge» utgitt i København 1786.

Han ble i 1786 personalkapellan for Hans Strøm, en kjent naturforsker og topograf, som da var prest i Eiker, og som 1762 og 1769 ga ut to store bind: «Søndmørs Beskrivelse». Verket ble et forbilde for senere topografiske verker i Norge.

Willes banebrytende arbeid bygde på studier av gamle håndskrifter og diplomer, muntlig tradisjon og arkivstudier i København. I 1792 ble arbeidet hans anbefalt av Det Topographiske Selskab for Norge som mønster for bygdebeskrivelser.

 

 

 

 

Christopher Hammer (1720-1804)

Christopher Hammer (1720-1804)

Hammers manuskriptsamling er listet i Nyerups Catalog (1808). Selskabet fikk et betydelig tilskudd  til sin manuskriptsamling som testamentarisk gave fra Hammer. I tillegg til de tidligere nevnte manuskripter i Nyerups Catalog fikk DKNVS 68 in folio, 87 i qvart og mindre format fra Hammer. Disse hadde et tematisk sett vidt spekter, som for eksempel avskrevne lovbøker fra middelalderen, svarteboken og beskrivelser over forskjellige prestegjeld, amt og byer i Norge. Hammer var generalkonduktør og odelsbonde på Hadeland, og ble medlem av Selskabet i 1772.

 

 

 

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Cornelis Thomas Rønnau (1752-1828)

Rønnau var prest og visesamler, og han ga i 1822 Selskabet et gammelt brev om et stort kongelig gods i det nordenfjeldske fra 1663, og et brev fra 1619 om klage på prest i Oppdal, Erik Knudzen. Han var sogneprest i Oppdal 1802-1822 og en ivrig folkeopplysningsmann. I 1817 publiserte DKNVS hans topografiske beskrivelse, «Om Opdals Præstegjeld» i Skrifter, bd. 2.  Rønnau var medlem av DKNVS fra 1804.

 

 

 

 

 

 

Svend Busch Brun (1774-1826)

Gavebrev 1812 fra Svend Busch Brun (1774-1826)
Svend Busck Brun

I brev til DKNVS 1812 tilbød sogneprest i Snåsa, Svend Busch Brun, Selskabet gamle dokumenter om Sandnes gård i samme sogn.  Han listet opp «tvende meget gamle pergamentsbrev» og flere andre brev datert mellom 1535 og 1600. Nåværende gårdeier Jon Sandnes hadde lånt ham brevene og deretter gitt tillatelse til å gi dem videre til DKNVS. Det var Brun som skrev om de gamle brevenes lykkebringende virkning for gårdene.

Brun var fra Trondheim, og sønn av en skipper. Han ble sokneprest i Snåsa i perioden 1806-1817, og fra 1817 sokneprest i Frosta, der han døde. Han var 1. representant fra Nordre Trondhjems amt på det overordentlige Storting i 1814, og medlem av protokollkomiteen. Brun var medlem av DKNVS fra 1811.

 

 

 

 

 

 

 

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

«Jeg anskaffet mig 3 Pergaments Breve og 41 gamle Documenter.» Gavebrevet til DKNVS fra Peter Schnitler Krag datert 1811.

Peter Schnitler Krag sendte DKNVS tilbud om 3 pergamentsbrev og 41 gamle dokumenter i 1811, med håp om at i hvert fall noen kunne

Peter Schnitler Krag (1794-1855)

brukes som «oldsager».  Krag ble i 1797 sogneprest på Røros. Fra 1805 var Krag residerende kapellan ved Domkirken i Trondheim, hvor han døde. Han var medlem av DKNVS.

  

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Kilder:

Til opplysning 1993. Wilhelm Støren. Bibliotekets ledere 1768-1993.

Aanderaa, Dag. (2009, 13. februar). Hans Jacob Wille. I Norsk biografisk leksikon. Hentet 23. februar 2018 fra https://nbl.snl.no/Hans_Jacob_Wille.

Diverse oppslag i Store Norske Leksikon (nettversjon) og Strindawiki

 

 

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss vitenskapshistorie

Fra kaier i betong til Condeep i Nordsjøen – Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann (NUFBIS) et forskningsarkiv i Norges Dokumentarv

Dette er historien om prosjektet fra 1960-årene hvor tilstanden til mer enn 200 marine betongkonstruksjoner langs hele norskekysten ble undersøkt i løpet av årene 1962 til 1968. De marine betongkonstruksjonene ble undersøkt over og under vann, prøver ble tatt og de ble fotografert. All denne dokumentasjonen ligger nå bevart i arkivet «Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann».

Prosjektleder Odd E. Gjørv og kollega kledd i dykkerutstyr. De omfattende undersøkelsene av betongkaiene langs Norskekysten omfattet også undersøkelser av kaiene fra undersiden. Dette medførte at dykkerutstyr måtte tas i bruk. (se side 18 i boken: «Durability Design of Concrete Structures in Severe Environments, second edition 2014).

Prosjektet førte frem til en sluttrapport som ble skrevet på engelsk. Dette fikk avgjørende betydning for at resultatene fra prosjektet ble lest og forstått også i utlandet.

 

 

 

 

 

Til venstre: Forsiden til rapporten («Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours») som ble utgitt på engelsk I 1968 og som fikk så stor betydning i valg av betong offshore, og slik også for Norges oljealder.

Konklusjonene fra prosjektet førte frem til beslutning om å benytte betong som byggemateriale nasjonalt og internasjonalt i oljeplattformer offshore.

Konklusjonene og anbefalingene fra de norske feltundersøkelsene var også med på å danne det tekniske grunnlaget for det nye internasjonale regelverket for offshore betongkonstruksjoner som ble utarbeidet av FIP i 1973 og som senere ble adoptert både av Det Norske Oljedirektorat og Det norske Veritas i 1976.

 

 

Den første betongplattformen («Ekofisktanken») på norsk sokkel sto ferdig i 1973. Dette var et pionerarbeid som ledet frem til at et konsortium av norske selskaper umiddelbart etterpå fikk den første bestilling på en «Condeep» fra Mobil. Senere er det bygget 27 betongplattformer som alle har bidratt til en teknisk-økonomisk utvinning av gass og olje på norsk sokkel. Dette var ifølge Norsk oljemuseum tidenes største eksportkontrakt for norske selskap.

Den første offshore betongplattformen, Ekofisktanken, på vei ut fra Stavanger i 1973. Dette representerte et vendepunkt i bruken av betong offshore under røffe forhold.

Erfaringene fra bruk av betong i utsatte miljø har senere har også vært med på gi Norge en særstilling når det gjelder kompetanse på bruk av betong i utsatte miljø.

 

Den norske Unesco-kommisjonen for opptak til Norges dokumentarv la til grunn at dette arkivet har høy samfunnsrelevans som teknisk-vitenskapelig forskningsarkiv, er en unik kilde for å studere tidlig norsk offshore- og betongindustri, og med det starten på det norske oljeeventyret. Videre er det et viktig bidrag når norsk oljehistorie skal skrives.

Diplomet som ble delt ut i Oslo 2. desember 2014 i anledning lanseringen av nye opptatte dokumenter til Norges dokumentarv.

 

Slik prosjektleder fra den gang professor Odd E. Gjørv sa: «Resultatene av dette forskningsprosjektet skulle senere vise seg å få langt større betydning enn det som den gang var mulig å forestille seg»

 

 

Portrett av prosjektleder professor em. Odd E. Gjørv. Født 5. februar 1935 død 16. februar 2016, Trondheim.

Utviklingen med bruk av betong i sjøvann går videre.

Odd E. Gjørv var involvert i mange internasjonale prosjekter, fikk en rekke internasjonale priser og var komitemedlem i de mest anerkjente faglie foreninger.

Noe av det siste han var involvert i som kan nevnes er utvidelse av byen Singapore på påler av betong.

 

 

 

Kilder:

Odd E. Gjørv pers. med.

Arkivet: Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann – UBIT/Tek-0060

Arkivet: Odd E. Gjørv – Tek-0059 Odd E. Gjørv

Gjørv, Odd E.: «Durability of Reinforced Concrete Wharves in Norwegian Harbours (1968) Ingeniørforlaget A/S Oslo 1968.

Kulturrådet: Arkivet etter Norsk Utvalg for Betong i Sjøvann, http://www.kulturradet.no/vis-mowartikkel/-/mow-norsk-utvalg-for-betong-i-sjovann-1962-2001

 

 

Kategorier
Privatarkiv UBrss vitenskapshistorie

Kalkalger, nå på nett

Mikael Heggelund Foslie sin botaniske brevsamling fra årene 1884 til 1909 innen kalkalgeforskning er digitalisert og tilgjengelig i sin helhet på nettet via Gunnerus.no. Dette er en samling som består av nesten 2000 brev. Mikael Heggelund Foslie var en av de viktigste internasjonale forskere på systematikk til ikke-geniculate rødalger på begynnelsen av det 19. århundre (Woelkerling & Lamy 1998). I løpet av sin karriere som algolog, førte Foslie en omfattende internasjonal korrespondanses med forskere fra Australia, Japan, USA og Europa.

Fra før, i 2005, er de nesten 2000 brevene analysert og informasjonen i dem kategorisert og publisert i en katalog: «The collection of botanical letters to Mikael H. Foslie in the Gunnerus Library: a catalouge», Gunneria 78. Denne trykte katalogen er også tilgjengelig i en webbasert versjon fra NTNU UB. Katalogen gir en presentasjon av alle botaniske brev som Foslie mottok i tiden 1884-1909 og antas å være tilnærmet komplett for Foslie’s tid som kalkalgeforsker ved DKNVS Museet. Brevene er håndskrevne brev på norsk, svensk, dansk, engelsk, tysk, fransk og italiensk. Foslie fikk tilsendt kalkalger for identifikasjon fra alle deler av verden, inkludert kalkalger fra flere store ekspedisjoner, for eksempel Albatross ekspedisjonen til Stillehavet, Siboga Expedition til den Indio-Pacific-regionen og The German Deep-Sea Expedition Valdivia til det sørlige Atlanterhavet.

Kalkalger ble opprinnelig plassert i dyreriket sammen med stalakitt-lignende former. I 1837 viste Philippi at kalkalger uten porer virkelig var planter. Kalk utfelles i eller mellom cellene. Kalkalger finnes hyppigst blant rødalger, og teller ca. 1600 arter innen familien Corallinaceae.

Mikael Heggelund Foslie, ble født 1855 i Borge, Lofoten, og døde 1909 i Trondheim. Han var utdannet og arbeidet først som telegrafist i Lofoten 1874-1879. Ble ansatt som konservator ved Tromsø Museum i årene 1886-1891, med ansvar for botanisk samling og pattedyrsamlingen. 1892 ble han ansatt som annenkonservator for den botaniske og zoologiske samlingen ved DKNVS Museet i Trondheim, og jobbet der frem til han døde i 1909.